Aktuelt

Forfattarportrett (3)

Dette portrettet av Ketil Bjørnstad stod først på trykk i Dagsavisen Helg for eit par veker sidan. Dei som vil ha heile oppslaget, med Frøydis…

bjornstad

Dette portrettet av Ketil Bjørnstad stod først på trykk i Dagsavisen Helg for eit par veker sidan. Dei som vil ha heile oppslaget, med Frøydis Falch Urbyes lotte bilde, kan óg lese det på Dagsavisens nettstad. 

Nyttårsaften 1979. Ketil Bjørnstad og vennene spiser pinnekjøtt, kålrabistappe, drikker akevitt. «Må bare strø», sier Bjørnstad og går ut, mellom trærne, og stikker fingeren dypt ned i halsen. Han kaster opp det han har spist og tenker: «Javisst: Å leve det hele. Ta det inn. Og spy det ut igjen når ingen ser det. Spise fersk og nystekt andelever og allikevel bli tynnere.» Han sniker seg inn på toalettet og pusser tennene. Ingen spørsmål om hvor han har vært, Bjørnstad; barnestjernen, musikeren, forfatteren:

 
– Man hadde ikke begreper som anoreksi og bulimi på den tida. Men det å stikke fingeren i kjeften og kaste opp, er ikke noe sunnhetstegn.

«Føles det godt? Gjør det!» Dette var blant hippiebevegelsens mantra. Unge Bjørnstad aner bare at det er sykt å kaste opp maten. Eller at slankekuren gjorde kronisk skade på kroppen hans:

– I mine svarteste øyeblikk skjønte jeg at jeg skjøv foran meg noe, en vegring mot å ta konsekvensene for det jeg ante kanskje hadde skjedd.

Bensin. Den kryptiske adressen «Mosseveien 205 H102» skjuler et fabelaktig hjem. Innerst i en parkeringsplass ved Mosseveien er en port til trapper over bratte berg, gjennom småskog, ned mot fjorden. «205» var bensinstasjon, og «H102» stasjonsmesterens bolig. Bjørnstad liker industribygg, synes Odda er vakker og vurderte en gang å flytte dit. Når Bjørnstad og fruen passerer fabrikker med tårn, kanskje et hjørnevindu, peker fruen og sier: «Der kunne du bodd, Ketil!» Men han bor i et trehus på flere etasjer, midt i skogen, rett ved fjorden. Dørskiltet er bronse, inngravert «Ketil og Catharina». Jeg beklager at jeg er litt sen.

– Det passer bra. Jeg kom nettopp fra Åmål, kjørte og hentet datteren min. «Du må se Fucking Åmål», sa jeg til henne. Har du vært i Åmål?

Bjørnstad elsker å kjøre bil. Heldigvis har han råd til å fylle tanken full. På syttitallet fyller han tanken for faren som brukte alle pengene på et hus på Frogner. Bare oljestreiken får Ketil til å sette bilen hjemme og ta tog til konsert- og opplesningsjobber. Mens Ole Paus drikker fyldig rødvin og Jens Bjørneboe vodka, velger Bjørnstad ofte Farris og ser, hører og husker en særlig viktig periode i norsk musikk og litteratur. Dette skildrer han i «Syttitallet», boken som trykkes akkurat nå mens Bjørnstad åpner dørene og lar meg gå først inn i gangen, som er isolert av bøker og plater. Lunt, trivelig. Bjørnstad blir kalt Norges hyggeligste forfatter. «Den største misforståelsen. Jeg kjenner minst ti som ville sagt det motsatte», er hans kommentar.

– Hvor ønsker du å sitte, hva drikke, er du allergisk mot katter?

Han har drøye to timer å gi før han skal ta med familien på restaurant. Før reiste han «alltid». Arbeidet med «Verden som var min» tar tid. Og:

– Jeg er familiefar nå.

Ikke «slanke-forfatter». Når dette er sagt: Glem ordet «slanking» i forbindelse med Bjørnstad. At han slanket seg, er gammelt nytt og bare en liten bit av hans unike livshistorie. Hans siste bok er en ny og opplysende innsidefortelling fra norsk musikk- og litteraturmiljø på syttitallet. Når jeg likevel velger å åpne portrettet med dette, er det fordi boken slutter med denne oppkastscenen og inviterer til å snakke om og avstigmatisere et fortsatt noe undertrykt og underkommunisert tema: Å være ung gutt og ha spiseforstyrrelse. Bjørnstad kan komme tilbake til temaet i neste bok i serien «Verden som var min». Hvis han klarer. Og hvis han vil. Bjørnstad har mer enn nok av annet materiale, andre historier, karakterer, opplevelser, erfaringer, erindringer å ta av, da han har vært særdeles til stede fysisk og mentalt i norsk kunsts formative tiår.

