Forfatternesklimaaksjon

Foto: Paal Audestad

Du må love å ikke fortelle dette videre. Saken er den at jeg har store problemer med å huske hvilket søppelspann som er ment til hva. Og hvis jeg selv svikter på detaljnivå, hvordan skal jeg da gjøre barna mine til ansvarlige mennesker med blikk for globale sammenhenger? Jeg vet jo for eksempel at det ikke heter søppelspann lenger, ettersom søppel strengt tatt ikke er søppel men avfall, og siden avfallet skal sorteres i kategorier som plast, metall, papir, våtorganisk, og dessuten er spann noe som små barn i en eller annen Prøysen-sang plukket blåbær i. Det heter avfallsbeholder. Uansett. Følgende episode utspiller seg til stadighet: at jeg blir stående i villrede foran et åpent skap under kjøkkenvasken hos moren min eller broren min eller venner jeg besøker, noen av dem har ikke skap engang, men skuff. Kjøkken til forveksling lik en gigantisk kommode: Glass- og koppskuff, bestikkskuff, redskapsskuff, tallerkenskuff, matskuff, kjøleskuff og til sist; kildesorteringsskuffen ­– full av beholdere til avfall.

Ser du det for deg? Meg foran den åpne skuffen, der jeg står og kikker ned i hver beholder og studerer innholdet eller fargen på plastposen som dekker innsiden. For selv om noen har fortalt meg gjentatte ganger hvilken farge som er til hva, husker jeg det aldri når øyeblikket kommer, når jeg står der, når det skal kildesorteres, men helt hjelpeløs er jeg dog ikke, jeg tenker: grønn, det må ha noe med organisk å gjøre, og blå er sikkert plast. Ja, sånn må det være. Papir er enkelt, papiret ser man jo, der det stikker opp, kantete og tørt, dermed må det være meningen at man skal kaste bruskorker i den siste, den for metall. Eller hva? Oppdrag utført.

Men så er det noen som har en femte beholder for restavfall, og det skulle de ikke hatt, ved tilfellet en femte beholder begynner situasjonen å tilspisse seg, for her dukker muligheten opp til å bete seg som i gamle dager, det vil si: bare velte tallerkenens innhold over i denne ene beholderen, uten å fortrekke en mine. Sånn. Deretter sette tallerken, glass og bestikk fra seg på kjøkkenbenken, børste hendene lett på bukselårene, klask klask klask, og vende tilbake til samtalen eller hva man nå holdt på med, uten skam, uten følelsen av å ha sviktet, for hvor katastrofalt kan det egentlig være å feilsortere et par hekto søppel? Det er vel ikke akkurat sånn at man besudler 560 millioner billioner tonn med jordklode av den grunn?

La meg gi deg en liten oppgave: Hva er innpakningen til en sjokolade laget av i disse dager, av hvilket materiale oppstår emballasjen som ser ut som papir men er blankere, og som mellom fingrene kjennes ut som plast. Hva heter egentlig det materialet? Hva defineres det som? I hvilken beholder hører det hjemme når sjokoladen er slukt? Og hvilken synd er størst: å definere det som plast, kaste det som plast, hvis det egentlig er papir, eller å feilaktig dømme det som papir, sortere det som papir, hvis det egentlige navnet er plast?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, jeg snakker bare for meg selv, men saken er den at jeg får vondt i hodet av å tenke på dette, akkurat som når noen begynner å legge ut om uendelighet eller singularitet.

Papir. Plast. Eller noe derimellom. Er det så nøye? Og hva med snus? Hvilke bestanddeler avgjør hvilken beholder disse små klumpene skal kastes i; det hvite gasbind-aktige nettet på utsiden (plast, papir, tekstil?) eller den brune, våtorganiske massen på innsiden? Er det stuereint å spytte snus i toalettet og trekke ned? Jeg bare spør.

Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere?

Jeg bruker å unnskylde meg med at jeg bor i Fredrikstad. Sorteringssamfunnet har ikke nådd dit ennå, sier jeg, til hvilket publikum jeg nå enn henvender meg til. Og det er sant. I Fredrikstad har vi ikke kommet i gang med den type kildesortering på hjemmefronten. Ikke etter hva jeg vet, i alle fall. Ja da ja da, det finnes ihuga sjeler som komposterer på egen hånd, men slike sjeler tas ikke med i denne betraktningen, de stiller i en egen liga, lever livene sine i en egen selvtilfreds sfære. Disse sjelene er de samme som kommer seg ut i skogen hver lørdag og søndag med barneflokkene sine på slep, nei, hvorfor sier jeg «på slep», barneflokkene deres er ikke slike som må slepes, de kommer av seg selv, de kontrolleres ikke, de samarbeider.

Barneflokken min må lokkes med store mengder sjokolade. Så fort jeg snur ryggen til dem, lar de papiret eller det de nå holder i hendene, falle rett på bakken, skogbunnen, svaberget. Hva tror dere naturen synes om å bli behandlet på den måten? sier jeg til dem da, litt for skingrende til at det kan kalles rolig og pedagogisk. Hvem har dere tenkt skal rydde opp etter dere? Vet dere hvor lang tid som trengs for å bryte ned innpakningen til én ørliten kjærlighet på pinne? Vet dere det, vet dere det, vet dere det?

De vet visst ikke det.

15-20 år. Minst! Roper jeg.

Du kastet et batteri i søpla i forrige uke, svarer den yngste. Mitt virkelig ømme punkt er batterier. Jeg vet at beholderne finnes, men de finnes ikke der når jeg trenger dem. Så hender det at jeg, når jeg tror meg usett, lirker et av dem forsiktig ned i den helt ordinære søpla på kjøkkenet, en vrengt REMA1000-pose over en vaskebøtte fra 70-tallet. I noen veldig korte sekunder kjenner jeg det i armen, batterisyresmerten, musklenes visshet om at jeg kaster noe som før eller siden lekker drepende doser ut i små fjellbekker eller i selve grunnvannet. Pokker ta den Blekkulf-aktige innstillingen hans, den selvrettferdige veslevoksne tonen, som på den annen side kan bringe ham langt her i livet, påminner jeg meg selv, det er riktig, Rufus, svarer jeg, du har rett, Rufus. Å kaste batterier er ikke bra, jeg burde vite bedre, jeg skal aldri gjøre det igjen.

Se på konglene. De faller mot bakken, blir liggende. Bekymrer seg ikke for hva eller hvor, tenker ikke på kildesortering. Fra jord har de kommet til jord skal de bli. Om jeg døde her og nå, i skogen, om barna mine fikk kun fem sekunders betenkningstid før de måtte ta avgjørelsen: slepe med seg liket eller la det bli liggende? Jeg har ingen egentlig grunn til å tro dårlig om dem. Men hvis det er sant at man skal leve som man prediker, altså følge de samme reglene som man forsøker å prente inn i framtidens jordboere, er muligens tiden inne for å skjerpe seg. Latskap går i arv, er det vel jeg prøver å si.

//

Monica Isakstuen er født i Oslo i 1976, og bor nå i Fredrikstad. Hun debuterte med romanen Avstand² i 2009 og har senere gitt ut diktsamlingen Alltid nyheter (2011). I 2014 ga hun ut den kritikerroste romanen Om igjen.

For hennes tredje roman, Vær snill med dyrene (2016), mottok Isakstuen Brageprisen.

Les mer på forfatterens hjemmeside: isakstuen.no

&

Av Torgeir Rebolledo Pedersen

Hvem har heist

sin flaggspett opp

igjen i dagen

vakre hviledagen Gud

og Hvermanns hviledag

hvem er det

som vil minne meg på

hva jeg har slått rot i

selve livet?

jo, det er

det gamle liket

livet

Juralaget

Krittlaget

og det en gang

fjærløst flyvende

pterodakyle

jo det er livet

tidsmessig fjærkledd

i henhold til

evolusjonær praksis

hannen med

trykkavlastet kranium

heist opp trommende

på toppen av en telefonstolpe

som alle tråder

har forlatt

en flaggspett

unplugged på et

blikkbeslag

slik all verdens

trommere har

trommet avant gárde

krigstrommere og

fredstrommere

slik Gene Krupa trommet

slik Keith Moon

trommet til seg

dop og damer 

slik vi som guttetamper sto

i lette sko

der tæla gikk

og kappet land

for pikers blikk

slik hanner deler

verden seg imellom

slik flaggspetthanner

trommer seg revir og

trommer til seg hunner

ikke som one night stands

men trofast byggende til

høsten skiller dem

setter bo

og aler avkom opp

som igjen skal

tromme skogens ro i stykker

en mulig

søndags morgen

alt for tidlig i april

og dele verden seg imellom

trommende

men

hvem svarer

ingen svarer

skogens hunner tier

for tidlig?

nei, kanskje tvert om

er det

for sent?

jeg spør

og spør igjen

om er det er heist og firt

av samme hånd

alt som er verdt å

tromme for?

det nødtørftige

(for slekt

og slekters gang)

rituelle

som revelje

ved morgengry

og tappenstrek

ved solefall

Video: Marius Kolbenstvedt

//

Torgeir Rebolledo Pedersen (f. 1949) er utdannet arkitekt og debuterte med Tidr i 1983. Han har siden utgitt en rekke diktsamlinger og vunnet flere priser.

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017. 

Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013

Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad

det flimrer, og hvor uforsigtigt

zebraerne formidler vores striber, vi kan kun se på,

en stige, siger de andre, kan du ikke se, at al den flimren knækker som en stige –

I formulerer blod og harker poesi, undertekster til heden, siger jeg så, som akavet massage mellem

verdens myoser går I snart gåsegang, snart sort sol

– alt efter om duerne er sultne eller tørstige –

i gåsegang rinder I, som sort sol fodrer I; kaster jer ud som salt i såret

men saltet er sat på vand og brød nu,

lad duerne være

åh

er det virkelig mig, der skal have det sidste ord… det er unødvendigt. Jeg vejer stilheden op mod et

A4-ark, så indretter vi dueslaget i et kompromis. De ville flyve i en stor bue udenom et kompromis.

(Fra Ud i det u-løse, 2014)

Hvordan vender verdensvendt litteratur? Vi kan vende os mod den verden, som er forude, den, som endnu ikke er.

Til tider bliver udtrykket ’verdensvendt’ anvendt om en litteratur, der beskæftiger sig med et stof – og det stof er næsten altid omverden, altså verden forstået på en måde, der relaterer sig specifikt til mig eller os. Det verdensvendte anvendes som udtryk for en særlig måde at vende sig mod verden ved at beskæftige sig med den, helt konkret ved eksplicit at inddrage begivenheder fra den.

Fælles for al digtning, der beskæftiger sig med noget, er, at den vender sig mod den verden, der er. Den handlekraft, der ligger i værker, der vender sig mod den verden, der er, ligger uden for værket. Som når man tager initiativ til at der skal åbnes et vindue og den egentlige handlekraft ligger uden for sætningen: ”Vinduerne er lukkede. Hvad med at åbne ét?”. Handlekraften ligger i handlingen, der åbner vinduet.

Æstetik er ikke fantasiens udtryksform – æstetik er kun mellemstationen imellem dokumentarisme og ren fantasi. Fantasiens udtryksform er handling. For at løsrive sproget fra den almindelige tale skal vi slette afstanden imellem en plan og dens udførelse. I udgivelsen Øvelser og rituelle tekster fra 2011 praktiserer Lars Skinnebach den tro på handlingen, som ligger i riten. At praktisere en tro på handlingen er en blid udgave af handlingen, og det modsatte af teori er ikke æstetik, men praksis. Vi skal lade sætningen: ”Fint, vi åbner et vindue” og den handling, det er at åbne vinduet, falde sammen. Vi siger noget, når vi digter, og det noget, vi siger, det er og sker, idet vi siger det. Derfor er sætningen: «Vi åbner et vindue” en ordre til os selv, som bliver udført idet vi siger den. Visionær, poetisk aktivisme.

(Maj 2017)

//

Signe Gjessing, født 1992, dimitterede i 2014 fra Forfatterskolen, samme år debuterede hun som forfatter med digtsamlingen UD I DET U-LØSE. For den bog modtog hun debutantprisen Bodil og Jørgen Munch-Christensens Kulturlegat.

I 2015 udkom Signe Gjessings anden digtsamling, BLAFFENDE RUM NÆNNENDE ALT, og i januar 2017 er hun aktuel med sin tredje udgivelse, IDEALE BEGIVENHEDER.

