I dag blir opphavsretten særlig regulert av åndsverkloven fra 1961. Loven er blitt endret en rekke ganger, og tidligere i år la regjeringen ved kulturminister Linda Hofstad Helleland frem et nytt forslag til åndsverkslov.
Tirsdag arrangerte Stortingets kulturkomité en høring i forbindelse med sin behandling av lovforslaget, der en rekke kunstnerorganisasjoner og andre aktører fikk uttale seg om lovforslaget.
Foreløpig dato for behandlingen i Stortinget er 12. juni. EDIT: Stortinget har senere utsatt behandlingen av lovforslaget.
– Det er utrolig viktig å ha et overordnet syn på dette, sa Mette Møller i sitt innlegg på vegne av DnF. – Det er lett å grave seg ned i de enkelte bestemmelsene. Men for oss så er det helt fundamentalt å ta et steg tilbake og si at det er kunstneren som har enerett til verket. Og i den eneretten så ligger også behovet og nødvendigheten for kunstneren for å kontrollere verket både med tanke på bruk og med avtaler med tanke på inntekter.
Møller fremholdt at kunstneren må kunne høste inntekter fra flere typer bruk også når denne bruken ligger inn i fremtiden.
– Bøker leses, sa hun, men etter utgivelsen kan også bøker danne grunnlag for film, teater, lydbøker med mer. Alt dette trenger egne avtaler – selv om dette ikke er klart når boken foreligger. Forslaget til § 71 som er hyppig omtalt her, fremstilles som kodifisering [kodifisering = å gjøre sedvanerett om til formell, skriftlig lov, forskrift eller avtale. red.anm.] av gjeldende rett og at ingen endringer er tilsiktet. Det høres jo helt ufarlig ut. Men det har altså vekket et sterkt og bredt engasjement fra kunstnersiden.
Møller fortsatte: – Vi mener dels at påstanden er feil, og dels at effekten av selve stadfestelsen av et prinsipp rett og slett blir kunstnerfiendtlig. Forslaget er en antagelse om hvor opphavsretten skal ligge når ikke annet er avtalt. Vi mener at dette innebærer en begunstigelsen av den andre parten som i dette tilfellet faktisk vil være tjent med uklare avtaler. For de får jo uansett overta rettigheten i den grad de mener det er nødvendig i fremtiden. Forslaget til § 71 forstyrrer balansen mellom avtalepartene og vil ha en effekt på avtalefriheten, mener vi, og vi tror at de frie forhandlinger svekkes med forslaget.
Mette Møller brukte, med et lite skråblikk, komiteens medlemmer som et eksempel på effekten av den nye loven.
– Tenk deg at du som komitemedlem får henvendelse fra et mediehus som sier at «du, kan ikke du skrive en tekst om din tid og periode i komiteen. Vi vil gjerne høre litt om ting som ikke har kommet ut tidligere, og du vil få ok betalt og vi skal trykke dette i et fint tidsskrift». Og du sier ja og bygger på hendelser og ispedd personlige betraktninger, og dette og hint, og du får honoraret og oppdraget er utført, og teksten trykkes. Og etter en stund så meddeler mediehuset at de skal lage en tv-serie. Den skal hete «Komiteen», og serien er bygget på din tekst. Og hva skjer da? Vil du få mer penger? Usikkert. Kan du nekte? Nei. Helt sikkert vil dette mediehuset si at «nei, vi trenger rettigheten til dette, og vi har betalt deg allerede». Så skal kunsteren eller du begynne å forhandle nå? Nei, det blir vanskelig. Så vi tror at dette vil fremme tvister fordi det blir veldig tilspisset når den aktuelle bruken manifesterer seg. Vi tenker at spesialitetsprinsippet er nok til å vekte ut balansen i forhold til det vi mener er den sterke part – altså motparten i forhandlinger. Og bare det å skulle gi fra seg noe, eller måtte gi fra seg noe i fremtiden som man ikke vet hva er eller hva er verdt, det får oss til å reagere ganske sterkt. Levekårsundersøkelsen viste at kunstnerne allerede tjener for lite og § 71 vil nok redusere kunstnerens mulighet til å være med på fremtidig verdiskapning. Vi mener at komiteen bør se til Norden og gjøre som Sverige, Danmark og Finland og legge bort § 71.
*
Så får vi håpe at ikke komitelederens spøkefulle avslutningskommentar er representativ: – Hvis noen vil lage tv-serie om våre liv, så blir vi så smigret at vi gir blaffen i godtgjørelsen, sa nemlig han.