Forfatternesklimaaksjon

Laila Ingrid Rasmussen, født 1960, er forfatter til en række anmelderroste romaner og noveller, heriblandt Stjernen, Tordenkaffe, Mit kvarter og En skærsommerdag. Digtet Klimakonference indgår i værket 12. togtben, en slags poetisk logbog forfatteren skrev i forbindelse med sin deltagelse i Galathea 3-ekspeditionen:

Klimakonference

 

Ti tusind trawl kan ikke tømme et hav … der allerede er tomt.

Ti millioner år gør ingen forskel … før nu.

Et sted i tiden bringer et ørkenskib salt igennem Sahara.

En enlig fisk, der ikke har hjerneceller nok til at forstå omfanget af verdens

skønhed og de abstrakte tal, der fremlægges ved næste klimakonference,

spræller i et grønt net.

Vi har kastet anker ved verdens ende … og overvejer næste træk, mens isen

smelter ved polerne, og en berber slår lejr under en brændende sol.

Vi er kun mennesker i den forstand … næsten uden forstand.

Når det kommer til stykket er salt og vand ikke andet end tårer.

Der falder fra dit hjerte i et tomt hav.

Det er som en dråbe i havet og i Sahara gør det ingen forskel.

Ti tusind tårer gør ingen forskel i en ørken.

Ingenting kan gro der.

Det har selv et enkelt menneske hjerneceller nok til at forstå, den abstrakte verden

og tallenes perfekte skønhed. Hjernens grå folder som sand eller vand

som bølger i et stort hav.

Men ti millioner hjerneceller er langtfra nok til at gøre en forskel.

For denne fisk er der ingen forskel.

Måske er det alligevel hjertet vi har brug for.

Det næste slag overgår i alle tilfælde vores forstand.

Det er det eneste vi har at forholde os til.

Seks komma tre milliarder hjerter der banker for et grønt hav.

Foto: Benedikte Skarvik

Kaisa Aglen er lyriker og født i 1985 i Volda. Nå bor hun i Trondheim hvor hun har studert filosofi. Hun debuterte med Kvar i kroppen sit ingenting (2012) og har siden gitt ut Mellom krig (2016), begge på Samlaget som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevet dikt!

1

 

i ein draum:  det finst ingen planetar.    vi er fri for skuld.   forletne.   ei brun hinne

over auga.   vi seier   verda.   og meiner   jord.   gravitasjon.   horisont    

 

fjella i ryggen.   isbre.   regn.   havet si vante krumming.   vi kjenner storleiken med

lukka auge.   denne eine kula.    grodd inn i knoklane.   i natta   

 

i handleturar.   hundebjeff.   elsk.   slik vatnet vil renne nedover.    fjella  og kinna

og trestammane.    bundne  til milliardar av år.   til cellene.   og ropet

                                                        

 

2

 

flaumbyggverket sett frå dalsida om natta.   hjullastarar og nysprengd stein

dei enorme dimensjonane.   dalsøkket.   betongen lyser blågrått

 

vi går ut av bilen.   katastrofa har ingen eigen lyd.   ho liknar gårsdagen og

neste morgon.   om jorda revnar.   om du forlet meg

Tony Barnstone teaches at Whittier College and is the author of 19 books and a music CD, Tokyo’s Burning: WWII Songs. His books of poetry include Pulp Sonnets; Beast in the Apartment; Tongue of War: From Pearl Harbor to Nagasaki; The Golem of Los Angeles; Sad Jazz: Sonnets; and Impure. He is also a distinguished translator of Chinese literature and editor of world literature textbooks.  Among his awards: the Poets Prize, Grand Prize of the Strokestown International Poetry Contest, Pushcart Prize, John Ciardi Prize, Benjamin Saltman Award, and fellowships from the National Endowment for the Arts, the National Endowment for the Humanities, and the California Arts Council. His website is https://www.whittier.edu/academics/english/barnstone. NWCC says thank you for the poem!

Psychedelic Apocalypse Blues

 

In the seam of the universe there was a psychedelic glow, and no, it

was not the Taj Mahal like a dancing bangled god,

not blue lights under the tables and glasses glowing in the palm tree

bar and the curved moon carving the black roast of the sky,

not the sculpture’s praise of stone in solemn columns of brightness

raised,

not the documentary titled Life or the plink plunk of Vegas water-lights

flashing like coins into a tray.

 

It was the dollar dropped into the jar for cussing at God.      

It was an ice cube melting below the fridge like a secret parable.

It was the mercury rising from the sludge by the pier up through the

great chain of being all the way to the sushi bar in Brentwood.

It was the poplars darkening with the chirring of wings and the clicking

of mandibles and the black legs and carapaces, slick as glass.

It was the breading of broken light around the black hole suck.

It was toe jam football and life in the crossfire and Robert Johnson at

the crossroads playing like the devil at the edge of storm.

It was the dog put down and going up in hot loving ash.

It was a little sparkle of But I really love that woman, can’t stand to

leave her be, before the late edition news of the apocalypse,

and Let there be darkness beginning to circulate, circulate, to

circulate.

/ Espen Sommer Eide og Signe Lidén eksperimenterer med å lage et vertikalt ordnet lydarkiv. Vertical Studies av Espen Sommer Eide og Signe Lidén

En imaginær figur: et lydarkiv sortert i høyden. Fra dypt under jorden, havbunn til havoverflate, til planetens grenselag, med landformasjoner og værdannelser opp til skyene og den ytre atmosfæren. Vertical Studies handler om å utforske lydene i de forskjellige lagene, og gjennom dette forsøke å skyve på vårt vante perspektiv. Fra horisontalt til vertikalt. Hva vil det si å tenke vertikalt?

 

Vertical Studies av Espen Sommer Eide og Signe Lidén

Det første prosjektet til Vertical Studies var performancen History and Altitude i fjellområdet utenfor Nikel i Russland, kuratert av Hilde Methi og Sonic Acts som en del av Dark Ecology prosjektet i 2016. Året før performancen fant sted, inviterte Espen Sommer Eide og Signe Lidén beboere i Nikel til en “Lydhistorie-klubb”.
De samtalte om byens forandringer og lydminner med en gruppe innbyggere som hadde levd det meste av sine liv i Nikel. Mange av historiene handlet om lyder som forsvant etter den siste store skogbrannen en gang på nittitallet. Med trærne forsvant småfuglene og vindene tok over fjellene og byen.

Vertical Studies av Espen Sommer Eide og Signe Lidén

Signe og Espen begynte å arbeide med vind. Meteorologer bruker sodar til å måle vind. Det skjer ved at tre høytalere på bakken sender hvert sitt lydstøt opp mot himmelen. Ekkoet av lydstøtene blir så registrert. Slik danner man en 3D profil av atmosfæriske forandringer.

Er det mulig å bryte ideer om historiens horisontale bane ved presse historien oppover? For så å gi plass til polyfoni av historier oppå hverandre? Hva er historienes høyde?

/ Vertikal lytting

I prosjektene Acoustic Shadows and Boundary Reflections I og II vist under Sonic Acts festivalen i Nederland og på Borealis i 2017, medbrakte kunstnerne sine vindinstrumenter, inteferens-staver og sodarofon (vertikale høytalere). De begynte å utforske ideen om det vertikale lydarkivet. Et slik arkiv fordrer vertikal lytting. For begge festivalene fant de rom der de kunne arbeide i høyden, et 25 m høyt rom i et vanntårn i Nord-Holland og i den 15 m høye kanonbrønnen på Fjell festing utenfor Bergen. Sodarofonene ble forenet med teleskop-teknologi for å kunne spille lyd på 1 1/2 til 25 meter, og publikum ble plassert i høyden.
Det vertikale perspektivet innebærer på samme tid å sikte sodaren oppover og geo-sonaren ned i bakken, for så å lytte til ekkoet av minner. Ikke som nostalgia; snarere som lyden av å plumpe ned i vannet under isen; eller lyden av en plutselig forandring av vindretning.

Vertical Studies er et vedvarende samarbeid mellom kunstnere Espen Sommer Eide og Signe Lidén.

 

Foto: May B. Langhelle

 

SOL OG SEIL

 

Kan hende er vi drevet av seil

eller ei rød sol, kan hende sitter det

en frossen frelser i baugen eller en erfaren los

ved roret. Det er bølgene som slår

og himmelen som revner, ved neste bølgetopp

stirrer vi kan hende enda lengre ned

i den neste oppstandelsen.

 

 

TRAFIKKBASSENGET

 

Et plask av lys i det jeg triller

sykkelen ned fra fortauskanten.

I øyekroken et glimt av den grønne øya

i asfalthavet, på den andre siden spretter en mann

med rullator så fort han kan over makrellstripene.

Lastebilen skubber seg lik en hval

over fartsdumpa. Jeg trekker pusten djupt

før jeg dukker ned i den svarte understrømmen

av fossile minner.

 

/

Diktene er hentet fra Det faller så lett (2018), utgitt på Gyldendal. Vi takker forfatter og forlag!

Det er i de år bisonerne har fået frit løb. Hegnet er blevet fjernet. De har spredt sig. Nu har skovene fået deres dybe bastone tilbage – bulderbrummen fra oksens hals – som om vi er tilbage i tiden før der fandtes mennesker her, og det var urokser der gik græssende rundt og væltede bøgetræer og gnubbede bark af med deres hårede krumhorn. Det er ikke længere skovfogedens blå og gule ruteanvisninger malet på en stamme eller en sten, men store og hvide kradsemærker, der viser hende vej gennem lianflettede efeuranker og hen over væltede stammer.

