Aktuelt

Forsøk på en sommer

Ingen sommer uten sommerbrev, bøker, lesning og skrivende tanker. Nå som vi er inne i tjukkeste juli, har vi sikret oss tre oftereistende forfatteres brev…

volcano

Ingen sommer uten sommerbrev, bøker, lesning og skrivende tanker. Nå som vi er inne i tjukkeste juli, har vi sikret oss tre oftereistende forfatteres brev fra sitt sommerståsted. Først ute er Gunstein Bakke, som spør seg hvor det er blitt av boken han aldri fikk lest.

Sommeren er blitt lengre, det er bøndene som sier det, to uker, en i hver ende, for ikke å si onn, i løpet av bare et tiår. Men hva er en sommer om ikke mai, juni, juli, august, og snart en snyt september. Hvem kan påstå at disse månedene har noe med hverandre å gjøre, foruten et visst naboskap. Grønne, gresselige juli for å gå rakt på sak, er et helvete bare januar kan måle seg med: der en årstid har utmattet seg selv, mistet humøret midt på høyden og holder det gående; utbrent, og likevel alt dette regnet; utvasket, og likevel all denne sola. I juli er jeg i Norge, kommer ingen vei med andre ord, anser ikke det å komme noen vei som et alternativ. Reiser til utlandet må finne sted vår eller høst, i sjeldnere tilfeller vinter, mens sommeren liksom hører til her, ja, det er her den er hjemme, juli like mye som eksplosive mai eller august med sine u-ers dyp (der et lag humus alt kan anes over midtsommers grønt). Jo lenger nord, jo bedre. Hva er mørkets hjerte om ikke midnattssol.

Tanken om sommeren i oss, den løfter jeg, den løfter meg. Men juli, juli kommer med sommerens flathet, dens utflatning, som når en oppsøker (hvis jeg likevel hadde dratt min vei) et eksotisk reisemål og får se den endeløse sletten, ingenting-et. Utenfor juli er det sant om sommeren at den løfter nettene, nettene er sommeren, vi skal ikkje sova burt sumarnatta, et bud, en sang for Norge. Dagene, er uten vesen om sommeren. Dette er ikke sant, men talentet for å skjelne vesenet er ikke så godt utviklet, bortsett fra hos bøndene. Vi er alle bønder, men snø er en eldre kunnskap, eldre også enn bonden. Snø er en svinnende kunnskap, på hell og i helling, men ennå kommer de færreste og sier at dette er en kjølig bok, svart, den må du lese om vinteren, i februar. Helst nord for Rana (i det forvokste, hjerteløse mørket). Hvorfor ikke, igrunn? Futuristenes kokebok angir eksakt hvor visse måltider må inntas. En villa ved Como-sjøen, blant annet. Og mister du din elskede, bak og et henne, ham. Skal en derimot skrive Frankenstein, en annen slags kjærlighet, må det skje ved en annen sjø, i Sveits, året må være 1816, en sommer gått til grunne under vulkanskyer, det er den sjansen du har. Det finnes, fortsatt, lys for å lese, tid for å skrive, vin for å drikke, venner finnes, veddemål. I år holder Mount Tambora seg i ro, men med litt mer eller mindre flaks kunne jeg for noen måneder siden blitt sittende fast under vulkanskyene fra Chaitén, Chile; hva kunne jeg ikke ha funnet på, av natur, over-natur, så å si, under en slik himmel.

Nord-Trøndelag, altså noe sør for mørkets hjerte, ultimo juni, åtte grader ute, mot normalt (tross alt). For kroppsarbeid er været godt, uteværet altså, for å skrive og lese er inneværet ditto. Dette er robust, med en slik holdning kommer en langt, en blir i det minste værende, og lys er tross alt noe jeg forbinder med snø og papir, med mørke samme sak. Jeg husker likevel at i godvær – slikt et snilt, plumpt ord – går det sommerstid an å lese ute, så merkelig det klinger: lese ute, annerledes enn sitte inne, for eksempel, eller skrive inne. Lyset i papiret blir først og fremst sterkere. Et lys i et annet. Det setter øynene på prøve, lyset, og bokstavene er eneste mulige redning, ved å holde seg til det svarte rekkeverket stuper en ikke. Av og til gir rekkverket etter, det er ikke tull, folk har blitt snøblinde av å lese, erfaringen skal være svært smertefull. Lyset ble vanvittig, det så ut til å ha gått fra forstanden; det kastet seg over meg uten mål og mening. En må beskytte seg, også om sommeren, til og med for sommerlektyren, dette gjelder altså sommerlektøren, en lektor på en lekter, i drift: smør sunblock på sidene, faktor i trynet. Vær forberedt, livet forandrer seg, en ulykke skjer; en handling en er inne i, tar slutt, for eksempel. Eller en jeg-person dør. Hva gjør en da? Skaffer seg et liv?

