TOM EGELAND
Var journalist, og har gitt ut bøker siden 1988, i hovedsak krim, thrilelre og mysteriebøker. Egeland er også styremedlem i DnF.
Hva underviser du i?
Jeg har holdt en håndfull skrivekurs i regi av InspiraTour, der deltagerne har blitt med til London og Dublin. Det er et praktisk skrivekurs med fokus på litterære teknikker, språk og stil, kriminallitteratur og generell litteratur, litterære figurer og dialog – ja, i grunnen hele verktøykassa.
Hva vil du at kursdeltakerne dine skal lære?
Som jeg alltid sier: Jeg kan ikke lære noen å bli forfatter. Men jeg kan kanskje inspirere, og jeg kan synliggjøre hvordan jeg personlig arbeider med mine bøker, og hvordan jeg tenker rundt det å skrive.
Hva gjør du for å få kursdeltakere til å skrive?
Utover å inspirere dem, gjør jeg ingen verdens ting. Men det er kjempehyggelig å bli kjent med dem og å oppleve en fremmed by sammen med dem.
Har du nytte av metodene dine?
Ja, det er jo derfor jeg lærer dem bort. Men det er også nyttig å teste dem ut på andre, få spørsmål og synspunkter som kan utfordre meg.
VIDAR KVALSHAUG
Hva underviser du i?
I å tenke som en forfatter. Jeg sier i utlysingsteksten at jeg ikke kan lære dem å skrive, men få dem til å tenke som en forfatter og at de etter en intensiv helg garantert blir litt bedre lesere av bøker og seere av serier og filmer.
Hva vil du at kursdeltakerne dine skal få ut av det?
Målet er at i løpet av en 12-18 timers helg skal ha fått skikk på eller fullført en historie eller lyst til å fullføre enda mer.
Hva gjør du for å få kursdeltakere til å skrive?
Jeg begynner med å si: «Jeg vil ikke vite hva dere har skrevet, skriver på eller hva slags ambisjoner dere har. Fortell meg hva dere heter, hvor gamle dere er og hva dere er aller mest redd for. Du begynner». Og så begynner de for åpen gruppe på opp mot 28 personer: Mange er redde for de «vanlige» tingene som å miste familien, døden, sykdom. I grimstad var det bemerkelsesverdig mange som var redde for åpne havstrekker. Andre svrer prosaiske ting som : «Jeg er redd for slanger, edderkopper, klovner og busstopp», men tingen er at alle har lagt en konflikt på bordet i løpet av denne seansen. Å være redd er en betydelig konflikt. Så går vi rett inn i hva en konflikt er. Ingen litteratur uten, og jeg ber dem skrive ned stikkordene hva som skjer med dem når de er redde. Da er vi egentlig i gang med skrivingen.
med dem.
Har du nytte av metodene dine?
Ja, dette med konflikt, skrive noen lister med egenskaper hos karakter, tegne ut boka på et stort ark, bruke farger for temperatur etc, er fine ting. Pleier henvise folk til Stephen Kings «Om å skrive», den er et fint lavterskeltilbud inn i hva det handler om. Forøvrig er det utrolig mye råtten literatur om å skrive. Hvordan bli rik, berømt etc. Folk må styre unna slike ting.
MERETE MORKEN ANDERSEN
Redaktør, faglig leder ved Aschehougs forfatterskole, og forfatter som debuterte med en roman i 1988. Hun har siden gitt ut romaner, lyrikk, sakprosa.
Hva underviser du i?
Jeg underviser i både skjønnlitterær og faglitterær skriving – hvis det da gir mening å skille de to.(Det gjør det selvsagt til en viss grad.) Jeg underviser på Master i faglitterær skriving ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold. Dit kommer alle slags fagfolk som vil lære mer om å formidle fag et sitt. I løpet av studiet må de innom de fleste sjangre – som dokumentar, biografi og selvbiografi, essayistikk og reiselitteratur – og alle disse har jo ofte skjønnlitterære elementer.
