Forfatternesklimaaksjon

Tid är överallt. Också i det människor aldrig ser, hör och berör.

På flera sätt reduceras tillvaron drastiskt idag: de kolbaserade klimatförändringarna skriver om planetens historia och artdöden decimerar däggdjurens, fåglarnas, fiskarnas skimrande livsvärldar. Men skala och perspektiv spelar också en roll. Som Myra Hird och Nigel Clark konstaterar i en artikel med den uppfordrande titeln ”Deep Shit”, kommer högarna av avfall som människors göranden och låtanden producerar inte bara att utsläcka, utan också alstra entiteter och mikroontologier – den ”verkligt mörka ekologin”. Vilket vittnar om ett planetärt liv bortom det som beskådas och fångas in av det mänskliga i dess skiftande former och politiker.

Jag kommer att tänka på Hirds och Clarks reflektioner när jag läser Johannes Heldéns dikter från de senaste åren. Om något, är de en övning i att erkänna och med de medel som står till buds uppmärksamma händelser och temporaliteter bortom det våra sinnen inövats i att beakta. Det handlar om de digitala maskinernas ”egentid”, som den tyske mediearkeologen Wolfgang Erns formulerat saken, mätt i nanosekunder, men likväl – i sin stokastiska blindhet – rytmiserande allt från kärlekens gester till finansiella kalkyler till samhällens infrastrukturer. Men det handlar också om de extremt långsamma geologiska tilldragelserna, avläsbara i sten och lera, som fårat planetens fysionomi, liksom just de subsensoriska och mikrobiska tilldragelser som sker i och intill våra kroppar, och vars spår kan suggereras fram som brus, ”klickande”, ”fräsande”:

och sätt fingret på aortan, de femkronestora organen        bleknar

så tydligt, så   enkelt

lyft fingret        det tysta klickandet och fräsandet av små hammare, spärrar,

dammluckor vad jag gör växer fram i fragment

                                               ur Astroekeologi (2016)

Ljud och hörande privilegieras i skrivandet av dessa småskaliga processer. I samma moment skapar dikten också kopplingar mellan ett mänskligt och ett maskiniskt register. Den mest genomförda utforskningen av sådana kopplingar och noder görs i Heldéns och Håkan Jonsons intermediala verk Evolution (2013–2014), där en algoritm träder in i poetens ställe, men kan även iakttas i andra sammanhang, som i dikten ”System”, där det gröna ljuset på skärmen, träden, de digitala störningsljuden och de underliga fåglarna placeras i en gemensam ekologi. Sådana förbindelser mellan organism och artefakt, mellan kultur och natur – andra sätt att vara tillsammans – framkallar en förhandling mellan ontologier, som är politiskt och etiskt nödvändig, men också estetiskt gnistrande, konfliktfylld och komplex.

            Samtidigt är möjligheten till en sådan förhandling allt annat än given och direkt tillgänglig. Inte ens för den som har ”poetisk licens”. Kanske än mindre om blicken förskjuts från det poetiska till berättandet.

            I vintras gav den indiske författaren Amitav Ghosh ut en bok med titeln The Great Derangement: Climate Change and the Unthinkable (2016). Grundtanken är att den moderna romanen haft en närmast medfödd svårighet att skildra miljöhot och klimatförändringar samtidigt som dessa har en gemensam historia. ”Jag har noterat”, skriver Ghosh, ”att de utmaningar som klimatförändringen ställer en samtida författare inför … ytterst härrör från det raster av litterära former och konventioner som kom att prägla den narrativa föreställningsförmågan under exakt den period då ansamlingen av kol i atmosfären skrev om jordens öde.” Samma modernitet som såg industrialism och kapitalism träda fram, bevittnade också ”the rise of the novel”.

            Det kan tyckas paradoxalt, att vid den tidpunkt då planetens ålder växte med miljontals år via geologiska undersökningar av James Hutton, Charles Lyell och andra, så etablerade den borgerliga romanen en helt annan optik, fokuserad på det nära och kära. Härmed uteslöts också det icke– eller mer-än–mänskliga, vilket relegerades till spekulativa genrer som gotik och SF. Ghosh skriver längre fram: ”det är genom att utesluta dessa ofattbart stora krafter [klimatförändring och storskaliga, planetära processer] och genom att fånga förändringen i ett teleskop med begränsad tidshorisont som romanens berättande blir möjligt.” Det handlar om en inzoomning av platser och förlopp som människor kan erfara med sina sinnen, överskåda och fatta – en utvidgad version av dramats enhetsteori, kunde man säga.

            Även om Ghoshs iakttagelser självfallet kan problematiseras, har de en räckvidd också idag. Desto mer intressant då att söka upp romaner som avviker från mönstret och försöker gestalta bortommänskliga händelser och vad Timothy Morton kallat ”hyperobjekt”. Jag vill i all korthet lyfta fram tre sådana romaner ur en svensk samtid, och börjar med den trilogi som Lotta Lotass gav ut under åren 2010–2014: Sparta, Mars och Örnen.

            Här står beskrivningen av platser och föremål i fokus medan människan och hennes historia dragits in i ett dunkelt skuggspel. Exakt var historierna utspelar sig är lite oklart, liksom när. Men mycket talar för att en katastrof har ägt rum. Det är en post-apokalyptisk miljö som läsaren förpassas till, och den blick som ser, ser ut över ruiner. ”Sirenerna ljuder oupphörligt. Ljuskäglorna sveper över den härjade spruckna marken”, som det tidigt sägs i Mars.

Spåren av människor är dock påtagliga. Rester från antikens kulturer uppträder sida vid sida med renässanskartor och moderna tekniska artefakter. Samtidigt är det en planet märkt av krig, skövling, gigantiska byggnadsprojekt och andra ingrepp, vilka spelar en huvudroll – bokstavligen. Agens och handlingsförmåga tycks ha flyttat från människors domäner till andra ting och krafter. I den sista romanen i trilogin slås detta fast i öppningen: ”Landskapet förändrar sig beständigt”, börjar berättelsen. ”Bergen sänker sig, slätternas höjer sig mot himlavalvet. Rummet rör sig kring sin axel, rör sig längs sin fasta bana. Golvet följer markens skiftande, evigt växlande skärning.” Det som gör saker är inte människor, utan miljön och tingen. När romanen avslutas mister namnen sin gestalt och orden blir ”tomma”. Kulturens och människans symboliska makt är över. Det som återstår är ett ”obeträtt, oändligt fält”.

Lotass trilogi närmar sig det sublima i sin gestaltning av en plats och tid som lämnar människan bakom sig. Det som återstår – utöver de nämnda spåren – är kollektiva konstellationer av skuggestalter: en armé på återtåg, en misslyckad forskningsexpedition; anonyma figurer betecknade med en bokstav som A eller D.

           En annan strategi för att berätta om tider bortom det mänskliga, som vi lärt känna det, inte minst genom realistisk romankonst, kan man stöta på hos en av svensk samtidslitteraturs mest egensinniga röster: Lars Jakobson. Jakobson har, alltsedan debuten under 1980-talet, hämtat näring i SF och fantastik, och har på sätt som är ovanliga i svensk litteratur intresserat sig för frågeställningar som förenar vetenskap och teknologi med metafysiska utmaningar och kunskapsteoretiska gåtor, inramande av en vardagsrealism framkallad i västra Dalarna, i Mid-West eller på planeten Mars.

När det gäller gestaltningen av andra tider och ekologiska problem, vill jag göra en neddykning i Jakobsons allra senaste roman, De odödliga (2015). Titeln anspelar på Jorge Luis Borges novell ”Den odödlige”, men också på annan fantastik, som Luigi Piranesis teckningar av imaginära fängelser från sent 1700-tal. Romanens intrig har en realistisk startpunkt i ett samtida Montana, USA, där den medelålders och frånskilde Mark Rufus hankar sig fram, blir förälskad i missbrukaren Mary-Anne och går mot en våldsam död. Så kommer realismen att överges för mer spekulativ fiktion. Mark ger sig ut på en odyssé som odödlig, korsandes fjärran tider och rum. Resan handlar om minne, om människan-maskinen, materia och mycket annat. Med sig har han ett foto av Mary-Anne inscannat på pergament, som han förseglat i en kapsel och opererat in i sin ljumske[1]. Kanske är det en bild av Marks egen belägenhet – av bilder och berättelser som sådana – på färd genom tid och rum på jakt efter en mottagare.

Åtminstone är det svårt att inte tilldela resan och romanen en allegorisk dimension – och jag skulle vilja framhålla en läsning som betonar just utforskningen av tid: individens livstid, mänsklighetens tid och historia, planetens och universums tider. Precis som hos Lotass innebär detta ett uppsökande av karga och söndertrasade landskap, som även inbegriper fantastiska inslag – till exempel en drake. Precis som hos Lotass väcks associationer till tider och platser efter ekologiska katastrofer. Men där Lotass beskrivning av de omänskliga miljöerna lämnar människorna i bakgrunden för en betoning av landskapet, väljer Jakobson ett mer patetiskt perspektiv, förmedlat av den odödlige, men mycket mänskliga och ständigt längtande Mark.

           Ett tredje exempel utgörs av Jesper Weithz debut Det som inte växer är döende från 2012; ett slags thriller om 2000-talets risksamhälle. Ur formhänseende är detta en ganska okomplicerad och kronologiskt uppbyggd historia, även om perspektivet växlar mellan huvudpersonerna Henrik och Lotte, som är ett äkta par. Det som initialt kickar i gång romanens intrig är att Lotte är gravid i nionde månaden med parets andra barn – de har sedan tidigare en fyraårig dotter, Molly – men graviditeten har gett henne en ovanlig sjukdom, vilket gör det nödvändigt för paret att flytta till Sao Paulo för behandling på en klinik. Innan flytten ska Henrik göra en resa till London – han är affärsman med världen som scen – och därmed hopar sig problem och hinder: ”det moderna livets tunna is [börjar] spricka under deras fötter”, som det beskrivs på pocketutgåvans baksida. Mer konkret innebär det: demonstrationer, strejker, terrorism, tekniska störningar och oväder – en rad okontrollerbara händelser som skjuter upp familjens återförening i Brasilien.

Mest intressanta här är de hinder som hopar sig för Lotte och dottern när de ska lämna Stockholm. Efter att deras flight flyttats fram på grund av en politisk aktion mot den miljöförstöring som flygresande medför, hamnar de i händerna på vad som skulle kunna uppfattas som en ekologisk re-aktion – till och med en naturens hämnd. Ett häftigt växande snöväder omringar dem på väg från flygplatsen och Lotte börjar fundera på vad och vem som egentligen styr och har vilja och agens – ”hon blir inte fri tanken att vädret tar sikte på dem”, som det heter i en passage efter att de kört av vägen och fastnat i snön. Lotte börjar tillskriva naturen vilja och avsikt – men hon tänker inte låta sig knäckas. De lämnar bilen för att ta sig vidare till fots: ”Hon ser framför sig hur hon och Molly rör sig som en arktisk expedition över ett vackert vinterland. Solen glittrar i snön, spelar i deras ansikten. / De är äventyrarna som når bergets topp. En strapatsbetonad resa som visar upp deras mänskliga kraft och förmåga. / En värdig utmaning för skapelsens krona.”

Givetvis kommer den soliga heroismen att punkteras av den ironi som passagens avslutning blottar. Medan maken Henrik brottas med folkliga uppror och glappande mobiltelefoner i djungeln utanför Colombo i Sir Lanka (han tvingades till en omväg på väg till Brasilien) visar sig vinden och den yrande snön, mörkret, skogen – till och med de rådjur som närmar sig kvinnan och barnet i natten – blir alltför svåra att förstå och hantera. Ett skäl är att denna natur hela tiden framställs som en fiende att besegra snarare än något att leva tillsammans med – som en ofrånkomlig del av en själv. Lotte väntar sig ständigt ett ”mänskligt svar”, men möter ”bara rassel från trädgrenar som sträcker sig genom mörkret”. Till slut, när hon slutar kämpa och strida, kan hon bara konstatera: ”Det fanns ingen angripare. Det finns ingen angripare. Deras enda fiende är tiden.”

Tiden? Yttrandet riskerar å ena sidan att sluta berättelsen kring det exklusivt mänskliga, som framhärdar i oförståelse och blindhet. I världen finns människor som agerar och tar ansvar – inga djur eller väder eller stenar med, vad Jane Bennett skulle kalla, ”ting-makt”. Det finns bara människor som brottas med sin tid och historia – och i Lottes och Henriks fall: den sjukdomshistoria som hotar att förstöra deras liv. Å andra sidan, på ett annat plan, frammanas en problematik som fogar in det individuella och mänskliga i en mer omfattande ekologi: för att förstå vad människor har gjort med den planet vi delar med andra varelser och väsen krävs en utforskning av andra tider, materialiteter och hastigheter. Det är en läsning som Weithz bäddar för genom iakttagelserna av bräckligheten hos de globala systemen, sprickorna i planetens naturkulturer och de politiska omvandlingar detta framkallat.

På så sätt kommer de tre romanerna att på olika sätt öppna sig för andra tider och sätt att vara. Precis som bruset och knastret i Heldéns dikter ger en vink om småskaliga temporaliteter och mikroontologier bortom de fem sinnenas välbekanta dans, riktar de om läsarens blick mot planetära processer, mot rådjur, stormar och klimat, men också mot sociotekniska system och vad den tyske medieforskaren Erich Hörl nyligen kallat en ”generell ekologi”, där kultur och natur, organismer och artefakter flätas ihop.

Betydelsen av sådana berättelser och bilder idag, som sammankopplar och problematiserar det område som breder ut sig mellan materia, kropp, föreställning, handling, är egentligen inte mycket att orda om. Sällan är självklarheten mer självklar.

[1] Insidan av låret

Niende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Jesper Olsson, litteraturkritiker i Svenska Dagbladet, redaktør og med-grunnlegger av tidsskriftet OEI og professor ved Universitetet i Linköping. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

Ariana Reines

Ariana Reines was born in Salem, Massachusetts. She is not only a playwright, but also poet and translator. She earned a BA from Barnard College, and completed graduate work at both Columbia University and the European Graduate School, where she studied literature, performance, and philosophy. Her books of poetry include The Cow (2006), which won the Alberta Prize from Fence Books; Coeur de Lion (2007); and Mercury (2011). Her poems have been anthologized in Against Expression (2011) and Gurlesque (2010). Known for her interest in bodily experience, the occult, new media, and the possibilities of the long or book-length form, Reines has been described as “one of the crucial voices of her generation” by Michael Silverblatt on NPR’s Bookworm.

The Norwegian Writer’s Climate Campaign are proud and happy to publish the following excerpt from Ariana Reines’ play Telephone (2009). This play was performed at the Cherry Lane Theater and received two Obie Awards. A re-imagining of its second act was featured as part of the Guggenheim’s Works+Process series in 2009, and the script was published in Play: A Journal of Plays in 2010. 

/

Coeur de Lion (2007) was translated into Norwegian by Anna Kleiva in 2016, Anna Kleiva have also translated the following excerpt from Telephone into Norwegian. You can read it here, or continue reading for the English version. 

A OK – he’s listening.

B Recording: a child half-singing half-telling a story.

Once upon a time there were two bunny rabbits. They were
friends. One day they went… to see the elephants jump over a
fence. But the watery grave wasn’t so tall. So they slipped. And fell.
And the little one laughed and… the little tickie went wickety
wickety. The end!

A Hang on a second.

silence

A Okay. I’m back.

All three, variously, repeatedly:

Uh-huh

Right

Yeah

Okay

etc.

A How did it go today.

B Great.

A Great.

B Yeah.

A silence

B She’s really the whole package.

A Really. The whole package?

B Yeah. She’s the whole package.

A Great.

silence

silence

silence

A So—

A Say something?

B What do you want me to say.

A Anything. Say what you want to say.

silence

B I think there’s a difference between World and Planet.

A Yeah. Probably.

B But I basically think it’s too late.

A What about culture.

B What about it.

A Will culture save the world.

B Definitely not.

A Really?

B I don’t know. I mean. Culture is the world.

A Uhm.

A Everything’s good with us, yeah.

silence

Oh I don’t know.

silence

I guess her quirks. Her personal habits. Are starting to lose their
charisma somewhat. But—

A What are you doing.

B Nothing

silence

silence

silence

A Um

silence

A Well. What did you mean. Last night. When you said you felt weird.

silence

B I just felt. Beholden to you.

A Is that why you didn’t wanna talk.

B Yeah. I just felt weird. And I didn’t want to feel. Beholden to you.

A Oh.

B silence

A What do you mean by beholden.

silence

silence

silence

B I don’t know.

//

Norsk versjon finnes her.

Min egen inngang til naturtemaet ble inspirert av en agnostisk jødisk forsker og forfatter, Leslie Hazleton, som snakker om Koranens bilde av paradiset. I Koranens paradis finnes hager med sildrende bekker, litt ulikt det enkelte antimuslimer (og noen muslimer) synes å mene. Hazleton nevner også Koranens fokus på menneskets forvalteransvar og en miljøbevissthet hun ikke finner i andre hellige tekster. Jeg har alltid vært opptatt av miljø- og klimaspørsmål, og samtidig interessert meg for religion og religiøse problemstillinger. Jeg hadde bare ikke koblet disse to feltene tidligere, selv om jeg vokste opp med en forståelse av at vi alle har et ansvar for annet liv, og at det å plage eller drepe dyr for sin egen fornøyelses skyld er feil. Hazleton vekket en nysgjerrighet både i den religiøse og klimabevisste delen av meg, om forbindelser mellom tro og miljøbevissthet, og om hvorvidt miljøengasjement kan funderes i Koranen.

Enhver tekst kan leses og forstås på en rekke ulike måter. En levende tekst må også leses med hensyn til tiden og hendelsene som ligger til grunn for den, men også tiden og de hendelsene den leses inn i. Så også Koranen. Muslimer vil ofte hevde at Koranen bare er Koranen når den leses på originalspråket, arabisk. Også for meg er dette et viktig poeng. Det handler ganske enkelt om at enhver oversettelse bringer inn et element av tolkning.

