Aprikostreene finnes, aprikostreene finnes/ Apricot threes excist, apricot threes Excist/ Anemonene finnes, osv., fordi den danske dikteren Inger Christensens «Alfabet» har eksistert i 35 år i år, og har like lenge vært til inspirasjon for forfattere som Agnar Lirhus, som skriver om anemoner og annet som finnes – så vidt det er, og Marte Huke, som skriver i boken «Naturhistorie»: Bergen er en by. I byen finnes brusteinene, barene, universitetet.
Vinket til «Alfabet» er ikke tilfeldig. Dikteren har vært opptatt av Inger Christensen fra hun begynte å lese og skrive lyrikk, og har et tydelig indre bilde av en annen av Christensens klassikere, «Sommerfugledalen». Et bilde av selve dalen, altså: den faktiske, i Makedonia, som var utgangspunktet for Christensens første dikt. To ganger har den norske dikteren vært i Makedonia, rett ved dalen der diktet er situert. Hver gang skulle hun innom. Men måtte snu.
– Jeg tenkte som så at man ikke kan besøke dalen. Fordi den finnes ikke. Den finnes bare i diktet.
– Din forrige diktbok henter system fra naturlover: De fire årstider låner, som tittelen antyder, sin form fra tidenes skifte. Hvor mye har dette å gjøre med din fascinasjon for Christensen?
– Jo, det stemmer; her har jeg et system som kan minne om Christensen. Men jeg er ikke like matematisk som Christensen. Noe av det jeg tar med meg fra henne, er det å være konkret. Jeg er fascinert av måten hun observerer og rapporterer fra verden.
Tjuefem år tidligere: Inger Christensen blir kontaktet av et tidsskrift: Om hun kan skrive en sonette?* Christensen skriver sin sonette; skriver som Shakespeare gjorde fire hundre år tidligere, ifølge de strenge reglene om rette antall stavelser og linjer. Christensens videre ideer, digresjoner, fantasier, tanker har ikke plass i denne ene. Men hver setning avstedkommer nye dikt, og blir til en krans av sonetter. Ikke bare 15 makeløse dikt, men et systemdikt der alt kommer sammen i det aller siste dikt.«Christensen strengeste forsøk. En uhyre krevende form,» sier Endre Ruset. Den norske poeten er i høst aktuell med en gjendikting av Christensens gjennombruddssamling «det».
August 2008:
Molde lufthavn Årø har lettskyet vær og middels temperatur. Inger Christensen blir hentet av Bjørnsonfestivalens frivillige og kjørt til Alexandra hotell. Endre Ruset tar imot henne. «Hun var potte sur,» mimrer Ruset. Men så får hun hvitvin og en privat gamme-jodel av ved musikeren Bjørn Tomre, og blir blid. «Jeg flytter til Rosenes By!» proklamerer Christensen da. Hun leser hele «Sommerfugledalen» fra scenen.
– Det var en stor opplevelse. En skjør tander men bestemt stemme; en av de største opplevelsene jeg har hatt i opplesningsøyemed. Men jeg må nok si at selve boken ikke er Christensens største verk, sier Ruset.
– Hvilket er størst?
– «Alfabet». Her faller Christensens mange intellektuelle og følelsesmessige tentakler inn i et meget sobert system. Fibonaccis tallrekke faller sammen med alfabetet og verden og Christensens lekne poetiske stil. Jeg mener å huske at Christensen beskrev «det» mer som en kakofoni mens at hun i «Alfabet» fant en slags klar linje mellom systemet og diktningen.
– Men likevel velger dere å gjendikte «det» og ikke «Alfabet». Hvorfor?
– Det er som å si at det er unødvendig å oversette «Macbeth» av Shakespeare til norsk fordi «Hamlet» er et større verk. Christensens bøker er verdenslitteratur. At hun ikke fikk Nordisk råd, er en sensasjon, at hun ikke fikk Nobelprisen i Litteratur er like sensasjonelt.
– Hva er det store med Christensen?
– Måten hun bruker uhyre strenge formmessige rammer opp mot sitt eget språk, og greier å skape bevegelse, liv i språket selv innenfor disse rammene, sier Ruset. Forfatter og professor i skrivekunst, Liv Lundberg, sto for gjendiktingen av Alfabet i 1997, og er i luften, i transit i Europa, og kan ikke uttale seg om sakene på telefon. Men i essayet "System og natur" formulerer hun det sånn: «Når jeg leser Inger Christensens poesi forundres jeg igjen og igjen over dette åpenbare møte mellom sanselig liv og tankens klarhet.» (Fra essayet «System og natur»)
Økolitteratur?
– «Alfabet» treffer folk sterkt i dag. Folk har fått en økende bevissthet omkring hva de har og hva vi kan miste, sier Agnar Lirhus, som debuterte i 2005 med «Skogen er grønn», og gir ut romanen «Liten kokebok» i august.
Romanens system er årstidenes skifte. Lirhus’ hovedperson bor tett på naturen gjennom et år og rapporterer sine iakttakelser fra naturen rundt ham og fra følelsene sine om å være i en familie i oppløsning. «Liten kokebok» er en utvikling av Lirhus’ forrige bok «Hva var det hun sa»?. Langdiktet fra 2014 har «Alfabet» som forelegg.
– Hvor mye av Christensens system har du adoptert?
– Jeg har ikke fulgt stavelsene. Men alt annet har jeg fulgt. Når man vil skrive en parafrase av noe ville det vært pinlig å ikke legge meg tett på originalen når jeg parafraserer, sier Lirhus. Over hovedsystemet – alfabetet, har Christensen lagt «Fibonaccis tallrekke»; en formel hvor hvert nye tall utgjør summen av de to foregående. «Aprikostreet finnes», begynner Christensen, i denne oden til alt som finnes. Lirhus’ parafrase nevner ting som finnes, foreløpig – men som er truet av utrydding.
– Det fantastiske med «Alfabet» er dette virkelig levende, briljante, sprudlende. Diktet har en livsvilje og energi og fremdrift som gjør døden og dystopien og døden desto sterkere. Heller enn å beskrive tapet beskriver hun skjønnheten i alt, sier Lirhus. Han er en av forfatterne som blir lest i en nyøkologisk tradisjon. «Hva var det hun sa» er en av grunnene. Den kommende romanen ser ut til å bli en ny.
– I en artikkel i Morgenbladet uttaler John Erik Riley seg om norsk litteratur om klimakrisen. Han savner «den lille litteraturen» om klimakrisen; den som beskriver de konkrete, direkte effektene på folks hverdagsliv. Er dette hva du gjør i «Liten kokebok»?
– Jeg leste den artikkelen, og ja, det kan være hva jeg gjør, og har forsøkt å gjøre lenge. Jeg tror folk er bevisst klimasituasjonen, men at de ikke vet hva de skal gjøre med bevisstheten. Det blir et stort gap mellom visshet og handling hos folk. Livet føles som et nachspiel nå, som om vi fester mest mulig så lenge festen finnes.
– Litt som i den filmen …
– … «Der Untergang»? Ja, eller som på afterski i Hemsedal.
(Teksten var først publisert på Dagsavisens boksider,
og angående historien om Christensen og sonetten (*), strides lærde med ulærde: Er dette historien bak Sommerfugledalen, eller er det bare en flyktig anekdote?)