Enno eit debutantintervju? Nei, tjue!

Den første skjønnlitterære boka! Den for vaksne, den som blir plukka opp av avisene, av festivalar og arrangørar! Luktar den boka framleis litt av papir, blekk og lim? Knirkar den framleis når du opnar permane? Nei? Kom då til debutanttreff hos DnF, og opplev eit lite flash av den gode, gamle debutanttida. Og sia året snart er slutt, blir de feira med varme, lys, drøs og litt å drikke – under gjæve takbjelkar i Forfatternes Hus. Varmt velkomne klokka seks i kveld, tysdag! (Debuterte du med skjønnlitteratur for vaksne i år, vil komme til treffet, og er ikkje påmeldt? Fort deg og skriv til post@forfatterforeningen.no – no!)

Kjære Aina, Are, Arne, Asle og alle dei andre skjønnlitterære debutantane frå i år:
gratulere så mykje med den første boka som de har gitt ut for vaksne! Vel overstått med debutantkveldar, debutantarrangement, debutantane kjem og debutantpresentasjonar i aviser og hos forlaget. Endeleg kjem turen til DnF! No er det vår tur til å samle debutantane. I den forbindelse har vi vore så heldig å få nokre av dei i tale. Det blir desverre ikkje eit Proust Questionnaire, trass i at vi har med folk som har blitt litt kjent i ålmenta denne hausten. Av plassomsyn måtte vi utelete spørsmål om ynglingsfarge – og dyr, og spørsmål om den universelle lykka. Det står att ein debutantenkét:

1. Du har kanskje allereie vore refert til som "debutant". Kva tenkjer du om denne merkelappen?

2.1. Korleis har ditt møte med den norske, litterære ålmenta vore?

2.2. Tidlegare i haust, og særleg i samband med boka til Henrik Langeland, var det reist spørsmål om aktørar i det kulturelle Norge er raust eller småleg. Kva erfaring har du hatt?

3. Kva trudde du at det å gi ut ei bok ville innebær?

4. Har det å debutere svara til forventningene dine?

Aina Basso
"Fange 59. Taterpige" (Det Norske Samlaget, roman)

1. Eg er debutant for andre gong. I dag blir omgrepet brukt i fleng,
etablerte forfattarar ‘debuterer’ stadig vekk innan nye sjangrar eller
for nye målgrupper, og ein kan vel tillate seg å seie at det byrjar bli
noko utvatna. Eg likte nok best omgrepet då eg faktisk var skikkeleg
debutant og gav ut mi aller første skjønnlitterære bok. Eg kjenner meg
ikkje som ein ordentleg debutant no, eg har jo vore i denne verda eit
par år allereie.

2.1. Eg har gode opplevingar, både med å treffe andre som skriv, folk
som les eller som arbeider med litteratur på ulike måtar. Det finst
mykje fine folk der ute, mange idealistar og folk som verkeleg brenn for
litteraturen.

2.2 Eg har opplevd stor rausheit både frå andre som er ferske og frå
meir etablerte forfattarar. Kanskje har eg vore heldig, men eg håper
ikkje, eg vil gjerne at vi skal vere rause mot kvarandre. Verda blir så
mykje finare av det.

3. Eg visste ikkje kva eg skulle vente då eg gav ut mi første i 2008. I
år visste eg meir, men eg er likevel overraska over kor stor forskjell
det er på å gi ut ei bok for ungdom og ei bok for vaksne, kva synlegheit
og merksemd vedkjem.

4. Denne gongen har det meir enn gjort det. Eg hadde ikkje venta så
mykje positiv merksemd og føler stadig eg må klype meg i armen for å
forvisse meg om at det verkeleg er meg dette skjer med. Mest av alt er
det veldig kjekt. Kjekt å treffe andre, få møte publikum, kjekt å få
lese og bli lesen.

Tina Åmodt "Anleggsprosa" (Kolon Forlag)

1. Den er helt okei.
I noen tilfeller begrenser den kanskje bokens resepsjonspotensial, langt oftere
gir den vel boken en altfor myk landing. Først og fremst er den som en liten
blinkende lokkelanterne for lesere og kritikere som vil oppleve og mene noe om Det Nye.

2.1. Hyggelig. Alle virker snille. Jeg har ellers en del venner i det såkalte
litteraturmiljøet, og dem elsker jeg jo. Jeg vil gjerne slutte meg til en vis mann
som i en solfylt bygate tidligere i høst uttalte at “det beste med å være forfatter
er å være med disse menneskene”.