 

Tilbaketrukket. Bjørnstad vokser opp på vestkanten med en tydelig, men kjærlig far og omsorgsfull mor, mormor og storebror. Han beskriver barndommen som lykkelig, får private pianotimer fra Amalie Christie, er uvanlig flink og debuterer som konsertpianist bare 16 år gammel. Bela Bartoks tredje klaverkonsert. Et vidunderbarn. Men det mest intime er vanskelig. Når han er 18, veier han 130 kilo og tror at han aldri får ligge med en kvinne. Mens amerikanske astronauter er tapt i en kapsel i rommet, begynner Bjørnstad astronautdietten: Protein, ingen karbohydrat. Steinsopp, biff og ostestykker, og halverer nesten vekten:

– Femogseksti kilo på fem måneder. Det er ikke sånn som man gjør.

– Ble du veiledet?

– Ja, litt. Men det var nok «da eller aldri» for meg. Det var veldig viktig da. Det gjorde noe med meg å forandre meg fra bare å være den feite pianisten til å tørre være en gutt som kunne legge armen rundt en kvinne. Løgnene …

– Løgner?

– Eller mangel på tydelighet, som reisen nordover …: Jeg innser i ettertid hvor viktige disse menneskene var for meg.

«Reisen nordover» er når unge Bjørnstad reiser som gjestelærer og kunstner til folkehøyskoler i Midt-Norge. Han møter «Rødhette» som forteller at hun har lært mye om sex denne vinteren. Bjørnstad blir fysisk lett i en tid av kulturell og seksuell frigjøring. I samfunnet og Bjørnstad er det kamper, som mellom hippietidas ideelle drøm og AKP-ml-vennene, mellom forlovelse og utroskap, mellom mormor som venter på at Ketil skal gifte seg og alt dette andre som kommer med selvtilliten: draget på kvinnene, avtaler med musikksjefer som Kristian Lange i NRK om opptak, og konsertene. Bjørnstad lever for lengst et liv på veien, mellom Lillehammer, Hønefoss, Bærum, Elverum, og spiller konsert på konsert.

– Jeg liker ikke å stå på scenen engang.

Friheten. Bjørnstad er i sitt formative tiår; tar avgjørelsen om å bli musiker og forfatter. Ikke steinerskolepedagog eller student. Den viktigste avgjørelsen, tror han selv, er å oppsøke Ole Paus:

Bjørnstad anmelder Ole Paus’ debutskive for Aftenposten og gir en panegyri. Resolutt, med avisen under armen, vandrer Bjørnstad til Eckersberggate 10 og ringer på klokken med «Heldal/Solvang». OPaus slipper den fremmede, yngre mannen inn. «Du er et geni», sier Bjørnstad. Fra nå av er de venner, og Eckersberggate og Club 7 Bjørnstads andre og tredje hjem. Paus introduserer Bjørnstad til sin omgangskrets av kompiser og kvinner, til netter med tung rødvin, dyp samtale og spontan låt-mekking. Til Paus’ hjem kommer Jens Bjørneboe, Georg Johannessen, Alf Cranner og Erik Bye, direkte fra Marienlyst etter NRK-opptak som 90 prosent av befolkningen ser.

– Det var et voldsomt press på Erik. Det var annerledes enn i dag. Men selv i et rom med kjempen Erik Bye var det Ole som folk ble trukket til.

Paus og Bjørnstad blir bestevenner, samarbeidspartnere, sammen på turneer og andre reiser.

– Jeg har ingen fortjeneste selv av hvem jeg har blitt, men er resultatet av de menneskene jeg har involvert meg i. Jeg har aldri studert. Kveldene i Eckersberggate var min utdannelse. Uten Ole hadde jeg antakelig glidd tilbake til den klassiske musikken og dens hierarki.

Ikke bare tilbake til den klassiske musikken. Kanskje også inn i AKP-ml.

Press. Innenfra unge Bjørnstad presser krav om å holde vekten, prestere på scenen. Samtidig er det forventninger utenfra, om leveringer og prestasjoner. Krav om å ta stilling til EF, partitilhørighet, plassering på skalaen «bare kommunist» – og marxist-leninisme.

– Jeg er sosialist. Det kjenner jeg i bunnen av mitt hjerte.