Fotograf: Robin Skjoldborg, 2013

Med let rystende hænder udhuler jeg solen og skriger grå hede ind i den, pladsens hede, hvor duerne er, deres største suk hidtil, som et nedtrådt hav, er en plads i solen, en åben plads, såret åbnes som et ubestøvet formiddagsblad

det flimrer, og hvor uforsigtigt

zebraerne formidler vores striber, vi kan kun se på,

en stige, siger de andre, kan du ikke se, at al den flimren knækker som en stige –

I formulerer blod og harker poesi, undertekster til heden, siger jeg så, som akavet massage mellem

verdens myoser går I snart gåsegang, snart sort sol

– alt efter om duerne er sultne eller tørstige –

i gåsegang rinder I, som sort sol fodrer I; kaster jer ud som salt i såret

men saltet er sat på vand og brød nu,

lad duerne være

åh

er det virkelig mig, der skal have det sidste ord… det er unødvendigt. Jeg vejer stilheden op mod et

A4-ark, så indretter vi dueslaget i et kompromis. De ville flyve i en stor bue udenom et kompromis.

(Fra Ud i det u-løse, 2014)

Hvordan vender verdensvendt litteratur? Vi kan vende os mod den verden, som er forude, den, som endnu ikke er.

Til tider bliver udtrykket ’verdensvendt’ anvendt om en litteratur, der beskæftiger sig med et stof – og det stof er næsten altid omverden, altså verden forstået på en måde, der relaterer sig specifikt til mig eller os. Det verdensvendte anvendes som udtryk for en særlig måde at vende sig mod verden ved at beskæftige sig med den, helt konkret ved eksplicit at inddrage begivenheder fra den.

Fælles for al digtning, der beskæftiger sig med noget, er, at den vender sig mod den verden, der er. Den handlekraft, der ligger i værker, der vender sig mod den verden, der er, ligger uden for værket. Som når man tager initiativ til at der skal åbnes et vindue og den egentlige handlekraft ligger uden for sætningen: ”Vinduerne er lukkede. Hvad med at åbne ét?”. Handlekraften ligger i handlingen, der åbner vinduet.

Æstetik er ikke fantasiens udtryksform – æstetik er kun mellemstationen imellem dokumentarisme og ren fantasi. Fantasiens udtryksform er handling. For at løsrive sproget fra den almindelige tale skal vi slette afstanden imellem en plan og dens udførelse. I udgivelsen Øvelser og rituelle tekster fra 2011 praktiserer Lars Skinnebach den tro på handlingen, som ligger i riten. At praktisere en tro på handlingen er en blid udgave af handlingen, og det modsatte af teori er ikke æstetik, men praksis. Vi skal lade sætningen: ”Fint, vi åbner et vindue” og den handling, det er at åbne vinduet, falde sammen. Vi siger noget, når vi digter, og det noget, vi siger, det er og sker, idet vi siger det. Derfor er sætningen: «Vi åbner et vindue” en ordre til os selv, som bliver udført idet vi siger den. Visionær, poetisk aktivisme.

(Maj 2017)

//

Signe Gjessing, født 1992, dimitterede i 2014 fra Forfatterskolen, samme år debuterede hun som forfatter med digtsamlingen UD I DET U-LØSE. For den bog modtog hun debutantprisen Bodil og Jørgen Munch-Christensens Kulturlegat.

I 2015 udkom Signe Gjessings anden digtsamling, BLAFFENDE RUM NÆNNENDE ALT, og i januar 2017 er hun aktuel med sin tredje udgivelse, IDEALE BEGIVENHEDER.

I

            og så er det nokon som dreg

dyna av dei og skrik

                                   heisann, heisann

verdas tristaste isbjørn

                heiter Pizza, og bur

på eit kjøpesenter i Kina

            seinare i sendinga

skal vi også høyre om jerven

            som trur at paradis

er i Bymarka, der

            gjøken sitt fyrste ko-ko

kjem tidlegare for kvart år

god morgon, det er

på tide å vakne

II

dagens fisk

smakar som kunstgrasbane

            salaten som cocktail

            og isen

som ingenting

er det eit teikn i tida

            når isbjørnbinnene byrjar å

ta med seg ungane på bytur?

III

finst det instruksjonar som er lette å forstå?

lat oss spørje Sofia April og

            Bjørk Leonora, dei kan alt

om klimakrisa, dei har full oversikt

            over den globale

oppvarminga og issmeltinga

på polane, men dei veit

ingenting

om skogen

bak huset

IV

god kveld, vi er eit halvt minutt

            nærare midnatt, og Pizza

vil gjerne sende ei helsing

            til slekta i Kamtsjatka

som han veit er vakne på denne tida

(sjølv om dei ikkje burde vere det)

V

Når såg du sist ein bjørn? spør Bjørk

Sofia svarer

i går

såg eg ein bjørn ved

            frysedisken sine

kvite breidder

            den sto og stirra inn

i to kalde lakseauge

            som om det var ei hamn

/

Helene Hovden Hareide (f. 1989) kommer fra Hareid og er masterstudent i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Hun har tidligere vært elev ved Skrivekunstakademiet i Bergen, og blitt publisert i ulike tidsskrift, bl.a. Vagant og Prosopopeia. Vi takker for dikt!

1. Å beherske er å adlyde

Kanskje er en dyptgripende historisk endring på vei når det vi løselig omtaler som et «samspill med naturen», virkelig begynner å forstås som et spill – eller en lang rekke spill-lignende praksiser – der vi bare langsomt lærer spillereglene. I århundrer har kultursystemet vi kaller «Vesten» levd etter Francis Bacons berømte doktrine, der «kunnskap er makt», og fremfor alt makt over naturen. En ny æra melder sin ankomst når vår «vestlige» kultur langsomt begynner å ta inn over seg Bacons mindre berømte og mer «østlige» ettertanke: «Den som vil beherske naturen, må lære å adlyde den».[i]

Tanken om at det å beherske naturen også krever lydhørhet og selvbeherskelse, medfører at kulturen må forstås som en utvidelse av naturens eget spill – av dens likefremme, men også kunstferdige evne til å opprettholde seg selv og installere varighet i en verden underlagt forandringens lov. I naturen besørges varigheten gjennom reproduksjon og ulike kretsløp. I sivilisasjonen installeres varigheten ved at institusjoner, mønstre og metoder overføres fra én generasjon til en annen. Her som i dyrenes og plantenes verden gjelder det samme prinsippet – at livet investeres i videre liv.

Sivilisasjonen viser seg best som naturens lærling når den også klarer å fremstå som en andre natur, som noe gitt; en kosmisk orden, noe uforanderlig. Tradisjonelle samfunn og gamle sivilisasjoner frembringer en slik ferniss av naturlighet og evighet ved sine langsomme gjentagelser og ved å tilsløre alle nyvinninger som gamle tradisjoner, slik at de kulturen tilslører sitt eget opphav. I samfunn som disse er det som tiden står stille.

Det antropologene kaller en sirkulær tidsoppfatning, består ikke så mye i å fornekte tidens gang, som i å omfavne gjentagelser som kan kompensere for forgjengeligheten: naturens årstider og sykluser får sine kulturelle motstykker i gjentatte ritualer. Selv i vår lineære og akselererte tid, finner vi dyrkelsen av kretsløpet resirkuleringens betryggende emblemer og fromme praksis. Kanskje var fortidens religiøse forestillinger om verdens stadige fornyelse også en slags ydmyk besvergelse – en avvergende gest mot katastrofen. Katastrofale er de endringer som er så fundamentale at fundamentet selv svikter. Slike totale forandringer melder seg med en ekstatisk finalitet som på linje med døden selv bringer bud om en irreversibel forgjengelighet – en erkjennelse av at verden aldri kan eller vil bli den samme igjen.

Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt.

I vår tid har slike fundamentale endringer blitt nær sagt altomfattende. Ingen tør engang å drømme om å reversere industrialiseringen, urbaniseringen eller digitaliseringen av samfunnet. Den teknohistoriske akselerasjonens nøkkelhendelser fremstår som en vill kulturkraft på linje med naturens unntaksfenomener – supervulkaner, jordskjelv og kosmiske sammenstøt. Gjennom de hektiske siste århundrene har bølgen av kulturelle og teknologiske endringer flommet over i natursystemene, som bare delvis kan drenere og absorbere sivilisasjons-tsunamiens mangfoldige effekter. I denne brottsjøen av forandring, brister også illusjonen om at kulturer og sivilisasjoner skulle kunne representere en naturlig verdensorden. Langsomheten som tidligere hadde preget livsrytmen og forholdet mellom mennesket og naturen, blir snart oppslukt av en virvlende historisk bevegelse. Historiens strømninger har for lengst funnet veien ut fra de største byene til imperienes periferier, til bortgjemte bygder og til avsidesliggende naturfolk, inntil de siste restene av saktegående kultur er spylt vekk i en stri strøm av endringer. De overlevende kulturelementene mottar snart, motvillig – eller også med en slukøret iver – sin livbøye i form av et tvangsmedlemskap i en halvt karismatisk og halvt korrupt sivilisasjonsklubb med en uklar agenda.

At det nye tar over for det gamle er noe mellom en uleilighet og en katastrofe for tradisjonsbundne samfunn – og for de som måtte ønske seg en kultur som virker fortrolig i sin tidløshet og avgrenset i sin egenart. Likevel er dette sentimental-konservative ubehaget, som lett kan slå over i et antimoderne ressentiment, bare en overflateeffekt. Dypere ligger angsten for at sivilisasjonens strategier gradvis har utartet til et hasardspill, som vil ende med total bankerott. I den grad samspillet med naturen har vært et maktspill bedrevet med tanke på vinning, risikerer vår generasjon å spille bort vår egen sjanse til å spille videre. Mer enn noen annen av den teknologiske sivilisasjonens forsmedelige bivirkninger, endrer den globale oppvarmingen spillets natur. Vi er kommet til en situasjon der natur og kultur lever på hverandres nåde og der det ene ikke kan skilles fra det andre. Der fortiden markerer en rekke naturkatastrofer med enorme kulturelle virkninger, vil fremtiden også preges kulturkatastrofer med enorme virkninger i naturen.

Langt mer enn den utskjelte «kapitalismen», ligger kanskje problemet i en generalisert og langt eldre konkurransetilstand mellom folk og nasjoner, som bare indirekte involverer naturen. Med unntak av bevisste utrydningstokt mot rovdyr og kjemiske storangrep på insekter, har ikke menneskene valgt naturen som motspiller eller motstander. Vi har bare sjelden ført en full krig mot naturen, men vi har ofte utnyttet, manipulert og forandret den. Mer enn å være erklært fiende har dyr, landskaper og økosystemer blitt gjort til ufrivillige medspillere i sivilisasjonens besettende kappløp, der alle forsøker å overgå seg selv og der alle vil overgå hverandre. I en liten skala og på lokale arenaer foregår stadig et fruktbart samspill med naturen. I en større skala foregår dette samspillet mer som en uoffisiell og ujevn konkurranse, der stadig flere arter, habitater og økosystemer spilles ut over sidelinjen som entydige tapere.

2. Varm og kald kultur

Rent kronometrisk går tiden i den samme takten for alle kulturer. Likevel virker urfolkenes livsformer konstante, mens moderne bysamfunn endrer seg hurtig. Antropologen Claude Lévi-Strauss skilte mellom det han kaller «varme» og «kalde» samfunn.[ii] I de kalde samfunnene skjer endringene langsomt og impulsen til endring kommer utenfra: nye kulturelementer oppstår bare når ytre omstendigheter tvinger dem til det. Den varme historien skjer der kulturene bærer i seg sine egne endringsprinsipper – der hvor de mobiliserer sine egne krefter og av egen kraft overskrider sine egne rammer. De varme kulturene beveger seg ifølge Lévi-Strauss alltid mot entropi – en tiltagende grad av kompleksitet, kaos og en galopperende oppheting.