Det er i den tid at hun får et indgående kendskab til de danske øers vejrforhold og sommerhusfamiliernes rytmer, to systemer som hun finder af afgørende betydning for et liv uden for byen. Det er også i den tid hun begynder at værdsætte velsyet lærredstøj, som hun oftest finder med malerpletter på i ulåste redskabsskure på plyndringstogter til udkantssommerhusene. Så sidder hun ved bålet med bukserne mellem hænderne og kradser med en negl de hvide plamager af det kakigrønne stof med gode lommer. Hun fandt hurtigt ud af at regntøj kun er beregnet til byboere. Hun vil hellere blive våd, finde ly og lade lærredstøjet tørre end at iklæde sig det hvislende, vish-vush-vish-plastiktøj, der altid er i røde og gule advarselsfarver så bilisten kan se de cyklende gennem regnmørket. Det er i de år at stierne efterhånden er svundet ind, så de til forveksling ligner dyrespor, og det er også i de år hun for første gang er faret vild, sådan rigtigt vild, efter at hun har givet afkald på udstyr med GPS. Hun har gjort det flere gange, forvildet sig mellem træerne i dagevis, for selvom hun klatrer op i kronerne er der træer til alle sider. Kun ude ved kysten har sommerhusejerne skillinget sammen til at lade et par fåreflokke holde kyststrækningen hedeagtigt nedgræsset, men siden ulven er kommet tilbage har det været en lidt dyr form for kystbevaring, så skovene trænger atter frem imod kysten. Hun mister stadig orienteringen, men følelsen af at være tabt i skoven er hun ved at have slidt op. Det betyder jo ikke noget hvor hun er, så længe hun ved hvordan hun finder det hun skal bruge. Hun har for eksempel fundet ud af hvordan hun skal udnytte formiddagens søbrise hvis hun vil gå mod havet og sommerhusene. Når først hun er ved bebygget område, er det let nok at finde et byskilt eller et vejnavn der kan genorientere hende. Men som hun har vænnet sig til at leve i skoven har hun mindre og mindre brug for det hun finder i de velholdte sommerhuse. Hun er blevet god til at spotte husene inde mellem træerne. Hun har nu siddet her snart en hel dag og observeret dette fine, lille gårdhus. Det havde været let at finde husene hvis ikke Ø- og Naturstyrelsen under anlæggelsen af ø-reservaterne havde valgt at rive øens indre vejnet op. Nu er her fuldstændigt groet til. Huset må have ligget op ad den oprindelige skov, for her står træerne meget højt og tæt. Det kunne godt være et uberørt hus. Hun fandt det kun ved et heldigt tilfælde da hun fik øje på et æbletræ på den anden side af en dam. Nu er det ved at være mørkt, og der er stadigvæk ingen tegn på røg eller lys. Der vokser flere frugttræer, pærer, æbler og kirsebær på den gamle gårdsplads. Staldbygningen er faldet helt sammen. En klatrerose med lyserøde klaser af små blomsterhoveder kryber hen over det væltede murværk. Hylden, der af natur kan vokse over det hele, har sået sig selv midt i den grødede masse af stenbrokker, knuste teglsten og bløde, rådnende tværbjælker. Det er altid laderne der falder sammen først. Hun har endnu ikke set en gård hvor hovedhuset er faldet sammen før længer og lader. Dog er hun gået forbi mange nedbrændte storgårde, hvor kun siloerne og de metalliske svinestalde stadig står. Hun er ikke den eneste der lever i de tomme huse. Hun tager prøvende i dørhåndtaget. Det er sjældent og meget stort at finde en dør der skal brydes op. Gamle aviser knitrer under fødderne, der er kun en lille smule dyrelort på kludetæppet, en enkelt svalerede i lampen over entréspejlet. Det er et godt hus. I lommelygtens keglebelysning ser hun sig selv i spejlet; fletning under grågrøn hue, store pupiller i mørket, tynd og stærk, slidte sko. Sålen på den ene sko skal sættes fast med gaffatape og kontaktlim cirka hver anden uge, og den bliver konstant gennemblødt. De sidste par måneder har hun været på udkig efter sko. Hvis ikke hun snart finder et godt par, overvejer hun at bryde ind i et af sommerhusene. Det er en risikabel affære her i sensommeren, hvor der stadigvæk er tæt belagt af ferierende. Så vil hun alligevel hellere gå til Kirkeby, der formentlig ikke er så langt herfra. Det er den største af skovens efterladte byer. Der kan hun sikkert finde et par støvler i den rigtige størrelse, men der er jo også andre der tager til Kirkeby for at forsyne sig. Det er en risiko. Dette hus derimod – låst dør og kun dyrespor – det har ikke haft besøg. Selv spisebordsstolene står oprejst. Intet her er blevet rørt siden øboerne låste hoveddøren en sidste gang. Trappen knager men virker tør og solid, ingen rådnede trin. Der er to døre oppe på reposen. Det første værelse hun træder ind i lugter muggent. Det skrå veluxvindue er knust, og det har regnet ind på gulvet, som virker lidt blødt, farligt, og sengen er et råddent virvar af skimmel, skorpet støv og svampe der har spredt deres sporer i den gamle dundyne. Det andet værelse derimod – hun forstår først rigtigt hvor heldig hun har været da hun vågner næste morgen med lukkede øjne og kan mærke at rummet er fyldt med lys, at hun har sovet over daggryet. Den franske altan i det strålende, hvide soveværelse har bevaret glasset, der ikke er mere beskidt end at solen kan trænge igennem og kilde hende i ansigtet. Hun lyner sin sovepose op og flexer foden, spreder tæerne så morgensolen kan skyde igennem og tørre den lidt svampede mellemtåshud. Hun strækker sig og se! Som en pattegris søger ind mod soens patter, ja, sådan som den, først søgende, endnu blind, men nu endelig dér, tager patten i sin tandløse mund, lægger hun varsomt sine fødder i de brede slippers, der i alle de år har stået halvt skubbet ind under sengen og ventet på en dynevarm fod. I køkkenet, hvor hyldernes konservesbeholdning får hendes hjerte til at banke, står der en dåse Nescafé. Et andet mirakel. Hun plejer kun at have adgang til kaffe om vinteren når hun bryder ind i sommerhusene, og der er hun altid nervøs, sover dårligt, for selvom hun kender til sommerhusfamiliernes rytmer og undgår sommerhuse i weekenden uanset årstiden, så ved man aldrig hvornår der ruller en stationcar op ad indkørslen. Men dette! At sidde i et køkken, udsovet, med en stor kop kaffe og se en bisonflok gå forbi i det dampende morgenlys der gløder som en guldbræmme hen over ryggen på de stærke dyr og fænger i tyrens manke som han træder op på den sammensunkne lade og snøfter; det er uden sammenligning den bedste morgen hun har haft i år. Hun varmer en dåse ferskner oven på stuens brændeovn mens hun kigger bogreolen igennem. De fleste af krimierne har hun læst før, det er dem der står der flest af i sommerhusene, men her på reolen er der også et par klassikere hun ikke har læst endnu. Hun lægger dem i sin taske. Men så går det op for hende at hun jo kan blive her et stykke tid – til hun har læst bøgerne igennem for eksempel. Hun sætter dem på plads igen bortset fra Huset Buddenbrook, som hun ofte har villet læse uden at have fundet lejlighed til det. Efter at have siddet i øreklapstolen og læst hele formiddagen og et godt stykke hen imod aften går hun ud i køkkenet efter en dåse baked beans. I bryggerset spotter hun en stor balje. Her begår hun en fejl. Hun sætter sig for at tage et bad og tænder på ny op i brændeovnen, hvor hun sætter husets største gryde over med vand. Udenfor på gårdspladsen tænder hun et bål for at varme mere vand i kedlen. Der går en time, men så har hun også vand nok til et rigtigt bad. Hun hører dem råbe, da hun har siddet i baljen et kvarters tid. Hun er hurtig. Hun løber nøgen gennem huset og griber tasken, tøjet og bogen. I køkkenet kan hun høre dem bryde hoveddøren op mens hun flår dåser ned fra hylderne. Det er et sats at bruge tid på at tømme skabe, men heldigvis har de ikke tænkt på at omringe huset endnu. Hun piler ind i dækning af skoven. De har ikke set hende. Der er otte, nej ni unge. De har benzindunke med. Hun kan se dem gå gennem huset med lygter. En sparker til baljen. En anden smadrer en spisebordsstol ned i gulvet. De råber. De ser aggressive ud, men også så fulde at de næppe vil begynde at lede efter hende i skoven. Det er heller ikke det de er her for. Herfra kan hun godt se hvor meget bålet lyser op. Træerne rundt om huset skinner. Det var dumt, hun plejer aldrig at tænde bål om sommeren når de unge, der keder sig i sommerhusene, trænger ind i skovene og hærger. Hun må være tættere på kysten end hun havde regnet med. De plejer ikke at vove sig ret langt ind. Hun kravler op i et træ. Hun håber, nej, hun ønsker, at de bare holder fest derinde og så tager hjem i morgen. De har allerede tændt bål i stuen. De bruger bøgerne. Hun fortryder at hun ikke tænkte på at tage bind to af Buddenbrook med. Den bliver svær at finde. I køkkenet og op ad husets ydervægge pøser de rigeligt med benzin. Huset flammer hurtigt op. De råber og skriger og er ikke særligt adrætte når de snublende løber rundt om det brændende hus. De kan godt blive voldelige over for folk som hende. Larmende og i store grupper er de lette at undgå i skoven, men det hænder at de finder en når man sover, og det er sket at de har brændt huset ned over en gennemtævet skovgænger, hvis hun skal tro de historier hun har hørt. Der kan også være andre årsager til at dem der lever i ø-reservaterne forsvinder en gang imellem. Måske er de bare rejst tilbage til byen. Nu samler de unge sig og forsvinder fulde og vaklende ind i skoven igen. Hun bliver siddende. Snart kommer helikopterne. Når myndighederne griber ind er det mest fordi man er bange for en større skovbrand. Husene er jo alligevel forladte, og mange af dem er allerede ret langt i naturaliseringsprocessen – i overensstemmelse med den udviklingsplan der er lagt for de danske ø-reservater. Bag bragene fra bålet kan hun høre helikopternes hakkende chop-chop-chop. Der løsnes kaskader af havvand ud over huset så røgen bulner ud til siderne. Det hvisler. Helikopterne flyver væk efter 10 minutters cirklende observans. Det ryger stadig lidt fra brandtomten, da hun våger sig derhen ved dæmring. Hun fik ikke sine sko med. Det er stort problem. Hun bliver nødt til at gå mod Kirkeby nu, selvom hun helst undgår al kontakt både med sommerhusfolket og med de andre skovgængere. Det er ikke til at vide, hvem folk bliver, når de træder ud af sommerhuszonen og ind i skoven.

 

 

 

 

//

Mikro-biografi: Rakel Haslund-Gjerrild (f. 1988), sinolog og forfatter. Debuterede i 2016 med novellesamlingen Øer, der handler om ø-liv på de danske øer og Grønland. Har senest researchet og nyskrevet guidebogen Turen går til Kina (udkommer okt. 2017, Politikens Forlag). Skriver nu på en historisk roman. / Ovenstående historie er taget fra novellesamlingen Øer, der blev udgivet af Kronstork sidste år og var hendes debut som digter.

Foto: Katharina Barbosa

Hans Petter Blad er født i 1962 og har bak seg et mangslungent forfatterskap som inkluderer både prosa og poesi. Hans siste utgivelser inkluderer romanen Kart over ømhetens rike (2017), diktboka Clair-obscur (2016) og romanen Å leve biografisk (2015), alle utgitt på Oktober forlag som bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for nyskrevne dikt!

 

Dverglerke

 

Ved aldri å rikke seg fra orgelkrakken er han

allestedsnærværende, ser ned på alt, i alt og i alle til alle tider og

alle steder, spiller, jeg tror på lerken, spurven, hagesangeren,

vingeslagene, hvordan dverglerkens skeptisk undrende

framtoning akkompagnerer de klare, nesten forvirrede tonene i

dens sang.

 

 

Musvåk

 

Musvåken er monogam. Den finner sitt bytte

naturens sanne ansikt gjenglemt et sted i skogen,

der søker han trøst, det usagte

 

i varmen ved middagstid, i stillheten de tre englene

en samtale. Hos Andreij Rubljov er døren større enn rommet

det skjuler. Abrahams eik, perspektivet

 

står fortsatt. Død to år, så uventet, det skjedde i

Hirbet es-Sibte ved Hebron i 1998, nye rotskudd ga seg til

kjenne, fuglesangen er minner, i presens.

 

 

Storspove

 

Ord satt sammen i våkenetter og forsvunnet i mørket så snart

søvnen kommer er en gave til hukommelsen, men mest av alt

er storspoven en vaktsom fugl

 

med sitt lange, smale nebb ser den alt på avstand og ikke uten en

viss eleganse holder Olivier Messiaen blyanten svevende

i luften, aldri lenge av gangen, dens plass er på jorden, i

 

det som utelukkende kan ses i sitt fravær, i bebudelsen

løfter Maria hånden, hun er alene, hånden rommer alt som ikke

finnes, fuglen og hendene, fons et orgio, kilde og opphav. 

 

Congratulations on purchasing the NuVenture TEMPO-L, ChronoCorp’s best-selling, highest-rated, economy-class time machine! Whether you’re seeking the latest thrills or the next great family-friendly vacation, the TEMPO-L offers the perfect mix of premium time-jumping experience, no-stress upkeep, and prime fuel efficiency for any budget-conscious traveler. Embark on your first set of adventures today, courtesy of the folks at ChronoCorp!

Before You Start…

Prior to your journey across time and space, please make sure you meet the following criteria to ensure the smooth operation of your NuVenture TEMPO-L:

• Maintain a minimum clearance of five feet from any other vehicles or structures.
• Launch from a level and non-meltable surface (artificial turf not recommended).
• Purchase one ChronoCorp ENVIRORAD suit per passenger (suits sold separately).
• Bring your favorite drinks and snacks for watching history unfold before your eyes!

 

The NuVenture TEMPO-L comfortably seats four and comes equipped with the latest version of TERRAGRIP firmware, designed to smooth out any time disturbances you may encounter while keeping you grounded on planet Earth at all times. Worries about drifting off into space or materializing into solid rock are things of the past! All seventh-generation NuVenture models are factory-tested by trained staff and come with full money-back guarantees.[1]

 

Suit up and Strap in: Nu-Adventures Await!