Likevel: Vi må bruke oversettelser. I denne artikkelen har jeg valgt å bruke Einar Bergs oversettelse, fordi den er lett tilgjengelig på nett (Islam.no) og holder et høyt språklig nivå. Noen av Bergs tolkninger er omstridte, men oversettelsen fungerer greit for vårt formål.

Et eksempel på tolkningsspørsmålet ser vi av følgende vers:

Fordervelse og ødeleggelse er å se på land og hav, ved det menneskene ved sine henders verk har oppnådd, så Han kan gi dem å smake litt av det de har stelt i stand, så de må vende om! (30:41)

I tillegg kan vi lese i et annet vers:

Men strev, midt i alt som Gud har gitt deg, etter den evige bolig. Dog, glem ikke din andel i denne verden, og gjør godt, som Gud har gjort godt mot deg. Søk ikke å stifte ufred på jorden. Gud holder ikke av dem som stifter ufred og elendighet. (28:77)

Det er flere ting som kan utledes fra disse skriftstedene. De handler om muligheten og kraften mennesket har til å spre ødeleggelse.

I vår kontekst kan versene lett tolkes som forurensing og de miljø- og klimautfordringer som vi står overfor grunnet menneskeskapte klimaendringer (andre har tolket linjene til å handle om å spre ufred og bruker dem blant annet til å fordømme terror – tolknings- mulighetene er mange). Det første verset tar for seg hvordan mennesket rammes av den samme skade som det selv forvolder naturen – menneskets eget ansvar. Mennesket etableres her som en del av naturen. Det finnes et element av håp og en advarsel om å snu når man ser de skadene vår atferd fører til. I det andre verset fremheves viktigheten av både dette livet, og det som kommer etter. Mennesket bes om å gjøre godt igjen det Gud har gjort godt mot oss, og får klar beskjed om ikke å spre ufred på jorden.

Koranen viser også til dyrene – og at de former samfunn på lik linje med menneskene. Dette kan og bør være et utgangspunkt for en langt mer human tilnærming til dyr, jamfør følgende vers:

Det finnes ikke dyr på jorden eller fugl på vingen uten at de utgjør samfunn, som dere. Vi har ikke oversett noe i Boken. Og så samles de hos sin Herre. (6:38)

Hver skapning har sin rolle å forvalte i et økosystem, og fjerning av disse kan skape uforutsette problemer, til ettertanke for oss alle. I tillegg påminnes vi i et annet vers om at hele skapelsen priser den samme Herre som vi gjør, noe som bør få oss til å reflektere over våre forpliktelser ikke bare overfor andre mennesker, men også våre andre medskapninger. Dette kommer klart frem her:

De syv himler og jorden og alle som i dem er, priser Ham. Det finnes intet som ikke lovpriser Ham, men dere oppfatter ikke deres lovprisning. Han er mild, tilgivende. (17:44)

Du har vel sett hvordan alt i himlene og på jord, sol og måne, stjerner og fjell, trær og dyr, og mange mennesker, bøyer seg i ærefrykt for Gud. Men mange rammes av straffen. Og den Gud fornedrer, kan ingen gjenreise i ære. Gud handler slik Han bestemmer. (22:18)

Dette kommer enda tydeligere frem når disse andre levende vesenene også blir til tegn fra Gud, noe med et høyere formål. Koranen sier:

Av Hans tegn er skapelsen av himlene og jorden, og alt Han har spredt utover i dem av levende kryp. Og Han har makt til å samle dem når Han vil. (42:29)

Mennesket påminnes i Koranen også om at skapelsen er større enn mennesket, noe vi vel ofte overser. Dyrene er ikke bare menneskets tjenere – de har selvstendig verdi. Her kan det være greit også å ta inn over seg at Koranen ikke ser seg selv som et budskap til muslimer, men til menneskeheten. Koranen sier:

Sannelig, skapelsen av himlene og jorden er større verk enn skapelsen av menneskene. Men folk flest vet det ikke. (40:57)

Miljø- og klimautviklingen er noe vi alle bør være bekymret over. Livet i seg selv er hellig, ifølge islam. Det samme kan sies om alt i naturen: «Hele jorden er en moské», som profeten skal ha sagt. Mange vers i Koranen handler om naturen, jorden og dens ressurser. Mennesket presenteres som en forvalter på vegne av Gud, med det ansvaret man skal være seg bevisst som følge av dette. Dette innebærer, slik jeg og mange andre forstår det, ikke bare et ansvar overfor andre mennesker, men hele skaperverket, om å behandle dette med respekt og ansvarlighet. Koranen fokuserer i veldig stor grad på naturen som et bevis på Guds eksistens og advarer mot å forpurre balansen i naturen:

Himmelen har Han hevet opp. Han har satt Vekten (likevekten), så kluss ikke dere med vekten, men gi rett vekt, og snyt ikke på vekten! Jorden har han lagt på plass for alle skapninger. (55:7–10)

Mennesket er ikke herre over naturen, men forvalter den, og med det følger et ansvar man må svare for på dommens dag. Den materialismen vi ser råde i dag, «eie-mest-mentaliteten», som Koranen kaller den, fordømmes kraftig:

Eie-mest-mentaliteten opptar dere, til dere går til gravene! (102:1–2)

Og så, på den dag, skal dere visselig få svare for velstanden. (102:8)

Koranen peker også på overforbruk som et problem. Mennesket skal høste av naturen, men ikke misbruke og ødelegge den.

Det er Han som har latt vokse frem haver med og uten vintrær på rekker, palmer og vekster med forskjellige slags frukter, oliven og granatepler, likt og ulikt. Spis av deres frukter når de bærer frukt, og gi det som tilbørlig er på innhøstingsdagen, men sløs ikke! Han liker ikke sløsere! (6:141)

Det finnes fortellinger om hvordan profeten Muhammed skapte fristeder og naturre- servater for planter og dyr, på arabisk kalt hima, et ord som bokstavelig kan oversettes til «beskyttet område». Han oppmuntret til å behandle naturen med respekt og ansvarlighet og skal ha sagt noe slikt som at enhver som plantet et tre, ville få Herrens gunst så lenge levende vesener fikk nytte av det. For muslimer er det derfor en god gjerning å plante trær. Profeten oppfordret også sterkt til å dele, spesielt hvis det gjaldt å dekke grunn- leggende behov. Dette prinsippet går det an å slutte seg til, enten man er troende eller ikke.

Religion er en kraft, en sterk kraft, og – til en viss grad, i alle fall – en voksende kraft.

En kraft jeg mener kan rettes mot de store utfordringene vi står overfor. Utfordringen til de ulike religiøse lederne er å greie å mobi- lisere til klimakamp. De må finne religiøst baserte budskap som inspirerer til klima- tiltak, på et personlig plan så vel som på et samfunnsmessig. Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt den ene eller den andre religionen er rett. Vi muslimer bør dermed kappes om å gjøre gode gjerninger med andre, som Koranen uttrykker det.

Om Gud hadde villet, kunne Han gjort dere til et samlet trossamfunn, men Han ønsket å stille dere på prøve ved det Han har gitt dere.

Så kappes i å gjøre det gode! Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han vil redegjøre for det dere var uenige om. (5:48)

Avslutningsvis vil jeg ta opp en siste oppfordring til oss alle fra Koranen, noe som er verdt å ta inn over seg uansett om vi tror på Gud eller ikke:

Den Barmhjertiges tjenere er de som vandrer ydmykt på jorden, som når de uvitende tiltaler dem, svarer: «Fred!» (25:63)

Vi har sett at det er mye materiale i Koranen og muslimske tradisjoner for den som vil møte klimatrusselen. Utfordringen for hver og en av oss er faktisk å ta tak – på personlig så vel som samfunnsmessig nivå – slik at vi kommer oss gjennom denne krisen og skaper en bedre fremtid for kommende generasjoner.

• Video fra TEDx talk, besøkt 20.01.17 https:// youtube.com/ watch?v=3Y2Or0LlO6g&t=11s

• Hima as ‘Living Sanctuaries’: An Approach to Wetlands Conser- vation from the Perspective of Shari’a Law Procedia – Social and Behavioral Sciences Volume 105, 3 December 2013, Pages 476–483, AicE-Bs 2013 London (Asia Pacific International Conference on Environment-Behaviour Studies), 4–6 September 2013

SHOAIB SULTAN er politiker i Miljøpartiet De Grønne og medlem i Oslo bystyre. Han er tidligere sekretær i Islamsk Råd og jobber nå som rådgiver for Antirasistisk Senter. Vi takker forfatteren og Samtiden for tilltatelsen til å publisere artikkelen!

Klikk på bildet for mer informasjon om dette nummeret av Samtiden /

/ Credit: Isaac Cordal

/
Dette er krav som støttes av kunstnere og kulturarbeidere i mange land. I Norge arbeider en tverrfaglig gruppe kunstnere for et oljefritt kulturliv gjennom aktivistgruppa Stopp oljesponsing av norsk kulturliv (SOANK). SOANK har bidratt til opprettelsen av den internasjonale plattformen fossilfundsfree.org. Flere hundre sentrale kulturinstitusjoner, enkeltartister og kunstnere har gitt sin tilslutning til denne plattformen, deriblant Øyafestivalen og Susanne Sundfør.

Flere hundre sentrale kulturinstitusjoner, enkeltartister og kunstnere har gitt sin tilslutning til denne plattformen, deriblant Øyafestivalen og Susanne Sundfør.
Mange banker ser det som en del av samfunnsansvaret sitt å støtte kulturlivet. De burde være like opptatt av at investeringene deres ikke ødelegger for fremtiden. Deler av bankenes nåværende investeringsvirksomhet går direkte inn i fossilnæringen, en næring som lenge har brukt kulturen som grønnvaskingsarena gjennom sponsing. Slik støtte er et kjent middel for å sikre seg positivt omdømme og reklame for egen virksomhet. Når disse bankene bygger kulturhus og sponser festivaler, vil vi som kulturaktører stille krav om at de trekker seg ut av klimaødeleggende virksomhet.

Våren 2017 la Framtiden i våre hender (FIVH) fram en omfattende undersøkelse av norske bankers investeringer og bærekraft. Undersøkelsen vurderer hvordan eller hvorvidt bankene følger opp sine etiske retningslinjer i praksis, og hvor mye de har investert i oljerelatert virksomhet. Blant funnene er at norske banker fremdeles investerer i den svært omstridte utvinningen av tjæresand i Alberta, Canada, som har medført store ødeleggelser av sårbar natur og forurensning av elver og drikkevann på urbefolkningens landområder. At norske Statoil omsider har trukket seg ut av alle sine tjæresandprosjekter, sier sitt om risikofylte, skadelige og tapsbringende investeringer. Imidlertid har både Nordea (med 14,4 milliarder kroner), DNB (2,0 mrd.), Danske Bank (2,2 mrd.), KLP (1,5 mrd.), Storebrand (391 mill.) og Sparebank1 (306 mill.) aksjer i 25 internasjonale oljeselskaper som investerer i Canadas tjæresand.

Klimaforskningen og kunnskapen er klar: Fortsatt utvinning av olje og andre fossile ressurser framskynder og forverrer en varslet klimakatastrofe. Det vet politikere. Det vet vi. Og det vet bankene som fortsatt investerer fossilt. Vi ber deg om å være med på å overtale kultursponsorene til å tømme sine porteføljer for klimafiendtlige investeringer, og stoppe oljesponsing av norsk kulturliv.

Takk for at du signerer oppropet og sprer videre!

Initiert av Stopp oljesponsing av norsk kulturliv og en tverrfaglig gruppe kunstnere ved Liv-K. Nome, Mette Newth, Maja S.K. Ratkje, Martin Hagfors,   Ragnhild F. Dale, Hasse Farmen, Elin M. Ø. Vister.

Besøk fossilfundsfree.org og
stoppoljesponsingavnorskkulturliv.wordpress.com/
Send din underskrift til : stoppoljesponsing@gmail.com

Send din underskrift til meg, mette.newth@gmail.com,
eller direkte til livknome@gmail.com

Allerede overskriften på forordet – «Klimaland eller oljeland?» – røper at dette ikke er middelmådige sakprosa som lefler med objektivitet. Den som skal snakke og skrive om norsk olje er forpliktet på en overordnet kontekst, nemlig det faktum at to tredjedeler av de kjente fossile ressursene må bli liggende i bakken (IEA).

Olje-Norge er etterhvert så gjenklistret av politiske mytologier, retoriske strategier og økonomiske privilegier at det kreves betydelige intellektuelle ressurser og mye mot for å gyve løs på konglomeratet. Også sosiologiske og sosialpsykologiske forståelsesformer må tas i bruk. Det gjør Sæther f.eks. når hun karakteriserer «Olje-Norge» som en bygd, dvs. et innfløkt nettverk av bekjentskaper, festkultur og kryssende behov og interesser. Journalisten ser, lytter og noterer på så mange nivåer at helhetsbildet blir brogete og dermed også sannferdig.

Boka gir en bred og detaljert framstilling av oljens ulike tilskikkelser, også historisk sett. I kapitler som «Verdens rikeste forurenser» og «Norsk olje til verdens fattige» analyserer og gjennomhuller forfatteren retorikken som den dag i dag er styrende for mytedannelsen og politikkutformingen, selv om det begynner å rakne. Hvilken perspektivmakt denne bransjen har kunnet kjøpe seg med det svarte gullet. Sæther tar også leserne med til universitetene og forteller om kunnskapsmobiliseringen som måtte til for at rektorer og professorer skulle innse den etiske innebyrden av oljeutvinningen. Hun diskuterer politikkens verktøykasse og undersøker til slutt framtidsprognosene for et land som nekter å bremse når stupet er synlig for alle som vil se. Sæthers bok er sånn sett en skjebnefortelling.

Som kritisk sakprosa får fremstillingene troverdighet ved at forfatteren anerkjenner bragden norsk oljepolitikk var i sin opprinnelse, inntil klimaprognosene snudde opp-ned på alle kjente perspektiver og kunnskaper. Fagkunnskapen i bransjen er uomtvistelig, og økende arbeidsledighet i olje-sektoren må tas på største alvor. Siden inntektene fra oljeutvinning er så enorme har norske myndigheter lukrative sjanser. Oljefondet bør betraktes som investeringskapital for et nytt miljøvennlig samfunn, både kulturelt og teknologisk. Dessverre gir Sæthers bok gode grunner til å tenke at norsk oljepolitikk snarere styrer mot eklatante brudd på Grunnlovens miljøparagraf.

«De beste intensjoner» er skrevet av en forfatter som virker samvittighetsfull med sine kilder, sitater og referanser. Jeg kunne nok forestille meg at en del detaljopplysninger var blitt overført til noteapparatet, men det er samtidig en journalistisk bedrift å håndtere en så kompleks historie i en tross alt ledig og levende prosa. Språkkritikken som Sæther titt og ofte retter mot myndigheter og oljebransje er skjerpende tankearbeid i sammenhengen:

Det kritiske nivået er på sitt skarpeste når hun analyserer hvordan de retoriske kremmerne selger inn norsk olje- og kvotepolitikk som en innsats for verdens fattige. Nomenklaturet sier selvsagt ikke et ord om utviklingshjelp eller overføring av olje-milliarder til våre fattige søsken verden over. Blott og bart dette, terpet på i årevis, at den norske oljen er «renere» enn annen olje, og at Norge derfor kan utvide produksjon og eksport av hensyn til de fattige landenes energibehov. Vi kan sågar tilby verden «renere» CO2-utslipp, som antakelig gavner de fattige, det også. Det er nesten ufattelig at denne kyniske argumentasjonen har kunnet vinne frem. Forskere ved SSB fastslo forøvrig i 2013 at verden ikke ville bli skitnere om Norge reduserte produksjonen og utslippene på eget område.

Ansvarsfordelingen i norsk oljepolitikk er ikke lett å bli klok på, heller ikke for insiderne, og kunnskapskapitalen i Miljøverndirektoratet ser ikke ut til å ha den rettmessige innflytelse. Oljestatsråden har nylig demonstrert denne kunnskapsarrogansen ved å foreslå konsekvensutreding av oljeutvinning i sårbare havområder, et valgkamputspill. I kapittelet «Byråkratene – de gode hjelperne» avslører Sæther hvordan tidligere statsråd Åslaug Haga forsøkte å innføre klimapolitikk i Oljedepartementet, og hvordan hun ble motarbeidet av sitt eget departement – og av Statsministerens kontor. Sæther skriver noen tilsynelatende enkle ord som bør påkalle desto større oppmerksomhet: «Hvilken rolle Staten har i oljeutvinningen i Norge, er ikke noe det er lett å få oversikt over». Etter valget bør kanskje det nye Stortinget igangsette en offentlig gransking?

Så vidt jeg husker var det samfunnsøkonom og daværende Olje- og energiminister Jens Stoltenberg som formulerte det strategiske målet for forvaltningen av olje-ressursene. «Stolenberg-maksimen» uttrykte økonomens formålsrasjonalitet og er samfunnshusholdering av gammelt merke, dvs. utgått på dato. Denne økonomiske rasjonaliteten sier at vi må rekke å utvinne olje- og gass-ressursene mens disse er markedsattraktive og inntektsbringende, og før nye teknologier har erstattet oljen som naturressurs. Dette hastverket kan fortone seg som framsynt, men kan også vise seg å ha vært politisk risikoatferd med landets befolkning som innsats, gitt klimaomveltningenes ekstreme farer.

Sett utenfra framstår norsk oljebransje og tilhørende myndigheter som et demokratiproblem, og kommunikasjonsstrategiene som Anne Karin Sæther analyserer så briljant ligner mistenkelig på språklig og politisk forurensing. Mon ikke også naturskadelig retorikk er en krenkelse av Skaperverket.

Freddy Fjellheim er ansvarlig redaktør hos Forfatternesklimaaksjon.no. Denne anmeldelsen står også på trykk i Vårt Land, 15.05.17. Mer informasjon om boka kan du finne her.