Av utålmodighet lukkes bøker etter 30-40 sider om jeg ikke trenger dem, det vil si om de ikke skaffer meg et liv, for noe liv har jeg egentlig ikke, det må komme til meg, jeg tar imot, skulle jeg likevel ha noe selv, må andre ta imot det. Det er noe en drømmer, eller tenker, eller vil. Til slutt skriver jeg den setningen jeg leser, våkner brent av åtte grader.

Setesdal, primo juli. I juli drar jeg ikke noe sted, det vil si hjem, rundt om i Norge, og alle disse hjemlige stedene dukker det opp bøker, ventende slik bøker venter; i en kjeller har mus gnagd på pappkassene og lort triller ut mellom bindene. Disse bøkene frakter jeg mellom hjem og gjemmer, kaster nesten aldri noen, leser få, flytter dem ustanselig. I Oslo fyller jeg en bil med bøker og tenker hele veien over arendalsheiene på lufttrykket jeg burde sjekket i dekkene (samt på den gamle de brøt seg inn hos og skamdengte og satte fyr på, han gikk der alltid langs veien, het det). Kassene er færre enn bøkene og en del blir liggende løst; to eksemplarer av Krater på krater havner oppå hverandre. Motsatt og i fortsettelsen skulle jeg gjerne visst hvor Under the volcano, som jeg aldri har fått lest, kan befinne seg, i hyllene, kassene, loftene og kjellerne, dernest – fordi den nå lokker mer enn de få bøkene jeg bevisst, så å si, som en utilstrekkelig motvekt, siden det bevisst medbrakte sjelden kan konkurrere med det tilfeldiges lokkelse, har brakt med meg – om jeg bør vente til den således dukker opp, eller anskaffe en ny. Ingen av delene kommer til å hende i sommer, i stedet kommer jeg kanskje til å lese boka som ligger på nattbordet fra i fjor, som jeg heller ikke da leste, imidlertid leste jeg den for mange år siden, i hvert fall tror jeg det, og nå er den nok en gang befruktet, så får vi se. Det er sommer, en vet aldri. Tell me about the things we used to do on grass.

Nå vel. Nattbordsboka blir værende der den er, reservert for den lille, hypnoselignende lesefasen før innsovningen, på sitt vis en spesialisert tilværelse, lik en tjeners, en bøddels (eller kanskje helst som hos en kurv-uthender i matvarebutikkene i østblokkland, hvis oppgave og nidkjærhet var uløselig knyttet til egen overflødighet). Etter få dager ligger imidlertid en rekke andre bøker oppslått rundt omkring, ikke lenger ventende, eller snarere enda mer, på en hjelpeløs måte, mer utsatt, med magen ned (som om noen har satt seg på dem) i bordflater og stolseter, utrangerte harddisker og utedobenker. Mellom håpet og forulykningen: der ligger de. Et oppslagsverk om hinduismen; Mircea Cartarescu; Horacio Quiroga; Terje Holtet Larsen; en gammel pocket fra et loppemarked med tittelen Devils, Drugs and Doctors. Blant ulike manusbunker som allerede utkjemper tause slag med høykjøring og gressklipping og Tour de France, skal disse bøkene og etter hvert enda flere prøve (for det er deres eneste håp) å lette i løpet av sommeren, holdes i luften av hender og bli – i timer, minutter, sekunder – en del av en kropp, et lektørlegeme, før de lander i hylle og høst, den andre bokhøsten, mørkere og viktigere, for der å endelig få lukke seg igjen, gjemmes og glemmes i ryggenes solidaritet, mens de stive i musklene, såre i limet gjenfinner fasongen under presset fra naboene.

Men hvor tusan er Under the Volcano.

Gunstein Bakke