Whether you’re dreading another ninety-hour workweek or the news barrage of doom and gloom, the NuVenture TEMPO-L offers the ultimate escape from the concerns of modern life. All North American models come preinstalled with four complimentary NATURAL HISTORY GETAWAYS carefully crafted by our ChronoCorp travel experience enhancement experts:

 

PASTORAL PICNIC BLISS – Tired of being stuck indoors during those constant 130-degree summer days? Want to take your sweetie somewhere special but can’t afford the pos-creds? Travel back to 1504 AD and enjoy a relaxing lunch in the Southern Appalachians, back when forests still grew and the buffalo roamed! Simply turn the main control dial—located at the bottom right-hand corner of the central NavDash—to Setting 1, lock in the “Jump” button, and let the NuVenture TEMPO-L do the rest. Watch the haze-filled, people-packed cityscape melt away, replaced by rolling hills, crystal streams, and lush greenery as far as the eyes can see! Once the ozone smell dissipates and the “Fully Materialized” light flashes green, use the fine setting on your time tuner—located on the lower left-hand corner of the NavDash—to choose your desired month, day, hour, and minute. Many travelers opt for September 14 at 3:45 p.m., a crisp autumn afternoon a few hours before sunset, when groves of beech and oak shimmer cinnamon and gold. Leave your standard-issue smog mask behind and take in a lungful of sweet air that bests any canned product on the market. Stroll and soak in the sights within the area delineated by ChronoCorp staff members.[2]

Interested in once-in-a-lifetime wildlife spectacle? Visit anytime from August 21–24 to see the skies darken under the billion-strong flocks of passenger pigeons descending upon nearby chestnut forests. No binoculars required, but umbrellas are highly recommended!

For a safe, indoor, consumer-friendly experience, follow the glowing prompt on your NuVenture detachable NaviPad to C&C FRONTIER VILLAGE, a tented shopping hub with more than 220 stores. Complete your holiday shopping with our retail partners, who offer not only your favorite brands but also period-specific artifacts and artisanal gifts crafted by local friendly ChronoCorp associates. Their creations are sure to wow even the most difficult person on your list!

 

ICESTYLES OF THE RICH AND FAMOUS – Ever yearn for a taste of polar baron life? Wonder what the glacier craze of 2028 was all about? Select Setting 2 on the control dial and travel back to 26,000 BC at the height of the Pleistocene when ice covered the continent. Snowshoe over ice a mile thick and peer down at crevasses just as deep.[3] Watch live and woolly versions of the elephants, rhinoceroses, and lions you saw as a kid on holographic displays at local museums. Have a snowball fight with real natural snow. Bring a few gallons of pristine glacial melt back to share with friends or to tease coworkers stuck drinking reclaimed or de-sal solutions!

If you’ve had enough of the cold, head back inside and relax with a hot cocoa-flavored drink. Take advantage of your vehicle’s hot water dispenser, deicing system, seat warmers, and motorized beverage holders (the latter is available in NuVenture TEMPO-XL and TEMPO-DX models). Plug into the onboard entertainment system through your standard-issue OcciPort and stream all the latest virtual reality entertainment with every blink of the eye (Ti-Fi connection charges apply).

In the mood for extravagance? Check your NaviPad for directions to ChronoCorp’s Château de Glace. Come for the powder skiing; stay for the fireside meals prepared by Michelin-starred chefs using the finest locally sourced ingredients. Enjoy pan-seared Columbian mammoth tenderloin with garlic parsnip mash, rack of Irish elk with red wine jus and fresh winter greens, or the ever-popular braised giant sloth shank osso bucco.[4] You’ll never look at your soy-grub burger the same way again!

 

MARINE MONSTERS & MASSAGES ­- Captivated by tales your grandparents told you about how oceans were full of fish? Set that dial to Setting 3, and head all the way back to one hundred million years ago, during the Cretaceous period, when North America housed its very own inland sea full of fantastical creatures! Put on your ChronoCorp AQUASEAL suit, connect the optional NuVenture airlock attachment, and head out to see what the seas were like before the age of mass algal blooms. [5] Just be careful of man-eating sharks and shark-eating reptiles!

For some free stress relief, simply toggle the “Submerge” button on the top left-hand corner of the NavDash, then switch on the high beams and mood music while you watch a mass congregation of ammonites—giant spiral-shelled creatures that fill the waters like present-day jellyfish swarms and plastic gyres. Need more pampering? Head over to Cerulean Spas, ChronoCorp’s newest flagship attraction, and enjoy some well-deserved downtime for a fraction of the price of all-inclusive Antarctic resorts!

 

APOCALYPSE YESTERDAY – Looking to one-up your work colleagues’ amazing vacation tales? Curious to see where it all began? Crank that dial all the way to Setting 4 to see the Earth emerge from its fiery genesis 3.5 billion years ago.[6] Venture out in your ChronoCorp THERMACOOL suit and bring along your OXY-PUR air supply to explore a foreign but familiar world, but be careful where you step— that pool of primordial goo might hold the building blocks of your great-great-great ancestor! For maximum enjoyment, pair this time-jump experience with our future premium package, The World on Fire (available for purchase separately).[7]

Looking for wholesome family fun? Awarded four and a half stars by TripMapper three years in a row, the LaurentiaN Mining Museum, operated by Paleo Extractions, Inc. (a wholly owned subsidiary of ChronoCorp), is perfect for both kids and adults. Take the underground mine tour to see how engineers discovered the rare earth metals used in all our daily essential gadgets. Keep what you find at our gold panning pavilion. Stop by our gift shop for unique souvenir meteorites, or consult with our gemstone specialists to find the perfect gift for that special someone from the Archean-Prime signature series, sold exclusively at licensed ChronoCorp facilities and fine jewelry stores.

 

Click and Return!

Thank you for choosing the ChronoCorp line of products for your time-traveling needs – we’re certain you’ll treasure the entertainment value the NuVenture line of time machines will offer for years to come. To return to the present, simply tap the “Return” button located on the upper right-hand corner of the central NavDash. Your NuVenture TEMPO-L comes equipped with four “forward” settings to transport you back to the present, safe and sound: 1X (default 60s/min), 2X (120s/min), 4X (240s/min), and 8X speed (480s/min).

 

Frequently Asked Questions (FAQs)

Q: What other time periods can I travel to with my NuVenture TEMPO-L?

A: Additional ChronoCorp premium past and future time-jump experiences include Mesozoic Rumble, Universal Origins, Mechanical Mutinies, and DUNE survivors. Many other exclusive packages are available for purchase at the NuVenture storefront. Simply access it through your OcciPort or visit your local certified NuVenture dealership to speak with an authorized salesperson and book your next dream vacation!

 

Q: Can I stay in the past longer?

A: Of course! The best thing about time travel is that you can stay as long as you like and return home the second you left. For extended stay packages, please contact any ChronoCorp front-line customer service agent at your local licensed dealership to find accommodations that fit your needs and budget.

 

Q: How can I return at a higher speed?

A: Simply access the NuVenture shop through your OcciPort or visit your local NuVenture dealership to unlock your desired return speeds. (A valid credit card or access to a pos-cred debit account is required.)

 

Q: I’m currently short a few credits. How can I return home faster?

A: Not to worry! ChronoCorp is pleased to offer temporary or long-term residences for all our contracted partners and associates. In exchange for a stint at one of our licensed facilities[8], we will be happy to provide return passage to the present day. Whether you’re geared toward a career in retail and hospitality or interested in obtaining skills in a more specialized field— foodstuffs tracking and procurement, gastronomical hygiene technologies, subterranean exploration and development, ore transportation logistics, or ultrafauna husbandry and maintenance—ChronoCorp has the right opportunity for you!

 

Have a fantastic time, as many as you want, courtesy of the ChronoCorp Family!

 

[1] Your NuVenture TEMPO-L comes with a one-year limited warranty that covers any manufacturing defects. Extended coverage and more comprehensive CHRONOCARE packages can be purchased at your local certified NuVenture dealer.

[2] All preset time-jump destinations are selected in accordance with Regulation (EC) 1945/2044 and comply with the New Guangzhou Temporal Accord and the Global Agreement for Timeline Integrity Preservation, which explicitly prohibits interactions with historical figures prior to 2047 AD. Failure to remain within predetermined locales as outlined by ChronoCorp will result in immediate vehicle seizure, confiscation of any and all accrued artifacts, fines of up to 250,000 pos-creds, and/or temporal extraction and erasure of up to twenty-five cycles.

[3] ChronoCorp Ltd. is not responsible for any falls, injuries, disappearances, or deaths that may occur throughout the course of any time jumps. Please exercise caution when traversing dangerous terrain, confronting wild indigenes, or inhaling exotic atmospheres.

[4] Menu may vary due to ingredient availability. Guests planning for extended stays may experience minor stomach discomforts while adjusting to period-authentic foods. Please notify staff if symptoms persist and/or worsen after seventy-two hours. Vaccinations against prehistoric viral strains and endoparasites are available at certified ChronoCorp travel clinics.

[5] Moisture seeps may appear around your NuVenture TEMPO-L door during aquatic operations. This is common and does not indicate seal-integrity compromise. In the event of minor leaks and hull breaches, please locate the onboard maintenance kit under the primary passenger seat and use the supplied double-sided rubber binding adhesive to provide additional protection.

[6] Slight structural warping may occur during extreme heat conditions. This is normal and does not affect standard ship operations. Your NuVenture TEMPO- L is designed to withstand temperatures of up to 2,000 degrees Fahrenheit under laboratory-tested conditions.

[7] The World on Fire experience may not be suitable for children or those with preexisting medical conditions. Please consult your physician to see if strenuous temporal revelations are right for you.

[8] Agreement acknowledges that employee is not entitled to wages or any compensation or benefits for periods worked prior to the establishment of labor standards in Standard Historical Time. ChronoCorp reserves the right to terminate the contract at any time, upon its sole discretion, without notice or cause. In exchange for travel and accommodations provided by ChronoCorp, any contracted employee hereby waives and releases any and all rights and actions, across all time periods, that may result from injuries and/or damages to person and/or property sustained during assigned activities.

 

//

For å markere 30 årsjubileet til Bruntland rapporten (1987), inviterte Tanja R. Bisgaard i alt 10 forfattere fra 6 land til å skrive en novelle hver om hvordan de tror verden vil se ut i 2047 med utgangspunkt i klimaforandingene. Utgiver: Createspace.

Isaac Yuen’s work can be found in Orion, River Teeth’s Beautiful Things, Tin House online, and as a «Notable» mention in the 2017 Best American Science and Natur Writing anthology. He is the creator of Ekostories, an essayblog exploring ideas around nature, culture, and identity. Isaac currently lives in Vancouver, Canada, on the unceded territories of the Coast Salish people.

 

 

1

Den dukker op af det yderste hav som en ø, altid dér for enden af forestillingsevnen, den dukker frem af disen, det er som om der er en glorie rundt om, mange stråler, måske er den farveløs, i sig selv, den tager farve af forhåbningernes stråler, alle tings fegudmoder, den violette fe, den isblå fe, den dunkelorange, pudderrosa fe. Kanariegule. Drømmen brydes i luftens prismer for enden af hvert menneske, hvert menneske er en ø der dukker frem, hvert menneske dukker frem som en ø på sin egen yderste horisont. Omgivet af stråler. Enhver er isoleret, og hver enkelt er del af det samme system, det er menneskeheden som arkipelag, en krans af øer der dukker op, perler for enden af hvert menneske, følelsen af at have betalt er den tråd som binder kransen, vi kan se hinandens drømme på himlen om aftenen. Når vi sidder stille. Vi bør sidde helt stille, så stille, stille som muligt.

 

 2

Kulturradikalisme, kulturkonservatisme. Kulturstatik. Solen står midt på himlen, midt i forestillingsevnen som en lukket port. Voldsomt gylden. Der var noget med den port, nu er det væk. Det politiske som forudsætter en henvendelse som forudsætter et subjekt som forudsætter at andre subjekter ikke er enige som forudsætter konflikt. Mellem mennesker. Uden konflikt ingen politik. Kan nogen tale. Politik er at samfundets form er til forhandling, at den enkeltes plads i samfundet er til forhandling. Politik forudsætter frihed, den enkeltes frihed, strukturernes ikke-låsthed. Jeg siger ikke at absolut frihed er en forudsætning for politik, det siger jeg ikke. Relativ frihed. Alligevel, politik som sådan kan virke næsten umuligt. Porten stort set låst, så den næsten bliver et spejl.  