Under lampen
cirkler en blafrende krop
Natsværmeren lander
på sin skygge

*

Billerne står på hovedet
graver igennem jordskorpen
Forsvinder på ubestemt tid

*

Solen i en fortættet plet på jorden
varmer dagpåfugleøjen op
Kroppen dirrer i varmen
flyver af sted

*

Skumcikaderne
sidder i græsset og hvisker
En hul lyd stiger op fra engen

*

I modlyset mellem træerne
flimrer en støvet organisme
Vintermyggene sværmer
slappe hudskeletter
i svirrende vingeslag

//

Lise Haurum er billedkunstner og forfatter, uddannet fra Konstfack i Stockholm og fra Litterär gestaltning i Göteborg. I 2015 udkom hun med debutbogen HÅNDEN FOR SOLEN på Forlaget Virkelig og arbejder desuden med håndlavede kunstnerbøger i små oplag.

Digtene kommer til at indgå i Lise Haurums kommende bog NATURARIUM.

Claudy Jongstra (1963) er en nederlandsk kunstner internasjonalt kjent for sine store filtinstallasjoner i offentlige rom på ulike steder i verden. Hennes metoder og arbeidsprosesser er fundert i dyp respekt for naturen, i bærekraftige handlinger og i ærbødighet for de fantastiske egenskapene hos materialene hun benytter seg av. Jongstra er bosatt i Friesland, på en gård hvor hun, sammen med et lite team av medarbeidere, forvalter, dyrker og har kontroll over alle prosesser. Dette gir henne en unik oversikt og innsikt i alle deler av arbeidet, og ikke minst gjør det henne så å si selvforsynt. Hun har sin egen saueflokk som gir henne fiber, hun dyrker planter for å farge fiberen og hun holder til og med bier. Alt hun gjør er knyttet til det å arbeide med hendene. Hun er levende opptatt av kulturarv og håndverkstradisjoner. Uten den kunnskapen og de erfaringene som dette gir oss, mister vi kontakten med naturen og det levende livet rundt oss mener hun.

«(…) sustainability, respect, self-sufficiency, and cooperation are at the foundation of Jongstra’s studio community and the creation of each work. But hers is not just eco-activism or social practice interested in localization at the level of production and consumption. Rather, each step of her holistic collaborative process also recalls, revives, and preserves the history of the land where it is made; it is as much about place as people.»

Laura M. Richard (http://www.claudyjongstra.com/node/7)

Veggarbeidet «Fields of Transformation», for The Grand Reading Room, Penn Libraries, University of Pennsylvania er Claudy Jongstras nyeste oppdrag, installert våren 2017. Denne oversikten gir innsikt i alle delene av den håndverksbaserte prosessen, og er også en introduksjon til prosjektet «Farm of the World» hvor Claudy Jongstra er en av initiativtakerne (se PDF)

Les mer om Claudy Jongstra på: http://www.claudyjongstra.com/

Tekst/ Anne Karin Jortveit

Denne serien med videokunst er støttet av Bergesenstiftelsen.

Nu skal jeg huske virkelig at bruge mine øjne, tænker jeg, før jeg kigger ned skærmen igen og kigger på den alt for længe, inden jeg kigger op på kirsebærtræet igen og måske slet ikke får øje på det. I det mindste burde jeg indføre det som fast og primær overspringshandling, her i april, når jeg pauserer fra hektisk skriftproduktion, at kaste et fokuseret blik på kirsebærtræet i stedet for bare at klikke mig hen på Facebook eller Twitter og læse om alt for lidt og alt for meget.

Jeg lagde godt mærke til den anden dag, at afblomstringen var i gang, men så langt var den jo heller ikke nået. Men i dag er den komplet, blomsterne hænger stadig fast på deres grene, men de har skruet helt ned for deres farvestyrke og spændstighed eller – jeg bruger det ord for sjældent – vivacitet. I morges, mens persiennerne stadig var nede, og det ikke helt var blevet lyst, stod jeg og bladrede rastløst i bøger, der var udkommet dette forår og faldt over denne smukke, men komplekse (og NB frivolt komplekse) linje, der også er et digt i Signe Gjessings nye, tredje digtbog Ideale begivenheder, der ikke genrebetegner sig som hverken digte eller poesi, men som ”vers”:

”måden hvorpå universet er en hjælp til at regne ting ud, så intet ikke behøver at regne kirsebærblomster ud i hovedet”

En forholdsvis enkel måde at læse dette linje-digt på: Hvis universet ikke jævnligt præsenterer os for kirsebærtræer med kirsebærblomster, så ville det være helt umuligt at finde på dem from scratch. Fordi de findes, kan vi forestille os dem, så dejligt de gør det igen og igen – foreløbig! Det er ikke nødvendigt at læse en advarende tone ind, men det er svært at lade være: Hvornår er vi fremme ved et intet, der ikke har universet til at hjælpe det med at regne kirsebærtræer ud.

Det var, da jeg havde læst Gjessings digt – og grublet over det – at jeg gik hen og rullede persiennerne op og kiggede ud og opdagede, at kirsebærtræet var godt og grundigt afblomstret. Det stod jeg og blev en smule trist over, som man altid bliver ked af afblomstringer, selvom jo denne afblomstring betyder, at sommeren er rykket nærmere, ikke at den er ved at fordufte. Så gik jeg tilbage til reolen for at undersøge, om der var andre danske forfattere, som dette forå havde skrevet om kirsebærblomster dette, og det var der: Maja Lee Langvad i Dage med galoperende hjertebanken, der ikke er er en digtsamling, men en samling dagbogsnotater om dagen og vejen, eksistentiel stress og lykkelig-ulykkelig kærlighed og daglige ture til haver og parker på luksus-idylliske Frederiksberg. På side 28 står der til sidst i en håbefuld note:

”Jeg vil ikke kun skrive, når jeg befinder mig i en krise. Jeg vil også skrive, når jeg ikke befinder mig i en krise. Jeg vil skrive, når jeg sidder under et blomstrende kirsebærtræ, rolig og lykkelig”

Straks efter kommer denne helt korte tilføjelse:

”Jeg måtte le ad mig selv, da jeg så, at jeg havde skrevet ”krisebærtræ” i stedet for kirsebærtræ.”

Og skrivefejlen afslører jo både krisen i jeget og krisen i kirsebærtræet.

En hundrede sider længere fremme vender Langvad tilbage til kirsebærtræerne, fordi hun får øje på dem, og hun får øje på dem, fordi de blomstrer – en helt ren konstatering:

”Blomstrende kirsebærtræer i forskellige størrelser og med forskellige former.”

Men kirsetræernes spektakulære nærvær gør opmærksom på andre – og væsentligere – kirsebærtræers fravær, melankolien insisterer (Langvad, der er adopteret fra Sydkorea, opholdt sig nogle år i Seoul, hvor hendes biologiske forældre bor, hvilket danner baggrund for hovedværket Hun er vred):

”Kirsebærtræer minder mig om Sydkorea, kirsebærtræer vil altid minde mig om Sydkorea, om at gå langs murene ved Grand Hyatt Hotel ved Namsan Park, hvor kirsebærtræerne blomstrer på den anden side. ”

Kirsebærtræet som et oprindelsens spøgelse – og spøgelse dobbelt op, eftersom Langvad som adopteret aldrig har haft en barndom i Sydkorea.

Konklusion: Kirsebærtræet kan betyde sig selv, og det kan betyde alt muligt yderligere, erindret og metaforisk/alleorisk, og det skal findes for at kunne ses, og det skal ses for at kunne findes, for os mennesker i det mindste.

To effektive faconer, litteratur kan klimaaktionere på:

1. Gøre opmærksom på og tydeliggøre den natur, der stadig er omkring, regne kirsebærtræet ud ved hjælp af universet, og omvendt: regne universet ud ved hjælp af kirsebærtræet. Den idylliske facon, med eller uden pinlig, menneskelig bevidsthed om idylliseringen.
2. Den dystopiske facon. Skildre en verden nogle momenter ude i fremtiden, hvor fornægtelsen og udnyttelsen og perverteringen af naturen har fucket alt og alle uhjælpeligt op. Intetheden, der ikke længere har noget univers til at regne kirsebærtræet ud eller noget kirsebærtræ til at regne universet ud.

Lad os kigge på den dystopiske facon først, der nemlig ikke behøver at være scenisk, handlingsdrevet science fiction. Dystopien kan også komme til udtryk som en terrorisering af det lyriske jeg og som en monstrøs virus inde i sproget selv. Det sidste er tilfældet i Birgit Munchs tekstsamling Brungst, 2017, med den sigende, men svært sigelige undertitel (og genrebetegnelse) ”Tusindbentorsonatwhistleblowtwerks”. Hos Munch muterer og sammensplejses kroppe og maskiner på det uhyrligste og bogstaveligste – det er nødvendigt at holde tunge lige i øjet for at komme frelst igennem sådan en tekst. Denne her hedder ”EntenEllerten” med henvisning til både Søren Kierkegaard og den første danske el-bil, ellerten:

”Søren Zyborg Kirtelgordisk knokler/ hack gevir opfucket EntenEllerten – en/ scooter der co2tåtalglubsk/ pendulerduekører på ren despair at/ ville være dig eller ellere tværtom ikke/ at ville være dig svæv eller endnu ellere/ vær varulvgidselpiblende/ revoltegynglende/ Nietzschelabyrintlysken lysrallende/ fremfuck alf hvirvelfucktvivolin æg/ skærsildsuicyborg EnteEllerten hack/ uendeligt irganget/ udstødningsrørsystem der udspyr/ brændende kærlighads gærterninger/ løgringende hyppet/ kartrøffelmousserende vingesust/ hackstoriens klemmelus EntenEllerten/ der scooter-tidshoppende swoopkører/ på rent underspring i/ overspringhackningens nødraketspor/ gammajodlende terrorbulimiet fråder/ alfkørsel i stadig modsattere retninger/ utopia knallert spølseballistisk Søren/ Kirtelgordisk knust hvidløgs sorte/ regnbuer grædt sig svangrere/ virtualfoldfatwa Søren kødgooglende/ virtualgebra twerktrapez hack opfucket/ Johannesbird Klimakusse Omnibussen/ med milliarder hjul af flamberede/ pandekager mutæert EntenEllerten.”

Pyh! Kirtelgordisk indeed!

En smule fredeligere, rent sprogligt, er Glenn Christian, hos hvem poesiens sædvanlige ego-kvababbelser finder sted i en krop og i omgivelser i grum opløsning. Dette er første del af en træt og desperat klagesang fra Atropia Primadonna, 2016:

”et eller andet levende/ har skyllet mig ud/ hjulpet sikkert i gang/ af unævnelige væsker/ Jeg sidder i midten/ på et iskoldt gulv/ hvor taget over mig har samlet sig i en spids: En tårnhøj/ beboelse. Her sidder jeg/ sidder og savner en mor/ iført laksort ulveskind/ ned over mine lår/ Udenfor/ det findes!/ gør stjernen hvad den vil/ storskinner/ og findes/ Udenfor nedgøres/ vegetationen/ tidligere så prægtige frugter går op i flammer/ brænder/ Jeg vil sige noget/ tale. Men alt mit blod/ drøner akut op til hovedet/ blokerer steder i min hjerne”

Ur-digtet i den postmoderne, danske tradition for den idylliske, kirsebærtræ-tydeliggørende facon er Per Højholts lille digt ”Den tydelige solsort” fra Revolver, 1977, hvor digteren diskret og elegant gør opmærksom på, at det er hans pen, der er lommelygten:

En solsort kom flyvende

inde fra tågen

den sidder her nu

og synger i en våd bjergfyr

om lidt flyver den tilbage

til naturen

Digtet vil demonstrere, at når vi peger på naturen peger vi også på, at vi adskiller os fra den. og at vi altid allerede er adskilt fra den, og gøre klart, at det er et helt okay paradoks!

Titlen på Rasmus Nikolajsens systemdigtsamling Tilbage til unaturen, 2016, der for nyligt blev præmieret med Kritikerprisen, spiller helt bevidst og eksplicit på Højholts gamle digt. Dogmereglen for bogens digte er, at de skal skrives i naturen, eller i hvert fald udendørs, og gerne også om naturen. I digtet fra ”Saltstraumen, 7. december 2013” (med i Klimaaksjonens antologi) besynger Nikolajsen en noget mere majestætisk fugl end solsorten, nemlig havørnen, og straks har han problemer med akkurat ordet ”majestætisk”: ”der er noget ynkeligt, utidssvarende over en majestæt” Halvvejs inde lykkes det ham omsider at komme cirka lige så højt op at køre om ørnen som ørnen:

” men se så/ der: Havørn i svæv! Havørne/ i svæv over Saltstraumen,/ verdens stærkeste malstrøm, og/ spidse sneklædte fjelde som/ baggrund, i fløjlsblåt søvnlys, i// balance, swag, kommer jeg op/ med, havørnen svæver swag, og/ jeg kan ikke lade være/ med at tænke på at verden/ nok ville være smukkere/ uden mennesker, der ville/ blot ikke være nogen til/ hele tiden at sige smukt.”

Solsort i ny fjederham!

I Geir Gulliksens digt ”(hysj)” (med i Klimaaksjonens antologi) fra digtsamlingen Ung trost klokken fem om morgenen i en brusende alm, 2015, er hovedpersonen atter en fugl af en mere proletarisk art, nemlig en krage. Digteren optæller flere forvekslingsmuligheder – lidt á la det kendte Superman-udråb: Is it a bird, is it a plane, it’s …, – hvoraf en enkelt (industrikyllingen) er markeret samfundskritisk (mimende måske et distræt intetheds-blik, der har svært ved at regne en krage ud), før han autoritativt fastslår, at det er en krage: Kærligt-nøgternt karakteriseres fuglen og udstyres med rekordbeskeden selvbevidsthed (og et køn), hun kan høre sig selv flyve:

”kunne vært gress/ ett enkelt smalt seigt strå/ kunne vært busk/ i et skjevgrodd støvete kratt/ kunne vært storøyd industrikylling,/ balansere med høye hæler på et enormt nettinggulv/ kunne vært kvinne i bil/ mann med ny jakke/ lodden bie, undersjøisk vekst/ men var kråke, mager, pen,/ som flyr sammen med andre i flokk/ inn mot byen tidlig om morgenen// hysj// fjærene gnisser// hun hører seg selv fly”

En tredje facon, hinsides idyl og dystopi, er den konkretistiske, eksemplificeret ved Maja Lee Langvads kirsebærtræ, der blev et krisebærtræ. Og ved Cia Rinnes endnu ikke bogopsamlede bidrag til Klimaaksjonens antologi. Når nemlig sproget tages på ordet og derved, som naturligt er, kommer til at tale over sig. Så ordknapt og underfundigt optimistisk kan det lyde, mens jeg venter utålmodigt på, at ikke kun kirsebærtræet (men fx også underboerne, hvis træ det er) blomstrer atter:

”impossibilities

i’m possibilities”

Åttende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Lars Bukdahl, forfatter, redaktør av Hvedekorn og litteraturanmelder på Weekendavisen. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

Av Sara Sølberg / Foto: Pernille B. Wallvik

Metanisen under havbunnen er vanligvis stabil, men ved undersjøiske jordskred kan gassen frigjøres i bobler som utvider seg eksplosivt og jager opp mot havoverflaten. Et skip som ligger i veien for en slik boble suges umiddelbart ned til havets bunn. Er boblen stor nok kan den også skape vakuum i luftrommet, slik at fly mister høyde og trekkes ned i dypet. Varmere hav frigjør mer metangass. Hundrevis av gigatonn nedfrosset metan venter under havbunnen på å omdannes til metangass og slippes løs – opp fra havet og ut i atmosfæren, for der å bidra i den globale oppvarmingen. I overgangen mellom paleocen og eocen skjedde lignende store endringen i hav og atmosfæresirkulasjonen, temperaturen økte, havene steg, oksygennivået i havene sank, liv forsvant.

*

Jeg vil puste vann. Kroppen svever i skillet mellom varme og kulde, lys og mørke, som en portal der alt skal forbi, eller gjennom. Baner seg fram i overflaten, trenger gjennom virkeligheten, hinnen vi er kapslet inn i, belegget med løgner og sannheter som ikke eksisterer før små fisk napper og spiser av huden, tang slynger seg rundt tærne – halsen – hodet, glassmaneter smyger seg langs ryggsøylen; ikke før omverden skaper gnisninger og friksjoner kjenner vi at det er her vi er, akkurat nå; flytende  over enorme områder med døende tareskog.
        Fuglene flyr over meg, lydene kretser inn og ut med vannmassene. Kroppen glir lenger og lenger ut. Havet er svart i dag og jeg en lys forstyrrelse i vannskorpa, men en mørk flekk som skaper skygge og beskytter livene under mot verden her oppe. De vil dø i min verden, og jeg i deres, trykket er feil for meg, men riktig for dem – der og her – de er tilpasset mørke og jeg lys: vi vil alltid være fremmede uten mulighet til å møtes i live. Men det finnes skapninger der nede som tåler trykkforskjeller på tusener meter, som daglig senker seg ned når lyset står på himmelen – upåvirket svømmer de videre i mørket – uten å ta skade av trykkendringene. Det finnes fortsatt noen levende fossiler, som urfisken Coelcanthens, upåvirket uforandret siden den først opptrådte for 300 millioner år siden, de grove knudrete skjellene, som var den konstruert og forutbestemt til å overleve utallig geologiske perioder og klimaforandringer som vi mennesker bare kan drømme om å overleve. Lettelsen i det at jorden én dag er tom for mennesker, at livet igjen kan spire og gro uforstyrret.
        Jeg kjenner strømmene drar kroppen videre ut, og vet med sikkerhet ikke hvor retningen til land er.

*

En varmere klode kan gjøre dannelsen av dypvann i havet ustabil. Det ser ut til at det finnes en terskel, et vippepunkt, for når havstrømmene blir for ustabile og det begynner å skje store endringer. Sirkulasjonen på dypet av Nord-Atlanteren er viktig for reguleringen av jordens klimasystem og forstyrrelser kan gi bråe klimaendringer og økte nedbørsmengder. Det kan også påvirke luftstrømmer i atmosfæren. Dette kan få en globalt oppvarmende effekt med mer CO2 i atmosfæren som ellers ville blitt transportert ned i havdypet. I et geologisk perspektiv har det nå skjedd store endringer altfor raskt, men ingen vet hvor og når selve vippepunktet kommer.