4. Ja^3.

Victoria Durnak "Stockholm sier" (Flamme Forlag)

1. Sette merkelapper, rydde i kjøkkenskapet, sortere etter fargekoder. Tenker at å bli referert til
som debutant påvirker lesningen, og at det høres ut som et steg på vei
mot noe annet jeg ikke helt vet hva er. Ingenting – debutant – erfaren?
Er skeptisk til grove inndelinger.

2.1. Fordi jeg bor i Stockholm kjennes det fortsatt litt fjernt, som om at jeg har
gitt ut bok like gjerne kunne vært noe jeg har funnet på. 

2.2. Har bare opplevd å bli støttet, spesielt av forlaget. Men kan forstå at det
kan oppstå konkurransestemning, spisse albuer og baksnakking. Men tror
det har lett for å skje når man står ansvarlig for et verk som
enkeltperson. Kunst, musikk, litteratur, film. Tror egentlig det gjelder
de fleste arenaer, selv barista- og ridemiljøet.

3. Forsøker generelt å ikke ha så mange forventninger, 1.

4. Forsøker generelt å ikke ha så mange forventninger, 2.

Jan Grue "Alt under kontroll" (noveller, Gyldendal Norsk Forlag)

1. Det er positivt å bli omtalt som debutant, all den tid man blir del av et kull og får sjansen til bli kjent med andre skrivende mennesker. 

2. Veldig hyggelig. Vi har ikke blitt godt kjent, men førsteinntrykket er positivt, og vi regner med å holde kontakten.

3. Kultur-Norge har kjøpt inn boken min i tusen eksemplarer. Det er ganske raust.

4. At det ville gi meg sjansen til å skrive en bok til.

Maria Børja "Voksenting" (Gyldendal Norsk Forlag)

Paal Bjelke Anderssen "Dugnad" (Flamme Forlag) og "The Grefsen Address" (Ntamo)

1. At Dugnad kalles «debutantboken» min betyr at det er den første skjønnlitterære boka jeg har gitt ut i eget navn som går i normaldistribusjon i Norge. Mer generelt kan man kanskje snakke om det å debutere som å ytre seg for første gang innenfor et spesifikt oppmerksomhetsfelt. I så måte har jeg debutert skjønnlitterært mange ganger, eksempelvis under en opplesning i Sverige i 2007, med en tekst på trykk i danske Hvedekorn i 2007, med en opplesning i Oslo i 2008, med en chap book på Flamme Forlag i 2008 eller med boka The Grefsen Address på det finske forlaget Ntamo i april i år. Merkelappen er helt grei, den gir boka oppmerksomhet den ellers ikke ville fått.

2.1. I skrivende stund er ikke Dugnad ute enda, men den har fått litt forhåndsomtale
og ble også trukket fram i noen artikler i Klassekampen. Dessverre baserte
artiklene seg på gjetninger om at dette er en bok som har «gitt avkall på
fornufta» og som representerer en «uforpliktande sinnelagsetikk». Det skal bli spennende å se om avisa følger
opp når journalisten får mulighet til å revidere disse feilaktige
karakteristikkene. Jeg tenker på den som en bok som nettopp svarer på mange av
de spørsmålene en politisk bevisst avis som Klassekampen har stilt til poesien
i mange år nå. Med tanke på at The Grefsen Address kom ut i Finland så er jeg godt fornøyd med at
den fikk et oppslag i Aftenposten og en fin anmeldelse i Morgenbladet (og i
danske Weekendavisen). Likevel: Tekstene jeg signerer som «norsk debutant» får
påfallende mer offentlige oppmerksomhet enn de jeg har har gitt ut som redaktør
og arrangør. Både i The Grefsen Address og Dugnad
står jeg på skuldrene til forfattere som jeg har gitt ut på Forlaget Attåt og
hatt som gjester på poesifestivalen Audiatur. Mange av disse er de fremste i
verden innenfor den tradisjonen jeg skriver i, likevel virker det som om den
norske litterære offentligheten er avhenging av en norsk forfatterpersona for å
bli oppmerksom på den. Det har med andre ord vært enklere for meg å omsette
«debutanten/forfatteren» i den norske litterære offentligheten enn den
litteraturen mitt eget forfatterskap bygger på.

2.2. Jeg har allerede fått mer oppmerksomhet om bøkene mine enn mange andre debutanter, dessuten har nær halvparten av tekstene i Dugnad tidligere stått på trykk i tidsskrifter og antologier, så jeg skal
ikke klage. En grunn til det er nok at jeg har en fot innenfor, at en og annen
i institusjonen er nysgjerrig fordi de allerede vet hvem jeg er, men
forhåpentligvis har det med tekstene og bøkene selv å gjøre også. En forfatter
som er 100% fornøyd med mottakelsen vedkommende og bøkene får har jeg fortsatt
til gode å møte. Å være i den posisjon at Dagbladet vier surmulinga
oppmerksomhet er derimot få forunt.