Skillet mellom varm og kald kultur kan ikke bare brukes til å beskrive ulike samfunn, men kan også representere to ulike kulturelle idealer. Den varme kulturen finner sine forbilder i Alexander den store og Columbus – og idealiserer historiens mest monumentale og innovative sivilisasjoner. Idealet om en kald kultur er langt mer diskret i sine preferanser, som kanskje finner sitt klareste uttrykk i gamle taoistiske tekster. Her får det sjelelige idealet om sinnsro sitt kulturelle og sivilisatoriske motstykke i en idealisering av det kinesiske landsbylivet. Små samfunn er best, sier Lao Tzu: «La dem leve slik at selv om nabolandet er så nært at du kan høre hanene gale og hundene gjø, er de fornøyd med å dø av alderdom uten noensinne å ha besøkt dem.»[iii]

Tanken om at sivilisasjonen etterligner naturen, blir her til en klar og høyst konservativ norm som gjør stabiliteten og forutsigbarheten til åpenbare dyder: Et samfunn er som en plante som trenger jevnlig tilgang til vann og lys og som må skånes for ekstreme temperaturer. Tempererte kulturer har en defensiv og langsom historie – og trekkes bare motvillig inn i historiens strømninger. Et temperert samfunn har som mål å finne en levemåte som i prinsippet kan gjentas for evig. Alt kommer tilbake til jorden som siden bærer frem det nye. De idealiserte landsbysamfunnene som Lao Tzu snakker om, er fredelige kooperativer: De søker ikke å finne opp nye teknologier for å vinne et forsprang på nabobyen eller for å effektivisere jordbruket, men sørger for seg selv med velprøvde midler.

Idealet om stedsro som sinnsro og selvtilstrekkelighet som sunnhet, får både handel, erobring og oppdagelsesreiser til å fremstå som feberdrømmer. Alt det som har skapt historien ligner en slags sykdom eller galskap, en atferd som bokstavelig talt gjør den handlende til en fare for seg selv og andre. I det globalhistoriske spillet er det ikke lenger det kooperative idealet som råder, men konkurranseprinsippet i alle dets avskygninger. I et konkurranseperspektiv er den gode sirkelen ikke lenger den selvopprettholdende gjentagelsen, men vekstsirkler som gjennom gjentagelsen skaper en rest – et overskudd som gir et overtak i konkurransen. Hver gang en vellykket teknikk, strategi eller teknologi gjentas, innstiftes også en selvforsterkende endring. Hver gang en teknologisk nyvinning gjentas, sprer produktet seg, produksjonen øker og kulturen blir mer konkurransedyktig. Overskuddet kan investeres i en militær erobring eller handelsmessige fortrinn, og kulturdomenet vokser. Jo større riket er, jo mer overskudd kan genereres i de mest sentrale og privilegerte sonene, der forsprangs- og overtaks-teknikkene tas til sine absolutte ekstremer.

Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien.

For kulturen som skjøtter seg selv, betyr sirkler av vekst i beste fall et overskudd som gir trygghet. Vekst er ustabilitetens positive side, men den er like fullt en ustabilitet. Vekstsirkler er ingen harmonisk runddans, men ligger farlig nær en hysterisk spiral – galskapens uformelle symbol. Klima- og ressurskrisene i vår tid viser at vekstsyklusene blir vanskeligere og vanskeligere å skille fra de onde sirklene: maktakkumulasjonen, teknonarkomanien og produksjonspatologien. Et samfunn i vekst er dermed en konstant fare for seg selv og sine omgivelser. Taoistene er ikke redde for å trekke den paradoksale lærdommen av dette – idet de slår fast at enhver som opplever suksess allerede er på vei til sin undergang.

3. Globaltaoisme

Naturen er også kompetitiv til en viss grad, men konkurransen mellom arter og deres tilpasning til ulike overlevelsesnisjer skjer langsomt. Om enn artenes videreføring forstyrres av uforutsigbare ytre hendelser, som vulkanutbrudd, klimaendringer og meteornedslag, bærer de ikke i seg noe indre eskalerings-prinsipp som ligner på menneskets opphetede historie. Selv parasitter og populasjoner i eksplosiv vekst når sine kritiske grenser og ebber ut i stillferdige og rutinemessige kollapser. Gjentagelsen av artene gjennom tiden har kumulative effekter der artene sprer seg, men i det enkelte habitat synes reproduksjonsprinsippet snarere å stoppe tiden selv. De lengstlevende dinosaurartene gjennomgikk millioner av generasjoner, flere tusen ganger tusen gjentagelser av livsstadiene fra eggklekking til egglegging. Det finnes haier som har overlevd uforandret i over 400 millioner år. Fra en generasjon til en annen overleverer de kun en genetisk kode, som lar dem leve og overleve, gitt at omgivelsene er noenlunde like. Til sammenligning fremstår vår egen art som en nykomling: en talentfull, men uvøren debutant i evolusjonsspillet.

Til forskjell fra så å si samtlige andre arter, overleverer menneskeslekten ikke bare basert på genetikk, men på kulturelle koder, historier og redskaper. I motsetning til de genetiske kopikodene utgjør disse kulturkodene et stadig større materiale. Forvaltningen av dette svulmende kulturmaterialet fører nesten uunngåelig til revisjoner og kulturelle mutasjoner. Selv kulturer som lykkes i en temperering, forstått som en identisk gjentagelse, vil nesten uunngåelig være omgitt av et mer opphetet livsmiljø. Bare ved å inngyte en ekstrem ritualisering av det gamle og en tilsvarende avsmak for alt som er nytt, kan en menneskelig kultur etterligne naturens stabilitet. Amish-folket har forsøkt å stoppe historien i to hundre år. Selv om deres beundringsverdige kooperative jordbruk gjør dem levedyktige, og selv om deres kulturelle verdier – deres Ordnung – beskytter dem mot utenomverdenen, lever denne sjeldne ny-tempererte kulturen på omgivelsenes nåde.

Den mest ekstreme motsetningen til de taoistiske ideal-landsbyene – og deres Amish-varianter i moderne tid – må være drømmen om å kolonisere andre planeter, eller å flykte dit fra jordens klimatiske problemer. For øvrig er det langt fra tilfeldig at månelandingen fant sted som en del av et oppskrudd militært og teknologisk kappløp mellom to imperier, delvis basert på våpenteknologiens siste innovasjoner. Kulturelle fantasier om kosmisk ekspansjon fikk allerede før månelandingen motbør gjennom et av den tidlige miljøbevegelsens slagord: «fix Earth before we leave it». Den verdensreparasjonen man drømte om skulle skje gjennom en ny ydmykhet overfor omgivelsene; et brudd med vekst-kulturen – og en tilbaketrekning til det lokale og gjentagbare; økologisk jordbruk, en moderat livsstil, pasifisme og lokal selvtilstrekkelighet.

Tross sin gode vilje virker den tidlige miljøbevegelsens idealer om å komme tilbake til naturen fortvilet utilstrekkelig når det blir forstått bokstavelig. Problemet er at selv om en tilbake-til-landet-kultur enn er inspirerende som et forbilde, risikerer denne livsstilen å ende opp som et en ren gestus: et mer eller mindre helhjertet Amish-liv, gjennomført av en håndfull romantiske ildsjeler – mens resten av samfunnet dundrer videre mot indre og ytre overoppheting. Den globale feberen kan ikke motvirkes tilstrekkelig gjennom alternativkulturens kalde omslag eller enkeltmenneskers pusteøvelser i historiens fortrøstningsfulle bakevjer. Slaget står i byene og i historiens hovedstrøm.

I kontrasten mellom kald og varm kultur, er den globale oppvarmingen bare et symptom, om enn megetsigende, på et kulturelt system som i seg selv er overopphetet. Den eneste troverdige motsatsen i en gjenoppdagelse av den «kalde», harmoniske og langsomme kulturen på et høyere nivå: globaltaoisme.

En slik ny variant av taoistenes kvietisme, der man setter langsomhet, stabilitet og tålmod i høysetet, er så vanskelig å forestille seg i en urban og kosmopolitisk skala, at den bare skisseres som en vag og utopisk kontrast til dagens tilstand. Et slikt verdenssamfunn ville måtte innebære at sivilisasjonen gradvis vokser seg forbi sin febrilske fase. I et forestilt tilbakeblikk fra en slik fremtidig tidsalder av tålmod og måtehold, vil nåtidens problemer måtte fremstå som barnesykdommer og infantile grenseoverskridelser. De siste århundrenes kulturutvikling vil huskes som til tider fruktbare, men som regel altfor farlige eksperimenter, foretatt i ly av en ungdommelig blindhet og en tvilsom forestilling om en robust natur som garanterer for normaltilstanden. I en globalisert tid der sivilisasjonen er forent og samtidig truer med å ryste seg selv og omgivelsene i stykker, aner vi at kulturens sinnbilde ikke lenger kan være erobring, oppdagelse og stadig hyppigere endring. Likevel vet vi ikke lenger hva alternativet skal være.

Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Drømmene om en kolonisering av universet kan forstås som et symptom på en ekspansjonistisk kultur som har gått tom for ekspansjonsmuligheter. Hinsides denne forvirrede hildringen, der Mars gjøres til et nytt Amerika og der universet sikrer oss den grenseløsheten vi har lært å drømme om, vet vi godt at Jorden – med dens seks velkjente kontinenter – er stedet vi hører hjemme. Gitt vår tilpasningsdyktighet som art, vil menneskene antagelig være her i titusener av år – hundretusener for den saks skyld. Forestillingen om verdens forestående undergang kan kanskje skremme noen til besinnelse, men vel så ofte fungerer den som en simpel flukt fra langtidsperspektivene og utfordringene vi står overfor. Spørsmålet er om vi, i vår hektiske streben etter å leve og overleve, har tatt inn over oss at vi forbereder en jordisk sivilisasjon for de kommende millennier.

4. Det langsomme tredje årtusen

Det meste av menneskets verden slik vi kjenner den, er blitt bygget i løpet av omkring to hundre år. Om enn vår tids byggverker kan virke aldri så korttenkte og kortsiktige, er det vanskelig å tenke seg annet enn at mye av infrastrukturen som har oppstått i denne perioden vil vare så lenge den globale sivilisasjonen består. Veier, tuneller, demninger og broer fra vår egen tid vil bestå. Vi har blitt vant til å se enorme endringer i løpet av ett menneskes levetid, men relativt til det forrige århundre, er det tenkelig at det tredje årtusen vil kunne fortone seg som en relativ stillstand. Denne nye æraen vil kanskje ta form av en endeløs krise, der det ugjentagbare i vår egen livsform vil manifestere seg i stagnasjon, utarming og selvdestruksjon. Men det som gjenstår og oppstår i denne krisen kan like fullt danne grunnlaget for en hittil uforutsett og langvarig sivilisatorisk blomstringstid. I en slik påholden taoistisk idyll ville den opphetede historien bli husket som et fjernt mareritt – og selv ordet «posthistorisk» vil gradvis miste mening. Litt etter litt vil langsomheten, tempereringen og den gode gjentagelsen komme tilbake, både som kulturelle praksiser og som verdier.

Idet vi uforvarende har bragt planeten ut av en titusenårig postglasial idyll – preget av geohistorisk sett usedvanlig stabile temperaturer – forteller klimatologene oss at vi må forberede oss på et langt mer ustabilt livsmiljø. Dermed vil vi kanskje trenge en konstant tilpasningsdyktighet snarere enn en temperert veltilpassethet. Muligens vil vi forsøke å kjøle ned kloden med ingeniørmessige midler. Om det kulturelle klimaet vil forbli opphetet, ustabilt og uforutsigbart, finnes det samtidig noen håpefulle og forsiktige tilløp til kulturell nedkjøling.

I eskaleringens febertid er vi, tross alle tendenser til det motsatte, i ferd med å lære hvordan verden kan opprettholdes. Læringsprosessen vi har begynt, kan oppsummeres gjennom et par kontraster: De gode sirklenes overskudd av energi, ressurser, oppfinnsomhet og intelligens må investeres i å motvirke de onde sirklenes overproduksjon av gift, avfall, tapere og menneskelig blindhet. Målet blir å vinne tilbake stabiliserte sykluser, sirkler uten vekst eller tap. Spillets natur vil også skifte fra hva James P. Carse i sin lekne kulturteori har kalt «begrensede spill», som spilles for å vinne, til det han kaller «evige spill» – som spilles for å holde spillet i gang.[iv] Når spillereglene endres fra historiens konkurransespill til posthistoriens evighetsspill, vil vi forkaste konkurransesituasjoner som systematisk skaper tapere og vinnere – enten spill-partneren er naturen eller andre mennesker. Tragiske spill med to tapende parter: krig, miljøskader og parasittære fenomener, vil i det lange løp måtte erstattes av symbiotiske vinn-vinn-situasjoner – så langt disse kan finnes.

En posthistorisk innstilt taoist kunne fable ennå videre: I dette nye, lange årtusenet, vil også ambisjonene om å kolonisere verdensrommet bli husket som nok en feberdrøm fra historiens siste faser. Vi vil se stjernene blinke som de alltid har gjort. Kanskje oppdager vi en gang livstegn andre steder i galaksen, men uten å lengte etter videre kontakt. Andre livsformer vil være som røykstrimer fra skorsteinene i en nabolandsby, haner som galer i det fjerne – mens menneskene for lengst er tilfredse med å bli hjemme og høre verdensrommet mumle omkring sin egen planet.