*

Jeg har aldri levd horisontalt. Alltid svømt opp og ned i vannsøylen, steget og sunket. Tidslinjen din – det horisontale livet på land – fortid – framtid – nå – finnes ikke for meg. Du sier: se framover, jeg myser men ser kun tretti meters sikt –  urskoger brenne i månedsvis, arter gå opp i røyk, mennesker flykte, enorme mengder karbondioksid som pumpes opp fra flammehavet – ut i atmosfæren, ild som ulmer videre – trenger ned i jorda, jordsmonn som brenner, enorme skyer med metan, karbonmonoksid, ozon og ammoniumcyanid stiger opp – tåkelegger hundrevis av kilometer.

Han sier ingenting. Jeg flyter rundt i tid, i vannmasser er tiden – tidligere tider – fortid framtid nåtid – molekyler mot huden – fysiske spor. Han bare ser på meg, fortsatt uten å si noe. Tenk på alle paleontologene, sier jeg, rundt omkring i verden sitter de på sine små luftrensede kontorer, flere år bruker de på å etse bort – fjerne – stein og jord – milioner av geologiske år konsentrert sammentrykt i noen centimeterne som omslutter det lille flatklemte fortidsdyret de har foran seg. En liten feil, og fossilet som kanskje er det eneste gjenværende eksempelet, vil være borte for alltid. Langsomt, langsomt kommer hele kropper til syne, en flattrykt snute, detaljer i hud og pels, lemmer som kunne utføre bevegelser vi aldri har sett før, også de utviklet og konstruert med tanke på å overleve. Hva har fossiler med oss å gjøre, han ser på meg. Jeg sier at hadde ikke paleontologene orket denne møysommelige utgravningen – den stillferdige etsingen – forskningen, hadde ikke vi kjent til disse livene, vår egen historie. Tilslutt er kanskje det eneste vi ikke vet om den forsøkte å flykte – eller bare lå der, stille og sov, da ulykken og døden inntraff.

*

Alltid et indre trykk av noe som vil opp og ut; et ord, en tanke, vannet i kroppen, negler, hudceller, hår, ut skal det, som var det det samme trykket som presset døde hudceller opp av huden og tanken ut av hjernen, som jord opp fra grunnen. Og plutselig står man der; med skjorta full av døde hudceller, og et lik eller et forhistorisk skjelett i hagen, mens man betrakter arkeologenes ivrige pusling i jorda. Og idet jeg skal ta en slurk av kaffen ser jeg et hudflak flyte i den sorte overflaten, lik den siste rest av havisen, skapt av mine bakterier og mitt DNA. Jeg skal til å fjerne det, men ombestemmer meg og drikker den lunkne kaffen i en lang slurk. Er det da, når jeg står der med den tomme kaffekoppen – med mitt eget avfall på vei tilbake til meg selv – med øynene festet på arkeologenes krumme rygger, mens jeg noterer dette, og ser det begynner å regne – er det da trykket letter.

//

Vi takker Sara Sølberg for nyskrevet tekst! Sølberg er født 1983 i Trondheim. Hennes debutbok heter Seismiske smell, for denne ble Sølberg nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris 2016.

Foto: Jäger Arén

«Skalbärgen räknas med rätta ibland et af de största Bohus-Läns under; ty de ligga uppå Landet nästan hela quarten på somliga ställen, ifrån hafvet. Desse skalbärgen bestå af Snäcke- och Musselskal, som här äro samlade i den myckenhet, at man kan undra det så många lif lefwat i werlden». (Carl von Linné, Wästgöta-Resa, På Riksens Högloflige Ständers Befallning Förrättad 1746)

Det gick bra en hel vecka. Riktighetsbeskrivare,

inte poet, som danskan sa. Sedan återfall, som för

de flesta. Riktigheten ville sig inte, för mycket

sjävbekräftande pedagogik, de flesta surfade vidare.

Fjärilarna steg upp (som i den danska dikten)

en sommarmorgon för niotusen år sedan.

Kanske inte mot Gud som på den tiden

knappast var påtänkt i sin senare skepnad.

(Han) hade för länge sedan redan gjort

vad han skulle, hela skapelseveckan avklarad.

En silverfågel lyfte utan namn men hade

ett bo i närheten skyddat för västlig vind.

Bokstav för bokstav gick världen framåt.

Ingen behövde egentligen se uppåt

men det blev ändå så, också här ute,

särskilt om vintrarna under krisåren.

Stenbrytningen var inget missförstånd. Världen

behövde huggen granit av bästa kvalitet. Stipendie-

inrättningen förstod inte de ”förorsakande krafterna”

och tvangs avyttra bergen till de brytningsvilliga.

Världen bara fortsatte och fortsatte, också

här, tidens krafter vilade inte. Strandskatan kom

på överenskommet datum i mars månad,

grodäggen kläcktes i ljumma gölar av gökrop.

Havet var ett oslagbart medium

och gungade av all fortplantning i trakten,

de laftade stengrunderna var skeppssättningar

på väg mot bättre avsättningsområden.

Snäckskal och benflisor blandades med lera.

Österödskvinnan överlevde i niotusen år barndomens

och ålderdomens alla farliga vintrar och fann

till slut ett gott lä i hasselsnåren vid bergsstupet.

Sömn och dröm sammanföll, spolades upp

på samma stränder, på samma skrovliga klippor,

det salta havet mötte i virvlande motströmmar

vattenmassorna från den smältande isen.

Stjärnor benämndes, berg ristades och bemålades,

vackrast var månen vid sommarens slut,

näst vackrast solnedgångarna, då som nu,

världsmodet växte i kroppar, knän och kranier.

Elden uppfanns gång på gång, men stals oftare,

som idag, glödgade vedpinnar och bländande citat.

Vem vill sitta iskall vid flintavslagen och bedriva

klimatsmart dikt och vetenskap vid slocknad härd?

Långt innan de mekaniska urverken började ticka

bestämde solen över månen och insekterna

och över svalornas höjdmätning. Bronsåldersbåtar

med barlast av sten inväntade avhandlingarna.

Genom kol-14-mätningen blev vi än en gång

upplysta om att ett stort tomrum väntar.

I de alltmer tillförlitliga laboratorierna

återkallas skallformer bortom all mening.

Det mesta är ouppgrävt. De första invandrarna

från Friesland och Schlesvig hade vassa pilar

men inga speglar. En stilla dag upplyste dem

havet om att deras hår böljade som bandtång.

Den otämjda naturen hotar för tillfället ingen,

men vårdbehovet stiger. Sedan drontförintelsen

har femtiotusen arter försvunnit, tio miljarder

människor behöver ringa minst tre gånger dagligen.

Snart är alla fyndrika sandbankar utlagda på nätet.

För vidare grävning i Palmyra hänvisas av säkerhetsskäl

till lokala sajter, sanningsdokumenten är tills vidare skydds-

klassade, dygderna ett smältvatten för torkområdena.

Atlantisk ishavstid. Tilltagande glaciäravsmältning.

Planktonism. Många plågades svårt av solblåsten längs snö-

vägarna över klyftor och stalp, men begav sig ändå till de rika

fiskevattnen. En mörk syster blev kvar hemma i leukemi.

Ingen visste vad tröttheten berodde på.

Hon kunde knappt resa sig från marken.

Gudsbevisen tillhörde senare tider och kom från

andra kranier där kropp och tanke bytt plats.

Stenar dansade i smältvattnet, dammar

öppnades och sanden blev till gröna och blå

sjöar också bland molnen. Svanar och krickor

övervintrade och behövde inte räkna månaderna.

Efter hundra år blev det en vacker sommar,

en välkomnande myr var först på plats,

därefter lundar och gläntor som skickade

hemliga meddelanden till de vandringslystna.

Spovarna kom och besiktigade, liksom gar-

fåglarna, men kunde inte bestämma sig för helår.

Träden flyttade sig för bergens skull, en varg

ylade först av alla bland de självupptagna.

Månen stirrade oavvänt mot Jorden

och hypnotiserade det oroliga havet.

Plattfiskarna tryckte sig mot sandbottnen

tills deras ögon hamnade på ovansidan.

Det var så det tillfälliga paradiset blev till,

en övergående historia utan syndafall. Allt

nådde inte fram och fick vänta på ljummare

sommarvindar i tvåhundratusen söndagar.

(Om du en dag kom här förbi utan att veta varför du kom och just den dagen såg hur vattenmassorna från den smältande isen forsade ut mot väster och motströmmarna från det salta havsvattnet pressades ner under det forsande sötvattnet genom de trånga sunden med bergen som gravstenar mitt i den plötsliga sommaren, ett land av stum ande, av vatten och sol, se på fårorna hur de vidgar sig –)

//

Gunnar D. Hansson (f.1945), uppväxt på Smögen på den svenska västkusten, är poet, essäist, översättare, och docent i litteraturvetenskap, samt professor i litterär gestaltning vid Göteborgs universitet. Han debuterade 1979 med diktsamlingen Övergångar, uppskov, och disputerade 1988 med en avhandling om Lars Ahlins roman Fromma mord. Han har bland annat översatt fornisländsk, -engelsk lyrik samt ungersk litteratur. Han är för sin poesi belönad med bland annat Bellmanpriset och Sveriges Radios lyrikpris. Följande utdrag är hämtat ur Tapeshavet, Gunnar D. Hanssons 12:e diktsamling som ges ut av Albert Bonnier förlag i 2017.

/Credit: dodgepoetry.org

On the fifth day

the scientists who studied the rivers

were forbidden to speak

or to study the rivers.

The scientists who studied the air

were told not to speak of the air,

and the ones who worked for the farmers

were silenced,

and the ones who worked for the bees.

Someone, from deep in the Badlands,

began posting facts.

The facts were told not to speak

and were taken away.

The facts, surprised to be taken, were silent.

Now it was only the rivers

that spoke of the rivers,

and only the wind that spoke of its bees,

while the unpausing factual buds of the fruit trees

continued to move toward their fruit.

The silence spoke loudly of silence,

and the rivers kept speaking,

of rivers, of boulders and air.

In gravity, earless and tongueless,

the untested rivers kept speaking.

Bus drivers, shelf stockers,

code writers, machinists, accountants,

lab techs, cellists kept speaking.

They spoke, the fifth day,

of silence.

// 

Jane Hirshfield is a chancellor of the Academy of American Poets. The Beauty, her eighth book of poems, was long-listed for the National Book Award. 

Note: This poem , being read on the National Mall in Washington, D.C. as part of the March for Science taking place on Earth Day, April 22, 2017, was written on January 25th, the fifth day of Donald Trump’s presidency. That day, information on climate change was removed from the White House website and scientists at the Environmental Protection Agency, National Park Service, and other federal agencies were ordered not to release any further research information without permission. Scientists at the  Badlands  National Park  in  South Dakota  began sending unofficial tweets of factual information. Scientists inside many governmental agencies and universities began copying their research files onto back-up servers for preservation.

/ Click on picture /

I Norge er oppblomstringen av litteratur av denne typen tett forbundet med forfatternes klimaaksjon, hvis nettsider utgjør den viktigste plattformen for økopoetisk litteratur i norsk sammenheng. Riktignok er nettsidens ansvarlige redaktør Freddy Fjellheim tydeligvis ikke helt komfortabel med betegnelsen «økopoesi». I en kronikk i Aftenposten i 2015, snakker han istedet om «den nye poesien», men det dreier seg ikke desto mindre fremdeles om en økologisk bevisst poesi. Nettsidens ambisjon er ifølge Fjellheim å skape grunnlaget for «et nytt skriftlig fellesskap under klimakrisens harde himmel».[1] Selv om denne formuleringen er åpen nok til å inkludere mange ulike skrivemåter, synes den for poesiens vedkommende likevel å innebære et krav om at poeten på en eller annen måte må gi seg i kast med den trusselen klimakrisen representerer. Spørsmålet blir da om poesien kan leve med et slikt krav – må ikke poesien være fri dersom den i det hele tatt skal være?

De av oss som ikke er tilbøyelige til straks å kaste oss over nettsidens poetiske bidrag, er ikke nødvendigvis vrangvillige personer, for det er fullt mulig å være opptatt av både klimakrise og skjønnlitteratur uten nødvendigvis å interessere seg for kombinasjonen. Skeptikerens reservasjon lar seg lett forklare: Diktning som først og fremst er motivert av behovet for å fremme tydelige budskap er sjelden veldig god. Skepsisen kan illustreres gjennom to bonmots: «We hate poetry that has a palpable design upon us» (John Keats) og «All bad poetry springs from genuine feeling. To be natural is to be obvious, and to be obvious is to be inartistic» (Oscar Wilde). Reservasjonen mot økopoesien går ut på mistanken om at budskapet eller appellen trumfer den kunstneriske utførelsen. Hvis økopoesiens primære formål er å vekke leseren, få henne til å innse alvoret og forandre sine vaner, Det vil da måtte bli sekundært, eller kanskje til og med irrelevant, hva man ellers måtte ha av estetiske innvendiger eller kommentarer.

Samtidig går det også an å snu saken på hodet: Er det ikke snarere slik at den poesien som ikke forholder seg til miljøødeleggelser og klimakrise, uvegerlig vil måtte fremstå en stadig mer livsfjern, eskapistisk og dermed også til syvende og sist kitschaktig litteratur? Er ikke diktningen forpliktet til å ta på seg det ansvaret tiden krever? I en nylig rapport kunne World Meteorological Organization informere om at 2016 var et år for en rekke illevarslende klimarekorder, for eksempel med hensyn til global oppvarming, mengde CO2 i atmosfæren, smelting av sjøis, stigning av havnivået, stigning av havoverflatetemperatur, alvorlige tørkekatastrofer, og så videre. Når hele kloden nå er i ferd med forandre seg på så dramatisk vis, vil litteraturen måtte fremstå som et veritabelt Titanic-orkester om den ikke på en eller annen måte tok opp i seg disse truslene mot menneskehetens eksistensgrunnlag. Spørsmålet er ikke desto mindre i hvilken grad diktningen kan være miljøaktivistisk uten samtidig å miste seg selv som diktning.

For å undersøke dette nærmere kan vi begynne med å spørre om det nå virkelig er riktig at økopoesien nødvendigvis er aktivistisk. Hva er egentlig økopoesi? Jonathan Bate, en sentral figur innen den litteraturvitenskapelige økokritikken, definerer økopoesien som «not a description of dwelling with the earth, not a disengaged thinking about it, but an experiencing of it».[3] Økopoesien betegner for ham en diktning som fremstiller menneskets dyptgripende opplevelse av samhørighet med resten av naturen. Selv om definisjonen er vid – og dermed åpner for å kalle mye fortidig diktning for økopoesi – har den også en polemisk side, siden den utdefinerer den mer åpent aktivistiske og politisk kalkulerte miljøpoesien, som Bate anser som upoetisk på grunn av dens instrumentelt-ideologiske formål.[4] Mot dette synet står J. Scott Bryson, som på sin side nettopp anser økopoesien som en engasjert og åpent politisk diktning. For ham er økopoesien riktignok mer en poetisk modus enn en egen type diktning. Karakteristisk for denne modusen er det biosentriske (i motsetning til det antroposentriske) perspektivet, som kjennetegnes av en dyp ydmykhet overfor biosfæren; en skepsis mot instrumentell rasjonalitet; motstand mot tendensen til å behandle naturen som om den eksisterte utelukkende for menneskets skyld.[5] Ifølge et slikt syn har økopoesien en ideologisk inngangsbillett: Den må målbære en tydelig posthumanistisk innstilling, noe som gjør det vanskeligere å betrakte for eksempel romantikkens sterkt subjektivistiske (og antroposentriske) naturdiktning som økopoesi. Ifølge Bryson inneholder økopoetiske dikt dessuten en mer eller mindre uttalt «advarsel om den høyst reelle muligheten for økologisk katastrofe».[6] Kate Dunning synes å ville forene Bates og Brysons synsmåter idet hun prøver å formulere hvordan økopoesien etter hennes mening fint kan være både aktivistisk og estetisk tilfredsstillende på samme tid:

Ecopoetry seeks to inform the foundation of all politics rather than simply to be a singular point that even though ecopoetry is meant to encourage ‘doing’, its language must achieve this through the re-creation of experience rather than any explicit political activism. It is only by authentically allowing the reader to “dwell” in nature – a term Bate defines by drawing on Rousseau, Burke and Heidegger – that ecopoetry can work on consciousness and subsequently affect change.[7]

Dette litt omstendelige svaret er imidlertid ikke egentlig egnet til å løse dilemmaet, for Dunning gjør her lite annet enn å påstå at en poesi som oppfyller Bates kriterium også nødvendigvis er aktivistisk fordi den vil føre til at leseren får forandret sin bevissthet om menneskets forhold til naturen på en slik måte at politisk endring blir fremmet.

Hva er så situasjonen her hjemme? Uten å ha noen formell tilknytning til forfatternes klimaaksjon, hører Espen Stueland utvilsomt til blant de ivrigste talsmennene for en økopoetisk vending i norsk litteratur. Han ønsker seg en diktning og en litteraturkritikk som kaster av seg den autonomiestetiske arven og vender blikket mot virkeligheten. Dette er naturligvis høyst forståelig: Økokritisk poesi forutsetter et kunstsyn som ikke er strengt autonomiestetisk. Men hvordan plasserer Stueland seg i forhold til de posisjonene vi hittil har sett på? I ett av sine miljøengasjerte innlegg skriver han at enhver økokritisk skrivepraksis (utsagnet gjelder så vidt jeg forstår både sakprosa og poesi), må «skape emosjoner, følelser av å være en del av den større biologiske sammenhengen vi inngår i».[8] Her ser han ut til å innta omtrent samme innstilling som Dunning: Dersom diktningen får leseren til å føle sin dype samhørighet med naturen, vil også forutsetningene for politisk endring være tilveiebragt. Hos Stueland står den personlige omvendelsen sentralt: Samtidsmennesket må «gå fra fortrengning til bevissthet, ansvarsfølelse og erkjennelse».[9] Dette er oppgaven vår tids økologiske krise stiller oss overfor. Og for at dette skal kunne skje må «språket» – ikke minst det dikteriske språket – bli mer konkret, virkelighetsnært og i større grad egnet til å skape følelser.