3 + 4. Det er mulig det lyder tilgjort, men jeg har få forventninger til utgivelsen av disse bøkene. Jeg har gitt ut langt viktigere bøker som redaktør, uten at de akkurat har rystet grunnvollene i litteratur-Norge, det er ingen
grunn til å tro at denne skal virke annerledes. En diktbok har minimal
nyhetsverdi i den norske litterære offentlighet, men kan virke over tid. Dette
handler mest om å avslutte et par prosjekter jeg har jobbet med i noen år,
eller rettere sagt noe jeg etterhvert begynte å se på som prosjekter, og om å
gjøre dem til bøker som forhåpentligvis fungerer og sier noe nødvendig. Når det
er sagt så er det godt å se at det kunne bli bøker av dette. Det åpner noen
muligheter for hva jeg kan gjøre framover.

Sindre Ekrheim "Sjøen hugsar ingen barndom" (Det Norske Samlaget)

1. Eigentleg er det vel greitt med ein slik merkelapp, han markerer at ein står fram med noko for første gong, og det er vel nett det som skjer når ein gir ut si første bok. Den er ei prøve, som skal vise om det ber bod om meir framtid, kanskje. Merkelappar blir festa på utsida av gjenstandar og fortel noko om innhaldet, eventuelt korleis gjenstanden skal handsamast. Merkelappen «debutant» seier berre noko om han som har laga gjenstanden, ikkje eigentleg noko vesentleg om sjølve tingen. Viss bokas innside skal trekkjast inn, gir ordet debutant neppe ei heilt dekkande tyding. Denne merkelappen kan sjølvsagt brukast nedsetjande òg, då tydar han vel helst at ein ikkje har skrive noko på skikkeleg enno. Somme vil vel seie at det vert eit problem om ein held fram med å vere debutant i all framtid. Eg vil tru at ei andre- eller tredjebok også er ein debut, på ein eller annan måte. Ein blir aldri ferdig med å starte på nytt.

2.1. Eg veit ikkje om eg har møtt den litterære ålmenta enno, eg har inga spesifikk erfaring med korleis dette vesenet ter seg, kva åtferd det har, utsjånad, kva område det eksisterer i, kor ein eventuelt finn det i si reinaste form. Den litterære ålmenta er noko fjernt, svevande, plastisk, uhandgripeleg. Enten finst den ikkje. Eller så er den overalt, kanskje. Men det dreier seg vel, om ein slipar ålmenta ned til noko konkret, om kva reaksjonar ein har fått på det ein har gjort. For min del: Kanskje litt tidleg å seie noko klokt om. Men det har vore overveldande så langt.

2.2. Eg har inga erfaring som tilseier at kultur-Noreg er raust eller småleg. Men Noreg er definitivt vorte trongsynt. I dette landet var eingong alt smått og lite. I takt med auka oljeutvinning og bustadareal, eser også grunnflata i dei mobile private panservagnliknande køyretøya ut. Ser ein på bilparken i Noreg, skjønar ein at Noreg er i krig. Alt vert breiare. Men tankegangane vert også trongare og trongare. Kan hende er eg sjølv så trongsynt at eg ikkje legg merke til eige trongsyn eller det eg er omkrinsa av. Kanskje har det mest med kor ein er busett å gjere: Ein merkar ikkje sjølukt om ein bur i innlandet. Ein ser ikkje saueskiten om ein bur i by, kan hende. Og om ein skulle treffe på saueskit i ei bygate, trur ein vel berre det er lakris.

3. Å gi ut bok markerer eit ørlite håp om at det skal late seg gjere å skrive meir. Det har vore veldig mykje otte og nesten angst knytt til utgivinga, det såg eg ikkje for meg.
4. Eg veit ikkje om eg hadde tydelege førestillingar eller bilete av kva erfaringa skulle romme. Alt er inni boka. Utanfor boka finst berre lesarar. Det er det. Det er sjølvsagt sikkert naivt. Reklameopplegg og lansering og alt dette, som ein ganske brått får erfaring med, står jo veldig fjernt frå skrivesituasjonen, for då er ein inni eit kott, avkopla frå verda, i ferd med å implodere. Når ein er oppteken av boka, stoggar forventningane der siste punktum endeleg finn sin plass. Om ein lyftar blikket og ser forbi boka, til forventningar som ligg der borte, ser ein berre meir skrift: Ein håper det finst drivkrefter i ein til å halde fram, med skriverier. Kanskje. Kanskje ikkje.