 

 

3

Celleniveau. En biologisk anelse. Skyld er ikke at have betalt, det er ikke overtro, ikke psykologi. Alle andre kulturer har fungeret ved at man gav noget tilbage, når noget var blevet taget, det vil sige, det er ikke præcist: Når man havde fået noget. At ikke kunne tage noget. At kunne få noget. Og derfor give tilbage. Forestillingen om at kunne tage noget. Den kapitalistiske livsform er den eneste som tager fra naturen som om det var gratis, som tager fra naturen uden at give tilbage. Jeg mangler ord. Naturen er for simpelt et ord. Natur. Ressourcer. Kredsløb. Ofre. Betale. Give tilbage. Man har opfundet markedet som skærm for den frihed som mennesket ikke selv har. Ikke selv kan have. Hvem vil slippe den drøm, ikke mange. Ikke nok. Det er for dejlig en drøm, for forjættende. Betale ild med vand, betale jord med luft. Jeg ved det ikke. Jeg kan se, det er allerede mørkt nede på gaden, heroppe lyser himlen endnu. Det er lige gået op for mig, mine hænder er rødder.

 

 

4

Der er disse brede strømme af glitter, noget som glitrer, strømme som løber gennem det dunkle, gennem natten og forbinder, jeg ved ikke hvad, forbinder alting. Ligesom floder af forbundethed i luften. I natten. Floder af nærhed. Kroppen betaler, men ikke til det kredsløb som den får fra, kroppen betaler til noget andet, ånden betaler, kroppen og ånden, denne enhed, får fra de biologiske og betaler til de symbolske kredsløb, jeg mangler præcise ord, noget i den stil. Tager atomart stof og betaler med symbolsk underkastelse. Tager skinnende ting, plukker dem fra horisonterne og betaler med kroppen, ved at lade kroppen forbrænde, ud i det blå. Først kører jeg i bil og lader bilen forbrænde, dernæst løber jeg og lader kroppen forbrænde, betale. Men til hvem/hvad. Forbrænding som begærsobjekt, forbrugsobjekt. Forbrænding som betaling. To typer kredsløb som alligevel er forbundne ved et punkt i midten. Det vil sige overordnet: et utal af betalingskredsløb forbundet ved et utal af punkter.

 

 

5

Min hjerne er slap, jeg kan ikke sætte to ord sammen, ingen ord. Jeg har faktisk ingen drømme. Heller ikke i dag. Ingen billeder, der er ikke rigtig noget at se, lidt tåge, ikke andet. Alle kendte former for økonomi (religion) har haft forestillinger om tilbagebetaling. Skyld. At betale tilbage til det store kredsløb, i anerkendelse af at der er tale om et kredsløb – hvori også naturen indgår som en part. Partner, det er for svagt sagt. Guddom. Grund. Det vil sige: et kredsløb som mennesket kun i lille grad rager ud af. Måske slet ikke rager ud af. Undtagen kapitalismen. For kapitalismen er naturen en gratis glæde, noget man kan tage uden at give tilbage, uden at betale tilbage, dvs. en glæde man kan profitere på, hvis man tager den først, i et andet kredsløb, den rene økonomis kredsløb, pengenes kredsløb, helt abstraheret fra naturens kredsløb.

 

 

6

Økonomi, religion. Økonomi er religion. Religion er økonomi. Skal være. Skal være. Skal, må. Skal måske være. Men hvilken slags gud, hvilken økonomi, det er som at skubbe et mægtigt himmellegeme ind i lyset, det er som at skubbe et mægtigt himmellegeme som ligger halvt i skygge ind i lyset. Gud som grund. Gud som mål. Gud som fortid. Gud som fremtid. Gud som ned. Gud som op. Ud af tågen, tågerne, dukker nye planeter, denne fornemmelse af at jeg bør føle noget nyt, noget andet, men det gør jeg ikke, jeg føler det samme. Flere planeter på vej, men ikke færdige, ufærdige planeter med mærkeligt uldne kanter. Det eneste nye: Jeg ser en ganske lille koboltblå orm på en blank, sort overflade, en ny verden, et flygels låg, den vrider sig voldsomt, fornemmer den en musik fra instrumentet, dens levested er måske et stort instrument, måske fornemmer den den store musik, måske er dens livsform i overensstemmelse med instrumentet. Der er også et andet dyr på det endeløse instrument, en gylden, gylden flue, den sidder helt stille, den spejler sig i det blanke.

 

 

7

Når vandet kommer, vandet er allerede kommet, og en stor fisk springer op, den skyder op gennem vandoverfladen, et kæmpespring, store dråber ses i luften, den bider sig fast om mine ben, den sluger mine ben, faktisk, hele min underkrop, hele min underkrop er inde i fisken, sådan at jeg nu har en fisk som underkrop, en fiskeunderkrop, jeg er en havfrue. Det er den vej det vil gå, den vej som det er nødt til at gå. Og mine lunger bliver til sæler, bløde, smukke, mine drømme bliver insekter, skyer af myg, gyldne fluer. Det er som om konturerne bliver skarpere, mere stolte, triumferende, og alle disse nye anlæg som alle har en kerne i midten, de har en stolt kerne i midten, ikke kerneløse, det er de ikke, og tågen deler sig, den begynder at dele sig, det er som om den deler sig i stråler.

 

 

8

Det er fuldmåne, jeg er tom. Følelsen af ikke at have betalt. At ikke ane ud eller ind med hensyn til hvordan jeg skal få betalt. Følelsen af ikke at have betalt er ikke en dum følelse, er ikke overtro, ikke psykologisk. Det er en naturlig følelse. Jeg har ikke betalt. Skyldner. Man kan psykologisere over den følelse, det vil ikke hjælpe, med mindre man kan psykologisere hele verden væk. Jeg kan træne min krop hårdt, og så vil den føle at den har betalt, men den har betalt til de forkerte. Skyldnere. Solen står så lavt ind gennem vinduerne i stuen, den skinner ind nedefra, min pande er nul, et nulpunkt, jeg går i min stue og drejer rundt i galaksen. Jeg er højere oppe end solen, det hjælper mig ikke. Men to hænder holder om noget rundt, bærer det oppe, holder ømt om noget rundt, en verden, og bærer den oppe. Dette sker i tågen. Ud af tågen.

 

 

9

Jeg er opfyldt af uro, uro forudsætter tomhed, den overskydende plads som skal til for at noget kan sætte sig i bevægelse, er det ikke sådan det må være, kan der være bølgegang i en kube fyldt helt ud med vand, det kan der vel, snevejret der raser i en snekugle, sneen der falder, der er ingenting så stille, i en snekugle, der er tomrum allevegne, også inde i vandets struktur, plads til uro, rum for uro, der er ikke noget forkert i min følelse af ikke at have betalt, jeg har ikke betalt, det er en begavet krop som fortæller mig det, at den fortæller mig det hver gang jeg ikke har betalt, det er den bevægelse som er sat i gang i det ydre, som vil modsvares af en bevægelse i det indre, to systemer som bør være i overensstemmelse med hinanden, i balance, eller det er ikke engang bare det, den betaling som skulle gå igennem mig, igennem min krop, den bliver bremset, bevægelsen er sat i gang, i mit indre, men den bliver ikke udmøntet, ikke nok. Ikke endnu. Fra nu af. En næsten-hjerte-form, den er ikke til at skylle væk, den har nu været der i et par dage. I bunden af kruset, et hårdnakket hjerte.

 

/

Ursula Andkjær Olsen (f. 1970 i København) er en dansk forfatter. Hun debuterte i bokform med diktsamlingen Lulus sange og taler i 2000. Siden har hun utgitt en rekke bøker, og mottatt flere litteraturpriser. Vi takker så meget for tekst!

TEKSTEN BLIR UTGITT MED STØTTE FRA FRITT ORD

Foto: Maja Hattvang

Hvor store ødeleggelser av naturen og den humanistiske tradisjonen er enkeltpersoner og sivilsamfunnet villig til å godta i all stillhet?

Algoritme har blitt det nye moteordet. På alminnelig norsk betyr begrepet en serie matematiske operasjoner som styrer f.eks. programmene på en datamaskin. 

HELHETSBILDET

Frankfurter Allgemeine Zeitung har i det siste hatt flere artikler der avisens medarbeidere undersøker hva Big Brother vet om oss gjennom datateknologien, og hvordan algoritmene og overvåkningen truer demokratiet. Her er noen av funnene som indikerer at vi forlengst har blitt det jeg kaller «teknaturer»:

• Halvparten av Pakistans innbyggere overvåkes på nett for å huke terrorister.
• Store datafirmaer tolker våre naive utfoldelser på sosiale media, på vegne av banker og forsikringsselskaper bl.a. for å avgjøre om vi er kredittverdige, tilregnelige, syke eller disponert for å begå forbrytelser (social scoring).
• I Kina skal alle landets borgere innen 2020 forpliktes i et sosialt kredittsystem der både poengscore, straff og belønning blir offentlig tilgjengelig.
• Nye metoder for teknologisk stemmeanalyse på nettet kan tolke både personlighetstrekk og sykdomsdisposisjon, men hvem får tilgang til dataene?

Droneteknologien kan nevnes i denne konteksten. Satelittovervåkning er del av samme  bilde. Nanoteknologi er forlengst inne i menneskekroppen. Den kjemiske teknologien (dop, smertestillende, psykofarmaka) har i mange tiår formet og preget måtene vi er mennesker på. I USA påvirket både engelske og russiske datamoguler velgerne ved siste valg. Facebook overstyrer brukerkontoene og blir mer ensrettet. Ulike faktorer som genteknologi, forurensning og overoppheting endrer våre arveanlegg. Smart-telefonene ser ellers ut til å gjøre oss både dummere og mer godtroende. At folk blir sykelig avhengige av skjermbildene vitnet den tidligere Google-ingeniøren Tristan Harris om i Aftenposten (16.1.18).

Økende psykiske lidelser blant unge bør nevnes i sammenheng med den maskinelle fremmedgjøringen.

Automatiseringene gir selvsagt mange fortrinn, men kanskje nettopp derfor er det vanskelig å oppdage summen av faremomenter.

Teknologistyringen angår også vår norske medievirkelighet: Vil vi som lesere, borgere og sivilsamfunn godta at avisenes nettsteder designer nyhetsbildet ut fra den enkeltes lesevaner? Er lesere og forfattere villige til å akseptere at en felles offentlighet undergraves så radikalt for at mediekonsernene skal score «likes» og økte inntektene?

 

UNIVERSELL ENHET

Vi må stille spørsmålene: Hva for slags sosial bevegelse kan samle mennesker mot en så mangehodet troll? Fagbevegelsen? Hvilke egenskaper kan fyre oss opp til noe mer enn måpende betraktere når selve Mennesket blir forsøkt endret?

Truslene mot integritet og demokrati kan også innebære store muligheter for den enkelte og sivilsamfunnet. Klimakrisen vil lære oss alle om menneskeartens felles interesser. Kommunikasjonen mellom planter og dyr – trær som beskytter hverandre, bier som informerer hverandre – utgjør innsikter som kan belyse menneskelig kommunikasjon og gi opptakten til universell enhet. En fornyelse av naturretten kunne ta utgangspunkt i menneskers genetiske ulikhet for bedre å begrunne respekten for kulturell og individuell annerledeshet. Når teknologien invaderer livene våre må vi aktivere vårt kollektive immunforsvar og spørre hvem vi ønsker å være – og hva vi ikke vil miste.

Demokratikamp er ikke lenger et spørsmål om valgordninger og representasjon, men om en humanistisk historiekunnskap der begreper som «undertrykkelse» og «urett» må få ny gyldighet, i lys av omsorgens og solidaritetens praksis. Teknologiens konsekvenser bør undersøkes som en del av repressive systemer der skadevirkningene maskeres med historieløs «teknologioptimisme».

Klimakrise og teknologimakt vil kreve mange hjerter, hender og hjerner i gjensidig opplysningsarbeid. Det kunne kalles «gledens demokrati», for det er liv om å gjøre.

Jeg vil utfordre sivilsamfunnets forfattere og skribenter til å reagere offentlig på følgende varsel:

Dersom medieindustrien fortsatt skal få lov til å styre og persontilpasse nyhetene på sine nettsider, kan dette forstås som en forbrytelse mot demokratiet? Når lesere i samme familie, samme nabolag og på samme arbeidsplass ikke lenger kan lese og snakke sammen i en felles offentlig virkelighet, blir vi ikke da også mindre opplyste og mer manipulerbare i vår stemmegivning?