I slike formuleringer synes det klart at Stuelands krav til samtidslitteraturen ikke primært er at den skal være original diktning (selv om den diktningen han ønsker seg naturligvis også kan være orginal) men vel heller at den skal søke seg inn mot en type språklig billedbruk eller retorikk som er best mulig egnet til å bidra til den økokritiske vekkelsen. Stuelands innstilling kan kanskje bli tydeligere for oss hvis vi tar oss tid til å se nærmere på ett av de diktene han oppstiller som et økopoetisk ideal. Her er «Hail» av Adam Dickinson, som lyder slik i Stuelands egen gjendiktning:

Hallo fra innsiden

av albatrossen

med en vindtett lighter

og japansk polititape.

Hallo fra senger av gevirkoraller

som gynger

under nebbhvalens

feilgrep,

alle de seks kvadratmeterne

med kunstgjødselsekker.

Hallo fra boksåpnede

sumpalligatorer

utstoppet

med tjuefem handleposer

og en Hulk-maske fra halloween.

Hallo fra den oppkneppede

lærskilpadden

som bæsjet biter av et tau i en måned til ende.

Hallo fra bakterier

som formerer seg helt

til polene, i hulrommene

i skumplastemballasjen.

Hallo fra porøse

dropstones av polyetylen

glasialt bearbeidet

og dehydrerte,

forstoppede kameler.

Hallo fra sixpackringer

og kvelertak,

fra brystmelk

og navlestrengblod,

fra mikrofibre

silt gjennom yogabukser

og polyesterfleece,

bioakkumulerende predatorer

som bombarderer medisinplantene.

Hallo fra akrylsyrene

i G.I. Joe.

Hallo fra ilandskylte

fiskegarn opp til lårene

og dykkerdrakter

og eggeglass og sperm.

Hallo.[10]

Dickinsons dikt er, med sin insisterende og sterkt ubehagsfremmende påpekning av konkrete tilfeller av forurensning, forsøpling og animalsk lidelse, fjernt fra alt som heter romantisk naturlyrikk. «Hail» er et katalogdikt som kombinerer oppramsingen av konkrete miljøødeleggelser med uttrykket «hallo fra», som kan sees på som en inversjon av den romantiske poesiens apostrofiske henvendelser: Der for eksempel P. B. Shelley påkaller vestervinden med linjen «O wild West Wind, thou breath of Autumn’s being» (1819) er det hos Dickinson den skamferte naturen som påkaller oss, leserne, for å gjøre oss oppmerksomme på dens bedrøvelige tilstand: «Hallo fra innsiden/ av albatrossen/ med en vindtett lighter/ og japansk polititape». Mens det inderlige romantiske jeget prøver å få naturen i tale gjennom sin besvergende henvendelse, er det hos Dickinson naturen som forsøker å få oss i tale. Og der Shelleys dikt dypest sett må regnes som et tilfelle av ekspressiv selvfremstilling – en refleksjon over Shelleys egen status som dikter – iscenesetter Dickinson naturens stemme i form av offerets moralske anklage: Se hva dere har gjort med meg! Diktet er altså ingen kontemplativ fremvisning av menneskets samhørighet med naturen i tråd med synet til Bate, men en direkte anklage om de ødeleggende virkningene av menneskelig aktivitet. Dermed kan man lokalisere diktets økokritiske kvaliteter på tre punkter: For det første at det gir konkrete eksempler på faktiske naturødeleggelser, for det andre fordi det ved å forflytte den poetiske stemmen fra dikteren til naturen legger til rette for et biosentrisk snarere enn antroposentrisk natursyn, og for det tredje fordi det ved å dramatisere naturens anklager fremprovoserer følelser (Stueland beskriver diktet som «hjerteskjærende»[11]) som potensielt kan føre til holdningsendringer – som igjen kan føre til miljøaktivistisk handling. Diktet er imidlertid ikke egnet til å gjendrive mistanken om at økopoesiens aktivisme kan gå på bekostning av de estetiske kvalitetene, for diktet er temmelig ensidig, slik at det i hvert fall for denne leseren fremstår som tvilsomt om det vil tåle vedvarende og granskende oppmerksomhet.

Men kanskje finnes det rikere dikt enn Dickinsons blant den lyrikken som er publisert på nettsidene til forfatternes klimaaksjon? Inger Elisabeth Hansen er der representert med diktet «Lophelia», hentet fra den kritikerroste samlingen Å resirkulere lengselen. Avrenning foregår (2015). Det går slik:

Lophelia, det samfunnsbyggende koralldyr

har fått nedsatt resiliensen

blomsten hennes er mindre elastisk

den suger ikke kalsiumkarbonat som den skal

den husgule Lophelia svøpt i akvamarin og asur suger ikke lenger

hun har tippet over i et alternativt stadium

kalt habitatfragmentering

hun har begynt å klone seg for å bygge rev

Når politikken er slutt, sa Engels, får vi en administrasjon av ting

Når Lophelia, samfunnsbyggeren,

fragmenterer habitatet, tipper over og kloner seg,

er hun da blitt en ting,

et eksempel på administrasjonen av politikkens slutt?

Lophelia er den viktigste revbyggende dypvannskorallen i norske farvann, og kan betraktes som et lokalt senter for biodiversitet. På ett nivå ligger budskapet hos Hansen dermed nær det vi finner hos Adam Dickinson, idet også dette diktet insisterer på å fortelle oss om jordens skadelidende biologiske liv: Korallen «har fått nedsatt resiliensen», altså sin gjenhentningsevne; den er ikke lenger like godt i stand til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. Når Hansens dikt likevel er rikere og – tror jeg – varigere enn Dickinsons, skyldes det flere forhold. Ta for eksempel Hansens skildring av korallen, som har et nesten luksuriøst preg av sanselighet: «Den husgule Lopheila svøpt i akvamarin og asur», leser vi, og det er som om vi dykker ned og ser denne organismen, der den ligger ombrust av havet, som skimrer av blåtoner, samtidig som fargen «husgul» antyder at den er et hjem for flere enn seg selv. Når Lophelia nå er truet, betyr det altså ikke ganske enkelt enden på en spesifikk organisme: En hel livsverden trues av undergang.

Vi kan videre legge merke til at Lophelia er personifisert som en kvinne: Hun har alltid vært samfunnsbyggende, innrettet mot et større og sammenhengende fellesskap, en organisk samfunnskropp, men tvinges nå til å bryte opp denne samfunnskroppen, og bygger i stedet fragmenterte småsamfunn uten berøring med hverandre. Diktet får med dette et allegorisk preg, idet Hansen sammenligner korallen med menneskesamfunnet, som i nyliberalismens æra er blitt stadig mindre fellesskapsorientert. Det ideologikritiske aspektet blir særlig tydelig gjennom referansen til Friedrich Engels og marxismens tese om at menneskelivet tingliggjøres under kapitalismen. Hansen antyder at kapitalismens instrumentelle logikk nå har nådd helt ned i havet, hvor Lophelia er blitt en ting som følge av miljøødeleggelsene. (I vår tid er også miljøødeleggelser varer som kan kjøpes og selges på et marked.) Lophelia blir dermed et symbol på politikkens fallitterklæring: mens politikken, særlig den typen politikk som kan hindre Lophelia fra undergangen, er avhengig av subjekter som kan tenke, føle og handle i fellesskap, er administrasjon en mer mekanisk virksomhet. Alt kan administereres, også ødeleggelsen.

Jeg skyter inn at dette forslaget til en tolkning av Hansens dikt ikke på noen måte er fyllestgjørende: Poenget er først og fremst å vise at den sanselige og intellektuelle meningsdannelsen i «Lophelia» er rik og mangslungen og dermed i større grad enn Dickinsons er egnet til å overbevise meg om at lyrikken kan være økokritisk uten å tape estetisk på det. Det er ikke dermed sagt at Hansens dikt er like effektivt som Dickinsons i miljøaktivistisk sammenheng – men lyrikken kan jo ikke først og fremst ta sikte på å være effektiv.

De to diktene vi har sett på til nå tilhører to ulike underkategorier: det første er åpent aktivistisk, det andre forsvarer seg selv i større grad som selvstendig, tenkende kunstverk – samtidig som det har aktivistiske trekk. Blant diktene på nettsidene til Klimaaksjonen finner vi – ikke overraskende – også noen som målbærer ren og skjær resignasjon, altså en oppfatning om at det allerede er for sent. For eksempel er Ingeborg Arvolas «Hvorfor jeg fødte broren din» først og fremst et varsel om en kommende apokalypse:

En grunn til at jeg fødte broren din er for at du skal slippe å være alene når framtiden kommer.

            Ikke den framtiden vi vanligvis snakker om.

            Ikke i morgen.

            Eller når du begynner på ungdomsskolen.

            Ikke når du blir atten.

            Ikke når du har fått deg jobb.

            Ikke den framtiden.

Den andre framtiden.

            Som kanskje får deg til å gråte.

            Kanskje utstyrer deg med kniv.

            Du kommer til å trenge noen å passe på.

            Så du husker å passe på.

            Passe deg.

            Passe ham.

            Av og til kommer dere til å snakke om oss.

Den framtiden, ja. Den fins jo, den også.

            Kniven din ligger i garasjen.

            Tredje skuff nedenfra.

            Ved siden av overlevelsessekken.

            Du vet den som jeg av og til tuller med.

            Jeg tuller fordi det er så alvorlig.

            Dere kommer kanskje til å trenge den sekken.

            Du og broren din.

Det sentrale grepet er her kontrasteringen av to betydninger av ordet «fremtid»: For det første den dagligdagse – og håpefulle – betydningen som foreldre bruker når de snakker om og til sine barn, og som forutsetter at ting vil fortsette som før. For det andre en betydning av ordet som tar høyde for at kanskje ingenting vil fortsette som før – at fremtiden er en endetid, hvor alle de fenomenene som omgir oss får en helt annen betydning. I den første fremtiden vil barna trenge sekken til å bære bøkene til skolen, i den andre blir sekken et middel til overlevelse i en postapokalyptisk verden. Virkningen er her først og fremst at leseren blir oppmerksom på hvor dyrebart det er, alt dette som i hverdagen fremstår som trivialiteter. Diktet kan imidlertid vanskelig sies å målbære en miljøaktivistisk innstilling – det er heller snakk om en form for survivalism, som antyder den samme konservative holdningen som vi finner i så mange postapokalyptiske Hollywood-produkter, nemlig at den postapokalyptiske tilstanden ikke vil åpne for opprettelsen av nye og solidariske fellesskap, men er en verden hvor man trenger kniv – kanskje til å drepe med – og hvor man bare kan stole på sine aller nærmeste: «Du og broren din». Denne formen for angstfylte endetidsdrømmer får fort et mytisk skjær – slik som for eksempel i Cormac McCarthys roman The Road (2006), hvor guttebarnet blir en kvasi-gudommelig garant for en fremtidig menneskehet som har overvunnet den første postapokalyptiske fasens groteske barbari. Denne mytiske dimensjonen gjenfinner vi i flere av diktene hos forfatternes klimaaksjon, for eksempel i Mona Høvrings «Nymfene dro sin veg»:

Jentene som kom tilbake som blomster

våkna numne og tørste i skogen,

de dro seg mot lyset, og lyset produserte varme

uten å ta seg betalt,

lyset budde i planteløkene, i jordknollene, i frøa,

i freden, og freden budde i fjella,

freden var forfengelig, den hadde ingen fiender.

Og jentene svulma ved elva, vokste seg frivole,

hele dagen hadde de lyst på epler,

epler som var grunnlaget for all synd,

men synda fantes ikke, synda var avskaffa,

den var mytisk som den stridige sauen.

Tittelen signaliserer en endetidsfornemmelse som ikke er like tydelig i resten av diktet: Nymfene er i gresk mytologi guddommelige vesener som animerer naturen, gjør den menneskelig, full av liv og dans og sang. Når nymfene drar sin vei, må betydningen være at naturen etterlates død og øde. Men i diktet er det noe annet som skjer, og som bringer tankene hen mot de tyske tidligromantikerne og deres nymytologi. Hvorfor kommer jentene tilbake som blomster? Hvor har de vært? Hos Novalis opptrer både gutter og jenter som blomster (Hyasint og Rosenknopp i Lærlingene i Saïs), men de er ikke som hos Høvring reinkarnert som blomster. Det er her så vidt jeg kan se to tolkningsmuligheter: Den ene muligheten er at diktet skildrer en mer eller mindre konkret, fjern fremtid, etter apokalypsen, hvor noe nytt oppstår – hvor freden bor i fjellene og jentene svulmer ved elven og vokser seg frivole i en verden uten synd. Den andre muligheten er å lese diktet allegorisk, slik at jentene fremdeles er jenter, men skildres som blomster for å understreke menneskets dype samhørighet med naturen – at mennesket jo tross alt også er natur, og ikke et vesen som står utenfor den. Diktet er uansett mer håpefullt enn apokalyptisk: Jentene er frie, synden er avskaffet, og skogen er varm, vennlig og fylt av fred. Diktet er altså neppe økopoesi i Brysons eller Stuelands forstand, men kan kanskje sies å oppfylle kravene i Bates’ definisjon. Med hensyn til Høvring selv, mistenker jeg at det er henne knekkende likegyldig om diktet kvalifiserer til betegnelsen økopoesi eller ikke. For min egen del tar jeg først og fremst med meg linjen «og freden budde i fjella».

Nettsidene til forfatternes klimaaksjon inneholder en hel rekke dikt som tåler vedvarende oppmerksomhet,  skjønt jeg er mer usikker på om de vil kunne ha noen reell innflytelse på miljøpolitikken.[12] Mitt generelle inntrykk er dessuten at de mest aktivistiske diktene også er de minst interessante, litterært sett. Ta for eksempel Cahtrine Grøndals «Kan trær gå til sak?», hvor det blant annet står følgende:

Vi anklager alle stater. Vi står i allmenningens tragedie,

og dere merker det ikke. Giften virker overalt

Staten lar den gå i kvoter over hele jorden.

Dikotomien mellom vi (naturen) og dere (makthaverne) er temmelig unyansert, og påminnelsen om giften som virker overalt og at statene selger den i kvoter over hele jorden er overtydelig og fremstår som upoetisk. Det retoriske spørsmålet om hvorvidt trær kan gå til sak, kan sikkert sies å implisere en biosentrisk innstilling, men klinger ikke desto mindre naivt, særlig når det følges opp med kommentaren om at «et tre kan ikke gå noe sted». Et mye brukt grep innen økopoesien er ellers å ta farvel til forskjellige dyr og planter, som når Ruth Lillegraven skriver at «tigrar og isbjørnar» er «umistelege/ likevel snart borte». Temaet er alvorlig og reelt, men grepet er forslitt og har liten effekt. Langt mer interessant og originalt er Gunnar Wærness’ dikt «(El regreso de un lago/ Tláhuac-Xico)»[13], som handler om de fem nesten uttørkede sjøene i Mexico City, og som begynner slik:

Sjøenes ansikter er ikke laget av vann, men av bredder. Av uttørkede sjøer kan det lages åkre, og åkrenes tårer er rotfrukter. Når åkrene legges brakk bygges hus, og husenes tårer er tomflasker. På en seng av tomflasker bygges veier, og veienes tårer er hull. Mellom hullene slingrer bilene, og bilenes tårer er eksos. Under et lokk av biltårer ligger jordens egen navle, fylt av åkertårer, hustårer og veitårer.

Wærness’ prosadikt ser verden med originalt poetisk blikk og oppfyller dermed en allmenn definisjon på poesi – her formulert av Cleanth Brooks: «The essence of poetry is metaphor, and metaphor is finally analogical rather than logical».[14] Metaforene i dette diktet gjør det poesien har satt seg fore å gjøre siden romantikkens dager: De gjør det vante uvant, og får oss til å se virkeligheten med nye øyne. Når sjøene er ansikter, og når disse ansiktene ikke er laget av vann, men av bredder, innebærer det at sjøene fortsetter å være sjøer selv etter at vannet er forsvunnet. Men hva skjer med sjøene når de forvandles til åkre? Diktet beskriver en gradvis transformasjon av landskapet, der menneskets aktivitet spiller en avgjørende rolle. De uttørkede sjøene forvandles til åkre, som deretter blir boligområder, før disse forvitrer og forsøples, og over dette avfallet bygges det veier, som også brytes ned – de blir fulle av huller, som bilene må «slingre» avgårde på for ikke å kjøre seg fast i. Eksosen fra bilene lager et lokk over jorden, som her fremstår som sterkt skadelidende: jordens navle ligger innhyllet i eksosrøyk, og er bestrødd med tomflasker og perforert av hull. Blant diktets sentrale metaforer er tårene, som står i forbindelse med ansiktet fra diktets åpningssetning, og skaper et inntrykk av en evig gråtende verden. Dernest introduseres de fem konkrete sjøene: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco. Disse sjøene dannet livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker i mesoamerikansk tid (før den spanske koloniseringen), men er nå nesten helt forsvunnet som følge av utbyggingen av Mexico City. Men så er det som om sjøene gradvis vender tilbake, i en bevegelse som kan minne om en veritabel the return of the repressed. Dermed får de «druknede» sjøene noe mytisk over seg:

Opp igjennom lagene stiger de på nytt, sjøene som druknet: Texcoco, Zumpango, Xaltocán, Xochimilco og Chalco, tynget av Mexico City, som selv renner over kanten av krateret. I regntiden rant de fem sjøene over til en eneste stor sjø. En sjø med fem sjøer i buken, fem sjøer som sprengte sine strender: hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine. Og de fem sjøene ligger i jorden og drikker og drikker, alt de kan få: både skåla, vannet i skåla, og gullet i skåla. Fem druknede sjøer skal drikke seg utørste og reise seg på nytt for å gå på vannet.