Ragnhild Kolden "I krig og kjærleik" 

1. Den er grei nok. Men kanskje ligg det implisitt i merkelappen at ein ikkje skal vente seg for mykje, at debutanten på mange måtar er ein uferdig forfattar, og at det nettopp i denne forventningsreduksjonen ligg eit negativt element.
2.1. Positivt, vil eg seie, i alle fall så langt. Særleg tykkjer eg forlaget har teke godt imot meg, og dei andre debutantane har det vore svært gjevande å bli kjent med. Dei lokale media frå Gudbrandsdalen, der eg opprinneleg kjem frå, har vist stor interesse, og laga intervju med meg om boka. Eg kan ikkje seia så mykje om ålmenta elles, kanskje er det litt tidleg for riksmedia, boka har vore ute berre litt over to veker. Håpar eg får nokre omtaler etter kvart! Eg har vorte invitert til fleire arrangement for å fortelja om og lesa frå boka utover hausten, både i Oslo og andre plassar, det gler eg meg til. Og har fått mange meldingar frå folk som les!
2.2. Så langt har alle møtt meg med respekt, og eg har ingen ting å klage på. Kva som ventar vidare, veit eg naturleg nok ingen ting om, sidan boka er så fersk enno.
3. Først og fremst inneber det ei enorm glede over å endeleg ha ei sjølskriven bok i handa – sjå den i bokhandlane, veta at det sit folk og les i den og håpe på at dei får ei oppleving gjennom lesinga.
4. Ja, stort sett. Men eg må innrømme at eg er utolmodig etter å lesa omtaler av boka – på ein måte vil eg heller bli kritisert nord og ned enn å ikkje få kritikk i det heile teke.

Wenche Mühleisen "Jeg skulle ha løftet deg varsomt over" (Gyldendal)

1. Det er som med andre kategorier. Den dekker over mangfold og ulikheter. På den annen side beskriver den ett fellestrekk: første bok i en gitt sjanger. Har ikke problemer med betegnelsen.

2. Erfaringen min er jo svært jomfruelig og begrenset, men jeg har ingen negative opplevelser. Når det er sagt, har jeg ingen illusjoner om at litteraturfeltet skal være unndratt maktbegjær, posisjoneringer, misunnelse etc. Møtet mitt med den norske, litterære offentligheten har vært preget av nysgjerrighet fra min side og en god porsjon usikkerhet i møte med det ukjente. Som debutant – eller antagelig uansett når man gir ut bok – er jeg sulten på reaksjon, diskusjon om alt som berører utgivelsen: det litterære, tematikken, relevansen osv. – og det har jeg selvfølgelig ikke fått nok av 🙂 Anmelderformatet i dagsavisene er jo ganske kort og beskrivende, selv om de beste kritikerne får mye ut av formatet. Heldigvis har vi tidsskriftene.

3. stor glede over å ha fått til å pine tid ut tilværelsen til å jobbe litterært med noe som var/er viktig for meg.

Rune Nøstvik "Aksjonen" (Gyldendal)

1. Jeg synes "debutant" er en grei og forklarende merkelapp. Når jeg tenker godt etter så er det for meg en merkelapp som jeg er stolt å bære. Å fortelle familie og venner at jeg skulle bokdebutere i februar i år var en god følelse.

2. Jeg har ikke opplevd slik smålighet. Blant oss forfattere, på tvers av forlag, opplever jeg derimot en raushet med ros og råd. Møtet har utelukkende vært positivt. Har fått mye tilbakemeldinger og gratulasjoner fra Gyldendal, familie, venner, kolleger og ukjente. Etter å ha brukt så mange år på å skape boken "Aksjonen" så er det herlig at folk bryr seg om den. Å lese anmeldelser av boken i avisene er også en ny opplevelse. Fordelen med Facebook og Twitter er at jeg var advart om resultatet før jeg åpnet avisene. Har heldigvis hatt bra anmeldelser. Hjelper litt på vei for en nervøs debutant. Selv om jeg har opplevd at anmeldere virkelig har forskjellig syn på hva som er en bra bok, og hva som ikke er en bra bok.

3. Å få gitt ut "Aksjonen" var, for å bruke en klisje, en barndomsdrøm. Flere har spurt meg om jeg ble forfatter fordi jeg var journalist. Jeg bruker å svare at jeg ble journalist fordi jeg elsker å skrive. Å skrive boken min har vært en årelangt prosjekt. Det gir en enorm tilfredsstillelse å få lov å dele med andre en historie jeg har skapt ved hjelp av reiser, opplevelser, intervjuer, samtaler og hundrevis av timer foran datamaskinen. Å debutere har helt klart gitt mersmak.