OPPMERKSOMHETENS DANNELSE

Hvis demokratiets språklige utvekslinger er en slags detaljenes fellesfortelling med utallige fortellere, gir god litteratur og oppmerksom lesning et alternativt helhetsbilde av virkeligheten, nært forbundet med gode samtaler. Lesningens innsikter er ofte ikke matnyttige, men til gjengjeld mentalt skjerpende. Og vi blir som kjent ikke bedre mennesker av å lese, men vi kan bli bedre lesere, og i beste fall bedre til å lese virkeligheten omkring oss.

Derfor er skarpe litteraturkritikere så viktige for demokratiet, for å skjelne godt fra dårlig, og sant fra falskt. Selv naturvitenskapen trenger kulturimpulser fra kritikerne, som sammen med forfattere og humanister forvalter mye av den kunnskapen som danner det kulturelle helhetsbildet, altså den kristne kulturkretsen og overgangen til sekulære kulturuttrykk.

Høyt gasjerte dataingeniører kunne ha godt av kritisk oppmerksomhet fra filosofer, statsvitere, historikere, kritikere og forfattere, for å sikre at kunnskapene om demokratiet, språket og opplysningstradisjonene blir del av teknologisk innovasjon. Enn så lenge er spørsmålet til dem alle:

Godtar borgerne passivt å bli styrt og overvåket av private og statlige institusjoner?

Har vi mistet respekten for oss selv?

Må sivilsamfunnet i fremtiden sette større lit til dem som arbeider med det foranderlige helhetsbildet og de store fortellingene enn til teknologene? Vi trenger ex.phil. mer enn noensinne, apropos kronikken som stod på trykk i Aftenposten forleden.

Måtte den trassige og spørrende skaperkraften snart gjenoppstå hos ildsjelene i skolen og på universitetene!

NYTT FAG?

Når læreplanene skal skrives på nytt kan skoleverket bli humanistiske kraftsentra for å verne oss mot angrepet fra den selvbestemmende teknologien:

Faget «Klimakunnskap» bør snarest opprettes på flere aldersnivåer og bli et tverrfaglig dannelsesfag. Friluftsliv, naturviten, teknologi, poesi og humanistisk fag kan virke sammen til en erfart kunnskap om hvor vi kommer fra og hvem vi skal bli. Epokebetegnelsen antropocen inviterer til et slikt tradisjonsforankret læringsparadigme. Fremtidens generasjoner er elever av fortiden.

Ja, kanskje det er på tide å gjenreise utelek og fellessang for kommende generasjoner. Det fordummende med dataskjermlekene er at de bare skjer i hodet, mentalt, som så mye annen læring. Fysisk lek er sunnere og smartere. 

For alt jeg vet blir slike utsagn «algorytmet» bort for lesere som helst fordyper seg i sport, kokekunst og reiseopplevelser. Husk reisemat!

 

*«Reisemat» er en gammel betegnelse for det siste måltidet – dvs. når vi er døende.

 

//

En tidligere utgave av artikkelen stod på trykk i Aftenposten.

 

 

 

 

 

 

The Norwegian Writer’s Climate Campaign is honored to say that the American poet Jorie Graham wrote the following two poems for us. In them is steeped the bittersweet grief that comes from loving a world that may soon pass, from holding a fig plucked from a tree that now must only exist in the past. With complex accuracy, these poems demonstrate the deep psychic burden of climate change by asking the hard questions: How might we love a world that may soon die at our hands? And how can we enjoy the taste even of the sweetest fruit laced as it is now with bitterness and grief?

About her work, James Longenbach wrote in the New York Times: “For 30 years Jorie Graham has engaged the whole human contraption—intellectual, global, domestic, apocalyptic—rather than the narrow emotional slice of it most often reserved for poems. She thinks of the poet not as a recorder but as a constructor of experience. Like Rilke or Yeats, she imagines the hermetic poet as a public figure, someone who addresses the most urgent philosophical and political issues of the time simply by writing poems.”

Critic Calvin Bedient has noted that Graham is, “never less than in dialogue with everything. She is the world champion at shot-putting the great questions. It hardly matters what the title is: the subject itself is always ‘the outermost question being asked me by the World today.’ What counts is the hope in the questioning itself, not the answers.” In these two poems, she’s asking some very important and difficult questions, and we hope you’ll spend time with them and allow their interrogations to open within you.

You can read the poems here:

 

Tree

 

From The Transcience

 

//

Jorie Graham was born in New York City in 1950, and is the author of numerous collections of poetry, most recently From the New World (a selected published by Ecco in 2016), Sea Change (Ecco, 2008), Never (2002), and The Dream of the Unified Field: Selected Poems 1974-1994, which won the 1996 Pulitzer Prize for Poetry.

Her many honors include a John D. and Catherine T. MacArthur Fellowship and the Morton Dauwen Zabel Award from The American Academy and Institute of Arts and Letters. She has taught at the University of Iowa Writers’ Workshop and is currently the Boylston Professor of Rhetoric and Oratory at Harvard University. In 2017 Graham recieved The Wallace Stevens Award. She served as a Chancellor of The Academy of American Poets from 1997 to 2003.

 

Photo by Mariana Cook

The Norwegian Writer’s Climate Campaign is honored to say that the American poet Jorie Graham wrote the following two poems for us. In them is steeped the bittersweet grief that comes from loving a world that may soon pass, from holding a fig plucked from a tree that now must only exist in the past. With complex accuracy, these poems demonstrate the deep psychic burden of climate change by asking the hard questions: How might we love a world that may soon die at our hands? And how can we enjoy the taste even of the sweetest fruit laced as it is now with bitterness and grief?

About her work, James Longenbach wrote in the New York Times: “For 30 years Jorie Graham has engaged the whole human contraption—intellectual, global, domestic, apocalyptic—rather than the narrow emotional slice of it most often reserved for poems. She thinks of the poet not as a recorder but as a constructor of experience. Like Rilke or Yeats, she imagines the hermetic poet as a public figure, someone who addresses the most urgent philosophical and political issues of the time simply by writing poems.”

Critic Calvin Bedient has noted that Graham is, “never less than in dialogue with everything. She is the world champion at shot-putting the great questions. It hardly matters what the title is: the subject itself is always ‘the outermost question being asked me by the World today.’ What counts is the hope in the questioning itself, not the answers.” In these two poems, she’s asking some very important and difficult questions, and we hope you’ll spend time with them and allow their interrogations to open within you.

You can read the poems here:

 

Tree

 

From The Transcience

 

//

Jorie Graham was born in New York City in 1950, and is the author of numerous collections of poetry, most recently From the New World (a selected published by Ecco in 2016), Sea Change (Ecco, 2008), Never (2002), and The Dream of the Unified Field: Selected Poems 1974-1994, which won the 1996 Pulitzer Prize for Poetry.

Her many honors include a John D. and Catherine T. MacArthur Fellowship and the Morton Dauwen Zabel Award from The American Academy and Institute of Arts and Letters. She has taught at the University of Iowa Writers’ Workshop and is currently the Boylston Professor of Rhetoric and Oratory at Harvard University. In 2017 Graham recieved The Wallace Steven award. She served as a Chancellor of The Academy of American Poets from 1997 to 2003.

 

Foto: Baard Henriksen

Mitt første og forhåpentligvis siste, skjønt hvem vet, forsøk på å skrive en fremtidsroman, nærmere bestemt en roman med handlingen lagt omkring et par hundre år frem i tid, kunne sannsynligvis sies å ta utgangspunkt i enkelte observasjoner av hvordan menneskeheten reagerer i møte med påstanden om at den går sin sikre undergang i møte og hvilket mønster disse reaksjonene følger. Den var tenkt som en indirekte skildring av hvordan vi i dag forholder oss til og velger å forstå den kunnskapen vi har om konsekvensene av vår opptreden på denne planeten, som en eller annen på et eller annet tidspunkt ga navnet Jorden, til tross for at det meste av den er dekket av vann.
     Og hvilket mønster følger disse reaksjonene? Det såkalte skuldertrekkmønsteret. Eller det man kanskje like gjerne kunne ha kalt skuldertrekkmonsteret. Men forestillinger om menneskehetens undergang er like gamle som menneskeheten selv, så hvorfor skulle man plutselig begynne å bry seg? Dessuten er det åpenbart dette, det  vil si vår egen tilintetgjørelse, hver og en av oss innerst inne lengter etter. Vi bærer denne lengselen i oss som en mørkhet i blodet.
     Tittelen på romanen skulle være Menneskeheten i retrospekt. Menneskelighet blir riktignok oppfattet som et positivt ladet ord, synonymt med ord som barmhjertighet og medlidenhet, men det som mer enn noe annet kjennetegner menneskeheten, er dette skremmende selvhatet og den aggressive viljen til å utslette både seg selv og alt annet liv som måtte finnes på denne kloden. Med den valgte tittelen mente jeg å antyde at det var rimelig å håpe at menneskeheten et par hundre år frem i tid endelig hadde lyktes i å utrydde seg selv, ganske enkelt ved å ødelegge betingelsene for egen eksistens. Med åpne øyne hadde man gått sin sikre undergang i møte.
     Man kan kanskje si at det skyldtes en grunnleggende misforståelse, eller like gjerne en genetisk kortslutning, nemlig den at mennesket holdt seg selv for å være et rasjonelt vesen, noe som for eksempel fikk miljøforskerne og ulike miljøorganisasjoner til å tro at menneskeheten som sådan ville opptre rasjonelt hvis den bare ble gjort oppmerksom på uunngåelige konsekvensene av sine gjerninger og sin livsstil. Det var med andre ord ikke rart at det gikk som det gikk.

Av ulike årsaker ble imidlertid den påbegynte romanen gjentatte ganger lagt til side til fordel for andre skriveprosjekter, og til slutt skulle jeg komme til å oppgi den, og som jeg har for vane ble også restene av den tilintetgjort. Sånn sett kunne man kanskje si at den delte skjebne med sitt tema, nærmest som en perfekt metafor.
     Med denne fortellingen vil jeg likevel gjøre et forsøk på å gi et hint om hvordan romanen var tenkt og hvorfor den aldri ble skrevet ferdig.
     Jeg forestilte meg romanen som en samling historier fortalt rundt et bål, i en hule høyt oppe i en fjellside, der en håndfull av de sannsynligvis aller siste gjenlevende jordens barn hadde søkt tilflukt fra tørken, oversvømmelsene, bølgene og syreregnet, i den norske fjellheimen, av alle steder, men ett sted måtte de jo gjøre av seg, så hvorfor ikke? Den norske fjellheimen var nå dekket av store, viltvoksende kaktuser. Hver og en av huleboerne skulle få fortelle sin historie. Noe måtte de finne på for å få tiden til å gå, det fantes ikke så mye annet å ta seg til. Dagene var blitt uutholdelig varme, nettene uutholdelig kalde.
     Med andre ord ganske lite originalt, ingen spektakulære påfunn, ingen overdrivelser, ingen vidløftigheter.
     De aller fleste fremtidsromaner, ikke bare de moderne, har jo vist seg å være temmelig dystre i sine spådommer, dystopier snarere en utopier, noe jeg valgte å oppfatte som et ganske tydelig hint om menneskets dragning mot fantasier om egen undergang, og min roman var ikke ment å utgjøre noe unntak. Jeg så ingen grunn til å trekke menneskehetens evne og vilje til å utslette seg selv i tvil.

Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor.