Når sjøene vender tilbake, forenes de til én stor sjø, som sprenger sine strender og spør med anklagende stemme: «hvor er fiskene mine, hvor er fuglene og alle kanoene mine»? Grepet kan minne om det vi fant hos Adam Dickinson, men er her plassert i en mer mangetydig meningssammenheng. For eksempel kan vi legge merke til at sjøen her ikke ganske enkelt inntar offerets rolle, slik naturen gjorde det hos Dickinson, men er noe langt mer truende. På et symbolsk nivå inkarnerer sjøene menneskets egne synder, som nå er kommet tilbake for å hjemsøke det. Sjøene fremstår nå som umettelige, grådige – de drikker og suger i seg alt de kan få, ikke bare skålen og vannet i skålen, men også gullet i skålen. De vil ha alt, de lar seg ikke stoppe. Man merker seg ellers at også Mexico City nå fremstilles som en sjø. Den «renner over kanten av krateret» – hvilket har en illevarslende klang sett med den urbaniserte sivilisasjonens øyne: Det er som om hele byen står i fare for å suges opp av de drikkende sjøende. Diktet er dermed konstruert rundt to motstående bevegelser. Først tårene, som støtes ut og renner ned – deretter drikkingen, som får sjøene til å vokse og svulme av nye krefter. I siste setning får sjøene et gudommelig, kristusaktig skjær, idet diktet ser ut til å varsle om en gjenoppståelse som neppe lover godt for det urbaniserte menneskesamfunnet. I mine øyne er Wærness’ dikt dermed et overbevisende eksempel på at det er fullt mulig å forene økologisk bevissthet og dikterisk orginalitet.

Har jeg etter lesningen av diktene på forfatternes klimaaksjon fått bukt med min skepsis til økopoesien? Til en viss grad, for flere av diktene vi har vært innom demonstrerer til fulle at økopoesi ikke trenger å være politisk korrekte pliktøvelser eller propaganda på vegne av et entydig budskap. Men trenger disse diktene egentlig betegnelsen «økopoesi»? Når Klimaaksjonens ansvarlige redaktør ser ut til å ville bevege seg bort fra denne termen, skyldes det formodentlig at han ikke ønsker å binde nettsidens publisistiske virksomhet til et snevert poesisyn. I stedet legger han hovedvekten på poesiens evne til å fornye «fellesskapenes spørrende mentalitet». Samtidig synes han å forutsette at det han betegner som «den nye poesien» med nødvendighet på en eller annen måte må reflektere over menneskets forhold til naturen «under klimakrisens harde himmel». Dersom dette hadde vært faktuelt riktig, ville termen «økopoesi» riktignok vært overflødig – men slik er det jo ikke. En gjennomgang av den norske samtidspoesien de tre-fire siste årene viser derimot en ganske annen tendens: De aller fleste dikter om sine egne privatliv, med en særlig oppmerksomhet omkring sykdom, aldring, død og sorg. Som Freddy Fjellheim selv er inne på (i en anmeldelse i Klassekampen fra 2013) signaliserer termen økopoesi nettopp en kritikk av denne typen selvsentrert diktning. Dermed synes merkelappen å ha sin berettigelse, men det betyr jo ikke at poeter som er opptatt av klima- og miljøkrisen er nødt til å anse seg selv som «økopoeter» – like lite som forfattere av «virkelighetslitteratur» ser på seg selv som «virkelighetslitteraturforfattere». Virkelighetslitteratur kan være så mangt, og det kan også økopoesien – noe som tydelig fremgår av publikasjonene til forfatternes klimaaksjon. Virkelighetslitteraturen er (som jeg har gitt uttrykk for annetsteds[15]) beheftet med sine særegne fallgruber, og det samme gjelder økopoesien. For økopoesien består faren primært i at budskapet overtrumfer den poetiske utførelsen, slik at resultatet blir ensidig og upoetisk. Men som vi har sett er det fullt mulig å unngå denne fallgruben og skrive spørrende, åpen, mangesidig og original lyrikk som samtidig utfordrer leseren til å stille spørsmål ved sitt eget levesett «under klimakrisens harde himmel». Det er all grunn til å ønske en slik poesi velkommen, men den som fristes til å forlange at all ny poesi – uansett – må gi seg i kast med miljøspørsmål, får ikke min tilslutning.

/

[1] Aftenposten 30.8.15.

[2] I den tidligere nevnte kronikken i Aftenposten, gir Fjellheim inntrykk av at en slik forandring av leserens bevissthet eller praksis er en målsetning for økopoesien: «Min beskjeftigelse med økopoesi hadde lært meg noe avgjørende. Tekster som klarer kunststykket å skaffe seg rydning innenfor en mytologi, en religion eller en ideologi vil også stimulere til forandring hos leserne» (uth. her).

[3] Jonathan Bate, The Song of the Earth. London 2001, s. 42.

[4] «Ecopoetry is not synonymous with writing that is pragmatically green», skriver han, siden «a manifesto for ecological correctness will not be poetic because its language is bound to be instrumental, to address questions of doing rather than to ‘present’ the experience of dwelling». Ibid.

[5] Bryson, J. Scott, The West Side of Any Mountain. Place, Space, and Ecopoetry, Iowa City 2005, s. 2. Sitert etter Henning Fjørtoft, Jordsanger. Trondheim 2011, s. 35.

[6] Ibid.

[7] Kate Dunning, «From environmental poetry to ecopoetry». Merwin Studies. Poetry, Poetics, Ecology, Volume 1, 2013, s. 71.

[8] Espen Stueland, 700-årsflommen. 13 innlegg om klimaendringer, poesi og politikk. Oslo 2016, s. 15.

[9] Ibid.

[10] Diktet stammer fra samlingen The Polymers (2013) og er sitert i Stuelands gjendiktning i Stueland 2016, s. 193–194.

[11] Stueland 2016, s. 195.

[12] Diktene som er samlet på nettsidene til Klimaaksjonen er ikke nødvendigvis miljøaktivistiske. Men selve nettsiden presenterer seg utvilsomt som aktivistisk, gjennom følgende erklæring: «Norwegian Writer’s Climate Campaign will actively participate in a much needed democratic process to act against the overheating of our planet.»

[13] Diktet er skrevet som en respons på en kunstinnstallasjon av Maria Thereza Alves, «The Return of the Lake» (2012).

[14] Cleanth Brooks, The Well Wrought Urn. San Diego, New York, London 1947, s. 248.

[15] Frode Helmich Pedersen, «Mot en post-litterær tilstand? Noen refleksjoner om den såkalte virkelighetslitteraturen». Vinduet 4, 2016.

//

Syvende essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Frode Helmich Pedersen som er postdoktor ved Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studier ved Universitetet i Bergen, samt litteraturkritiker i Morgenbladet. / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

Av Oddbjørn Aardalen / Foto: Privat 

det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner

utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,

det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,

snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner

som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen

er i tvil om
kven faren er

//

Redaksjonen takker Oddbjørn Aardalen for lov til å publisere dette diktet som ble kåret til månedens dikt i Diktkammeret i februar 2016. Aardalen har utgitt flere diktsamlinger, og hans siste bok heter Bever (2016).

Foto: Pernille Marie Walvik

Skandinaviske kystlinjer kan være vilde nok, men magtbalancen ændrer sig markant når det er Atlanterhavets øjne man stirrer ind i. Dette hav har jeg stiftet bekendskab med langs den 3.500 kilometer lange marokkanske kystlinje, og her forstår man hurtigt at man bør internalisere viden om ebbe og flod. Det er en rytme af største vigtighed hvis man vil færdes på stranden, størstedelen af tiden er Atlanterhavet nemlig et humorforladt, iskoldt hav. På turiststrandene er man i rimelig sikkerhed, men de fleste strande er mindre gæstfrie. Du ser næppe dine børn forsvinde i Agadirs bølger, men en mere konfronterende og individualistisk omgang med havet passer ofte bedst; kystlinjen mod Atlanterhavet tilhører først og fremmest heroiske singulariteter med surf boards under armen.

Under et besøg i den sydlige by Sidi Ifni internaliserer jeg tidevandsrytmen; lyden af højvandet som kommer brølende ind mens jeg sover begynder at spille en rolle i mine drømme. Ofte virker nærværet alien, noget i sandhed fremmed trænger sig på i mørket. Eftersom jeg planlægger en vandretur op ad den ikke specielt fremkommelige strand pejler mine sanser sig med stigende intensitet ind mod vandets bevægelser; ørerne lytter, øjnene vurderer. Legzira-stranden længere oppe ad kysten er med sine prominente – og ganske besynderlige – røde klippebuer en af Marokkos mest ikoniske turistattraktioner. Imidlertid stiger havet og klipperne eroderer. I september 2016 kollapsede den spinkleste og mest fotogene klippebue til en trist bunke sten.

Ved lavvande tidligt om morgenen er det rette tid at komme afsted. Foran mig går en kutteklædt figur, snart ser han mig og hilser smilende: «Bonjour, ça va?» Vi skal begge til Legzira, jeg spørger ham om det overhovedet er muligt. Tangen vi går på mellem bølger og bratte klippesider er ganske smal, og vi må ofte klatre over klippeblokke. Han peger på sine øjne og ud på havet. Jeg er enig, vi må holde øje med havets bevægelser, mine sanser er højspændte. I et stykke tid går han foran mig som en venlig engel, men snart må vi træffe vores egne beslutninger.

Mine vandrestøvler møder vådt sand og klippe, min krop føles som et fast materiale, fødderne støder mod underlaget, ryggen rejser sig, armene svinger, luften fylder lungerne. Min hud markerer en grænse mod formløse størrelser som luft og vand. Der er jeg’et og det formløse, to modsætninger som definerer hinanden. Der er en tiltrækning og en frastødning til dette Andet, dette flydende materiale i konstant forandring som opfører sig så vildt her, som gør mig så lille.

I den hollywoodske fantasi kommer de fremmede væsner oftest fra rummet, men i The Abyss (James Cameron, 1989) kommer de fra havets dyb. Den fremmedartede intelligens kan styre og forme havet (handlingen foregår i Det caribiske hav), men er ofte venligt indstillet. Et team bestående af militærpersoner og forskere har forskellige alien encounters, og Dr. Lindsey Brigman følges af en lang, søgende finger af vand som former sig efter hendes ansigt. Den fremmedartede – og essentielt formløse – intelligens møder hende gennem imitation.

Der er noget ganske andet på færde i katastrofefilmen Pacific Rim (Guillermo del Toro, 2013), en mandlig voice-over åbner filmen: «When alien life entered our world, it was from deep beneath the Pacific Ocean. A fissure between two tectonic plates. A portal between dimensions. The Breach.» Her er det fremmede destruktive gigantmonstre som vi bekæmper med lige så store gigantcyborger. Plottet er en spinkel undskyldning for en endeløs række af monsterkonfrontationer i en visuel overflod af ødelæggelse. Her råder angsten og krigen. Grænserne bliver til mure omkring nationen og den officielt godkendte normalitet, den hverdagslige, genkendelige verden, som altid defineres som essentielt godartet, mens det formløse vokser til monstrøse dimensioner.

The Pacific – Stillehavet – er ellers et andet væsen end Atlanterhavet, det er netop relativt stille. Måske dette er en af grundene til The Great Pacific Garbage Patch, et fænomen som professor i litteraturvidenskab ved University of California, Santa Cruz, Rob Sean Wilson i essayet «Becoming Oceania: Towards a Planetary Ecopoetics, or Reframing the Pacific Rim» (2017), beskriver således:

The Great Pacific Garbage Patch is a gyre of plasticene detritus twice the size of Texas, weighing some 100 million tons, that lies just below ocean surface between California, Hawai’i, and Japan. This slimy image of late-capitalist sublimity is formed from throwaway bottles, chemical sludge, and polymers harmful to marine wildlife.

Hvem skal tage ansvar for denne postmoderne affaldsinstallation midt i Stillehavet? Det er et kollaborativt værk, en planetær kræftknude, skabt af os alle. På mange måder er det en traumatiseret version af det poetiske møde i The Abyss. Det er Stillehavet som møder os ved at imitere vores ansigt. Det kender os som plastikproducenter, plastik er ansigtet vi har vist frem, og plastik er hvad havet nu viser os tilbage. Vores misbrugte datter viser stolt sit plastikaffaldsansigt frem. Stor lykke, hun ligner sine misbrugende forældre.

Hvem skal tage ansvar for The Great Pacific Garbage Patch, dette økologisk ubevidste som blopper rundt midt i Stillehavet? Selvom de fleste nationer indgår i alliancer og koalitioner med hinanden er det alligevel nationalstaten med sin suverænitet og sine sensitive grænser mod det formløse Andet som repræsenterer menneskets typiske tankegang omkring national identitet: Kryds vores grænser, og der bliver krig! Multinationale selskaber har for længst skabt et andet, og endnu mere «rent» kapitalistisk, verdenskort bestående af brands som trumfer nationalstaterne. I forhold til The Great Pacific Garbage Patch er disse både mere skyldige og mere ligeglade end nationalstaterne. De er iøvrigt også endnu sværere at ansvarliggøre. Men trods alt er affaldsinstallationen et folkeligt værk, noget vi alle har arbejdet sammen på.

På vej til Legzira. / Foto: Susanne Christensen

Kunne mennesket, hvis voksne krop gennemsnitligt består af 50-65% vand, tænke sin nationale identitet anderledes, kunne vi opvurdere oceanerne, se dem som primære, kranset af jordflader? Således kunne vi forestille os et oceanisk identitetsfællesskab som består af de lande som ligger langs the Pacific Rim. Inspireret af forfatteren og antropologen Epeli Hauʻofa (1939 – 2009) fra Fiji og hans postkoloniale perspektiver, foreslår Rob Sean Wilson en sådan identitet i essayet «Toward an Ecopoetics of Oceania: Worlding the Asia-Pacific Region as Space-Time Ecumene» (2010):

The new ecumene for Pacific Islander coalition-building is called “Oceania” and its capacious vagary of definition becomes a re-signifying identity of unity through which Polynesian, Micronesian, and Melanesian and all such colonial-imposed definitions of race or nationhood could be sloughed off, or cast away like dead boundary lines, false confinements into smallness, littleness, irrelevance, and global dependency.

I det opfølgende essay fra 2017 skriver Wilson mere direkte om eksperimentelle poeter og forfattere som i deres tekster iscenesætter en slags bliven-oceanisk. En af de poeter som Wilson læser er ikke overraskende amerikanske Juliana Spahr som allerede burde være kendt i skandinaviske sammenhænge, men før jeg hengiver mig til poesien kunne jeg tænke mig at knytte nogle ord til en anden figur i det litterære økosystem, nemlig kritikeren eller kuratoren, og hendes eventuelle (med)ansvar. 

Vi er nok enige om at kritikeren sandsynligvis gør noget godt når hun læser poesi, og får sine læsninger på tryk. Da bliver poesien en del af den offentlige samtale; kritikeren peger på poeten, gør sig til et «sugerør» hvorigennem poesien – og poetens interessante personlighed – kan flyde ind i det offentlige ordskifte. Hun gør noget, der kan opleves som passivt og lukket («poesi»), til en samfundsmæssig, retorisk størrelse, kvaliteter som poeten ofte allerede har tænkt ind i værket, men som mangler vægtlægning i almindelige kapitalisme-med-et-menneskeligt-ansigt-orienterede præsentationsrammer (forlag, boghandlere, bogfestivaller, og så videre). Poesien præsenteres ofte som interessant fordi den bryder med noget, den indbyder til en pause-fra-livet, defineret som det travle, fastansatte og ægteskabelige arbejds- og familieliv som det er underforstået at vi alle er opslugte af.

Et brud og et pusterum («poesien som luft») fra livet, altså. En oase («poesien som vand»), et roligt øjeblik, eller et chok, en grænseoverskridelse (poeten siger «Prut!») og en efterfølgende forøget frihed. Vi er alle enige om at det er dejligt med en cigaretpause eller en tur på toilettet, men er det virkelig alt poesien kan være? Er det alt købmænd, kritikere og kuratorer vil lade den være? Hvis vi forstår poesien som en slags ingeniørkunst, ikke som en pause-fra-livet, men som et fuldværdigt bidrag til ingeniørens, arkitektens og politikerens daglige tænketank og værktøjskasse, så må vi omtale den anderledes, vi må placere den anderledes, og præsentere den anderledes.

En poet som vedholdende har foreslået nye måder at forme livet er Juliana Spahr. I bunden af hendes tekster ligger altid forslag til hvordan vi kan forme anderledes fællesskaber end de som har vundet hegemonisk status (antropocentriske størrelser som nationalstaten, og så videre). Disse uddaterede former isolerer os fra det som i fællesskabets sammenhænge kan kaldes en queer biodiversitet og fikserer os i en krigerisk tankegang overfor alt som ikke ligner normen, det hvide menneske.

I digtsamlingen This Connection of Everyone With Lungs (University of California Press, 2005) foreslår hun at alt levende med lunger er i familie. I romanen The Transformation (Atelos Press, 2007) er en kærlighedsrelation mellem tre individer central, med konkrete konsekvenser, ikke mindst for sproget. I digtsamlingen Well Then There Now (Black Sparrow Press, 2011) kan man hævde at Spahr foreslår en oceanisk identitet, et anderledes fællesskab som er frisat fra vedtagne forestillinger om det amerikanske som stående i modsætning til de oprindelige folkefærd fra Hawai’i. I sin læsning af Well Then There Now skriver Wilson om de lister over truede dyrearter som forekommer i teksterne:

The “unnamed dragonfly species” and myriad fish she lists, in broken catalogues, are invoked as endangered species, endangered by us-and-them binaries large and small, local and global ties, near and far spaces that are overlain as interconnected relations: “Things of each possible relation hashing against one another,” as she names this systemic process in another poem. Land and ocean frames clash, overlay, and split apart, yet (as Spahr puts it) hash together in discrepant perspectives endangering the planet, thus calling out for a multi-relational vision of commonality and care this work of experimental ecopoetics would enact.

I den seneste digtsamling That Winter The Wolf Came (Commune Editions, 2015) danner dyr og mennesker fælles front mod den vedtagne, misbrugende orden. Et eksempel er digtet «Blood Cockles» som siden er blevet til «If You Were a Bluebird» i bogen som i Paal Bjelke Andersens norske gendigtning har fået titlen Den vinteren kom ulven (Audiatur, 2016). Hvis man læser Spahrs forfatterskab performativt så gøres fællesskaber altid anderledes end det vi kalder normalt. Er det tilstrækkeligt at nyde disse tekster og kalde dem smukke («Nice dream!») eller byder de os faktisk at slutte op om disse anderledes fællesskabsformer til ære for vores fælles overlevelse? Tanken gør mig svimmel, den får mig til at fryse, men snart ryster jeg den af mig. På en digtoplæsning er jeg tilfreds med at nyde digtenes skønhed anonymt i salen. Hvis poeten derimod beder mig om at række hånden i vejret, stemme, komme op på scenen, tale, agere, så ækles jeg og glider hastigt ud af døren. Jeg er heldigvis vaccineret mod forandring, nothing’s gonna change my world.