4. Som mange andre var jeg veldig utålmodig i å få "Aksjonen" ut i bokhandlene. Min kloke forlegger, Oddvar, beroliget meg med at de fleste leserne ikke akkurat gikk og ventet på boken min. Det hjalp faktisk. Opplevelsen av å se boken min i en butikkhylle var akkurat slik jeg ventet det, en ut av kroppen opplevelse. Bok- og signeringsarrangement i Brønnøysund og Mo i Rana har også festet seg som meget gode debutantminner.

Øystein Wiik "Dødelig Applaus" ((kriminalroman) Aschehoug Forlag)

1. Jeg har ikke noe spesielt forhold til en slik merkelapp annet enn at det er en begynnelse på  ett eller annet.
Jeg har skrevet for musikal og operascener i mange år, så for meg er det å skrive en roman først og fremst et sjangerskifte.

2.1. For meg har det vært spennende og veldig positivt. Det er annerledes enn teaterverdenen. Det er helt andre problemstillinger og fokus. Men forfatterlivet er langt mer ensomt. Og
du kan ikke skylde på noen andre enn deg selv.

2.2. Jeg synes det er høyt under taket, og opplever at jeg er blitt tatt i mot med hjertelighet. Jeg har gjort mange nye, interessante og morsomme bekjentskap.

3. Igjen må jeg referere til teatret som er øyeblikkets kunst. Når en forestilling er over, så er den borte. En bok derimot, blir ikke borte. Det er noe konkret, håndfast, noe du kan vende tilbake til. Det synes jeg er en god følelse.

4. Jeg har vært heldig, og har hatt en svært aktiv lanseringsperiode i samarbeid med forlaget og med Bokklubben. Jeg har fått anledning til å møte publikum/lesere og bokhandlere i stor grad og i hyggelige sammenhenger. Sammenlignet med teatret så varer lanseringsperioden lengre og er mer aktiv ved en bokutgivelse

Kathrine Nedrejord "Transitt" (Oktober Forlag)

1. Det er ikke noe problem å bli kalt for debutant; det er jo tross alt det jeg er. Jeg er ung og fersk, og det er vanskelig å skjule det. Jeg har ingen negative assosiasjoner til denne merkelappen . Det er liksom spennende med debutanter, og å være debutant.

2.1. Det har vært deilig å endelig møte andre som er i samme situasjon. Det er ensomt å sitte alene og skrive, og jeg har aldri tatt skrivekurs eller gått på skriveskole, så jeg har ikke kjent noen som driver med det samme.

2.2. Jeg har ikke hatt noen negative opplevelser med den litterære delen av kultur-Norge, men jeg tviler ikke på at det finnes misunnelse og smålighet der. Det er kanskje vanskelig å unngå i et så lite og gjennomsiktig land?

3. Jeg trodde ikke at det å gi ut bok ville forandre så mye på hverdagen, og det har det heller ikke gjort. Det er fint å både tilbakemeldinger og å møte andre i samme situasjon, det har vært interessant å lese anmeldelser og jeg har blitt mer oppdatert på hva som skrives i Norge om dagen.

4. Boka mi kom ut i mars, så jeg har vært gjennom en god del arrangementer og noen intervjuer. Det har vært utrolig fint. Et par av arrangementene var også særlig givende – det er alltid spennende å diskutere det å skrive med blant annet folk som leser en del. Jeg forventet ikke et hardkjør, og det har det heller ikke blitt. Medieoppmerksomhet er kanskje viktig for bokas salg og slikt, men ikke særlig viktig for meg.

Helene Guåker "Kjør" 

1. Å være debutant er for meg utelukkende positivt. Det er et begrep som for meg betyr starten på noe.
2.1. Nervøst, men godt.
2.2. For min del har det skjedd mye i forbindelse med debuteringa,
og sånn sett kan jeg jo si at kultur-Norge er raust. Men jeg kan uansett
bare snakke for meg sjøl og min egen opplevelse.
3. Jeg hadde ingen forventning, og det syntes jeg ikke at jeg kunne ha heller, i og med at jeg aldri har opplevd noe liknende før.

Alexandra Bæverfjord (("journalistkrim) Gyldendal Forlag)

1. Helt uproblematisk, det er en beskrivende og god merkelapp.

2. Møtet med det skjønnlitterære miljøet har vært helt strålende synes jeg. Jeg har møtt så mange dyktige, rause og hyggelige forfattere på veien. Bare gode erfaringer så langt.
3. Jeg hadde egentlig veldig lave forventninger til det hele, men jeg er blitt veldig positivt overrasket over både oppmerksomheten rundt boka og tilbakemeldingene og anmeldelsene den har fått.

4. Det har gått langt over mine forventninger.

Bjørn Olav Nordahl "Nesten til stede" (Gyldendal Norsk Forlag)

1. Helt greit. Selv om jeg har levd en stund, følere jeg meg ganske grønn på dette området.

2. Hvis du prøver å være raus sjøl, blir du gjerne møtt med raushet. Det er kanskje lurt å ikke forveksle egen angst og usikkerhet med mangel på raushet hos andre.