Historiene som ble fortalt rundt bålet skulle alle ha som utgangspunkt det som ble husket som Den store nullstillingen, det som skulle vise seg å bli det siste store redningsforsøket, og det  disse forordningene utløste av protester og opptøyer. Samlet skulle historiene avdekke hva som hadde skjedd, eller snarere ikke skjedd, de siste tiårene før det ble klart for noen og enhver, selv de døvblinde som det av en eller annen grunn var blitt stadig flere av, at det faktisk var for sent og at det eneste vi kunne gjøre var å legge på flukt, finne en trygg hule, og vente.
     En gang i tiden, mange generasjoner tidligere, hadde jo atombomben vært den formen for total utslettelse alle som fryktet den slags fryktet. Det skulle altså ikke bli den totale krig som satte en stopper for det hele, men man kunne kanskje likevel sammenligne det som faktisk skulle vise seg å bli den totale utslettelsen med en enorm atombombe som eksploderte ekstremt langsomt og utslettet alt liv innenfor en radius som utvidet seg med for eksempel én meter i døgnet, eller noe i den stilen. Tilsvarende kunne man sammenligne miljøforskernes og miljøbevegelsenes forsøk på å overbevise seg selv og resten av verden om at det fremdeles var mulig å redde miljøet og stanse klimaendringene, med en anti-atomvåpenbevegelse som kjempet for et internasjonalt forbud mot atomvåpen, uvitende om at den store bomben allerede var sluppet. Som sagt, den eksploderte ekstremt langsomt, men før eller senere ville dens stadig utvidede radius av ødeleggelse uvegerlig dekke hele kloden.
     Ifølge min roman var alle såkalte falske landegrenser utvisket. Det fantes ikke lenger ulike nasjoner, bare én stor. Et begrep som internasjonalt ga ikke lenger mening. Slagordet hadde vært én klode én nasjon én familie, og dermed var den saken løst, en klassisk énstatsløsning. Hvordan alt dette gikk til skulle naturligvis forklares nærmere, men la det være nevnt at det som hadde utløst det hele var det store børskrakket som la den ene valutaen etter den andre – kloden var delt inn i fem økonomiske soner med hver sin valuta – fullstendig død og uomsettelig. Det neste som skjedde, som kunne sies å være av vesentlig betydning, var at partiet som kalte seg De mørkegrønne vant det store valget, og det var først da det ble fart i sakene. På dette tidspunktet var det en allmenn oppfatning at politikerne for lengst hadde utspilt sin rolle. Man lot dem holde på med sitt, man ga dem en og annen meningsmåling de kunne diskutere seg imellom, og forventet at de holdt seg for seg selv. Med sitt suverene globale flertall innførte De mørkegrønne det som skulle bli kalt Den store nullstillingen, som også skulle forklares nærmere.
     Som en naturlig konsekvens av den politisk- og mediestyrte avsiviliseringen av verdenssamfunnet som hadde pågått helt siden de store krigene, avviklingen av opplevelsen av å tilhøre et fellesskap, til fordel for den enkeltes ønske om lykke og krav på tilfredsstillelse, avviklingen av all form for kunnskapsformidling til fordel for indoktrinerende og hjernedød underholdning, kunne sannsynligvis ingen av flyktningene i hulen lese eller skrive. Det var flere generasjoner siden det var vanlig å beherske den slags, men de forsto hverandre, i alle fall til en viss grad, så lenge de formulerte seg enkelt og lot setningene ledsages av mer eller mindre artikulerte lyder, mimikk og håndbevegelser. Det eneste som kunne minne om det siviliserte mennesket, var gummistøvlene de hadde på beina og soveposene de hadde pakket seg selv inn i.
     Derfor var det naturligvis ingen av dem rundt bålet som visste noe om når alt snakket om klimaendringer og oppvarming av kloden egentlig begynte, og strengt tatt interesserte det dem ikke. Det var ingen av dem som visste at det var først da det var for sent å gjøre noe, først da menneskeheten hadde forseglet sin skjebne og bare kunne vente på den store kollapsen, at de som skulle bli husket som de såkalte varslerne kom på banen og begynte å lansere alle slags løsninger på det de kalte klimatrusselen, løsninger som de selv burde vite var fullstendig bortkastet, all den tid det jo allerede var for sent. I stedet bekjempet de hverandres løsninger og imøtegikk hverandres spådommer. Dessuten: Forestillingen om det fornuftige og rasjonelt tenkende mennesket var en forutsetning for all forskning, drevet som den var av et ønske om å forstå seg selv og sine omgivelser. At mennesket instinktivt søkte sin egen undergang, var en måte å tenke på som var forskerne fullstendig fremmed, ganske enkelt fordi den slo beina under alt de trodde på.
     I retrospekt var det lett å se hvordan disse løsningene var basert på en temmelig lite vitenskapelig form for ønsketenkning. Det var ikke til å unngå at man mistenkte varslerne, som for det meste besto av forhenværende politikere og miljøforskere, for å ha sett at det fantes et internasjonalt marked for deres fantasifulle beregninger og at det var både prestisjetunge utmerkelser og gode penger å tjene. Varslerne ønsket først og fremst å fortsette sin varsling, så naturligvis ville de ikke innrømme at det hele egentlig var bortkastet, kun egnet til å spre falskt håp, og det kan vel heller ikke benektes at det fantes et betydelig marked for falskt håp. Mennesket var seg selv likt, helt til det siste. Alt dette skulle også forklares nærmere.

Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss?

Så hvilke historier var det de fortalte hverandre der de satt rundt bålet og stirret inn i flammene?
     En av disse historiene kunne ha vært fortellingen om hvordan menneskehorder på flukt hadde henfalt til en form for villskap som, hvis noen av dem rundt bålet hadde visst noe om tidligere århundrers store tragedier, kunne sammenlignes med det man hadde beretninger om fra den store pestens dager. Folk danset og festet og kopulerte, de slaktet hverandre som en del av rituelle handlinger på randen av sin egen grav, vel vitende om at det ikke fantes noen morgendag, mens de tradisjonelle religiøse fanatikerne, som etter forbudet mot all form for tilbedelse av det guddommelige hadde gått i dekning, strømmet jublende ut i gatene og atter en gang forkynte at tusenårsriket var nær.
     En annen av historiene kunne ha vært… Ja, hva kunne den egentlig ha vært?
     Det var nettopp her romanen min havarerte. Jeg skulle nemlig komme til å oppdage at de forhutlede skikkelsene rundt bålet ikke hadde noe å si hverandre. Det var ingen som husket noe særlig av hva Den store nullstillingen egentlig hadde gått ut på. De husket kanskje forbudet mot uautorisert reproduksjon, behovet for mat måtte reduseres i takt med den synkende matproduksjonen; de husket kanskje konfiskeringen av all privat eiendom og den kontrollerte avviklingen av middelklassen, som representerte det store overforbruket i sin evige jakt på materiell lykke, en avvikling som forøvrig var helt i tråd med de religiøse fanatikerne som alltid hadde hevdet at det var de fattige som skulle arve Jorden; de husket kanskje hvordan det var blitt forbudt å benytte en rekke begrep som tidligere hadde vært å sammenligne med forførende mantra, og som var blitt oppført på en såkalt skammens liste, et av disse mantraene var begrepet «ansvarlig vekst», en typisk politikerløgn som lenge hadde vært i omløp, også blant varslerne og andre som ønsket å fremstå som planetens beskyttere; de husket kanskje hvordan Grønnegardistene hadde tvunget de tidligere klimaskeptikerne til å løpe nakne gjennom gatene mens de ble pisket og ydmyket på alle tenkelige måter; de husket innføringen av den månedlige vektkontrollen; de husket kanskje forbudet mot boliger større enn 10 kvadratmeter boligflate pr. hode; man husket kanskje forbudet mot all form for elektronisk kommunikasjon, det store pc- og mobiltelefonbålet; men det var i grunnen det hele. Og uansett hadde jo det siste, massive børskrakket satt en endelig stopper for alt som minnet om menneskelig sivilisasjon. All virksomhet hadde opphørt. Hver og en var overlatt til seg selv og sin evne til å overleve.
     Det var ingen som husket noe, det var ingen som hadde noe å fortelle. De hadde alle glemt hvordan man forteller en historie, og det gjorde ikke saken bedre at de var nesten språkløse. Men menneskets mest karakteristiske egenskaper var de som satt rundt bålet fremdeles i besittelse av, så den eneste tanken hver og en av dem satt og ruget på, var denne: Hvordan skal jeg sørge for å bli den aller siste gjenlevende av oss? Hvordan kan jeg sørge for å få hulen og byttedyrene som forviller seg inn i den helt for meg selv?
     Og så, etter en stund, ristet en av dem av seg disse tankene, reiste seg og gikk inn i hulen. Da hun var sikker på at hun ikke kunne ses av dem som fremdeles satt rundt bålet, fant hun frem en spiss gjenstand, sannsynligvis en gammel spiker som hun brukte til å forsvare seg med, og begynte å risse det som kunne se ut som figurer inn i huleveggen.
     Hvis hun hadde vært en annen ville det ha vært bokstaver hun risset inn, ikke figurer, men ord hentet fra et fjernt minne, fra en annen tid som for lengst var glemt:
     Så gjør vi så når verden går under
     ikke med et brak men et klynk.

 

        – – –

/

Terje Holtet Larsen er forfatter og debuterte i 1991. Siden har han utgitt både romaner og noveller og blitt tildelt Gyldendals legat og Riksmålsforbundets litteraturpris. For Kjærlighet mellom intelligente menn (2014) og Angiveren (2016) ble Holtet Larsen nominert til Ungdommens kritikerpris og langlistet til P2-lytternes romanpris. Hans hittil seneste bok er novellesamlinga Forsøk på å bevege seg i lysets hastighet som kom i 2017.

DENNE TEKSTEN PUBLISERES MED STØTTE FRA FRITT ORD

 

Kristen Rønnevik driver Grønn Hagepleie, hvor han pleier og vedlikeholder hager og borettslag i sitt nærområde i Haugesund som en utvidet del av sin kunstpraksis. Grønn Hagepleie er et prosessorientert kunstprosjekt i form av en helt miljøvennlig hagepleievirksomhet som startet i 2012. Det er både et kunstprosjekt og et operativt firma.

Grønn Hagepleie er uten bruk av kunstgjødsel, sprøytemidler, eller fossilt brensel. Kristen bruker kun manuelt eller elektrisk hageutstyr, og han frakter utstyret og seg selv mellom de ulike hagene på en lastesykkel.
En viktig del av prosjektet er å fortelle kundene om hagene sine kretsløp og hvordan de ulike vekstene påvirker hverandre. Kristen snakker også om hvordan vi sanser og erfarer hagen og finner glede og mening i den. Han hjelper kundene med å holde orden i hagen med vennlighet, og med bevissthet om miljøet og naturen sine kretsløp. Han har så langt hatt mer enn 50 ulike kunder, og han har jobbet både med private hager og næringseiendommer.

Noen punkter som viser arbeidsområdet til Kristen Rønnevik og Grønn Hagepleie:

– å få et grep om kunden sin forestilling av hagen
– å erfare hagen/uteområdet og å kjenne og å lytte til deres ulike karakterer (hvilke bevegelser får hagen frem?)
– å bli venn med hagen, slik at vi ikke er fremmede for hverandre
– å avgrense hagen, og å sanse etter fordøyelsen sine evner, og å avstå det som en ikke evner å fordøye
– å omdefinere hagen, slik at en evner å bebo den med poesi og mening
– å vise en mulig vei til hvordan en kan erfare hagen med et nyfødt blikk, og erfare at hagen er forlengelsen av terrassen, og terrassen er forlengelsen av stuen/kjøkkenet, hvor en kan bevege kroppen og sinnet med frihet
– å vise en mulig vei til hvordan en kan være fri i sin egen hage; i et rom med glede og ansvar, hvor poesi og mening trer frem
– å være en god og ansvarlig venn med hagen og uteområdet, og naturen og miljøet (miljøvennlig)

Her kan du se to videoarbeider av Kristen Rønnevik:

Å gi seg hen til bjørka sin berøring, f.eks. på høyre kinn og på det annet kinn (2015)
Å gjøre aktsom berøring med beskyttelse av hånden, for å opprettholde en kritisk distanse med ånden

 

//

Kristen V. Rønnevik (f.1977 i Haugesund) bor og arbeider i Haugesund.
Han arbeider med performance, installasjon, tekst og prosjekt-orientert, relasjonell kunst. Kristen er opptatt av å skape sosiale arenaer og møter, hvor bevissthet om lokal natur og miljø kan bli større. I sine arbeider viser han hvordan vi mennesker etterlater oss spor i naturen og i bymiljøet, og hvordan vi som samfunnsborgere kan ta et større ansvar og bli mer bevisste disse sporene gjennom erfaring og handling og ved å lytte til vår indre etikk. Han har i de senere år både jobbet i tradisjonelle utstillings- og festival sammenhenger samt prosessorientert utenfor kunstinstitusjoner for å forsøke å bidra mer direkte til en samtale rundt disse emnene i folks hverdagsliv. Deltagelse og dialog er viktige elementer i hans arbeid. I de siste årene har prosjektene vært lokale, regionale og kortreiste – de har foregått ikke stort lenger enn i sykkelavstand fra verkstedet hvor Kristen bor og arbeider i Haugesund.