Spahr er også aktiv som redaktør, sammen med Joshua Clover redigerer de Commune Editions, og sidste år udkom A Series of Un/Natural/Disasters af Cheena Marie Lo. Hen bruger – som Spahr også ofte gør – fundne tekster som basis for egen lyrik. A Series of Un/Natural/Disasters behandler materiale om stormflodskatastrofen Katrina som i 2005 ramte New Orleans og de racemæssige implikationer som åbenbarede sig i den langsomme og dårligt gennemførte hjælpeindsats fra den amerikanske regering. I digtet «poor marks for his handling of federal response» har Lo samlet formuleringer som starter med ordet «poor» fra et omfattende materiale om Katrina, et uddrag ser således ud:

poor planning on the part of our government

poor people were not able to evacuate

poor black residents

poor judgment in not evacuating

poor are suffering most from shortage of doctors

poor response would be silly, if it weren’t so mean

poor, vulnerable

poor minority and rural areas had difficulty getting help

poor response to victims

poor communication and bureaucratic issues

poor without reliable electricity, decent schools, television sets or

proper sewage

Teksten er knusende enkel, meningen er umiddelbart tilgængelig og efterlader et følelsesmæssigt respons, en slags sorg og vrede: Den fattige eller mangelfulde indsats svigtede de fattige, der var et underskud af hjælp til de underskudsramte. Alligevel ville Los digt, hvis det skulle ramme den norske offentlighed, sandsynligvis blive læst som «eksperimentelt,» «smalt» og «svært tilgængeligt.» Man kunne forestille sig at kritikere ville vurdere at digtet indeholder mindre virkelighed end et digt med et tydeligt jeg som anskueliggører en genkendelig norsk hverdag, noget som er litteraturvidenskabeligt ironisk eftersom digtet klart indeholder mere virkelighed, blandt andet fordi det ikke refererer til hændelser, men behandler faktatekster om Katrina som sit materiale. Det som med stigende intensitet er blevet benævnt «virkelighedslitteratur» i den norske offentlighed er i virkeligheden (sic) hverdagslitteratur. Det er litteratur som holder sig indenfor en relativt smalt defineret norsk hverdag hvor jeg’et og dets genkendelige menneskelige relationer står i centrum. Her er det mest prominente fællesskab familien, som trues af alkoholisme, incest, udenomsægteskabelige relationer og så videre, men sandsynligvis overleves de gruelige trusler og kernefamiliens (eller «fraktalfamiliens») mere eller mindre dramatiske kammerspil kan fortsætte.

Spørgsmålet er imidlertid om ikke hverdagslitteraturens tematisering af den norske familie og dens angiveligt universelle, eksistentielle smerte er for smalt til at behandle klimaproblematikker. En ny generation af forfattere griber sagen anderledes an, for eksempel er danske Theis Ørntofts reportage fra de russiske stepper i det afsluttende nummer af det danske litteraturtidsskrift Kritik (#216 – 217, 2016) med tema om Arktis, mere specifikt fra Sibirien hvor klimaforandringer har medført enorme underjordiske eksplosioner, både en ydre og indre rejse til en fremmedartet, klimaforandringsramt zone.

Måske det er på tide at give mikrofonen til det økologisk ubevidste, til et remix af bruset fra The Great Pacific Garbage Patch. Det kunne blive en fin støjkollage under den norske kernefamilies antropocentriske problematikker. The Great Pacific Garbage Patch kommer uden tvivl til at synge højere og højere de kommende år.

Sjette essay i vår skandinaviske kritikeraksjon er skrevet av Susanne Christensen, kritiker i Klassekampen, spaltist i Vagant og forfatter av «Den ulne avantgarde» (2011) / Vi har servert deltakerne følgende tankestillere: Kan lesning av sakprosa, romaner, noveller og dikt endre, motivere eller mobilisere leserne til en ny forståelse av de dramatiske naturhistoriske hendelsene? Hva er den sosiale funksjonen til kunst, film og litteratur i 2016? Siden det forlengst har oppstått litteraturer som «økopoesi» og cli-fi undrer vi på om klimalitteraturen påvirker både lesere, kritikere og forfattere? Hvordan mottar kritikerne denne litteraturen i sine respektive hjemland? Hva er litteraturens egenart når det kommer til fremstillingen av menneske og natur?  Litteraturkritikerne ble oppfordret til fri utfoldelse innenfor slike tematiske grenseoppganger. Essay-serien er støttet av Fritt Ord og Bergesenstiftelsen.

Av Tore Stubberud

Økologi er i dag brukt mest i dagligspråket; særlig om en del av landbruket hvor det tas hensyn til naturens sårbarhet; at den ikke skal bli ødelagt gjennom politisk og menneskelig uforstand.

Det legges da vekt på fremgangsmåter og metoder og dyrkningsmidler som skal ivareta slike hensyn. I dag er økologiske bønder registrert i Debio her i Norge. I Sverige er det Krav som gjelder. I tillegg til at dyrene skal ha mer velferd, er ideen å produsere landbruksprodukter som er sunnere; slik at konsumentene kan utsette døden, noe som er et sterkt utbredt, menneskelig, nesten evigvarende behov.

I Norge er det to økologiske skoler som gjelder i landbruket, med ulike krav. Den ene kalles organisk-dynamisk og bygger på Rudolf Steiner. Om Steiner har det versert mange fordommer; at han er obskur og irrrasjonell. En skal være oppmerksom på at han i Norge har spilt en stor rolle, ikke bare i økologien, men også i pedagogikk og filosofi. Steiner kjente godt til klassisk naturvitenskap, og var utdannet i kjemi. Det er en forunderlig person og tenker. Allerede i 1923 advarte han mot å bruke slakteriavfall, animalsk protein, som fór til kuer. Denne praksis ble stanset i England så sent som i 1989, etter at kugalskapen hadde brutt ut.

Den andre retningen kalles organisk-biologisk og er mer basert på hva som forstås som landbruksvitenskap, slik den praktiseres på Ås. De viktigste kravene her er å unngå kunstgjødsel og sprøytemidler. I tillegg har dyrene større plass, og beiting spiller en større rolle enn i konvensjonell drift. Om maten er kortreist, er også dette en økologisk kvalitet.

Selve ordet økologi kommer av gresk oikos som betyr husholdning. Fra denne roten springer både økonomi og økologi; som begge er en slags husholdningslære. Den legger vekt både på husstellet, og på pengenes verden. Slik er oikos.

Det sier seg selv at landbruket på 1700-tallet i en viss forstand var økologisk. En hadde hverken kunstgjødsel eller sprøytemiddel. Giftige planter fantes selvsagt da som nå. Og det fantes allerede en del kjemiske stoffer som med uriktig bruk kunne skade natur og mennesker.

Men fórmidlene som ble brukt den gang var naturlige, og ikke som i dag. I dag er mange stoffer i handelen ødeleggende både for menneske og miljø. Nettopp denne utviklingen er bakgrunnen for at økologisk tenkemåte har vind i seilene; ikke minst i u-land.

Når det gjaldt dyrevelferden på Wilses tid, var den ikke mye å skryte av. For bønder flest var det mangel på vinterfôr. For å komme seg over vinterknipa benyttet man det man hadde tilgang til: Ved havet tang, tare og fiskeavfall. Tørkede blad og kvister fra osp, ble mye brukt. Og det fortelles at kuene ble foret med hestemøkk.

I Reiser i Østfold (Wilse 1993: 40) karakteriserer Wilse fjøset som Noas ark vinterstid. Her forsøker ”alle Slags kreaturer baade tobenede og fiirbenede herbergere til sammen”. På loftet ligger fjøsjentene og i forskjellige innlukninger er det kuer og kalver og sauer og svin og høner og gjess. Alle venter på at kulda skal gi seg og at våren skal komme.

Han har også noen artige iakttagelser i første bind av reisebeskrivelsene om forholdet mellom dyrene og deres velferd, og opplysningstiden. Fremskrittet skal jo gjelde alle, ikke bare menneskene. Wilse diskuterer (Wilse 1991: 250) en bedret dyrevelferd: Kanskje bør kuene bindes i fjøset med hodene mot hverandre, og ikke med hodene mot veggen.

Men han skriver også om mennesker som er i balanse med seg selv og naturen: Han nevner en middels norsk bonde, med nødvendige kunnskaper. Der ligger han i engen og nyter, som en ku som tygger drøv. Men denne bonden har tre livskvaliteter: Sunnhet, et rolig sinn, og det nødvendige han trenger. Som Wilse selv angir, er denne formuleringen hentet fra ”Pope”. Da er det nok Alexander Pope (1688-1744) Wilse tenker på, den elegante, engelske aforismemakeren. I beste tradisjon etter Pope knytter Wilse sammen kuene og lykksaligheten. Han er morsom.

Når vi snakker om Wilse som økolog er det derfor ikke bare snakk om å verne naturen mot forurensing. Det er snakk om hans fantastiske observasjonsevne og skriftenes detaljrikdom, nærmere bestemt om hans hovedtema: Det økologiske samspillet mellom organismer i vid forstand og miljøet. Man kunne også si: Samspillet mellom organismer og levevis.

Hvordan ble en gård drevet på 1700-tallet?

Vi kan sette sammen kunnskap fra Wilses topografiske arbeider og reisebeskrivelsene, og danne oss et bilde. Spydeberg hadde ifølge opptellingen av 1769 totalt 1702 sjeler. Dette regnes som folkerikt. En fjerdedel dør av alderdom, og en fjerdedel av barna dør før de er ett år. Wilse, som mistet fire av åtte barn tidlig, var slik sett bare litt mer uheldig enn gjennomsnittet. På den annen side var hans familie rikere enn snittet, med bedre kost og stell. En kan også si at han var ekstra uheldig.

I 1769 i Spydeberg er det i antall en halvveis fordeling mellom bønder og ”tjenere”, ca. halvparten av hver: 158 familier på gårdene og 145 familier på plasser under gårdene. På en vanlig bondegård var det i Spydeberg den gang 3 hester, 16 kuer og 15 sauer; på prestegården antakelig noe mer, uten at tallet er kjent.

Det er interessant å sammenligne med andre gårder. Eldre folk som har arbeidet på Holleby gods i Tune kan fortelle om store dyrebesetninger. Så sent som i 1939 hadde Holleby omkring 20 hester og over 50 kuer.

1700-tallet i Norge var primært et landbrukssamfunn, og det første en legger merke til, er hvor mye folk det var på gårdene. På en gård av Spydeberg prestegårds størrelse var det standspersoner, tjenerskap og husmenn i alle varianter, omkring 50 mennesker. Hele dette samfunnet var innrettet på å skaffe mat. Samtidig var så få ting produsert på fabrikker, at de måtte lage det meste selv. Landbruk og husdyr fikk oppmerksomhet faste tider på dagen og i året. Ellers var folk opptatt av å spise, sove, og lage ting de trengte. Vadmel vevdes overalt.

Når gårdene ofte ble lagt høyt, var det selvfølgelig utfra behovet for utsyn, trivsel og sol. Men bak lå også en økologisk tenkemåte. ”Hævden”, eller tilsig av gjødsel og urin, rant da av seg selv ned til de nærmeste jordene. Hestemøkk var det lite av, siden hestene slapp det meste av seg mens de var ute.

Det lille som fantes av hestemøkk ble oftest brukt i hagene.

Hønsemøkk var det også litt av; med den måtte brukes med forsiktighet, mye nitrogen i den, så den produserte langstrakte vekster med lite spiselig under bakken. Sauegjødsel måtte brenne før den ble kjørt ut. Viktigste gjødsel var dermed fra storfe.

Rundt jordene var det skigarder, men rundt havnehagene hvor dyrene beitet var det risgjerder. De besto av ris som ble lagt vannrett og bundet sammen, og støttet til vertikale pæler. Rundt hønsegårdene ble det ofte plantet tettgroende hekker; de fungerte som gjerder. I økologisk husdyrhold er denne teknikken tatt opp på nytt.

På beitene var eketreet populært ikke minst fordi den tålte at dyrene bet av toppskuddet. Eken vokste langsomt, men den var et hardt treslag som kunne brukes til bestemte formål.

Mot denne bakgrunnen er det lett å se at dette gamle samfunnet langt på vei i seg selv var økologisk og selvfornyende. Alt ble brukt.

Og denne tenkemåten varte ved langt inn på 1950-tallet. Søppel var det ikke mye av; det fortelles at de blikkboksene som ikke ble brukt til noe praktisk på gården, ble lagt i en strisekk. Så ble de senket i elva eller en innsjø; der de snart rustet vekk.

Eldre tenkemåte skiller seg fra den nyere når det gjelder synet på rovdyr. I dag er ulven del av et statsfinansiert, økosystem hvor rovdyr skal vernes. Ulven er tatt inn i det politiske spill som gir den beskyttelse, gjennom lover. Dette skiftet i tenkemåte er interessant, siden ord som skaperverket sjeldnere brukes. Men i opinionen ligger det en slags vel fungerende tro på naturen som hellig.

/ Wilses hage, 1779 

Så til ulven. På 1700-tallet og langt fremover mot den teknologiske tidsalder, var det ikke slik. Da skilte man mellom dyr og udyr.

Dyr var deler av Guds skaperverk, av så mange slag. Og de skulle man være snill mot. Var de del av ditt hus og gård og hjem, skulle du verne dem. Det var din plikt som menneske og kristen. Gamle slaktere hadde en regle som ble uttalt når julegrisen skulle til pers: ”Ikke for hat, bare for mat”.

Udyr derimot, skulle bekjempes. Wilse er en sterk motstander av ulven.

Han var jo bonde og mente han trengte sauekjøtt mer enn ulven. Ulvehatet skyldtes selvfølgelig også kristelig orientering. Ulven var en ond og voldelig skapning, et Satans dyr. Ulven lette etter svakheter, slik Satan gjør det, for å kunne nedfelle og drepe et bytte, lettest mulig. Et voksent og friskt menneske var ulven skeptisk til, og passet seg for. Men var mennesket eldre eller skrøpelig, gjorde den seg klar.

Denne skepsisen, nesten et hat, skyldes også Wilses personlige erfaringer. I Eidsberg-beskrivelsen gir han en beskrivelse av ulven og dens vesen. I harde vintre kommer ulven som en tropp, og helt innpå husene. Gårdshundene er da særlig utsatt, om de står bundne. Dette kjenner vi til i våre dager, bl.a. fra Rømskog.

Ulvens drap på kveg og særlig sauer, skriver han, er fryktelige. Midt på dagen i 1781 kom det to ulver til gården, midt på lyse dagen. I løpet av et kvarters tid rev de i hjel hele saueflokken hans, på åpen mark, tett ved husene. Det uhyggelige ved ulven er nettopp dens ville vold og ondskap. De spiste bare et par munnfuller av kjøttet, men drepte for fote.

Så beskriver han hvordan man skal bli kvitt dem: Ved ulvesakser som settes opp med åte, skyte dem gjennom møkkagluggen i fjøset. Eller man laget dyregraver: Et åte plassert på granbar mellom noen rajer over et hull i jorden. Ulven kommer, og går igjennom. Deretter stikkes den i hjel med spisse stokker. Endelig kan man samle gift, og legge i et sauekadaver.

Ulven spiser, så dør den.

Senere kan Wilse fortelle at ulven i Eidsberg ikke virker så dristig som i Spydeberg. Men i Fjella-områdene, som grenser til Rakkestad, er den innpåsliten. Befolkningen lider under disse ulveangrepene. Derfor arrangerer folk klappjakt på ulvene. Men å forbinde dette med at det skulle være i strid med noen krenkelse av naturens harmoni, var for folk den gang ingen nærliggende tanke. Folk var kristne og sultne.

Tanken om en balanse i naturen, og en balanse i samspillet mellom menneske og natur, er helt sentral hos Wilse. Han har ikke mye til overs for folks tåpeligheter når det gjelder naturinngrep.

I Eidsberg-beskrivelsen, der hvor han snakker om gården Lekum og elvens utløp, mener han at folk faktisk bidrar til naturens ødeleggelser.

Elven graver vekk jorden og skaper ras. Trærne holder selvfølgelig på jorden. Men allikevel hogger eierne trærne ned, slik at vannet ødelegger enda mer.

Det naturskjønne var viktig for Wilse. I Østfold-reisene (1993: 32 ff) er han på besøk hos sin onkel, presten. Det er året 1763, her finnes noen tilreisende fra Halden, og det spilles kort før kveldsmaten. Han overnatter, og om morgenen står han opp og går opp på en liten høyde like ved prestegården. Her har han en vakker utsikt mot blånene i Spydeberg, vestover mot Skiptvet, og han kan se 30 gårder i Eidsberg, og 28 i Skiptvedt. Denne skjønne naturfortellingen setter han i motsetning til den menneskelige mangel på innsikt. Her på toppen står et enormt furutre som pryder stedet. Med sin grønne topp paraderer treet ”som en stor Parasol hele Vinteren”.

Men hva skjer med treet?

Presten hadde engang bedt en av sine folk om å hugge ned unyttige og villvokste trær på gården. Mannen gikk da løs på det skjønne furutreet med øksa. Men han ble heldigvis stanset før han fikk ødelagt det helt. Det er så Wilse gremmes.

Denne historien har flere lag. Her snakker en person med mer kunnskap enn en som ser praktisk på det. Her snakker Wilse som reflektert have- og landskapselsker om en som ikke har slike dimensjoner.

Så kan man spørre: Hvorfra kom på 1700-tallet sansen for det som kalles det naturskjønne, og som i vårt eget århundre er skuslet bort i det intetsigende ordet ”kulturlandskap”.

I den klassiske kulturarven, som Wilse mestret, finner vi ”dryadene” (av gresk drys, som betegner treslaget ek). Dryadene er vakre kvinner som fra fødselen av er knyttet til et bestemt tre. Når treet dør, dør den vakre kvinnen. Av den grunn kan gudene og dryadene straffe mennesker som vansirer skogen. De er ofte knyttet til skjønne lunder i landskapet. De dryadene som bodde i selve trærne kaltes hamadryader.