Bjørnstad er venn med både Finn Alnæs og Georg Johannessen, som Alnæs sloss med. Bjørnstad er venn med de mer konservative og de venstreradikale. AKP-ml-venner vil ha ham i partiet. «Jeg er ingen arbeider», svarer Bjørnstad. Men han kan ikke støtte opp om forakten som Finn Alnæs viser ham om marxist-leninistene. «Jeg kjenner på en feighet, vil ikke komme i opposisjon til venstresiden, tilhører venstresiden, selv om Ole har gjort seg fullstendig uavhengig», skriver Bjørnstad.

– Jeg skammer meg over at jeg ikke var mer tydelig over mitt politiske standpunkt. Jeg kunne vært mer politisk.

Selv om han blir tynn og muskuløs, kjenner han skam, selvforakt, krav om å miste enda noen kilo. Samtidig fanger han opp signalene fra samfunnet og menneskene rundt seg.

– Jeg var i tjueårene og skulle frigjøre meg fra autoritetene. Men så kommer en ny autoritet, AKP-ml, og dominerer.

– Var de så mange som sognet til AKP-ml?

– Oppslutningen til partiet var bare på rundt én prosent, tror jeg. Men de var intelligentsiaen. Mange navn betydde svært mye, som Toril Brekke, Jon Michelet, Dag Solstad og så videre.

– Hva er paradokset i at de ønsket en frihet, men samtidig var autoritære?

– De ønsket en frihet for folket, men en total lydighet. De hadde en skremmende partistruktur. Vi hadde hatt hippietida. Skulle vi nå gå inn igjen i dette skapet hvor man hadde hemmelige navn og koder for ting? Vi var så nær en utopi, å være unge mennesker som levde sammen i fred. Kollektivtanken var stor. Og så ble det helt galt.

– Bebreider du dem?

– Nei, vi var så unge på den tida.

Dobbel. Bjørnstad kjenner syttitallets dobbelthet på kroppen. Den ene dagen hilser han på Brigitte Bardot i filmstudioet og er dødsens forelsket i henne. Dagen etter kjører han radiobil i et tivoli.

– Jeg hadde en lang barndom og fikk lenge være naiv. Foreldrene mine hadde nok sine konflikter. Men det viktige var at de ønsket broren min og meg vel. Uansett hvor mye dumt jeg fant på, støttet de meg.

Foreldrene åpner dørene på Frogner for Bjørnstads venninner og venner. En dag kommer sønnen hjem med Ole, Erik Bye og Georg Johannessen. Johannessen har allerede da en posisjon som en av de viktige intellektuelle; av de store tenkerne og gode poetene. Men mormoren har ikke lest om ham ennå og møter Johannessen intuitivt. Hun opplever retorikknestoren som en trivelig, varm og pratsom herre fra Bergen. Hennes blikk er det definerende, for Bjørnstad.

– Med så positive erfaringer med familieliv: Hvordan var det å oppdage at du ikke kan bidra til å sette et barn til verden?

– Det var noe som kom senere. Jeg skal prøve å skrive noe om det i «Åttitallet». Hvis jeg får det til.

– Det er dramatiske og alvorlige ting.

– Jeg var i ubalanse. En dyp selvforakt for alt man ikke får til og mestrer i sitt innerste, mest intime liv. Da er dette med kropp … også for menn; dette er ikke bare en kvinneproblematikk, selv om kroppsidealene for dem er ekstreme.

Så lar Bjørnstad bøker, plater, konserter komme til verden. Mens han lager tretti bøker, femti plater og hundrevis av konserter, murrer bange anelser. Nå er han midt i et selvbiografisk romanprosjekt i «Min kamp» – størrelse. Andre bindet kommer ut denne helgen. Sammen med forfatterens innerste hemmeligheter. Hvordan føles det?

– Tida fra jeg sender fra meg siste korrektur og til den kommer ut, er de mest nervepirrende. Du møter meg på det mest vanskelige nå.

– Er du særlig spent på nettopp denne boken?

– Det er tettere på alt; også på mennesker som har vært viktige for meg.

De har også vært viktige for norsk kunsthistorie, som Ole Paus, Jens Bjørneboe, Finn Alnæs, Erik Bye, Georg Johannessen, Håkon Bleken, Finn Kalvik, Henny Moan, André Bjerke, Inger Lise Rypdal, Inger Hagerup.

Rollene. «Syttitallet» har tre hovedpersoner: Paus, og Bjørnstad som «jeg» og «ham». Når fortellinger blir for pinlige eller tett på, skriver Bjørnstad i tredjeperson. Men første visitt hos Paus er i jeg-form: «Han gransker meg ikke, ser knapt på meg. Likevel vet jeg at han får med seg alt jeg sier, hvordan jeg snakker, hvordan jeg sitter.»