 

 

Für meinen Sterbetag wünsche ich mir, daß der Fjord weithin bis zum Meer marineblau ist und glatter als Seide. Dazu will ich Silberwellen, die allerkleinsten, über eine große Fläche. Niemand soll sie sehen können, doch sollen sie zittern und beben. Nicht schlimm, sagen die Leute, er verschwand unten im Tang.

 

/
Wenn es in Strömen regnet, wird der Bergriegel im Süden weiß. Weiße dünne Bachfäden kommen heraus, wild und wilder schlängeln sie sich hinab, sie schmecken nach Erlen- wurzeln, schmecken nach der Regenwolke. Da sitzt der blaue Reiher auf der östlichen Schäre nahe dem Nordstrand, der Schnabel ein mondgelber Dolch. Eine Klugheit, die nicht unsere ist, arbeitet hinter der grünen Iris.

 

/
Nun kommen sie endlich aus der Höhe herab in sclingernder weißer Reihe, in ihren weißen Schwingen, ganz nahe bei mir, nur in halber Fahrt. Sie wenden mir ihre Köpfe zu, jeder zeigt mir, wie seine lange rote schmale Zunge liegt und wartet im lichtgelben Boot des Schnabels.

 

/
Im Fall spiegelt jeder Regentropfen den See, da ist ein Tosen, das unter den Füßen kitzelt, vom Fluß auf der anderen Seite, dem Dreihundert-Meter-Wasserfall, etwas in den Wellen-kämmen klettert aufwärts in das weiße Wasserfall-Licht und wird Licht.

 

 

//

Die Gedichte stammen aus «Die Lippen verlangen nach Ocker», edition offenes feld, Dortmund 2016. Aus dem Norwegischen von Klaus Anders, geb. 1952.  Dichter und Übersetzer. Er lebt in Neuwied, Deutschland. Kjartan Hatløy, geb. 1954, gilt als einer der hervorragendsten Naturlyriker Norwegens.

LES OGSÅ KJARTAN HATLØYS FØREDRAGET

Av Einar Økland / Foto: Terje Rudi

 

Avfallssortering
(utopi)

 

All brukt skepsis

ned i den grå restavfallsdunken.

All brukt tillit

ned i den blå papiravfallsdunken.

Alt brukt liv

ned  den brune bioavfallsdunken.

Kan det bli betre?

         Nei.

 

Dunktømming etter tur

tredje kvar fredag.

Nytømd dunk i retur

tredje kvar fredag.

Kan det bli betre?

         Nei.

 

Ikkje før dunkane

står heilt tomme

før  dei skal tømast,

kan det bli betre.

 

/

Einar Økland (f.1940) har sidan debuten i 1963 gitt ut nærmare 80 bøker innafor dei fleste sjangrar og motteke ei lang rekkje prisar, m.a. Doblougprisen i 2000 og Gyldendalprisen i 2006.

Økland er frå Valevåg i Sveio, og er utdanna psykolog. Han debuterte som forfattar med diktsamlinga Ein gul dag i 1963 og har seinare følgt opp med romanar, skodespel, essay og barnebøker. I tillegg har han gjendikta store mengder utanlandsk lyrikk og poesi og vore ein sentral skikkelse i dei litterære tidsskrifta Profil og Basar. Siste bok: Norwegen, schönes Land (2017). / Samlaget bidrar med honorarstøtte til sine forfattere på denne nettsiden. Vi takker for dikt!

Foto: Lærke Posselt, 2016.

Feber

Ind i tidløsheden. Ind i uendelig stilhed. Ind i udtørrede flodlejer. Ind i ophedede luftrum der trækker sig sammen og udvider sig, udvider sig og trækker sig sammen med klodens feberåndedræt. Månens døde øjenhuler stirrer ligegyldigt på katastrofelandskaberne. Uberegnelige temperaturstigninger. Polernes nedsmeltning. Forhøjet vandstand. Øsamfund på Stillehavets bund. Påklædte kroppe drevet med vandmasserne rundt i gaderne. Dræberorkaner navngivet som søskenderækker af onde børn: en pige, en dreng, så en pige igen, så en dreng igen. Orkanyngel der knækker træernes århundredergamle stammer. Skyller de opløste lig gennem brudte diger videre ud i oceanerne. Hvor plastikkontinenter er klar til invasionen fra det ydre rum.

 

Forsvinder

Forsvinder træerne, skovene, græsset, forsvinder roserne, liljerne, tulipanerne, forsvinder regnen, sneen, årtiderne, forsvinder bjergene, kløfterne, vandfaldene, forsvinder næsehornet, zebraen, elefanten, forsvinder blåmejsen, tornfalken, mågerne, forsvinder muldvarpen, markmusen, forsvinder hunde, katte, forsvinder køer, heste, får, forsvinder blæsten, haglbygerne, forsvinder insekterne, larverne, slangerne, forsvinder solen bag smogtåger, forsvinder vi før regnbuen, før isbjørnene, før ulve, ræve, før anemoner, ribsbuske, rønnebær, før nat og dag, før laviner, fjelde, issøer, før hvaler, delfiner, søløver, før kornmarker, før rismarker, før roer, kål, kartofler, før regnskoven, papegøjerne, før iris, valmue, raps, før bølgerne, før kystlinjerne, klitterne, før muslinger, østers, søpindsvin, før firkløver, firben, før bierne, myrerne, før nordlyset, før apokalypsen forsvinder vi

 

Kirsten Thorup

December 2017

 

//

Kirsten Thorup, f.1942 er en betydningsfuld dansk samfundskritisk realist. Hun debuterede i 1967 med digtsamlingen Indeni – udenfor, men er bedst kendt for sine mange store samtidshistoriske romaner. I år 2000 modtog hun Det Danske Akademis Store Pris og i 2017 modtog hun Nordisk Råds Litteraturpris for romanen Erindring om kærligheden. Vi takker så meget for tekstene!

Lisa Zerkle’s poems and reviews have appeared in The Collagist, Comstock Review, Southern Poetry Anthology, Broad River Review, Tar River Poetry, Nimrod, storySouth, poemmemoirstory, Cider Press Review, and Main Street Rag, among others. Her poem “Relics of the Great Acceleration” won the North Carolina Writer’s Network 2017 Randall Jarrell Poetry Competition. She is the author of Heart of the Light and a former editor of Kakalak. She lives in Charlotte, NC where she is the curator of 4X4CLT, a public art and poetry poster series, for the Charlotte Center for Literary Arts.

NWCC says thank you!

/

The Devil’s Work

 

Newcastle upon Tyne, England, 1812

 

Shafts collapse. Choke-damp suffocates. Still

before the dawn of artificial light, men

mine black rock. They dig into dark

 

pits where Auld Nick lurks in the depths.

For the Crown’s engine of heat and power,

they brave Nick’s dangers. Ninety-two die

 

in Newcastle. A hundred more at Wallsend. Fire-damp

ignites with a single spark struck off a collier’s pick.

Like an offering to patron Saint Barbara one man is chosen

 

to burn off vapors hanging low at the ceiling.

The penitent, they call him, with wet rags cowled

monk-like as protection around his ashen face.

 

His actions are not an expression of remorse although

who wouldn’t give thought to the last word spoken

to wife or child, or send heavenwards an invocation

 

before scrabbling into the mine like the blackest demon.

He crawls away from the dim gloaming of the mouth,

holding aloft a lone flame at the end of a long pole,

 

creeping forward, waiting for a blinding whoosh

to pass overhead. He will return to the surface

breathless, with singed brows and muddied knees. Or,

 

the union will provide for his family. Imagine

the pitch of this darkness. Your hand feeling blindly

for the way forward. Eyes on the candle. Ready

 

for the flame’s shew of yellow to blue,

ready to throw yourself flat to the ground,

lips whimpering into earth.

 

 

 

Particulate Matters

 

Before words, before

dinosaur, before flower or fruit,

before seed, no one is

alive. Dragonflies beat

wings two feet wide and careen

through Great Scale Trees.

Palm-like, these trees pole high

over brackish marsh,

branch into crown,

arcing spores into air

made sweet by their long

exhalation of oxygen.

 

Calamites stretch tall
from giant ferns in peat.
Their stalks telescope neatly,
leaning green spines. Finally
all topple into stagnant bogs.
Continents collide, ridge lines rise,
swamps drown in shallow seas.
Underneath, strata of root, trunk,
bark, spore, press into sediment
soft and dark and dense.

 

Some insist all that lived

before us is divine

provision, a larder

stocked for plunder, fair

excuse to remove mountains.

One day our bodies

will layer into fossil,

a thin scrim over earth.

For now we breathe

the smoke of ancients,

from the forests of stored light

we are burning.

 

//

 

Foto: John Erik Riley /

Men hadde det ikke egentlig vært til det beste, hadde det ikke vært befriende, når alt kom til alt; la oss innrømme det først som sist, for oss selv, langt der inne i våre svarte, råtnende hjerter, at det hadde vært ualminnelig rensende og etterlengtet bare å gi slipp, la det fare, laissez-faire, åpne alle vinduene og fyre for kråkene med all verdens tømmer, la redwoodskogene gå opp i røyk med morgenkaffen, svi av all mahogni og ibenholt, gummitrær og palmer, alle de fire hundre milliardene trærne i Amazonas, bare la det bli borte i et voldsomt flammehav og sette fyr på alt fossilt brennstoff samtidig, se himmelen mørkne fra bak sotede ruter i biler på tomgang i alle verdens hjørner og avkroker, eller legge oss ned på våre sofaer og se isbjørnen bli utryddet minutt for minutt på NRK, til trøstende toner fra Sigmund Groven, kaste alt søppel i samme pose og aldri mer skylle en eneste melkekartong, la gruvene gå dypere enn noensinne og utminere hele nasjoner, manipulere alle aktive vulkaner til de mest fantastiske utbrudd og pumpe den satans atmosfæren så full av CO2 at den revner til slutt, selv om den satans atmosfæren ikke kan revne, men likevel gjør det og himmelen gnistrer om nettene på spektakulært vis og vi ser det fra flyene med fastmonterte tanker under buken, fulle av agent Orange som pøses ut over matjorden og all verdens nasjonalparker hvor de ynkelige dyrene som for lengst og for lenge har lært seg å se lengselsfullt og anklagende mot oss hver gang et fjols av et menneske har funnet det for godt å rette et kamera mot dem, men som ikke har tatt to flate øre for å rive hverandre i blodige filler i sine pels- fjær- og skjellkledde kumpaners påsyn.