3. Jeg synes det er et stort skritt for meg personlig, ganske utleverende, du gjør deg sårbar, på godt og vondt. Men det er neppe noe stort skritt for menneskeheten

4. Jeg tenker at jeg må legge enda mer i lanseringsarbeidet sjøl enn det jeg hadde forestilt meg. Ingenting kommer skliende på ei fjøl, aller minst publisitet.

Terje Tørrisplass ((lyrikk) Det Norske Samlaget)

1. "Debutant" er vel i utgangspunktet ein grei merkelapp. At eg ganske tidleg gjekk litt trøytt av han har vel med at det etter mitt syn har vorte overraskande mykje mediemerksemd rundt debuten. Det har vore nødvendig å jobbe mykje med meg sjølv for å kunne fokusere einsidig positivt på den uventa viraken. No når debutanttida går mot slutten og eg ser attende på alt som har skjedd, kjenner eg meg både audmjuk og takksam. Eg har levd i eit privilegium denne hausten.

2.1. Det har vel jamnt over vore eit sympatisk møte.

Benedicte Kroneberg "Ingen skal høre hvor stille det er" (CappelenDamm)

1. For meg har det bare vært glede fra ende til annen forbundet med å debutere. Jeg har hatt lyst til dette en god stund og er så glad over at jeg endelig er der. I tillegg har det gitt meg veldig motivasjon for å skrive mer, så på den måten er jo ”merkelappen” forhåpentligvis midlertidig.

2.1. Det har vært veldig fint så langt. Jeg har møtt mange nye hyggelige mennesker gjennom forlaget. Det har også vært fint å treffe andre som skriver. 

2.2. Jeg kan ikke si at jeg har merket noe til at det skal være smålig, heller at jeg som sagt har møtt mye hyggelige folk. Men jeg tenker jo at det alltid vil være forskjellige meninger om en bok, og at noen ikke vil like det jeg har skrevet.
3. Jeg tenkte at det å få gi ut en bok ville innebære å få anerkjennelse for at jeg kan skrive og at det da ville være lettere å prioritere det. Jeg har hele tiden jobbet som lærer, og har skrevet ved siden av, og det har til tider vært vanskelig å sette av tid til å gjøre det. Jeg hadde tenkt at det ville bli lettere å ta skrivingen på alvor, at noe av usikkerheten jeg følte når jeg skrev ville forsvinne.
4. Det har vært like deilig som jeg hadde forestilt meg. Det er lettere å prioritere og jobbe målrettet nå som jeg vet at det er mulig. Jeg hadde ikke tenkt så mye på selve utgivelsen og mottagelsen. Selvfølgelig syns jeg det er gøy når lesere gir meg gode tilbakemeldinger, og det er spennende med anmeldelser, men først og fremst innebærer debuten noe rent personlig for meg. Jeg føler også at jeg blir fulgt veldig godt opp fra forlagets side både før og etter lanseringen.

Eivind Riise Hauge "Victor Tukmakovs siste vinter"

1. Jo, det er vel greit det. Det går over. Debutant i dag, forhåpentligvis toboksforfatter ved en senere anledning. Men det er klart: En føler seg veldig ung, veldig uerfaren, og litt skrøpelig. Det har jo blitt en greie, det der med "debutant". Man får vel bare innfinne seg med at det er det man er. Men det er ikke noe jeg flyr rundt og sier til folk når jeg trykker hånden deres. Da synes jeg det rekker med navnet mitt.

2.1. Kultur-Norge. Hmm. Foreløpig har jeg hatt for lite interaksjon med kultur-Norge til at jeg føler jeg kan si noe vettig om det landet.

2.2. Hverdagen er foreløpig svært lik det den en gang var. Kanskje et svar litt på siden av spørsmålet, men: Det har dukket opp enkelte perifere folk fra fortiden, folk en gjerne støter på når nattemørket for lengst har senket seg, og av dem er det forbausende mange som kan fortelle om diverse skrifter de bærer på, som regel bare på idéplanet. Og de ivrer etter å berette. Det være seg alt fra spenningsbøker om norsk mafia, til strengt rimbundne dikt om livets gåter. Det bades i skrivelyst der ute!

3. Nei, jeg vet ikke, men jeg håper det vil innebære begynnelsen på et forfatterskap. Det er jo unektelig en ny fase. Man har kommet over en kneik. Noe av forvirringen og usikkerheten er lagt (midlertidig) på hyllen. Kanskje det vil innebære, i alle fall for en liten stund, en anelse ro. Igjen: Jeg vet ikke. Jeg har visst tenkt for lite på dette.
4. Litt det samme som spørsmålet over. Men boken er jo ennå temmelig fersk. Skal bli spennende når det forhåpentligvis dukker opp noen anmeldelser. Da hadde sikkert spørsmålet vært lettere å svare på.