Som forfatter snur Bjørnstad rollene. Han får med seg alt som Paus og andre sier, hvordan de snakker og sitter. Paus var den første leseren av manus. «Du må ikke skygge unna, må ikke ta så mye hensyn», sa Paus.

– Har de andre du beskriver, lest manus?

– Noen har lest punktvis. Andre sier: «Skriv hva du vil.» Jeg har sendt alle forhåndseksemplarer.

– Hvorfor er du så forsiktig?

– Kunst som dreper, har ikke livets rett. Kunsten skal være farlig. Og hvis farlig for et menneske, så farlig for den som skaper den.

Bjørnstad husker «Sangen om den røde rubin». Kvinnen som romanskikkelsen var formet etter, skal ha gått til grunne.

– Kunsten skal ikke skade andre enn den som skaper den. Kunstneren skal ikke utlevere andre enn seg selv.

– Du utleverer Ketil.

– Ja, den er farligere for meg på grunn av de intime tingene. Men enhver som driver kunstnerisk virksomhet, blir aldri kvitt det at vi blir bedømt.

– Hva forventer du av mottakelsen?

– Jeg leser alltid anmeldelser, også ved motstand. Det er å vise et minimum av interesse for det man driver med. Om dette prosjektet er jeg spent på hva anmelderne vektlegger, og om de vil se det politiske planet.

– «Men hva vil du med diktene dine?» Du fikk dette spørsmålet flere ganger da debutsamlingen din kom. Hva vil du med «Syttitallet»?

– Å formidle temperaturen fra et tiår som jeg aldri vil glemme. Man så hverandres moralske standpunkt veldig tydelig, fra det mer korttenkte aggressive til andre ytterpunkt.

Sommerdag ved fjorden. Nå skriver han på bind 3, «Åttitallet», på kontoret i andre og øverste etasje av et hus som får fotografen, når også hun endelig finner fram, til å bryte ut: «Her vil jeg bo!» Han bor råflott, men bor seg ikke i hjel. Tvert om. Huset er tilbaketrukket. Fra balkongen har vi utsikt over fjorden og Ulvøya og mot Nesodden. Vi hører bare vinden i trærne, skvulp fra bølgene og gledeshyl fra badende somaliere i våtdrakt. Ikke en lyd fra E-18.

– Jeg har en tilbaketrukket, mer asosial side. Jeg er ikke den som går sist hjem fra party.

– Du kaller serien «Verden som var min». Opplevelsen av å miste kontroll i eget liv kan være bakgrunn for spiseforstyrrelser. Eide du ditt eget liv?

– Det er tydelig ved slutten av «Syttitallet» at jeg var på vei inn i en spiseforstyrrelse. Men det fantes ingen diagnoser den gang for oss vanlige folk. Så jeg skjønte nok ikke selv hva som skjedde.

Når jeg spør om hvor alvorlig det var, hvor langt det gikk, tar Bjørnstad meg med til kontoret. Over en bokhylle henger et fotografi fra svaberg, en sommerdag. Bjørnstad i kortbukser og T-skjorte, vis-à-vis Ole Paus. Begge solbrune, i solbriller, blide. Bjørnstad er påfallende tynn. Tynn på den måten som ville fått folk til å snu seg etter ham på gaten. Han har skygger og søkk under kinnbeina, kragebeinet, ved knehasen.

– Jeg var ikke på mitt tynneste.

– Hvorfor sa ingen ifra?

– Man hadde ikke begreper for slikt på den tida. Jeg så en halv episode av Skam, har dere sett den, sier han og ser på fotografen, som nikker.

– Jeg fikk bakoversveis av presset som unge mennesker har om utseende i dag.

Det er tid for helt nye bilder; ut til hagen, forbi frukttrær med eple- og pærekart og frodige, frukttunge tomatplanter under trappen. Hagen går over til strand, som går over til berg, en båt. «Vi hadde ikke hatt råd til dette i dag», sier Bjørnstad og nevner flere ganger hvor heldige de var med prisen og tida; at fruen kommer fra Bekkelaget og visste at tomten var en skjult perle. Fra brygga fisker datteren Fanny (14) torsk som hun tilbereder selv. Men nå skal de snart til restauranten, asiatisk, valgt av Fanny.

Forfatteren unnskylder sin manglende evne til å posere. Han mener å burde kunne det nå, så mange skuespillere som han kjenner. Men fotografen er fornøyd og viser Bjørnstad et bilde. «Det bygger vel opp under selvbildet?» spør hun.

Jo, Bjørnstad nikker bekreftende, sier at bildet er fint.