Uansett er det kanskje urettferdig å sette opp romfartens barnlige begeistring for kostbare unødvendigheter som tidssymptom, når disse anstrengelsene tross alt er så små og ubetydelige sammenlignet med forsvarsbudsjettene. I siste instans er det ikke de maniske ekspansjonsdrømmene som er vår tids viktigste patologi, men den paranoide trygghetslengselen, som nedfeller seg i et behov for permanente overtak og vedvarende maktspill.

I de små og mellomstore spillene finnes det vinnere og tapere. I det største globale spillet er det snarere slik at alle vinner eller alle taper. Selv ikke evighetsspillene varer for evig, men kan bare foregå så lenge det finnes spillere. Gevinsten i spillet er å kunne endre omgangen med tiden – fra forgjengelighetens evige død til frembringelsens evige fødsel. Taoismen rommer, sin konservativisme til tross, også innsikten om at naturens natur er forandring. I en kosmisk sammenheng er livet unikt ved sin vilje til å leve, i sin aktive søken etter å fortsette, i sin mangel på likegyldighet og i sin streben etter kontinuitet gjennom fornyelse. I et slikt perspektiv er sivilisasjon og natur det samme.

[i] I sin originale form lyder sitatet «Nature, to be commanded must be Obeyed» se. Bacon, Francis: Novum Organum, Del 1, § 3

[ii] Distinksjonen utdypes blank annet i et intervju gjengitt i Charbonnier, G. (red.), Conversations with Claude Lévi-Strauss, oversatt av John & Doreen Weightman, Cape, London 1969

[iii] Lao Tzu: Tao Te Ching, kapittel 80.

[iv] Carse, James P., Finite and infinite games, Free Press, New York 1986

//

Mellom hjerteslagene

minnet om det som var

Kjærlighetens lys

mellom barnets fingre

Kjærlighetens lys

i dådyrets morgenpust

Kjærlighetens lys

gjennom sjøfuglenes vinger

Mellom hjerteslagene

minnet om

det ville gressets hymner

som overdøver døden

brudens bukett med konvaller

de klare dråpene av regn og forløsning

i håret, i lyngen, i sanden

da vi gikk ut mot det stigende havet

– – –

Jordas sønderraste ansikt

Her hadde konvallene sitt feste

og barnets fingre sitt lys

Her gjenstår

og gjentas

(som en hånd på pannen

som et refreng)

Kjærlighetens lys

Video: Marius Kolbenstvedt

//

Liv Mevang Bjerkensjø debuterte med «Ordskygger» i 1986. Hun ble straks bemerket som en lovende lyriker. Allerede året etter utkom «Gjennom stenen» (1987). Deretter gikk det bare to år før «Det indre seil forelå» (1989), og to år etter det igjen utkom hennes foreløpig siste diktsamling, «Et nytt lys» (1991). De siste årene har hun vært aktiv med opplesninger i hjembyen Fredrikstad, bl.a. i Missa Poetica (2014).

Dette diktet ble bestilt av FKA og fremført under diktaksjonen «Poeter, trommer og trompeter» i Gamlebyen, Fredrikstad, 22. juli 2017.

/ Foto: Eivind Oskarson

Verden er enkel og forutsigbar. Kaster du en ball opp i luften, faller den ned på bakken. Graver du ned en frø i jorda, vokser det opp en blomst. Åpner du en paraply i vinden, vrenges den. Kjører du for fort i en isete sving, glir bilen av veien. Slepper du ut CO2 i atmosfæren, blir lufta varmere. Blir lufta varmere, smelter isen. Smelter isen, stiger vannet. Stiger vannet og blir varmere, oppstår det flere orkaner, oppstår det flere flommer, oppstår det mere tørke. Når det skjer, vil tilgangen på mat bli mindre og dyrearter dø ut.

Verden er enkel og forutsigbar. Gjør vi det ene, skjer det andre.

            Alle vet at det er sånn. Alle vet at mer forbrenning av olje og gass nå vil ødelegge klimaet i framtiden. Alle vet at framtiden tilhører de menneskene som skal komme, ikke oss.

            Så hvorfor vil alle de største partiene på Stortinget bygge ut nye oljefelt? Og ikke bare det, men også bygge dem ut i de rikeste og mest fantastiske men også mest sårbare områdene i nord?

            Verden er enkel og forutsigbar, men virkeligheten er det ikke. I virkeligheten kan man si at utslipp av CO2 ikke gjør noen skade, og bli valgt til president i USA. I virkeligheten kan man si at Norge, som er Europas største eksportør av gass, ikke er med på å ødelegge miljøet, men tvert imot gjør det bedre, siden vi utvinner det fossile brennstoffet på en så ren og god måte, og siden utslippene ikke er vårt ansvar, men ansvaret til de landene som kjøper oljen og gassen av oss. I virkeligheten teller hensynet til arbeidsplasser og til de enorme oljeinntektene mer enn miljøødeleggelser i framtiden.

Og det er lett å forstå. Vi er mennesker og vi tenker først på vårt eget beste, og på det beste for våre nærmeste. Det er menneskelig å være egoistisk, det er menneskelig å være grådig, det er menneskelig å ville ha det bra her og nå. Og det er menneskelig å ville snu seg vekk fra det forferdelige.

Kommer det en dokumentar om nedhoggingen av regnskogen på tv, skifter jeg kanal. Ser jeg en artikkel om dyrearter som dør ut i en avis eller et magasin, blar jeg forbi. Begynner noen på radioen å snakke om smeltingen av pol-isen, vannet som stiger, temperaturen som blir høyere, finner jeg en kanal som sender musikk. Vi står midt oppe i en krise av enorme dimensjoner, og jeg vil altså ikke vite av det. Jeg vil ikke konfronteres med det forferdelige, jeg later som om det ikke finnes, jeg ser ned.

Hvorfor gjør jeg det?

Jeg ser ned fordi jeg føler meg maktesløs.

Og at vi står bak, alle vi som er her i dag, gjennom å kjøre våre biler, gjennom å handle på våre supermarkeder, gjennom å dra på våre ferier til fjerne land, forsterker følelsen av maktesløshet.

For klimakrisen skyldes ikke enkeltpersoner, den skyldes ikke konsernledere eller politikere, den skyldes et samfunnsystem, en kultur som vi alle er en del av – ja, det er det som er oss. Og det er det som gjør det så vanskelig å forholde seg til: mine handlinger er uskyldige og enkle, og dine handlinger er uskyldige og enkle, men summen av dem er ødeleggende. Ingen har ansvaret for det, alle har ansvaret for det.

            Vi tenker kortsiktig fordi vi er en del av en kortsiktig kultur. Vi forverrer klimaet og ødelegger miljøet fordi vi bare har oss selv for øye. I steden for å se liv, ser vi ressurser. Istedenfor å se eksistensiell rikdom ser vi økonomisk fortjeneste. Denne innsikten, at et helt system og en hel kultur må forandres, er med på å forsterke håpløsheten. Hvem skal gjøre det? Og hvordan?

            Det er ikke sånn at oljeindustrien er fienden. Det er ikke sånn at politikerne er fienden. Oljeindustrien og politikerne er også oss, vi er alle i samme båt, vi lever alle i den samme verdenen. Og det ligger et håp i den tanken. Hvis det finnes vilje til forandring i meg, hvis det finnes vilje til forandring i deg, hvis det finnes vilje til forandring i alle som er her i dag, da finnes den samme viljen overalt. Det gjelder bare å samle den. Det gjelder bare å ikke se ned.

            Politikerne er valgt for å løfte blikket, politikere er valgt for å se bort fra de kortsiktige gevinstene og tenke fram i tid. Rammene for det velferdsamfunnet vi fortsatt lever i, ble en gang til på den måten, gjennom at politikerne tok beslutninger som ikke endret noe på kort sikt, men som en dag ville gjøre det.

            I USA åpner Trump opp kullgruvene igjen, i Norge vil de ledende politikerne våre altså åpne opp nye oljefelt. Det er en skam for politikerne, og det er en skam for Norge. Norge er et av verdens rikeste land, og det eneste motivet for å bygge ut nye oljefelt, er mere penger. Det er grådighet. Det er feighet. Og det er også dumhet, for med alle de ressursene vi har i dette landet, kunne vi ha tatt ledelsen i arbeidet for en renere verden, vi kunne ha pøst inn penger fra den enorme formuen vi har i forskning på miljøvennlig energi, vi kunne ha blitt et foregangsland. Hvis ikke vi, med all vår rikdom og velstand, kan ta det steget, hvem skal kunne gjøre det da?

            Fienden er følelsen av maktesløshet, at vi befinner oss i et system som er uforanderlig og som fortsetter i samme retning uansett hva vi gjør. Men det er en tankefeil, for systemet er oss. Samfunnet er du og jeg. Makten er vår. At politikerne ser ned, behøver ikke bety at vi også skal gjøre det. Stemmer mange nok på partiene som går mot utbyggingen av nye olje- og gassfelter i nordområdene, vil den bli stoppet. Stemmer mange nok på partiene som forstår at klimaendringene og miljøødeleggelsene er det største problemet i vår tid, vil politikken måtte dreie. For verden er enkel og forutsigbar: gjør vi det ene, skjer det andre.

/

Denne appellen holdt Karl Ove Knausgård under den store Vendepunkt-demonstrasjonen i Oslo lørdag 2. september 2017. Klimaaksjonen takker forfatteren for at vi får dele teksten!

By Erin Lyndal Martin / Photo: Natalie Gibbs

What is left of us? Why does the trace have power? How far do we want to stray from what we still know to be the human? How far? Really, how far? Are we prepared for what we are encountering?

I saw Jorie Graham give a reading once in spring 2008. It was at the Brookline Booksmith in the Boston area, and she was reading from her then-new collection Sea Change. Though I’d loved her work for years, I wasn’t sure what to expect at her reading and feared that in person she might not conjure the meticulous passion that’s informed her work throughout her career.

But when Graham stepped up to the microphone, she didn’t do the usual cursory introductory banter poets usually do before quickly diving into their poems. Instead, she spoke at length about all of the different environmental crises we were undergoing. She talked of melting ice caps, the disappearing of bats, a number of terrifying crises, all with the same exigency. By the time she began to read her poems, we all knew what was at stake, in her book and on our planet.

What I remember about that introduction she gave was that, though it was frightening, there was something trance-like and oddly comforting about it. To hear someone give voice to all the ways our ecosystem was aching, to share in the mourning, to celebrate being alive to hear it. It has been nine years since that night, and Graham is still as engaged and engaging as ever. In her new book Fast, Graham uses her formal innovation and deft fission of moments to confront deeply personal issues. Here, she confronts her father’s death, his southern roots, her mother’s dementia, and her own cancer diagnosis and treatment. Though these issues are personal, she writes about them as only she can, never losing sight of the eternal and the ever-weighty now.

Jorie Graham is the author of thirteen collections of poems. She has been widely translated, and has been the recipient of numerous awards, among them the Pulitzer Prize, the Forward Prize (UK), the International Nonino Prize, a MacArthur Fellowship, and the LA Times Book Award. She lives in Massachusetts and teaches at Harvard University.

***

The Rumpus: Can you speak to the ways the different forms in the book are in conversation with one another?

Jorie Graham: Some of the poems interact or flirt with prose, or with the artificially imposed edge of the page—a mechanical impediment. You could say these enact coming up against one kind of ending—say, where the human ends and AI begins, or where the organic ends and 3D matter begins.There are attempts in these to find a way to “speak”, or whatever you would call it—to utter from—“non-human” voices: the bottom of the ocean floor, bots, surveillance devices, the holy shroud.

Rumpus: And then there are the more traditional forms.

Graham: Yes, more traditional free verse forms are more capable of registering experience where my individual humanity in solitude comes up against a crisis—in this case my father’s death, my own cancer diagnosis and treatment, my mother’s decline for example. The free verse line just carries voice in its marrow—while the poems approaching prose resist voice, or resist human voice as we know it. With its subjectivity and its sincerity. Another form I use, I would characterize as a mixture of the traditional stanza made of breath-units, and an implacable machine-cut stanza. It seems to come about where the poems explore how the body feels itself to be a body at all—or be dragged into being one—in various ways—from being gendered, or becoming incarnate, to reaching a threshold such as death, or cryogenic suspension.

Yes because we are heading towards a dystopian relationship with water above all else. Flooded cities. Desertified cropland. Also because water is a miracle—it takes so many forms—is the core of life—is holy.