Are Frode Søholt “Ho står i rommet mitt og brenn” (Tiden forlag, poesi)

1. For meg er merkelappen “debutant” noko positivt. Å debutere som
forfattar gir håp om fleire utgjevingar. Og ein får litt ekstra merksemd
når ein er debutant, og det er hyggeleg.

2.1. Møtet med den litterære ålmenta har vore positiv. Men eg føler at
dette møtet kom før eg debuterte. Eg har fleire vener som er forfattarar
og eg har vore på ein del skrivekurs og møtt etablerte forfattarar.
Dessutan liker eg å følgje med i kva som skjer på det litterære feltet.
På den måten har eg kjent til den litterære ålmenta ei stund.

2.2. Om kultur-Noreg er raust eller småleg. Eg er utdanna songar i tilleg
til å ha skrive ei bok. På den måten kjenner eg til både musikalske og
litterære miljø. På begge områder opplever eg kultur-Noreg som raust. Eg
opplever at kollegaer blir glad for andre sin suksess. Som litterær
debutant har eg ikkje opplevd noko som liknar på jantelova, snarare
tvert i mot.

3. Eg har aldri trudd, og trur framleis ikkje, at ei diktsamling frå meg
vil vekke stor merksemd. Eg håpa på nokre bokmeldingar, men var
førebudd på at det kanskje ikkje ville bli så mange. Eg håpa sjølvsagt
at dei bokmeldingane som kanskje ville kome ville vere positive, og det
var dei. Og eg fekk fleire bokmeldingar enn eg hadde rekna med. Eg har
også deltatt på nokre opplesingar, og det har vore hyggeleg. Eg trur
ikkje det vil bety så veldig mykje at eg har debutert anna enn ei tru på
at eg kan skrive og kanskje vil få ut ei eller fleire bøker til.

Helga Flatland "Bli hvis du kan. Reis hvis du må"

1. Når man lenge har drømt om å gi ut en
bok, og endelig får det, er "merkelappen" debutant ikke forbundet med
noe annet enn glede og stolthet for meg. Jeg har ingen negative
assosiasjoner til tittelen foreløpig – heller tvert i mot. 
2.1. Overveldende og overraskende. Jeg er overveldet over engasjementet og gledelig overrasket over litteraturinteressen.

2.2. Min erfaring er at de fleste er rause –
men det er kanskje fordi min erfaring med "kultur-Norge" stort sett har
vært med mine meddebutanter og andre unge forfattere.  Kanskje det nye
og unge litteraturnorge er rausere?
3. Jeg trodde det ville innebære indre tilfredsstillelse og større selvtillitt på egen skriving.

4. Det har gått langt over mine forventninger når det gjelder oppmerksomhet, anmeldelser og salgstall. 

Nina Lykke "Orgien, og andre fortellinger" (Oktober Forlag)

1. Å bli kalt debutant er helt i orden, har ingen problemer med det. Tvert i mot. Første gang er første gang, uansett alder.

2.1. En fin opplevelse, har stort sett fått gode anmeldelser. 

4. Å ja. For meg var som sagt hovedsaken å få ut boka. Alt annet er bonus.

Line Merethe Nyborg (CappelenDamm)

Line Berg "Slik skjer det ikke" (Kolon)

1. Er en egen tradisjon som gir litt ekstra oppmerksomhet, så helt greit!

2. Det som er smålig kan f.eks være bokhandlere som nesten bare satser på etablerte forfattere. Der taper det meste som ikke er bestselgere!
3. Er voksen og har observert bransjen en stund, så føler jeg er i balanse i forhold til forventninger. Hadde jeg debutert for ti år siden ville jeg nok vært litt mer stormannsgal, så glad jeg fikk mine 33 år før det skjedde.

4. Er mye morsommere enn jeg trodde!

Eivind Buene Enmannsorkester (roman, CappelenDamm)

1. Jeg tenker at det er helt greit, å være ‘debutant’ er en etablert litterær institusjon, og jeg synes faktisk det er litt stas. De ulike debutantarrangementene er også en fin ting, ikke minst er det en mulighet til å bli kjent med de andre debutantene.