Jeg reiser også en god del rundt og holder skrivekurs for akademikere på universiteter og høgskoler, eller andre institusjoner der noen har funnet ut at de må få fart og form på skrivingen. (Doktorgradsavhandlinger, post doc-arbeid, felles forskningsprosjekter osv.)
Siden jeg har bakgrunn som terapeut (psykodrama), bruker jeg også skrivingen som et av verktøyene i grupper der folk kommer for å finne ut av seg selv. Det er gjerne folk som har gått på en smell av et eller annet slag, av de smellene som de fleste liv byr på. Et par ganger i året reiser jeg til et italiensk kloster for å jobbe på denne måten. Da har vi god tid, så hver enkelt får individuell veiledning på tekstene sine, i tillegg til at vi jobber i grupper på ulikt vis.
Noen ganger lager jeg også spesialsnekrede kurs for grupper som har vært på kurs med meg før, for eksempel i klosteret, og som har funnet ut at de vil ha mer. I så fall finner de gjerne et sted som vi kan reise til sammen for å fordype oss i prosjektene til den enkelte. Det kan være her i landet, eller i utlandet.
Nå i høst holder jeg et kurs som heter Livsfortellinger på Litteraturhuset i Oslo. Dit kommer folk som vil lære mer om hvordan man kan skrive om et liv – enten sitt eget, eller noen andres liv. Jeg har etter hvert fått en god del erfaring med biografisk skriving, siden jeg holder på med en kollektiv biografi om Amalie Skram og hennes tid.
Og så brukes jeg en del i individuell veiledning av større skriveprosjekter innenfor flere kunstarter. Nå for tiden er jeg for eksempel en del på Kunsthøgskolen og jobber med de som skriver scenetekster.
Hva vil du at kursdeltakerne dine skal lære?
Det de selv ønsket å få ut av det da de meldte seg på kurset – pluss en god del ekstra som de ikke hadde fantasi til å forestille seg at de ønsket seg. Det siste er det morsomste; å gi folk det de blir overrasket over at de vil ha.
Hva gjør du for å få kursdeltakere til å skrive?
Jeg setter på dem startkabler av ulikt slag. Jeg har skrevet en bok, Skriveboka (2008) der jeg beskriver mange slike startkabler, og mange kommer fordi de har lest den boka og har bestemte forestillinger om hvilke startkabler som vil funke for dem. Noen av startkablene går selvsagt ut på å skrive i vei etter bestemte regler, mens andre er mer snedige. Men alle har det til felles at personen må gjøre noe hun eller han ikke selv hadde kommet på. Det gjelder å få ristet litt på det som har stivnet.
Og så bruker jeg mye tid på å få koblet sammen folk som jeg tror vil ha glede av hverandre i ulike skrivefellesskap, og trene dem i å bli gode lesere for hverandre. Det kan ofte være det viktigste som kommer ut av et skrivekurs; at folk har funnet noen å leke med når kurset er slutt. Utfordringen ligger som regel ikke i å få noe til å skje på selve kurset – men at det skal fortsette å skje etter at folk er kommet hjem og hverdagen presser seg på med alle sine hverdagsgreier som skal gjøres. Det fins en del kurs-junkies der ute, men det er sjelden de som ender opp som virkelige forfattere.
Har du nytte av metodene dine?
Så klart. Ellers hadde jeg jo ikke våget å bruke dem på andre. Jeg er som en lege som tester ut all medisinen hun planlegger å gi til pasientene sine, på seg selv først. Jeg bruker mye tid på å studere pussige bivirkninger og lure på hvorfor en medisin ikke virker.
RUNE F. HJEMÅS
Redaktør for miniforlaget og – tidsskriftet Beijing Trondheim. Debuterte med en kortprosasamling i 2008, og har siden gitt ut noveller og en samling dikt.
Hva underviser du i?