Det vi kan lese ut av denne eldgamle mytologien, er at menneskene skapte fortellinger. Disse fortellingene virket som en slags selvbeskyttelse for naturen, slik at ødeleggelsene ikke ble for voldsomme. I malerkunsten finnes bilder som viser en ung tømmerhogger som hever øksen. Ved siden av ham står en naken dryade som hever hånden, avvergende. Det er gåtefullt.

/ Evelyn De Morgan «Dryad»

I Maanedlige Afhandlinger (Wilse 1777, juli: 103) skriver han om naturpleie og lysthaver. Han advarer mot å felle eldre trær: Våre forfedre forbandt store trær med lunder som var hellige. Og det var, som nevnt ovenfor, overtroen omkring ”Dryaderne eller Skovgudinerne” som ifølge Wilse hadde sin bolig i og ved trærne.

I dag er vi mer opplyste, hevder Wilse, men det medfører også en slags ”Haardhiertighed” når det gjelder å felle trær: Vi glemmer lett at disse gamle trærne har vært vitne til forfedrenes liv og lykke. Vi glemmer lett at de plantet dem med kjærlighet.

Det sier seg selv at økologi etter hvert blir en del av naturvitenskapene. Men med berøringspunkter til geologi, geografi og politikk.

Her står Wilse for en botanisk tenkemåte som er langt forut for sin tid; han er en protoøkolog, en tidlig økolog.

Marie-Theres Federhofer tar opp økologi-spørsmålet i en upublisert artikkel (august 2007) , Jacob Nicolay Wilse als Protoökologe. På norsk: J.N. Wilse som tidlig økolog. Her setter hun fingeren på et viktig punkt som nettopp synliggjør Wilses betydning.

Det er kjent at Wilse var en ivrig leser av den svenske botanikeren Linné. Men på ett punkt bryter han radikalt med Linné, og det er et sentralt punkt.

Mens Linné klassifiserer plantene utfra bl.a. støvbærere, gransker og beskriver Wilse plantene utfra biotopen, voksestedet, som et helt samfunn av arter foretrekker. Han bruker ikke dette begrepet, men hva han skriver dekker innholdet i biotop-begrepet.

Her må vi få med oss et skille: Habitat i botanikken er stedet hvor det finnes en art. Biotop derimot kan være en fuktig eng, en fuktig og kalkrik eng, en tørr furuskog osv. som tiltrekker seg flere arter. De gror der fordi de passer der. Det er plantenes naturlige voksesteder.

I denne tenkemåten ligger selve den økologiske relevans; mens enkelte planter trives i bestemte biotoper, er det andre biotoper hvor de ikke trives (selv om enkelte planter kan trives flere voksesteder, ifølge Wilse). Og når vi forstår at det finnes steder hvor de ikke trives, kastes vi inn i de moderne økologiske problemstillinger. Når f.eks. uthoggingen av regnskogen ikke stanses, forsvinner det viktige biotoper som plantene trenger.

Fra media kjenner vi til de katastrofale virkninger økologisk ubalanse har for berørte folkegrupper og hele kloden. Fordi kunstgjødsel og sprøytemidler ennå ikke var oppfunnet på 1700-tallet, er det her tenkemåten og ikke de aktuelle utfordringene som er økologiske.

I våre dager er det en bred debatt omkring menneskenes ødeleggelse av naturen. Virkningen er en verdensomfattende massedød som rammer mange arter.

”Biotop” er et ord som Wilse ikke bruker, men det revolusjonerende er måten han tenker på, og som foregriper de senere botanikere og økologer. Det er også grunn til kreditere ham for hans originalitet, og hvor tidlig han fant disse ideene. I Spydebergbeskrivelsen finnes de viktigste tekstene i kapittel 7 om plantene og trærne. Hans siktepunkt er ”Stederne de voxe paa” (Wilse 1991: 101). I biotopen utgjør da plantene et samfunn, og disse kan studereres plantesosiologisk.

I nyere debatter om miljø og klima snakkes det også om ”økologiske rom”. En biotop er også et økologisk rom. Det er betegnelsen på de betingelser som finnes på voksestedet. Disse betingelsene er målbare egenskaper, som f.eks. jordens surhetsgrad, næringsinnhold, fuktighet, lysfor- hold og temperatur.

Det er nettopp slike forhold som Wilse så tidlig og så suverent hadde blikk for.

//

Vi takker Tore Stubberud for tilltatelsen til å bringe et redigert utdrag fra «Jacob Nicolai Wilse (1735-1801). En opplysningsmann«, utgitt på Valdisholm forlag.

Sasha Duerr is an artist and designer who works with plant-based palettes, natural dyes and place-based recipes. She is a professor at the California College of the Arts with a joint appointment in textiles and fine arts where she designs curriculum and teaches courses in the intersection of natural color, slow food, slow fashion and social practice .

Her work has been shown in galleries and museums across the United States and abroad. In 2007, Sasha founded Permacouture Institute to encourage the exploration of regenerative design practices for fashion and textiles. Her extensive work with plant-based palettes and ecological principles through local land-based sources and community has been featured in the New York Times, American Craft Magazine, Selvedge, and the Huffington Post. She is the author of The Handbook of Natural Plant Dyes (Timber Press/Workman 2011). and NATURAL COLOR (Watson-Guptill/Ten Speed Press August 23rd, 2016). She lives with her husband and children on their urban farm in Oakland, CA. For more information  see www.sashaduerr.com

Credit: Indiana Vatikiotis-Bateson

By asshole I mean jerk, I don’t mean murderer. Certainly murderers are assholes, but not all assholes are murderers. With all the name calling and finger pointing right now why not take a minute to apply the axioms of systems thinking and ecological patterning to something closer to home than saving the world. We all know a few assholes, and those that can admit it might confess to having even occasionally joined in on the assholery. That much is given.

Commonly, and paradoxically… assholes are thought of as individuals. This is a mistake that should be untangled. For that reason this piece is a short exploration in to the way in which assholes coexist within frames that are larger than their own sphincters, even though they may not realize it. This is a moment perhaps to look at an ecology of assholes.

It is all very well to say we are all interconnected, but what about the implication of being interconnected to all the assholes? And what does that say about the non-assholes? Are we all in the oneness? Oh no.

An “ecology” has a couple of important characteristics that we would do well to keep in mind for our analysis. First as Webster says ecologies are found in:

Is the asshole really an isolated island of their own dickwadery? Or is their relational interaction taking place within the larger context of communication that the asshole is responding to? Is the asshole-ness within them? Or is it in their relationship with either you or the world.

Interacting with someone who is prone to: humiliation of others, to lying, or displaying the arrogance that comes when they believe their own life to be more valuable than that of other people… can cause one’s faith in humanity to falter. They cannot be trusted, they judge others, they are blamers, they hold them selves to be “right” and clever while others are stupid, they boast about the way they’ve shamed someone else, or made them suffer, — they go on and on about how others are jerks.

Ummm wait a minute… am I an asshole for making this list?. Judging, blaming, etc.?

No. Self-reflection is not a quality of an asshole so I am ok. (Or maybe it takes one to know one?)

In other words, you ask, “Who do those assholes think they are?” You might confirm your suspicions by making a list of their characteristics: of personality, politics, profession, family, nationality and so on. You can then point to them, personally, and individually and say with some evidence in hand, “That asshole is an asshole”. In that sense the asshole is indeed an individual with their own cluster of personal choices that have resulted in their being a douchebag. Part one of the paradox is that in this way, the assessment is correct. The way that person makes sense of their world is uniquely their own. Their family, their culture their job, their friends and acquaintances their sleep habits, their micro biome, their …holistically speaking all of those things come together to form the filters through which that person experiences the world are uniquely theirs and no one will ever be exactly the same as they are. No one will experience the color blue like they do, or see the same meaning in a poem. (Maybe assholes don’t read a lot of poetry… I don’t know.) They are their own lens, and no one else has the same one.

But how did they get that way? Part two of the paradox is asking if there is any aspect of them that is not influenced by their family, their culture, language, food, etc.? Is there a definable part of them that is outside of the great interconnectedness? In this sense they are a combining of all that they embody. Ask, what learning took place in their world that contributed to their assholing? Is it really a choice to be an asshole?

I am not suggesting solving this paradox. Living within the interconnectedness of assholes is not something we can opt out of. To be an asshole is both a choice and it is not. Even as non-assholes (or so we might hope) we are all caught in a web of deplorables, and in that sense, we are part of the systemic ass-hating of our world.

The next ecological characteristic is interdependency. Ecologies are relational and interdependent contexts. There is nothing outside of the processes that are continually forming and informing the ecology. Assholes are not stand-alone entities.

So, maybe the nice people are really the assholes because they go around pointing out assholes to make themselves look good? Ever wonder? Is every asshole so wrong when they are asking, “ how is this person trying to screw me over?” Perhaps we all even need a little assholeness to keep from being pushovers?

Or is the asshole identifiable as the one who is constantly pulling things out of context and dissing them? It is the ultimate violence to take one tiny piece of information out of a larger set of conditions and circumstances, decontextualize it — cast it as the TRUTH, and then disavow all other contextual input as “beside the point”… That is certainly what assholes do. And they do it to people in disrespect, but also to other living systems, and to art, ideas, other peoples’ projects and so on.

Assholes don’t get interdependency.

They don’t get that they are in interdependency.

But then I find that I don’t get how it is that they don’t get the interdependent consequences… and in that swift move I become the asshole.

Within this dreaded reflection I see it is me then that does not ask about the ecology we share. It is me that cut the picture and cleaved the context.

The real problem with assholes is that humiliation, disrespect and decontextualized judgmental arrogance contaminate the ecology of our communities. The overtones of life in general can go sour when vile exploitative attitudes abound. Assholes underestimate the profound awe of each remarkable living being. In doing so they escalate trouble untold. Fair enough, you may say, life is a bitch… but just keep in mind that it takes a great deal of collective tenderness to heal ecologies, asshole.

//

1

at gentage indkøbslisten hele vejen til nærbutikken 

bange for at glemme noget hun skal bruge

2

at sove med ørepropper og tage dem ud i søvne

slippe vanviddet inde i kroppen ud

3

at vågne ved at nogen klapper i hænderne to gange

åbne altandøren, luften er flad

4

at have mistet alt og ikke have arbejde

og klare sig med det der er, der bliver mindre

at tænke på silke

og syninger ned gennem silken

5

at samle kaktusfrugter op fra vindueskarmen om morgenen

mærke de bitte små pigge, der stikker sig fast til huden

at karmen er epoxy, huset er beton, trappen terrazzo  

opgangen tutti frutti 

6

at samle håret i hestehale, samle huden om sig

og samle tankerne om noget

hvilke ting fra nærbutikken kunne hun have 

villet haft?

—

1

at sanke mellem timerne for et bedre udfald 

og bevæge tankerne som gennem vand

2

at tælle penge for at se om de bliver flere

at ikke tælle penge for at undgå de bliver færre

3

at høre vinden fare vild gennem huset

famle sig frem til samlinger og forvilde sig gennem sprækker

at alt der er tæt, testes

og fejler

4

at ulden og morgenlyset beroliger

og hjertet falder til roen og ud til fingerspidserne

der løber over varme sten, stammer og andet fast

de erindrer med huden

5

at strække dem længst ud mod rødmen

der viger tilbage eller højere op

6

at høre nattens udånding give efter 

og næsten, næsten at savne rædslen

//

stinne storm er dansk digter, oversætter og har tre master grader; university of utah, göteborg universitet og det kongelige danske kunstakademi arkitekskole. hendes tredje digtsamling; jämtska udkommer i år. blandt hendes oversættelser er agnes martins skrifter og edith södergrans breve. 

mere info: stinne-storm.com

Af Sofie Isager Ahl

19. marts

Plantesaften er som vinstokkens blod, siger hun. Vi binder de druebærende grene rundt om stålwirerne, så tæt som mulig, så traktoren kan køre langs rækken.

Hun spørger tit, om jeg er kold. Hun fryser tydeligvis. Jeg kan ikke mærke mine tæer længere. Lerjorden sætter sig i kilotunge klumper om mine støvler. Når vi er kommet igennem en række, banker vi støvlerne mod endepælen, for at leret slipper.

«Naturen er meget stærkere end os, den skyder løs, selvom vi intet gør,» hun peger på de små blomster, der skyder i græsset.

Himlen hænger tæt på os med sine tunge skyer, og vinden blæser bidende fra nord. Min mave knurrer. Man kan se byen bag os, og vejret der kommer rullende mod os fra bjergene. Det larmer fra landevejen, Route Nationale.

20. marts

Alice og Charles’ vinmarker ligger spredt omkring byen. To nær landevejen, én op af skråningen mod Curontårnet og en tredje bag byen, skrånende op mod plateauet med udsigt over bjergene. Les nouvelles kalder de den. Det er den eneste mark, vi mangler at beskære.

«De knopper, der sidder på stokken, er ikke fertile, de vil ikke give druer i år,» forklarer hun, inden vi går i gang med at samle de afskårne grene sammen. Solen bryder frem og jakken ryger af.

Stålwiren synger raslende, når jeg trækker i træet. Det gynger i hele rækken, vinstokkene vibrerer. Snart har jeg trukket en række afklippede grene af, jeg smider dem i den gamle metaltønde, de har givet hjul, så den kan trækkes gennem marken som et rullede bål. Det er svært at få ild i det fugtige træ.

En gren svirper mig hårdt på kinden, det brænder. Mine hænder får flere rifter, jo længere ned af rækken jeg kommer.

«Alle de vindruer året vil bringe findes allerede i knopperne», fortæller hun, «man beskærer altid for flere år».

25. marts

«Der findes ikke ukrudt,» siger han. «Der er planter som konkurrerer med vinstokkene – gør det fugtigt omkring stokken og får druerne til at rådne.» «Men man må se planterne som information, de er tegn,» siger han, «de fortæller, hvordan jorden har det».

«De kemiske ukrudtsmidler trænger ind i planterne og forhindrer dem i at skyde igen,» forklarer hun, «vi sprøjter markerne med kobber og svovl, det går ikke i plantesaften, regnen vasker det væk.»

8. april

Det siler ned. Landskabet er gråt. Vi binder vinstokkenes grene op i buer for at saften bedre kan løbe ud til knopperne, og druerne kan modnes samtidig.

Nogle snor sig så let som ingenting i hænderne og om wirene, som om de vidste, at de skulle bindes rundt. Andre skal knokles, bukseres og knækkes og ender med at sidde modvilligt fastsurret på stålwiren. Nogle er så tykke, at de ikke kan bøjes overhovedet.

Regnen stilner af og stokkene tørrer, men spidserne er drivende våde. «Det er plantesaften,» siger hun. De sidste fem centimeter på flere af stokkenes grene synes gennemblødte, og ser næsten sorte ud af væde. «De græder,» siger hun.

Jeg har fået en hudafskrabning på den ene finger og blodet blander sig med jorden og det rustgule på mine fingre fra wirene.

Solen bryder frem, det ligner forår. «Det gør godt,» sukker hun og rejser sig fra arbejdet og vender de lukkede øjne mod solen.

19. april

En dugfrisk, stille, kølig morgen. Pinot noir stokkene er udpræget mere udsprunget end savagnin. Solen er langt bag de lyse skyer. På bjergene skyder de grønne lyse toppe langsomt men sikkert frem mellem alt det brune fra vinteren.

Jeg griber om stokkene for at begribe deres forskellighed. En er smidig men stabil, har delt sig yndigt i to knudrede grene. En anden har en bred fod og en massiv, stor, rund midte. En tredje snor sig opefter om sig selv. Tykke gamle stammer alle sammen, der står trygt og sikkert i jorden.

Overalt blomstrer de hvide frugttræer. «Der kommer mange bær i år,» hun peger, «se alle de hvide blomster».

6. maj

Jeg hakker løs på græsset og tidslerne og mælkebøtterne omkring de nye stokke. Jeg sveder. Mine fingre stivner af lerjorden i gullig-brune plamager.

En genstridig træ-lignende plante og en tidsel vokser tæt op af stolpen ved en af de helt unge planter – så tæt at de skygger for den fem centimeter stump vinstok, jeg har til opgave at befri. «Spar dig dine kræfter der,» siger hun.

Når jeg bøjer mig ned, ligner græsset en skov. Lidt græs er trukket op her og der. En tidsel med roden skåret over. Jorden er levende. Og jeg har jord på tøjet og formentlig jord i hovedet af at tørre håret væk fra ansigtet.

«Er det ikke sympatisk,» siger hun i bilen på vej til frokost, «at arbejde fysisk på den her måde med jorden snarere end at sprøjte markerne og lade kemikalierne arbejde for dig.»

10. maj

Vi gnubber skuddene af stokkens fod. De tager al plantesaften. Han går række op og række ned med græsklipperen. To rækker i træk klipper han og derefter en række fri.

Fra stok til stok kravler vi, på knæ gennem marken. Hun griner, «naboerne må tro vi er tossede, man kan jo ikke se, hvad vi har lavet i alle disse timer.»

14. juli

Igen i dag en bankende sol og hede, som har stået på i to-ugers tid i hele Frankrig nu.

Grenenes knopper er blevet til lange, lyse stængler – en meter kan en gren sagtens være og de flagrer i vinden over wirene. Jeg kan genkende savagninstokkenes hjerteformede blade og poulsardstokkene på deres rødlige skær.

I de sommertørre marker lyser kemikaliebrug: nabomarkens blege sammenpressede støvunderlag under de grønne stokke – modsat her, hvor jordbunden alle steder er frodig grøn.

Ved klaserne kan man se de brune støvfangere fra blomsten har vristet sig til side og tilladt de første småbitte druer at vise sig.

//

Sofie Isager Ahl, f. 1988. Uddannet fra Institut for antropologi ved Københavns Universitet og Université Paris 7 Denis Diderot med speciale i franske naturvinbønder og deres forhold til vinstokkene og vinen. Hun forsker i økologisk følsomhed og transcendens, samt mangeartede fællesskaber og praksisformer, oversætter fra fransk og engelsk, og skriver freelance for diverse tidsskrifter og magasiner. Hun er også dansk redaktør i Klimaaksjonens redaksjon.