Rumpus: I’m also curious why some poems have arrows between words, some poems have dashes, and some have both.  I had originally thought the arrows were replicating computer code since you mention bots and such in the first section, but then they reappear throughout.

Graham: Ah, the arrows! Well the poems enact life in an historical acceleration, ours—our runaway everything—from climate change to robotization to overpopulation and collapse of resources, failed nation-states, the horrifying numbers of people torn from their lives and rendered homeless on this planet—are there 64 million refugees now trying to find a place that will let them live, just live? So the poems began to accelerate past the dash—or seemed to be forced to accelerate past normal reasoning, past thinking as we know it, even past feeling as we have known it, by the accelerationism the arrows generate.

Rumpus: Did you just decide to use arrows?

Graham: Well actually they came about as an accident. One day I made a dash and accidentally followed it with a “greater than” sign on the keyboard. And they joined up, and I thought wow, what is that! Because the arrow it made suddenly vectored forward. The dash creates a pause, a slight waiting, a paced sense that the next thing said is equally distant in time from the prior one. But the arrow! It just hurried every felt and said and seen and experienced event into every next one—no time to pause, catch breath, hold the experience up outside of time for an instant—something a lyric poem loves to do. No, the arrows force every experience to be over almost too fast, force an expendability onto sensation and emotion, override each new instant with each next new instant. I didn’t use them often, but when I did it was as if I was trying to get words to hold still between them. Sometimes it felt as if they were developing a life of their own, trying to override all that could be said by a human voice in words. So they came to act as further agents of the machinic, the post-human, the force we live in now rushing-past-the-human to erase it. There were times where they actually seemed to interrupt what I was trying to say. They developed a seductive power. In some way they became markers of the limits of the will. As well as markers of the limits of human power, or agency, or capacity. It was amazing to feel the words “survive” them. To realize feeling would re-coalesce…..that the human voice fights back to be heard, to reach out.

/ ©Jeannette Montgomery Barron

Rumpus: Fast has two self-portraits in it, picking up a thread from your other books.  Do the self-portraits have any continuity from one to the next for you, or are they more like snapshots?

Graham: Well it’s very hard to look in a mirror and see anything which resembles what one feels one’s self to be. I think that discomfort, that dislocation, disintegration–that raw lack of feeling whole—that dysmorphia—is a very good place, in this moment, to hunt for the kind of experience which really requires the means of poetry to be grasped or felt. I think most people would agree that in our current historical and political extremity it has become unprecedentedly hard to look in the mirror.

Rumpus: In “Self-Portrait at Three Degrees,” one line reads “define human.” In the second part, we get «The Post-Human,» which is about death. «The Medium» has the passage about taking of shoes, heart, skin, palm, etc.  The third section has a lot to do with the body, questioning corporeality and image. Were you thinking of all the different ways to be post-human while writing this?

Graham: Yes—all the states towards which we are morphing quickly now—the virtual, the robotic, the cyborg, the barbaric—but also other post-human conditions: my father’s body lying there on “his” bed after he is “gone”—what is it? My mother’s body after her mind goes. My father’s being when I use a Medium to contact him—in what “other” world—and he “communicates” with me through her. As well as the world without us in it. The seabed, for example, long after we as a species are gone—what will it still be undergoing. That mutter. Or our human trace on the so-called “holy” shroud. What is left of us? Why does the trace have power? How far do we want to stray from what we still know to be the human? How far? Really, how far? Are we prepared for what we are encountering? Do we like the face that stares back at us—even now, culturally, politically—saying hi, this is you, this is what you have become. Everyone ok with this?

Rumpus: Throughout «Fast,» there is a lot of water imagery, whether it’s watching the Charles or it’s «Deep Water Trawling.» Was water consciously important while you were writing these poems?

Graham: Yes because we are heading towards a dystopian relationship with water above all else. Flooded cities. Desertified cropland. Also because water is a miracle—it takes so many forms—is the core of life—is holy. So it becomes important to pay utmost attention to the holiness which is this planet’s life-blood, which we are destroying. I always look for it in a poem. I honor it. I pay it mind.

Rumpus: Some poems here–I’m thinking of «Incarnation,’ «Prying,» and «Cryo,» are relatively lengthy.  Can you speak to the experience of working with longer poems? What unique challenges do they present to you?

Graham: I always try to end a poem as soon as I can. That said, I’m seduced by and mesmerized by dilation. How much the “now” can hold and carry and still remain the fast fraction of time, the instant. So much happens at once, in the split second. It has always interested me to see how much I can expand the lyric moment—which is by definition a quick spell—without losing the tension that holds it together. It makes me feel how wide life is, how rich, how much happens while we are not paying attention. The long poems are definitely attempted acts of lengthened attention. But they also try to mash up—for all their length—into the lyric now. Incarnation, for example, rushes to stay almost all in one breath. Prying dilates the time under anesthesia—one comes to, and it is as if life disappeared under there. I like, in poems, to go “under there” and come back. It all happens so fast and yet lets in such long vistas. Such intimations.

Rumpus: «The Mask Now» explores your father’s past related to the Civil War, which is an aspect of your family you haven’t written about before. What does that part of your history mean to you, and why are you writing about it now?

Graham: My father’s death prompted me to touch upon, for the first time, in that elegy, a world I have never approached—the long history of his southern family. They were involved at prominent levels in both sides of the Civil War. But I have never gone near that Southern heritage. It just felt off limits. And then there was his body before me and there was no more, no way to ask the questions I did not ask in time. He left home very young. He fled. He went to war and then never came back. He stayed in Italy, where he had fought in the war, and where I was raised. He very rarely spoke of it. He had outrun it, it seemed, but then, near the end, I could feel it all flooding back into him. As the past must, I guess, to fill one up to one’s death. All this was unspoken. So the poem came out of that. It’s like a lifetime of fear. The mask is obviously partly a metaphor for that—that masked life. I was astonished when, in writing the poem, I put on his mask. Yes it happened in life. But in the poem the mask lent me eyes I had not had before, if that makes sense.

Rumpus: The first section of «Fast» has a lot of technological references in it, such as the bot in the title poem. What is the role of technology in these poems?

Graham: It is present and it is questioned and it is used. It makes promises. It is moving us so fast we can’t grasp its nature.

Rumpus: With Sea Change, you said you were trying to make the environmental crisis real for yourself. What comes after it becomes real?

Graham: Others start to believe with you. That helps. Others awaken to the possible absence of a future as we used to imagine it. How do we live with that? That’s also partly the project of this book. Trying to squint in an unimaginable future via the imagination–a hard future, potentially unlivable for our species. Trying to be a soul who can do that and still love life, still attend to beauty, still live out the days as if they were still…days. Not just days moving towards catastrophe—though one must look that in the eye in order to act. But also just days. We still have them. We have to live them. Honor them. It’s Spring again. However distorted it might be in terms of warming, it’s still the Spring we have. We don’t get many Springs in a lifetime. We have to find a way to not refuse to see where we are, what we are doing, and yet we must still live. And making sure to live—to go through life not around it—was always hard. Making sure to be in the vale of soul-making—as John Keats put it. Now it’s insanely hard. I certainly cannot say that I achieve it—or come close. It’s incredibly hard to calibrate how to grieve the small death of your father, your friends—to face the small but important event of your own death—and simultaneously grieve the huge death of whole species—to attend to those creatures, those destructions. It can drive you insane. And yet the personal grief must be undergone even if it is dwarfed by the near apocalyptic grief we all feel. Somehow we have to be able to do both. How will we have lived if we don’t love and grieve and remember—who is to say what we are here to do?

Rumpus: What is the first poem you wrote for “Fast”?

Graham: “Double Helix.” The onset of runaway weather in “Double Helix,” the storm, the birds born in it under the eaves, the boy starting out his life, chalk in hand, at the blackboard, learning the words for it all once again. The words for our world.

/

/Foto: Fartein Rudjord

En eik kan bruke fem hundre år på å vokse seg stor. Så kan den stå der å ruve i fem hundre år. Den kan bruke nye fem hundre år på å dø. For andre enn eika kan dødsprosessen være det mest interessante, da kan eika gi ly og næring til mange små dyr og organismer.

Fredrikstad er fremdeles i vekstfasen. Står på leireføtter og skjelver, avstivet av utallige trestammer av eik og furu dunket ned i mudderet byen er bygget på. Nå har de gått over til å spunte med stålplater. Vi får se om de er like holdbare som eik.

Byen har visse voksesmerter. Klemt inne mellom forskjellige grener av Glomma begynner det å skorte på arealer, og der man ikke kan bygge mer i bredden eller lengden må man bygge i høyden. Stålarmert betong overtar den gamle plankebyen som sjelden gikk over et par etasjer. Nå krever investorene seks, sju og åtte etasjer for å få råd til å gå rundt. De er nok ikke så opptatt av å bruke fem hundre år på å dø, å skape hulrom og friplass for alskens små kryp.

Trestokken var en forutsetning for Fredrikstads første blomstringstid. Først hogde de firkanta stokker og eksporterte på seilskip, så begynte de å sage og lage planker. Tømmerhuggere, fløtere, sagbruksarbeidere og plankebaroner fikk alle sin del av fortjenesten, litt ujevnt fordelt. Her er det mange historier å fortelle.

Mennesker og trær har samme DNA. Vi har nesten de samme genene også. Noen forskjeller er det. Trærne har røtter, mennesket har føtter. Sjøpølser blir født med en liten hjerne. Når de svømmer fritt i havet bruker de den til å orientere seg fram til et sted de ønsker å bosette seg. Det første de gjør etter å ha funnet sitt sted er å spise den næringsrike hjernen. De har ikke bruk for den mer.

Mennesket derimot er i stadig bevegelse og er helt avhengig av sin hjerne. Selv om det er enkelte som kan virke som de ikke har det.

Har trærne hjerne? Vi har ikke funnet noen, men de kan hvertfall snakke sammen. En canadisk forsker har påvist at bjørk og furu kan kommunisere og dele informasjon og næring. De klarer derimot ikke å snakke med sedertrærne. Mange slags sopp forstår sikkert trærne. At mennesker ikke ennå har lært seg å snakke med dem krever en ekstra innsats.

Som så mange andre tilbringer jeg mye tid med trær. Går tur mellom dem, spiser fruktene av dem, hogger dem opp til ved, bruker møbler og hus laget av dem. Trærne gir oss mat og varme, klær og ly. Sammen med menneskene laget de en by som heter Fredrikstad. Ute på et jorde står en gammel eik og vifter med greinene; velkommen etter!

/

Vi takker Magne Rudjord for tekst og fotografier. De er hentet fra utstillingen As interesting as watching paint dry fra Galleri ØKS i Fredrikstad. Rudgjord er for tiden aktuell med utstilling hos Galleri Christinegaard i Bergen. 

Av Arne Johan Vetlesen / Foto: Sigurd Hverven 

   Filosofen Tim Mulgar stiller spørsmålet i boken Ethics for a Broken World. Han svarer at særlig to ting vil fortone seg som ubegripelig: At myndighetene tillot folk å fortsette med deres klimaødeleggende atferd selv lenge etter at kunnskapen om dens skadevirkninger var etablert. Og at det var fritt frem for såkalte «klimaskeptikere» å spre deres feilaktige budskap basert på benekting av fakta. Mulgan knytter det han kaller overflodssamfunnets manglende evne til å styre unna varslet kollaps til dets insistering på at det individuelle gode gis forrang fremfor fellesskapets. Et av sitatene fra dette samfunnets kortvarige glansperiode som gir mest hoderisting, lyder: «Det finnes ikke noe slikt som et samfunn.»

   I epoken Mulgan beskriver som vår, ble den nålevende generasjonen mennesker gitt forrang fremfor senere- Likeledes med klodens ressurser. Når kapitalismen praktiserte slik «diskontering», het det seg at den bare uttrykte menneskenaturens iboende tilbøyelighet til å prioritere nåtid fremfor fremtid. Samfunnets institusjoner skulle speile dette; det ville ikke være demokratisk flertall for å motvirke det. Epoken var preget av optimisme, især teknologisk sådan; enhver ny generasjon ville få det bedre enn de forutgående.

   Det er vanskelig å la være å bruke ord som «vanvittig» og «perverst» om et samfunn som med åpne øyne tillot fortsatt praktisering av en livsstil som naturvitenskapen advarte mot som selvdestruktiv, ja i siste instans suicidal. Etter at Mulgan skrev sin bok for seks år siden, har perversiteten fått en omdreining han ikke forutså: alle referanser til klimaendringer i de relevante departementene i USA er beordret fjernet av presidenten. I stedet for at benekting sensureres som livsfarlig, erobrer benekterne maktens tinder og gjør seg til forbydende part overfor vitenskapen.

