Kan du fortelle litt om skriveprosessen din? Hva må være på plass, hvordan kommer du i gang, hvor i teksten begynner du?
Hver bok starter med lengre perioder med friskriving. Da er det kvantitet fremfor kvalitet som gjelder. Håpet er å lokke til overflaten alle ideer og fantasier som måtte skjule seg i underbevisstheten. Jeg tar med meg videre bilder, formuleringer og tematikker som viser seg å gå igjen i disse tekstene. Det som går igjen, viser seg nesten alltid å være andre ting enn det som engasjerte meg mest på noen spesifikk dag. Denne prosessen viser frem hva underbevisstheten egentlig er mest motivert til å jobbe med over tid. Jeg tenker på det som en måte å jobbe frem teksten fra grunnen opp. Når jeg først har fått samlet ingrediensene, kan jeg forsøke å konstruere tekster hvor disse tingene passer inn. Den bokklare teksten blir til over lang tid, og gjennom mange omskrivningsrunder.
Jeg har jobbet mye med ekfrasesjangeren i bøkene mine. Da skriver man i utgangspunktet dikt som forholder seg til andre kunstverk. Men med tiden har jeg fått følelsen av at alle diktene egentlig tilhører denne sjangeren i en utvidet forstand. At de går i dialog med kunstverk, drømmer eller nyhetsinnslag; planter, personer og landskap – på den samme måten: en ekfrasering av verden.
Hva liker du å lese?
Jeg elsker dikt. Spesielt den knappe, nøyaktige og billedsterke poesien i tradisjonen etter Emily Dickinson, med Paul Celan som et høydepunkt. Alle de melankolske svenskene: Tomas Tranströmer, Lars Norén, Ann Jäderlund, Göran Sonnevi, Johan Jönson, Fredrik Nyberg og Tua Forsström. Og franske Claude Royet-Journoud, som er sin generasjons Celan: det neste utviklingsleddet i evolusjonen til den på samme tid hermetiske, men også veldig emosjonelle eksistensielle poesien.
Ellers trekkes jeg særlig mot de prosaiske kortformene. Kortprosa, noveller og essays. Og så leser jeg mye filosofi. Av og til for å lære noe nytt. Eller for å ha noen å krangle med. Av og til bare for å nyte de filosofiske tekstene på et estetisk grunnlag. Alle de gode filosofene er nødvendigvis også gode forfattere.
Hva synes du om norsk litteraturpolitikk?
Det er noe magisk ved den norske lese- og skrivekulturen. På et vis føles det nå som om veien min til å bli forfatter har vært latterlig enkel. Det skyldes mange forhold, fra den enkle og demokratiske tilgangen til bibliotekbøker som barn, til mulighetene for å søke arbeidsstipender som voksen. Og så skulle jeg ønske at alle kunne oppleve at det å bli kunstner er en reell mulighet. Men dessverre virker det også å være en del av den norske skrivekulturen at den ikke har dyrket frem et sterkt nok mangfold.
Hvilke forventninger har du til medlemskap i Forfatterforeningen?
Da jeg vokste opp, ble Forfatterforeningen alltid omtalt som en positiv størrelse. Min bestemor var romanforfatter, og aktivt medlem i foreningen. Jeg må allikevel innrømme at jeg i flere år har vegret meg for å søke om medlemskap.
De første årene som forfatter ble jeg rådet av flere etablerte forfattere til å bli medlem av Forfatterforeningen, fordi det angivelig økte sjansene for å bli tildelt stipender. På tross av at jeg ikke trodde denne forskjellsbehandlingen faktisk fant sted, gav det en avsmak at denne forestillingen eksisterte blant forfatterne. Jeg følte ikke at jeg kunne bli medlem, før jeg hadde bevist overfor meg selv at jeg kunne etablere meg som forfatter, og gjøre meg fortjent til stipendier, som ikke-medlem. Men etter å ha skrevet på heltid i flere år, føltes det nå på tide å søke.
Det er synd dersom denne delen av forfatterkulturen skulle frastøtte også andre unge fra å organisere seg. Samtidig er nok det å bli medlem i Forfatterforeningen, for ofte et slags overgangsritual blant unge forfattere, for å bevise at man er på innsiden av «det gode selskap». Jeg tror for min egen del at jeg er mer åpen for å sette meg inn i nyansene av litteraturpolitikken nå, enn helt i begynnelsen av forfatterskapet, da behovet for å investere alt fokus i egen skriving, umuliggjorde å heve blikket på denne måten.
Fellesskap, solidaritet og skriving er naturlig vevet sammen i skrivekulturen vår, slik jeg kjenner den. Skrivegrupper og skriveskoler har vært nødvendig for å utvikle min egen skriving og skrivelyst gjennom årene. Og til tross for den ovennevnte misnøyen, var omsorgen fra eldre forfattere også viktig for meg som nykommer. Det er viktig, spesielt når man ikke har «kolleger» i den samme forstand som i mange andre yrker, at vi organiserer oss for å kunne ha en stemme i utformingen av arbeidsvilkårene våre.