Jeg har i et par år holdt skrivekurs for ungdom i alderen 16-20 år, sammen med Mathias R. Samuelsen og i regi av Norsk Forfattersentrum. Den modellen vi føler har fungert best er en runde med nybegynnerkurs på høsten og et oppfølgingstilbud på våren. Vi har et begrenset antall timer til rådighet, og det handler mye om de grunnleggende tingene – hva som er forskjellen på et kunstspråk og hverdagsspråket, hvordan man leser en tekst litterært, forholdet mellom tekst og forfatter, osv. Vi føler også at vi driver en litt geriljaaktig mot-undervisning i forhold til det de lærer om skriving på skolen; å skrive godt har ingenting med grammatikk å gjøre. Hos oss er det ikke noe som er «feil», språklige uregelmessigheter kan tvert i mot være litterære grep vi kan diskutere på kunstneriske premisser. Det tror vi de tåler å høre. De er jo smarte, de ungene.
Hva vil du at kursdeltakerne dine skal lære?
Noe av det viktigste vi kan gi dem er opplevelsen av å få tekstene sine tatt på alvor. Gjennom å jobbe med tekst i gruppe håper vi å kunne gjøre dem trygge på å gi og motta tilbakemeldinger, gjøre dem komfortable med å dele llitteraturen sin med andre. Ettersom dette er det eneste tilbudet til ungdom med interesse for litterær skriving i Trondheim, er det sosiale en viktig del av det. Det er flott å se at nye vennskap vokser ut av ønsket om å skrive, at folk som ellers ikke ville ha møttes finner frem til hverandre. I en tid dominert av sosiale medier tror vi det er spesielt viktig med slike fysiske møtesteder, alt kan tross alt ikke erstattes av en app.
Hva gjør du for å få kursdeltakere til å skrive?
Det er faktisk overraskende lett. Vi blir stadig imponert over hvor uredde, spontane og allsidige kursdeltakerne våre er. Vi pleier å åpne kursene med Hemingways seksordsnovelle; det er en fin måte å komme i gang på, og fungerer godt som en måte å illustrere hvordan det litterære blikket kan avdekke uante mengder undertekst i en kort og tilsynelatende enkel tekst. Vi pleier også å be dem gjendikte et dikt – «My Makeup» av Rochelle Kraut – for å vise hvordan små ordvalg kan åpne for ulike tolkninger. I oppfølgingskurset fokuserer vi mer på å arbeide med en enkelttekst over tid, men vi gir dem noen småoppgaver likevel; twitternoveller, f.eks., sånn som Frode Grytten. Det er jo pionerarbeid for skriveundervisning han drevet med der.
Har du nytte av metodene dine?
Næh, jeg skulle ønske det, men vet du hva; når man sitter der og skal skrive sine egne ting og være Forfatter kommer det noe forstokket over en igjen, og det virker fjernt å dra i gang med en seksordsnovelle for seg selv. Jeg har selv gått på Skrivekunstakademiet og vært gjennom «elev-perioden», og på en måte føles det som et tilbakelagt stadium. Samtidig; møtene med de skrivende ungdommene får meg noen ganger til å tenke tilbake på hvordan jeg selv var i den alderen og hva som motiverte meg den gangen. Det er jo noe det kan være verdt å reflektere rundt i blant, når man sitter der og baler med manusene sine og føler at alt man gjør er å stå ute i et ustoppelig regn og vanne døde blomster.
HENRIK LANGELAND
Litteraturforsker, og forfatter som debuterte i 2000 med Requiem. Langeland skriver sakprosa og romaner, den siste Fyrsten (2013).
Hva underviser du i?
Fortelleteknikker.
Hva vil du at kursdeltakerne dine skal lære?
Forstå hvordan fortellinger fungerer og hvordan de blir lest.
Hva gjør du for å få kursdeltakere til å skrive?
Fordøker å inspirere dem til å se hvilke litterære muligheter som ligger i å beherske grunnleggende fortelleforståelse.
Har du nytte av metodene dine?
Uten dem ville jeg ikke kunnet skrive romaner.