   Man kan tenke at USA under Trump for ettertiden vil fremstå som et særtilfelle av klimapolitisk idioti og at et land som Norge vil fremstå som ansvarlig i sammenligning. Den gang ei. En studie fra Oil Change International slakter regjeringens vedtak om oljeutvinning i Barentshavet: utvinningen er uforenlig med Parisavtalens mål, signert av Norge, om å bremse den globale oppvarmingen. Studien påpeker den frapperende kognitive dissonansen mellom dette faktumet, knyttet til at Norge er Europas største eksportør av fossilt drivstoff, og landets selvbilde som ledende aktør i klimasaken.

   Et av Erna Solbergs viktigste argumenter mot et regjeringsskifte er at det vil «sette tusenvis av oljearbeidsplasser i fare». Dette fordi Støre kan måtte støtte seg til småpartier som går mot utvinningsplanene i Barentshavet.

   Kanskje behøves ikke perspektivet fra en fremtidig generasjon for å få øye på det perverse ved den klimapolitikken som Solberg og Støre faktisk er enige om. Hensynet til arbeidsplassene for en nålevende generasjon, innen en sektor som lenge har fått forårsake klimaendringer som truer livet på kloden, gis entydig forrang. En generasjonens «rett» til å fortsette en næringsvei og livsstil som setter etterslektenes livsmuligheter på spill, fremstilles som trumf: ikke som det dårligste kortet på hånden, men som det beste.

  Insisteringen på å praktisere generasjonsegoisme og kortsiktighet satt i økonomisk og politisk system seiler under optimismens flagg. Men for en optimisme som viser seg livsfarlig i sine konsekvenser, er dagene talte. Det er for sent å slutte seg til dens budskap om at alt vil ordne seg, at vi ikke trenger endre på noe av betydning, at et grønt skifte basert på teknologisk fix er like rundt hjørnet og at vekst fremdeles er både realistisk og klimavennlig, bare vi passer på å gi den prefikset grønn.

     Vi trenger ikke ty til Mulgans tenkte fremtidståsted for å slå fast at nåtidens selverklærte optimister i epoken etter oss vil fremstå med et hovedansvar for at verden skjøv påkrevde strukturendringer foran seg, alltid foran seg, med de katastrofale følger vitenskapen først advarte mot ville komme, dernest dokumenterte hadde inntruffet. Når Solberg og Støre kappes om å være flinkest til å ha «to tanker i hodet», nemlig fortsatt vekst og avverging av klimaendringer, så har de ikke det. De har bare en, nemlig den første. Og for den er tiden ute.

/ Foto: Rolf M. Aagaard

Tranene har ødelagt min søkehistorie fullstendig.

Språk er to-vendig teknologi.

Siles gjennom mennesker.

Eget avtrykk er virus.

Slam.

Produktrester.

Flass.

Retninger er oppskrytt.

Stedet er her, tiden er nå.

Det er ganske random.

Likevel helt unikt.

Tilfeldigvis spørsmål om perspektiv.

Kunst finnes på en skala.

Skala er latin og betyr stige.

Kall det optikk.

Spinoza ble blind av å støpe linser.

Det brant han ikke for.

Kan du tenke deg noe mer gjennomsiktig støv enn glasstøv?

Øynene vokste ut av hodet.

Historisk sett.

Popp.

Eller, det sa PLOPP da øynene falt uti verden.

Vi har gitt oss hen til teknologien.

Petersplassen er sikkert full av folk nå.

Om to hundre år var kroppene våre oppløst.

Ikke engang ting.

Det kunne, egentlig, vært til vårt beste, å være del av noe større.

Antigone antigone kalte Linné tranen.

Menn og trær mister håret fra toppen først.

Trær sprer seg med vinden.

De skal alltid være så dramatiske.

Fuglene på landet er minst to kapitel.

Ett kilo meitemark, slyngende i tarmsystemet.

Tranen er i slekt med storken.

Å være barnløs er ingen skjebne.

Barn er fysisk forankret i oseanfølelsen.

Kunst er å mestre sine assosiasjoner.

Mestring er å gi seg hen.

Er det fest?

Næh, traneskrik.

Og siden blafrer.

Stillhet, hva er det?

Vinden streifer i trekroner i treverksveggene.

Klukkende i brønnen.

Surkling lengst nedi lungene

Et nedlagt sagverk i de svenske skogene.

Vannfall på en drøy meter.

Forsärla reder under fossen.

Eneste fugl med så høy sang at den høres over fossefallsbruset.

Gul og hvit som citronfjärild.

Som gåsungene.

Et kantet badekar ligger tomt for fôr på tunet.

Dyrene er kjørt bort.

Heller ikke de døde naturlige døder.

Over i jorden den der hvite knoken.

Den der surklende neven.

Marg er vi.

Sola kaster opp alle himmelretninger.

Barn leker med lysbrytere.

Nøden lurer rundt hjørnet.

Når man har fått sine egne barn vil man høre hva de gamle sa.

Hva sa du?

Oteren er tilbake.

Slafser og glor.

Schlafsa sjafse.

Hva sa du?

Schlafsa sjafse.

Jeg kjente den først ikke igjen.

Siden så jeg jeg hadde sett en oter i en tv-reklame.

Ansiktene er lysere innenfra.

Liksom gåsungene spankulerer på seg fjær.

Smykker seg med aldring.

Gränsleggingsprotokollene interesserer nok et mindretall.

Grenselegging er vår tids – dette årets – heteste sak.

Skogen er et kulturmuseum.

Viser fram gran fra kongler.

Tømmer dem for frø, ekornaktig.

Sår frøene i jord, drivhus.

Setter ut plantene etter avvirkningen.

Stammene skal til sagen.

Hest og kjerre eller fløtet i elva.

Slipes sønder til grøt.

Kokes opp, vaskes til, blandes med lokalprodusert svovelsyre.

Papirmassen tørker sakte innfor rammene.

Avisene leses fort.

Det gamle europa synker under Øresundsbroa.

Vi patter på oksygenstilførselen.

I det norske akvariet.

Gjennomsiktig som glasstøv

For tretti år siden stoppet ikke en gang tranene.

Numera, här.

//

Vi takker Morten Langeland for diktet som ble skrevet til Klimaaksjonen på Månefestivalen.

1.

The river is greenish black,
three swallows flying above us
and no matter how long I keep looking
my eyes are infected.

Two dragonflies brushed the water,
a swan came too close,
and I thought that this is the total
of each and every part.

/

Elva er grønnsvart,

tre svaler flyr over oss

og uansett hvor lenge jeg ser

er øynene mine betente.

To øyenstikkere streifet vannhinnen,

en svane kom for tett på,

og jeg tenkte at dette er summen

av de enkelte delene.

2.

The wind intensifies,
the evaporation from the skin lessens,
every touch is eliminated,
and that which is most dear to us.
While I was walking in circles
what I wanted to solve vanished,
not according to a mathematical equation:
But how do we forgive the ones that love us.

/

Vinden øker,

fordampningen fra huden minsker,

alle kjærtegn blir slettet,

og det vi holder mest kjært.

Mens jeg gikk rundt meg selv

forsvant det jeg ville løse opp,

ikke ifølge en matematisk formel:

Men hvordan skal vi tilgi de som elsker oss.

3.

To know a person all your life

can be a method of measuring the world,
and I don’t even know what you are dreaming.
Complications needs to be untangled
to turn the world towards the world.

I am searching for a sentence
while the flowers grow and wither
according to the seasons
just like an embroidery.
The leaves unfold, chlorophyll scattered,
the tree becomes greener.
The bees buzzing and buzzing in the garden.

/

Å kjenne et menneske hele livet

kan være en målestokk for verden,

og jeg vet ikke engang hva du drømmer.

Det besværlige må knytes opp

for å snu verden inn mot verden.

Jeg leter etter en setning

mens blomstene gror og visner igjen

i takt med årstidene

akkurat som et broderi.

Bladene folder seg ut, klorofyllet spres,

treet blir grønnere.

Biene surrer og surrer i hagen.

//

Tranlated by Cecilie Dahl/Tone Hødnebø 2017. NWCC says thanks a lot for the poems!

Foto: Lone Fingann Stol

Trygve Refsdals kronikk i Klassekampen 7.august blei ein augneopnar. Endeleg skjøna eg kvifor eg måtte ut av dei telemarkske skogar. I eit dalføre med storskog på begge åskantar og med hurtigveksande lauvskog i hestehagen nedfor huset og eigen skogteig like ved, enda eg sommarstid i akutt mangelsjukdom. Det gjekk greit om veten (vinteren) då vedrøyken låg lifleg over bygda. Ikkje visste eg st det var mangel på CO2 som plagde meg. Like fullt gjekk eg til mottiltak, utan å vita kor vislege desse var. Ikkje med skallen, men med denne totalt politisk ukorrekte kroppen som eg heng ilag med. Eg fekk hyrt inn Holtekarane med motorsag og vedkappar og fylt opp vedskjulet med CO2-lagra bjørk og furu. Skogteigen blei òg snøydd. 

Dagleg søkte eg ikkje lenger skogens ro, neidå ikkje. Eg trampa den bratte og svingete riksvegen opp Brunkebergbakkane. Ikkje for å koma i form. Då kunne eg jogga Dampedalen og klyvd opp frå Flatin. Neidå, eg peste på og saug inn og lepja i meg CO2. Eg var i akutt mangel av CO2. Og i ein tilstand av overoksydasjon som ikkje ville avhjelpast med antioksidantar, in natura eller på boks. Der var for mykje såkalla frisk luft. Eg visste det berre ikkje. Lauvtre og storskog fòr med godsakene i eit grønsvær som tok pusten frå meg. Woody Allan har rett: «Don’t trust air you can’t see.»

Vel oppe i Brunkeberg var det å få i seg H2O. Og etter ein drøs i bua til Kjetil sjangla eg ned bakkane i lykkerus. Komplett antioksydert og CO2-regulert: «Han hjelper i brattaste bakkar.» (Trygve Bjerkrheim) Kva fekk eg ikkje unna av slått og bærplukk og vedløding. Same reaksjon når eg hadde vore på odde jobbar i Oslo og sove for ope vindauge og djuplagra CO2. Heim til storskogen kom eg høg på energi. Eg kunne vaska ned huset og mala ein låvevegg før eg trødde salmane mine på orgel og somna i vinglaset.

Så les eg i Refsdals framifrå kronikk at landets 13 oljeministrar – villmenn! har drive rovdrift på CO2 med utvinning av fossilt brensel langt over Stortingets vedtak. Og uttak av naturgass tre gonger over verdsgjennomsnittet. Har dei ingen viten eller tanke hatt for framtidig mangel på den teknologisk uerstattelege nyttegassen CO2 for fotosyntese og som grunnlag for liv og all matproduksjon? Ikkje nok med at me i beredskapsplanar og praksis manglar matlager, altså odla mat, me manglar forsyne meg ei forsvarleg, langsiktig forvalting av CO2-ressursane. Politikarane i oljo kan ta maten frå komande generasjonar. Kroppen syd av vreide over slik øyande kunnskapsløyse.

Med kutt i oljeutvinninga kan politikarane skapa ei vinn-vinn stode: oppnå 2 graders-målet o g forvalta og lagra CO2 ressursane for framtida..

   Eg er 100 % usamd med hypokonderdoktor Wilhelmsen: Ikkje lytt til kroppens signal. Utan kroppens visdom ville eg aldri kome meg til Karmøy, der folk flest har familiebil, elbil og amcar. Sol, vind, H2O og CO2 er i balanse. Her er liv laga. Slik fekk eg restarta skrivinga.

     Det er sikkert ikkje alle like glade for.

/

Denne artikkelen er fra Karin Moes spalte «Sidesleng» i Klassekampen den 21.august 2017.