Ynk, ynk, ynk! Vil det ikke, i ærlighetens navn, være en velsignelse når den siste, vrangsinnede og kopulasjonsmotvillige pandaen er skutt i pannen? Når den siste hvalen er harpunert, flådd og kastet over ripa? Når vi endelig får nok % plast i havet til at man ikke lenger trenger flipfloppe seg opp av vannet og bort til den middelaldrende fyren kledd som en sekstenåring i den lurvete strandboden hvorhan selger badeballer til ågerpris, men simpelthen kan strekke ut en arm og få tak i både det ene og det andre og det tredje, aldeles gratis? Skal det ikke bli godt når det ikke lenger er nødvendig å overbevise noen med alskens tall og årlige oppsummeringer av typen ”950.000 tonn mikroplast går årlig ut i verdenshavene”, når den slags bare fremstår som patetisk og strebersk skolelysaktig, når vi tross alt ikke lenger behøver gjøre annet enn å åpne gluggene for å se duvende plast i sagnaktig rikt assortement så langt øye rekker; når noen allerede har blitt applaudert og jublet frem til målstreken som det første mennesket som krysset den engelske kanal tørrskodd, jeg hadde nær sagt plastskodd; vil det ikke være noe for historiebøkene ingen kommer til å lese å få Sting til å dra noen ektefølte låter til oppmikkede, buldrende real-time-surroundlyden av Fimbulisen som brekker opp og løs i Antarktis, det samme med Riiser-Larsenisen, Rossbarrieren, Wilkins isbrem, Larsen A og Larsen B, Flichner-Ronne og Brunt, til havs med hele makkverket mens Sting når crescendoet, omgitt av urbefolkning for lengst relokalisert fra hytter til Hilton og på Maldivene og Marshalløyene, på Tuvalu og i Venezia og Amsterdam, i Louisiana og Key West og i Danmark og diverse andre steder står folk til halsen i vann og allsang; tenker du ikke også på det noen ganger, hvor godt det ville være å slippe å bale med denne samvittigheten hele tiden, med papirarbeidet og alle disse argumentene frem og tilbake, grafene og rapportene og nyhetsinnslagene, vindmøllekampen mot idiotiet og ignoransen, protestene og de helvetes underskriftskampanjene som ikke gir deg annet enn dårlig samvittighet hvis du lar være å bli med og en leksjon i handlingslammelse hvis du lar være å la være, ville det ikke være godt å bli ferdig med det, bare si ok da og så ikke nekte seg noen ting, dessert hele uken og bore hull i alt som kan bores hull i nordpå og sette i gang en kataklysmisk utslippskatastrofe, studere oljeflakene som på hypnotisk vis brer seg ut over vannflaten og danner de vakreste mønstre, observere det hele fra dundrende helikoptre og nikke tilsynelatende forståelsesfullt til marint liv med buken opp og strender fulle av ihjelfrosne, oljetildekkede fugler og skåle for dem i whisky nedkjølt av is fra Antarktis, gå i fakkeltog med høyt hevet hode gjennom byen og taktfast rope riv skiten! Riv skiten! Riv skiten! og vente, bare vente og vente på den endelige orkanen og virvelvinden som skal komme og gjøre ende på oss og på skammen vår og bli ferdig med det en gang for alle. Hender det ikke at du i ditt stille sinn tenker, kom an, nå kjører vi bare på, på, på! Drømmer du aldri om å se hva som skjer, er du ikke det minste nysgjerrige på hvordan det vil se ut når havet stiger, tre meter, sju meter, tolv meter, tretti, førti, femti, seksti meter, det langt mer enn fascinerende synet av alt som går til grunne, temperaturøkning hinsides all kontroll og noen siste, men like fullt aldeles minneverdige, magiske somre med bading i anoksiske bølger som du snart vil kunne slutte å dvele med og huske, fantaserer du ikke om enda større stormer, tsunamier, katastrofer hinsides all fatteevne og bygninger som raser over ende, uttørkede avlinger i brann på Maggies farm, alt dette du ikke trodde det var mulig å få oppleve uten betydelige mengder CGI; burde vi skamme oss over at den samme naturen vi vokste ut fra skapte oss i destruktivitetens navn, vil du ikke hellet stå oppreist og si: Dette er oss! Med plutonium i hånd tvinger vi den helvetes naturen i kne! Opp og frem med metanet og karbondioksinet, slipp det løs! Pøsregn hele døgnet. Vind som aldri gir seg. Ørkenvekst og sand i alle tekoppene, vasse til livet i våt, vulkanisk aske under en sol du ikke lenger ser og blir brent av. Begynner du ikke også å bli utslitt av all denne ivaretagelsen, bekymringen, uroen om natten, tvilen under lakenene, den pinlige skammen over å skamme seg over å bli kalt politisk korrekt; finnes det ikke også noe vakkert i å gi opp, se himmelen brenne og akseptere at ingenting varer evig? Noe nydelig obsternasig i å overgå den mest ignorante klimafornekter i skjødesløs behandling av kloden? Hva kunne vi vel ikke bygd, hva kunne vi vel ikke frembrakt av underverker om vi ikke ble holdt tilbake av vår egen fanatisme, hva om vi samlet alle denne verdens kull/gass/atomkraftverk til en eneste stor energiproduserende enhet og konstruerte en fabrikk rundt den, en fabrikk ingen hadde sett maken til, som skapte maskiner som sa ping! på løpende bånd. Hva kunne vi vel ikke ha skapt om det ikke fantes alt sette selvpåførte hensynet hele tiden, all denne sjenerende tilbakeholdenheten og måteholdet, snusfornuftismen vår. Hva om vi bare, i mangel av en mer vennliginnpakket måte å si det på, rett og slett ga faen i hverandre og var enige om å gjøre det, ville det ikke virket forløsende på all denne usikkerheten man sleper med seg fra morgen til kveld? Ville det ikke hatt noe for seg, en slik siste samling av alle nasjoners ledere, hvor man ved akklamasjon vedtok å skrote hele denne kulen for godt og slutte å pisse i buksa for å holde seg varm? Latt alt dette tarvelige, tøylede raseriet få slippe fri og si greit, vi ga det en sjanse, nå har vi et avsluttende fyrverkeri, med de flotteste retter av rødt kjøtt, bungnende bord av tunfisk og avokadoer, elver av palmeolje? Det hender jeg tenker slik, og at alternativet fremstår som en umulighet, en sisyfosoppgave, et dørgende kjedelig pliktløp.

Og så kommer min datter inn i rommet.

Stille, skamfullt bærer jeg ut mine grønne og blå poser.

 

 

//

DENNE TEKSTEN PUBLISERES MED STØTTE FRA BERGESENSTIFTELSEN /

 

Les den norske oversettelsen ved Lars Haga Raavand her.

 

/

 

Il vaut mieux qu’il pleuve aujourd’hui plutôt qu’un jour il où il fait beau

 

Les mouches piquent davantage avant un orage – au moins 5000 par jour et Dans le climat fait l’homme, le Dr Mills affirme que les sons, les couleurs, les mouvements, le temps et surtout les vents persistants ont une influence sur le comportement humain, la musique adoucit, le vert calme, les voyages inquiètent, le foehn déprime et le levantin oppresse. «C’est précisément pendant un coup de vent d’est, répéta le docteur à Voltaire, que Charles Ier fut décapité et que Jacques II fut déposé». L’air dans sa course apparaît d’une manière, souvent d’une autre  

c’est lui qui produit le tonnerre, les éclairs, la foudre et les ouragans ; quand il est enfermé dans un nuage épais et qu’en raison de sa subtilité et de sa légèreté il en est expulsé, alors le déchirement cause le bruit et la dilatation illumine la nuit. En fuite devant un orage violent, un habitant de Trownbridge se retourne pour voir ce qui produit des bruits mous sous ses talons : il pleut des grenouilles vertes, muettes et glissantes tandis qu’à Providence le sol se couvre de poissons vivants. La foudre gouverne tout, la foudre gouverne l’univers, la foudre est un pilote qui règle toutes choses à sa guise et l’air en courant va partout

 

et la brume une distraction, un obstacle mou, avec les démons indifférents aux écarts et traîtres à l’esprit qui défait le paysage, les objets et les faits, un smog gris et sans résonance comme le brouillard l’est, si taché parfois que les ultraviolets ne le traversent pas. Pourtant, dit le stratège de guerre, les vapeurs du matin et les nuages épais ont des vertus, ils empêchent les liaisons, rendent l’ennemi invisible et la pluie paralyse le mouvement des bataillons. Mais si l’espace intermédiaire était vide, on verrait s’il y a une mouche dans le ciel, l’air d’une manière souvent autrement et plein du battement de ce qui s’en va

 

pourquoi cette fumée est-elle jaune ? demande  Monica Vitti dans le désert rouge, elle est empoisonnée. Donc si un oiseau passe il meurt ? Oui mais ils le savent et ils ne passent plus et se cachent – la nature aime se cacher, ou ils partent à contre temps pour trouver de quoi manger. Des insectes fluo, un beau champignon atomic, jaune et noir de fumée vomi par la cheminée, elle monte verticalement, les girouettes sont inefficaces ; le vent est sensible contre la peau du visage, les feuilles bruissent, une girouette est mise en mouvement – petite brise ; les feuilles et les ramures s’agitent, les petits pavillons se déplacent ; la poussière et les papiers volent, les petites branchent remuent – jolie brise, un frisson dans l’air où voyagent les images

 

 

les petits arbres feuillus balancent, des vaguelettes se forment sur l’eau – vent frais ; les grosses branches se balancent, les fils télégraphiques piaulent, l’usage du parapluie est délicat ; les grands arbres ploient, marcher à contre vent devient difficile ; le vent arrache les ramures, déporte les voitures – coup de vent ; légers dégâts aux toitures, le vent fait voler les cheminées ; les arbres sont déracinés, les constructions subissent de gros dommages – forte tempête. Il frappe les objets et les retourne comme les nuages qui abusent volontiers nos yeux, en montrent trop ou pas assez, un ours blanc, une sacrée baleine ou un rocher spongieux, mais ne présagent plus rien de bon ni de mauvais, si opaques qu’on ne peut dire s’il fait jour ou nuit dans l’air refroidi

 

un beau jour Héraclite se retire excédé, il ne mange plus que des plantes et des herbes, elles aussi éprouvent des appétits, tristesse et joie et l’homme lui-même est sorti de la terre tels les épinards. Mais elles le rendent hydropique, aux médecins il demande alors comment transformer des pluies en sécheresse. Et partout et de partout le déluge, ça coule, ça coule, et dans le bas une feuille est emportée, un morceau d’écorce disparaît. L’énigme est trop grande : question, devinette, avertissement ? Enveloppé de bouse il se couche au soleil de la taille d’un pied d’homme et meurt le lendemain. Le pansement est aussi un poison et l’air rempli de particules, élastique et élémentaire, souvent courait ailleurs

 

à la manière de la poussière plus instable que les ondes, qui absorbent et diffusent, éparpillée entre les étoiles, vieilles étoiles dégradées et galaxies en poudre avant de traverser l’atmosphère pour venir se poser et dessiner un drôle de paysage, un paysage mal dessiné vu par un oiseau, une mouette par exemple ou bien un papillon dont le battement de l’aile peut provoquer des effets astronomiques car la nature est une machine dans ses moindres parties, une machine infinie qui fait et défait dans le désordre les songes, l’air et la matière 

 

le plus bel ordre, l’ordre du monde est semblable à un tas d’ordures répandues pêle-mêle, le bel ensemble cosmique, le plus beau des tas rassemblé au hasard, selon les lieux plusieurs lunes et plusieurs soleils aussi, nouveau ce dernier chaque jour et continûment. Sans lui et malgré les autres astres fixés à la voute, en verre triplex ou de volcan qui retient ses rayons et sa chaleur, lumineux mais obscurs quand ils sont au sol, il ferait nuit, nuit complète et il n’y aurait pas de saisons. Pas davantage que dans ce jardin qui contient les spécimens les plus rares, les plus banals et les plus exemplaires, pas un atome végétal et pas une herbe ne manque, immobiles et secs dans un jardin sans air et sans hiver

 

 

l’arc-en-ciel, couleur rouge et vert clair est aussi un nuage et le reflet du soleil sur un nuage : le signe de la tempête. L’eau qui envahit ce nuage fait lever le vent et tomber la pluie et même dans certaines cavernes elle ruisselle doucement, quand dans la mer débordée c’est la plus pure et la plus souillée, à peine potable pour les poissons, mortelle pour les hommes. La terre repose sur l’eau comme un morceau de bois ou de quelque chose de semblable ou de quelque chose capable de flotter sur l’eau, la terre repose sur l’eau et flotte comme un navire, la terre flotte sur l’eau comme un bout de bois ou tout autre chose capable de surnager

 

//

 

Ce texte est le fruit d’une commande de la Maison des écrivains et de la littérature dans le cadre du Parlement sensible réuni pour la COP 21. Les discours des 31 écrivains ont été publiés sous le titre : Du souffle dans les mots, 31 écrivains s’engagent pour le climat (Arthaud). 

Les livres de Suzanne Doppelt sont publiés aux éditions P.O.L. L’un d’eux est paru en Norvège, Enga er giftig, traduction Thomas Lundbo, Margs marginale, 2010.

La rédaction de FKA dit merci beacoup!