2.1. Jeg har arbeidet i ti år som komponist, så for meg er det umulig å unngå en sammenligning med musikkfeltet. Jeg har fått en bred mottagelse, mange anmeldelser med ulike lesninger, noe man bare kan drømme om når man presenterer et nytt, stort orkesterverk med et symfoniorkester, for å ta et eksempel. Det har vært interessant å oppleve hvor mye sterkere bøkene står i offentligheten. I en by som Oslo er det ensembler, orkestre, solister og komponister som arbeider med ny musikk på et høyt internasjonalt nivå, uten at de blir synlige i medieoffentligheten. Men dersom man gir ut én bok… Ikke det at man blir løpt ned av journalister, men man befinner seg plutselig i et felt som er en selvfølgelig del av en større samtale.

2.2. Jeg har ikke sett noe til den småligheten det har vært snakket om. Norge er et veldig konsensusorientert sted, og det er synd at det er vanskelig å debattere litterære problemstillinger offentlig uten å bli beskyldt for smålighet og misunnelse. I musikkfeltet er det stort sett veldig stille på debattfronten (bortsett fra rundt cafébordene ved stengetid), og jeg skulle ønske musikken hadde noe av den debattviljen som finnes i det litterære miljøet.

3. Selve arbeidsprosessen er relativt umystisk: Man skriver på manus, får innspill fra redaktøren, skriver om igjen, helt til manus er ferdig og det er bokdesign, språkvask og hele forlagsmaskineriet før boken kommer ut og man gjør så godt man kan for at den skal nå ut til så mange som mulig (mer forlagsmaskin). Den mystiske delen av en bokutgivelse er kanskje at det føles helt greit å dele noe så intimt som en litterær tekst med så mange.

4. Ja. Det har vært litt mindre pinlig enn jeg hadde trodd.

Karine Nyborg "Ikke rart det kommer kråker" (Aschehoug)

1. Den er helt fin. Det er jo sant! Kan hende gir den lavere forventninger, det ville være synd; på den annen side markerer den at her kommer noe nytt og (kanskje) spennende.

2.2. Boka kom (i skrivende stund) for bare en drøy måned siden, men hittil har jeg ingenting å utsette på noen. Jeg føler meg vekommen og godt tatt i mot.

3. Jeg trodde: Noen få omtaler i noen få aviser, noen få, få leserreaksjoner, grenseløs stillhet, og deretter, dette hører også med i forventningen: den virkelig store skuffelsen, fordi det egentlig ikke var dette jeg hadde forventet likevel, fordi jeg det jeg egentlig hadde forventet var at verden skulle stanse, gå av hengslene, juble over min fantastiske bok.

4. Bedre enn forventet. Som sagt, storveies. Nå var kanskje ikke forventingene allverdens.

Asle Skredderberget "Metallmyk" (Gyldendal)

1. Ordet debutant har jo unektelig noe nybegynnneraktig over seg. Og det er litt rart etter mer enn 15 år i journalistikken og næringslivet å være nybegynner igjen, men det har man kanskje ikke vondt av. Jeg prøver å suge på denne karamellen, samtidig som jeg har blikket festet på de neste bøkene.

2.1. Møtet med både forlag og andre forfattere har vært veldig inspirerende. Jeg har stort sett tuslet med skrivingen for meg selv, og vekslet mellom å være full av selvtillit til å revurdere hele prosjektet som bortkastet tid. Da er det utrolig godt å møte andre som er genuint opptatt av skriving og tar det på alvor. Spesielt blant de andre debutantene på forlaget har jeg funnet et fint fellesskap, der vi prøver å løfte hverandre frem, men også de etablerte forfatterne har vist seg fra sin rause side.

2.2. Om raust eller smålig: Uten tvil; raust. Eller i hvert fall ganske normalt. De fleste kunstnere føler vel mest for egne prosjekter – noe annet ville vært rart – men jeg møter stadig folk som er nysgjerrige på det jeg har gjort, og som oppmuntrer til å satse videre.

3. Hva bokutgivelse innebærer: En følelse av å komme i mål. Å ha fullført noe. Det siste stemmer. Men jeg er langt unna målstreken.

4. Lansering er spennende og frustrerende. Jeg har fått flere svært gode anmeldelser fra f. eks DN, og mange journalister har vært interessert i tematikken jeg skriver om – norsk våpeneksportindustri og økonomisk kriminalitet. Men samtidig er det også en rekke medier som ikke har anmeldt boken overhodet. Jeg skjønner ikke helt dynamikken i kulturjournalistikken. Personlig tror jeg forlagene har mer å hente på å tenke nytt i forhold til markedsføring og merkevarebygging. De siste årene har annonsører flyttet annonsekroner over på digitale medier, men man kan vel ikke akkurat si at forlagene ligger i front her. Man tenker fortsatt veldig tradisjonelt.

Mala Wang-Naveen "Desiland"

1. Jeg synes den er uproblematisk, selv om jeg ikke alltid har blitt behandlet som en på grunn av mitt yrke som journalist.