Vi ska vara i den död som kommer   Eller den

som inte kommer   Den som är livet   Sådant

det är, i sin ångest och i sin glädje

Telefonen ringer   Det är vårt barn

som önskar god fortsättning   På det nya året

Jag berättar om min oro   Någonting annat vore

lögn, och så vill jag inte börja året   Sådant är

magiskt   Om svart eller vit magi vet jag inte alltid

Men änglarna kommer i alla sina färger   Också åldrade

Jag talade också med dödsänglarna   Också de vill leva

Det är bara som levande man kan önska sig döden

Vi firade nyåret med vännerna i stan   Det var också

Lenas 75-årsdag   Vi hade fruktsallad med oss   Andra

kom med kakor, tårtor   Det fanns stor värme

Alla är vi gamla   Samtalen kom   Om fåglarna   Att de

blir färre, och oron över det   Jag berättade

om den lilla flocken med domherrehonor jag sett tidigare

på dagen  Och om alla steglitserna i november   Men

i skärgården vid Lygna är det nästen fågeltomt   Döda fåglar

Fåglar som inte får ungar   B-vitaminbrist? Men i så fall

av vad?   Jag beskrev de två silltrutungarna på Klara

kyrkogård i höstas   Vi talade om fiskarna   Om svamparna   Lena

äter den ringlösa flugsvampen, sade hon, men det var längesen

hon såg någon   Jag talar också om Swedenborg, hans liv som

hemlig agent   Om den jakobitiska komplotten   Om Karl XII som

byggare av Salomos tempel och som ledare för ett mystiskt korståg

med judarnas nödvändiga återkomst till Palestina   Föreställningarna

är många   Vi talade om makrillstimmet vid Kalvön, hur de jagade

skarpsillen i flock   Deras snabba, skimrande rörelser över bottnen

Deras munnar öppna   Skarpsillen hoppade upp över vattnet för

att komma undan   Under allting   Under hela historien fanns döden

som osynlig närvaro   Telefonen ringer igen, det är din syster   Du

är ute och går   Tid   Mat   Vin   Allting går mycket snabbt   Synerna in

i de andras liv   Vad ger jag av mitt liv, utom historierna   Jag

säger inte min oro, eller att jag går på penicillin   Rosfeber   I

foten   När vi kommer hem på natten ser det inte bra ut   Sömnen kommer

snabbt   På morgonen ser det något bättre ut   Vilket slags bakterier?

Vår tid har varit den korta tiden med fungerande antibiotika   Inte

i den tidiga barndomen, men sedan   Kanske är denna tid nu slut

Tolvslaget kom   Vi hörde diktläsningen i radion, om det eviga

Det är nog inte så evigt   Sedan också klockklangen från stadens

kyrkor   Genom det öppna fönstret   Maria Magdalena   Katarina   Vet

inte vilka fler jag hörde   Det var flera   Själarnas klang rörde vid varann

Varje dags kamp   Agoni eller inte agoni   Kärlekens klang, nu   To exaiphnes,

det ögonblickliga   Också i sin minsta form   Den infinitesimala klangen

Dess finförgreningsform   På förmiddagen hör jag på Mozart   Stråk-

                                                                                                                    kvintetten

i C-dur   Den jag en gång hörde   Var det den som slungade mig, epileptiskt?

Eller i någon annan kovulsionsform   Oändligheterna som brände mig,

                                                                                                                       utan rök

Vi vet inte vart vi går, eller ens var vi går   Vi vet bara att vi går

Jag kysste dig med öppen mun, älskade vän   Smakade din salivs ljuvlighet

/

Forfatternes klimaaksjon.no har fått lov til å publisere diktet «När vi kom hem lyste för oss himmelens stjärnor; 2014», hentet fra Göran Sonnevis siste diktbok Sekvenser mot Omega (2017). Som i hans forrige bok fremskrives her de historiske og naturhistoriske perspektivene til en språkbildenes stemme som ikke lar leserne i fred. Det er en utvidelse, og et tillegg. Det er en lyttende poesi, en insisterende poesi.

Les også Freddy Fjellheims anmeldelse av boken her.

Vi takker Göran Sonnevi!

//

Av Nina Svenne / Tegning: Nina Svenne

Det stille øyeblikket slår meg.
Myra drukner i lyset. Her
trengs ei glassmor for å skjære meg
ut i klare dagen, men hvem
går tur med diamanter i lommene?
Hvis våren slipper meg
så skal jeg gjøre myra et morstykke,
for midt i dagen drar en sørgesang
igjennom sumpskogen.
Fingersoppen brer seg djupt i munnvika.
Jeg gjør lange ører, store øyne.
Jeg sitter fast i ormegraset, hører
myrkleggbarna hviske bakom bladet:
er det oss som drar?

/

Verden bæres blå
og bleik. Verden bæres
bort på likstrå.

Gjennom skogen
trasker leppeblomsten trassig,
fyller flaska si med drikk. Bekken
dufter bimmelim.

Leppeblomster lærer aldri, setter bo
i røys av lærepenger, et i sudr, et i austr. Haug av gull
og sølv og køl, og sin egen fjerne duft av patchouli. Spørs
om leppene kan strekkes lenger, ut i vestr, opp i nordr.

Jeg kryper under bladet. Mange paddelopper hopper ned
i avgrunnshallen. Ormer dormer djupt i huden. Fluer
springer ut fra fjes og armer.

Rull meg inn i blomsterduken,
ikke dra i kjolen min, grav meg ned
i tisselura. Stråa dirrer lett i varmen

/

Lyngen lukter ikke godt. Du klør
deg litt i navlen. Jeg kom og ville sprenge
årer. Spikra hull i bøtta. Knakk et bein og
knakk en arm, nikka til og kakka skallen.
Det er ikke avklart ennå hva
som skjer i tundradalen.

Nikke, nøkke. Rosa myrkleggblomster
ligger strødd på alle vierstubber. Kjenner det
når bånda brister, at jeg må
sånn grusomt
tisse.

Bitteliten bjellebror,
myrmorskjørt av ull og søndagsskjorte. Varmen
stråler under huden, myra buldrer under beina,
vinden rusker i busker, i dusken,
i håret. Bjeller kastes over kammen. Skallen
knitrer. Skogen løsner!

Det er ikke avklart ennå hvem av oss
som ligger her og blir til knokkel

//

NINA SVENNE, f. 1962 i Drammen. Hovedfag fra Institutt for Farge, SHKS. Lektor i formgivningsfag. For tiden student ved Forfatterstudiet i Tromsø. 

Forfatternes Klimaaksjon takker for dikt! 

Tre tømmerstokkar ligg i kryss over kvarandre på eit av måleria Karl Ove Knausgård har valt ut til utstillinga «Mot skogen» på Munchmuseet. Den øvste, gule tømmerstokken stikk seg ut midt i biletet. Den ligg kvista og utan bark, og dreg blikket til seg, før den fører auga våre vidare inn mellom dei stolte furene som framleis held stand. «Den gule tømmerstokken» (1912) vil oss sikkert ingenting, slik Knausgård skriv om eit anna av Munchs skogsmåleri i utstillingskatalogen: «Hvis det kommuniserer, så kommuniserer det slik som trærne kommuniserer. Uten et ord, gjennom sitt nærvær, gestaltet gjennom sin form […]. Trærne er trær, skogen er skog, og dette maleriet er et bilde av dem. Maleren som har malt det, gjør det nesten selvløst, det er som om han maler på skogens premisser».

Likevel viser måleriet oss noko anna enn berre trea og skogen dei står eller ligg i: Det gule i tømmerstokken vitnar nettopp om mennesket som har tatt seg inn i skogen for å gjere nytte av den. Om Munch har måla på skogens premiss, må det også leggjast til at desse premissa gjennom fleire hundreår har vore uløyselege frå menneskeleg bruk og misbruk – frå lover og reguleringar, mål og motiv.

Perspektivet i biletet synest å stadfeste det. Når eg byrjar å bevege meg i museumsrommet på Munchmuseet, oppdagar eg raskt at det nettopp er den gule tømmerstokken som styrer det eg ser, som held meg fast i sitt perspektiv. Eg ruslar frå venstre til høgre kant av biletet, men blikket mitt maktar ikkje rive seg laus frå stokken, det glid framleis inn langs stammen, inn mot det same punktet djupare inne i skogen. Vi er fanga i vårt eige blikk, synest biletet å demonstrere, eller som Knausgård kanskje meir oppløftande formulerer det: «Verden oppstår i blikket vårt, hele tiden. Den er ikke, den blir til».

Eg gjekk ein tur på stien i sommar, ikkje så mykje for å søkje skogens ro som for å få utløp for ei rastløyse som jamleg byggjer seg opp i meg. Difor gjekk eg raskt, nokre vil kalle det jogging, medan eg høyrde på podcast, slik eg meir enn gjerne gjer også på skogstur, om det er dit tankane mine blir dregne nett den dagen. Dette kan provosere enkelte, har eg merka meg, i alle fall om ein snakkar høgt om det. Jamleg høyrer eg ekkoet frå Henry David Thoreau: «Hva har jeg i skogen å gjøre hvis jeg tenker på noe som er utenfor skogene?»

For meg er det uklårt kvifor grensa rundt skogen også må vere ei grense rundt tankane mine, og svaret på Thoreaus spørsmål er openbert: Eg skal tenkje vidare på det eg vanlegvis tenkjer på, og halde fram med å blande tankane mine saman med andre sine tankar. Eg hugsar framleis ein dagsmarsj gjennom ein av dei lengste dalane i heimtraktene mine for snart ti år sidan, med Carsten Jensens «Vi, de druknede» på øyrene. Eg har klove langs ein fjellrygg ein heil ettermiddag med Frank Rossavik sin fornøyelege biografi om Einar Førde i hovudet. I sommar har eg vore i USA i 50-åra og i Russland i 1917 medan eg har stavra meg frå tareblad til tinderad på Søre Sunnmøre. Ein stad på vegen slepp eg øyrepluggane ut, lèt forteljaren fortelje for seg sjølv i nokre sider, og fyller munnhòla med vatn som klukkar like fint gjennom kroppen min som det gjer i elva som renn vidare ned gjennom fjellsida.

Og så gjekk eg altså ein tur langs stiane i Nordmarka, og høyrde på ei av sommarsendingane frå NRK P2, der forfattar og naturskribent Torbjørn Ekelund fortalde mykje interessant om å gå. Ekelund høyrer også på podcast når han går i byen eller langs landevegen… men aldri når han går i skogen, legg han til, med djupt alvor i røysta. Eg ser for meg P2-lyttarar i bygd og by nikke andektig ved kjøkkenborda.

«Hvorfor skal skogens venner ha et så opphøyd tonefall?» spør Kerstin Ekman heilt mot slutten av «Herrene i skogen» (2007), det store og kloke livsverket hennar om skogen. I ei rekkje essay legg Ekman fram kunnskap ho har samla på mange og lange vandringar, både i skogen og i bøkene. Ho fortel skogens kulturhistorie og namngir det som veks og lever i skogen, for å gjere oss fortrulege med det, slik at vi kan kjenne uro for det. Samstundes er ho varsam med å skilje skogen ut og sondre den av frå det livet vi lever til vanleg.

Gjennom lange strekk i historia har skogen nettopp vore skild ut frå det menneskelege rommet, anten som noko mørkt og magisk eller som noko opphøgd og heilagt. Draumen om skogen har alltid vore paradoksal. På den eine sida har vi drøymd om å overvinne mørket og avdekkje skogen, om å kontrollere den for å gjere oss nytte av den. På den andre sida har vi drøymd om å kunne vende attende til skogen i den urørte tilstanden den var i før mennesket fekk herredømme over den: «Tanken er at siden det ikke finnes grenser for hva vitenskapen og teknologien vår kan klare, kan vi overliste naturen. Samtidig synes vi at vi bør vende tilbake til den, for da blir vi bedre og friskere. For å komme oss vekk fra tvisynet og tankeforvirringen vår, går vi ut i naturen. Da betyr ordet natur et vakkert landskap eller et grøntareal, ikke jordskjelvrammede pakistanske fjell eller saltørkener i Utah».

I boka viser Ekman at det er vi som har laga skogens rom, slik vi kjenner det i dag. I alle fall sidan tidleg mellomalder har skogen vore «en økonomisk ressurs og gjenstand for grensetrekninger og uendelige tvister om grenseskiller og eierforhold», skriv ho, og avviser såleis førestillinga om at det eigentleg finst noko å vende attende til – i beste fall eit eventyr. For ei tid tilbake sidan byrja Naturvernforbundet å bruke nettopp omgrepet «eventyrskog» om den skogen som aldri har vore flathogd, men berre plukkhogd. Eventyrskogen er såleis framleis ueinsarta og variert, og ifølgje Naturvernforbundet har den difor ein «særlig høy opplevelsesverdi».

Edvard Munch: Knudret trestamme i snø, 1923. Olje på lerret. / Foto: Ove Kvavik. Foto ©: Munchmuseet

Omgrepet «eventyrskog» vitnar om arven frå romantikken i naturvernsrørsla. Denne arven blir støtt brukt, av profittorienterte politikarar og eigarar, for å lage billige motargument mot det naturvernarane argumenterer for. Seinast i slutten av juni gjekk Naturvernforbundet til aksjon for å stoppe bygginga av ein planlagt skogsbilveg som skal gå frå Sørkedalen til Lommedalen, tett inntil naturreservatet Krokskogen i Nordmarka. Aksjonen kan bli endepunktet for ein fire år lang debatt, der Asker og Bærums Budstikke har kalla Naturvernforbundets argument for «romantiske marka-ønsker» på leiarplass. Til ei kvar tid pressar førestillingar om det «økonomisk nødvendige» – eller, litt mildare, det «økonomisk forsvarlige» – mot grensene rundt slike område. Det kjennest som ei uunngåeleg følgje av at små skogslommer gjennom lang tid er gjort til sekulære katedralar og overlate det som ligg utanfor dei verna områda til utvinning i stor skala.

Måten vi organiserer samfunnet utanfor skogen, legg føringane for korleis vi organiserer det som ligg innanfor. Unntaka er også regelen, og så lenge det er slik, er skogen ein stad som bør fylle oss med uro så vel som ro. Det er sjølvsagt måten vi har gjort oss til herrar over skogen som bør vekkje størst uro og tvinge fram flest sjølvkritiske blikk i spegelen. Men også draumen om å vende attende til skogen er med å halde blikket vårt fanga mot ei framtid som allereie er forbi.

Ekman har ein gammal kano som heiter Henry David Thoreau. Sjølv om både kanoen og romantikaren Thoreau har vist henne veg i skogsriket gjennom mange år, fortel ho at dei belærande sidene ved Thoreaus utfall mot sivilisasjonen, har stige tydelegare fram for henne i seinare år. No er Ekman varsam med å avskrive heilt skogseremitten sine innsikter, slik det tidvis har vore på moten å gjere: «I would bet that fewer Americans have read Walden than have heard that Thoreau’s mother did his laundry», skriv Jedediah Purdy i ein artikkel om Laura Dassow Walls’ nye biografi om Thoreau. Ekman takkar Thoreau og romantikarane for å ha lært oss å sjå villmarka som noko anna enn utriveleg og trugande, men skal ein få med seg folk, seier ho, må ein føresetje sivilisasjonen. Ein kan ikkje ta avstand frå den, slik Thoreau ofte gjer, trass i at han truleg sette pris på klesvasken. Då blir det eit spørsmål om kva slags sivilisasjon som held mål for dei måla ein må setje seg. Det går føre seg ei uroleg leiting etter løysingar hos Ekman. Essaya hennar er ikkje berre forsøk på å forstå kva skogen har vore, men også kva den kan bli.

Om verda blir til i blikket vårt, slik Knausgård skriv om Munchs måleri, så vil Ekman få oss til å bruke dette blikket og lære oss å sjå: «For virkelig å se må man studere bakken like oppmerksomt som en fanget karoliner i Tobolsk leste Bibelen». Naturen er ikkje ro og orden, «den er uforutsigelig og må finleses slik karolineren leste Paulus’ brev for å finne den smale veien til frelse. Og finnes det ingen frelse i vår sivilisasjons dilemma, så finnes i alle fall fremdeles alt det jeg ser, og da har skogen og engen fått et øye». Eg trur det er mykje å lære av Ekmans tvisyn på mennesket sitt forhold til skogen, og i vidare forstand til naturen. Skogshistoria hennar viser korleis det menneskelege blikket på naturen har endra seg, gong på gong, og i tida for enorme og øydeleggjande klimaomveltingar og ufattelege trugsmål mot artar av alle slag, kan det foranderlege i dette blikket også vere til trøst.

Det gir i alle fall håp om at vi kan leggje merke til dei andre furene i Munchs måleri, dei som ser ganske einsarta ut, og som ikkje skin like gyllent mot oss eller dreg oss like forlokkande til seg som den gule tømmerstokken, men som er meir varige og såleis meir varierte i det lengste løpet. «One tree is like another tree, but not too much», skriv den amerikanske poeten Mary Oliver i essayet «Upstream»: «More or less like people – a general outline, then the stunning individual strokes. Hello Tom, hello Andy. Hello Archibald Violet, and Clarissa Bluebell. […] And in reply its thousands of leaves tremble!»

//

Eivind Myklebust er kritiker i Bokmagasinet, Klassekampen. Denne essay-serien blir realisert takket være støtte fra NFFO.

/ Foto: Malte Tellerup

det kræver mod at sige

det her

brug mig, vågn op


længes alt for meget

efter det navnløses væsen

elsker det ubetinget

en verden hvor vi er mere ensomme

mere sammen

det usentimentale i naturen giver mig håb

ved ikke hvorfor

lidt på samme måde som når nogle mennesker taler sammen og lytter

og faktisk prøver at svare hinanden

te og blade

at gøre et sted muligt

hvor noget kan stå

trækker vejret

hvirvler bladene op

proklamerer: en ny tid skal begynde

lyset svinder ind

lad det gå

her er bladene i gang med at dø

en navnløs pige

lige født

aldrig følte de sig så meget som dyr

stadig blod i håret

de havde ellers prøvet at soignere hende

lyset der kommer fra hendes øjne

måske er det det

i badet vasker jeg hår og tænker ok

det var så heller ikke sjovere

tænk at vi skulle opleve den her

efterårets dødsfest

og se nu der, en flok

en sindssyg gople

der består af selvstændige små væsener

der bevæger sig sammen

hvad er det for nogle

nye måder at leve

der hele tiden dukker op

//

Liv Sejrbo Lidegaard, f. 1986, debuterede med Fælleden i 2015, redaktør på forlaget OVBIDAT, ekstern lektor på Københavns Universitet, underviser på Dansk Talent Akademi og bosat i Vemb. Diktet på denne netside en sekvens hentet fra Fælleden. 

Foto: Maja Hattvang

Tross «utdanningssamfunn» og informasjonsoverskudd på alle flater og i alle kanaler, gjør klimakrisenes fakta oss så passive og sløve at vi er i ferd med å gi opp våre barns framtid?

Hver gang jeg tar ordet i en samtale og nevner de fortvilende naturødeleggelsene som er tydelige for alle som følger med – ufattelige utryddelser av mennesker, fugler, insekter, planter, pattedyr – kvier jeg meg. Ingen vil være den som kommer med påminnelsen om en varslet katastrofe, men jeg lemper meg over de sosiale stengslene og prøver ut perspektivene. Blikkene som møter meg er doble. De sier ofte: «Du har kanskje rett, vi burde vite det». De sier samtidig: «Du ødelegger den gode stemningen, hva kan vi egentlig gjøre?».

Kunnskapstradisjonene i Europa har ett fellestrekk etter opplysningstiden. Et stadig mer mekanisert samfunn gjorde seg avhengige av primitive makthierarkier for å utnytte naturressursene. Kunnskap ble makt. Sosiale kunnskapsformer fra arbeiderbevegelse og kvinnebevegelse måtte til for å sivilisere denne driftige viljen til makt og nyskapning. Omtrent samtidig som maktforholdene i samfunnet nedvurderte fysisk arbeid og oppvurderte gründervirksomhet, oppstod splittelsen mellom teoretisk kunnskap og kunstartene.

Spesialiseringen av kunnskap segmenterte språkbruk og litterære sjangre i to leirer, som vi vet. Det er denne dualismen som er maskinguden i våre dagers kunnskapsmessige tragedie: Med sine faktamengder makter forskere og politikere dårlig å overbevise borgerne om livstruende naturhendelser, alt mens sivilsamfunnet blir forsøkt redusert til instinktenes vankelmodige kjøpegrupper.

De splittende kunnskapsregimene avspeiles i naturkrisene og samfunnslivet. «Fakta» og «fake» har blitt moteord, og demokratiet er under angrep i mange land verden over. En av forklaringene er en forfeilet materialisme som gjør velgere til primitive jegere på jakt etter personlige fordeler. «Utdanningssamfunnets» kunnskapsformer ser ut til å ha splittet det vi vet fra dem vi er fordi vi bare lærer med hodet. I slike samfunn blir kunnskapsutveksling en sfære for selvutnevnt eliter, intellektuelt atskilt fra livet, kunnskapene og erfaringene i sivilsamfunnet.

Er det surferne på sosiale media framtidens demokrati skal sette sin lit til? Kan lesningens fluesnappere forventes å oppsøke de dramatiske nyhetene om de omfattende ødeleggelsene av kloden? Bør klimakunnskap simpelthen innføres som nytt fag allerede i grunnskolen?

Den mentale revnen i moderne menneskers kunnskap medfører at mange opprettholder vanntette skott mellom sine private liv og naturhendelsene, et skisma som vil ruinere alt vi har forbundet med privatliv og sosiale livsformer.

Velstandsnordmenn går nemlig rundt med en flakkende beskjed i blikket: «Ikke forstyrr!». Angsten for annerledeshet virker akutt og konformiteten ditto stivbeint. Dette bevitner mennesker som er kronisk syke eller syke gamle, og som ikke lenger kommuniserer like tilpasningsdyktig. Hvor stor er ikke da angsten for flyktningenes annerledeshet, undrer jeg, og for utsiktene til en helt annerledes og ukjent natur- og samfunnstilstand. Kan vi hjelpe oss selv ved å hjelpe andre?

Den skjulte angstens splittelser under klimakrisen skjenker litteraturen og kunstartene nye muligheter. Som forfatter vil jeg utforske dette kulturelle skismaet og utprøve skrivemåter der saksforhold og kommunikasjonsforhold (litteratur) krysser hverandre. Som litteraturkritiker vil jeg likeledes bestrebe meg på å integrere klimakrisens realiteter i alle slags bokanmeldelser, om så bare med én setning.

Har tradisjonell sakprosa og skjønnlitteratur mer å fare med? Hvordan skal tall og prognoser kunne tale troverdig om en mulig utryddelse av menneskearten? Kan en faktabok om klimakrisen uttrykke noe særlig mer enn fakta?

I sakprosa der erfaringene og talemåtene fra sivilsamfunnet adskilles fra klimavitenskapens og miljøbevegelsens faktafremstillinger – «Ikke forstyrr!» – undergraves samtidig den mellommenneskelige overtalelsen. Skjønnlitteratur som utelukker klimakrisens konsekvenser for menneskelivet er virkelighetsfornektende.

Menneskers herjinger med kapital, kunnskap og hverandre gir sivilsamfunnet historiske muligheter til å endre tenkemåter og språkbruk, også litteratene.

Den opplyste setningen om klimakrisen, som skaffer seg rydning i en samtale eller en (kon)tekst, kan være like viktig som en hel bok om samme tema, hevder jeg. Integrert kunnskap er dypt menneskelig. På lignende vis kan vitenskapens omfattende kunnskap om klimaendringene integreres i handling og engasjement: Misbruket av fossile ressurser må bekjempes med all kraft i sivilsamfunnet. Fakta og klimakamp kan smelte sammen i en hjerteligere henvendelse til dem vi vil overbevise.

Det er ingen vei utenom. Både sakprosaforfattere og skjønnlitterære prosaister vil i årene som kommer bringe klimavirkeligheten inn i menneskenes liv, inn i hverdagens høytider, med et fornyet språk som ansporer til nysgjerrighet og kontroverser. Poetene har ledet an.

Å integrere et avgjørende perspektiv og en avgjørende setning i en større kontekst, skjerper også evnen til å sanse virkeligheten, er min erfaring. Vi som kommer rett fra sommerens varme svaberg, saltgnistrende svømmeturer og nyfisket makrell vet hvor mye vi har å beskytte!

Jeg nevnte samtalene og ubehaget ved å ta opp vanskelige tema. Gode samtaler har noe til felles med litteraturen. Den ene setningen som får oss til å oppfatte helheten, mønsteret og sammenhengen kan bli inspirerende for hvordan vi selv uttrykker hvem vi er og hva vi vet.

Derfor, følg høstens valgdebatter med argusøyne! Hudflett programlederen og politikeren som unnlater å koble klimakrisens uhyggelige realiteter til mennesker og sivilsamfunn, det være seg utdanning, eldrepolitikk, samferdsel, kultur. Ta avstand fra partier og «ledere» som luller seg inn i fortidens tenke- og talemåter, nettopp fordi de ikke har integrert klimakunnskapen i livet og språket sitt.

Dette kan fort bli prøvesteinen på nordmenns klokskap og klimakunnskap i det kommende valget: At Lofoten, Vesterålen og Senja oppnår fullstendig vern fra det nye Stortinget.

//

Artikkelen har stått på trykk i Aftenposten.