– Hiv mannskiten!

Innlegget står i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hiv-mannskiten-1.1062427 Det finnes et litterært råd med de beste blant norske forfattere. De som har skrevet seg gjennom bok etter bok…

uten_navn
  • Innlegget står i Dagsavisen: http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/hiv-mannskiten-1.1062427

Det finnes et litterært råd med de beste blant norske forfattere. De som har skrevet seg gjennom bok etter bok og kommet ut på den andre sida. De som har vist at de vet hvordan god litteratur ser ut. Det finnes et råd på ni stykker som sitter rundt om i hele landet. Som skriver på begge målformer, fra alle forlag og sjangre. Ni stykker som hver uke får postkassa fylt opp til randen av ny norsk skjønnlitteratur. Ektefellene har sluttet å sukke når de henter posten. Barna har sluttet å spørre når bokstablene vokser opp mot taket. Hele familien holder kjeft når de sitter der i stua overgrodd av alle disse bøkene og leser og leser og leser. Og her kan vi stanse. Bare her. Ved at vi i Norge har disse ni som leser alt. Hvert ord en vordende debutant, en etablert poet og en velrennomert prosaist. Hvilken annen kulturminister kan skryte på et ministerrådsmøte av å ha ordnet seg slik at vi har noen med det totale overblikk over hele det litterære landskapet?

Det finnes et råd. En gang i året møtes de. De møtes flere ganger, men jeg tenker særlig på denne ene gangen, i slutten av januar der disse ni møtes. All denne lesninga, all denne tenkningen gjennom året samles i et rom i noen dager. De skal finne ut hvilke av alle disse bøkene som virkelig lever, hvor det slår gnister, hvem som har et språk som sprenger grenser, som peker framover, hvem som har potensial til å vokse, hvilke bøker som skinner, uavhengig av medieoppmerksomhet, anmeldelser eller status eller navn eller noe annet. Så tildeler de stipender basert på det de har lest og diskutert seg fram til. Stipender som gjør det mulig for forfatterskap å utvikle seg over år og gjennom et helt liv. Denne ordningen har gitt oss en forfatterstand som produserer litteratur i verdensklasse.

Det finnes en kulturminister som tror dette er gammeldags. Hun vil fjerne kunstnerorganisasjonenes rett til å oppnevne de som sitter i komiteene som tildeler Statens Kunstnerstipend. Hun peker på at dette har vært anbefalt før at og mener tidligere kulturministere ikke har gjort noe med det fordi de ikke har turt. Fordi de har vært feige og ikke ville skape seg fiender i det litterære feltet. Ministeren mener grunnen til bråket er at kunstnerorganisasjonene er redde for å miste makt. Det er en vinkling som sikkert er verdt en spindoktors ukelønn, men det er ikke i nærheten av sant. Det er ikke sin egen makt Den norske forfatterforening søker å beskytte når de opponerer mot omleggingen. Det er den norske litteraturen. Med svært få unntak står en samlet forfatterstand og bokbransje bak denne ordningen. Ikke fordi den er feilfri eller fordi rådet har rett i alle sine vurderinger, men fordi den som helhet sikrer kvalitative, faglige vurderinger. Dersom statsråden hadde kommet med forslag som ville sikret disse faglige vurderingene på en annen måte, ville man ikke fått demonstrasjoner, kronikker, opprop og diskusjoner. Isteden velger hun å gå enda lenger. Hun forslår at stipendkomiteene for innenfor hver av kunstartene skal slås sammen. Personlig gleder jeg meg til å lese navnene på de som skal sitte i denne komitéen og som, må man anta, har lest samtlige norske barne- og ungdomsbøker, sakprosabøker, tegneserier, og skjønnlitterære utgivelser slik at de kan gi en faglig forankret stipendtildeling. Men de menneskene finnes naturligvis ikke.

Så hva får vi i stedet? Vi får sikkert flinke folk. Flinke forfattere som skriver flinke søknader. De som har råd, kan betale profesjonelle søknadsskrivere til å skrive profesjonelle søknader som profesjonelle forvaltere og søknadslesere oppnevnt av en liten gruppe uten forankring i den norske forfatterstanden kan lese. Men vi trenger ikke forfattere som blir skikkelig gode på å skrive søknader. Vi trenger forfattere som blir skikkelig gode på å skrive bøker. Og vi trenger folk som kan lese disse bøkene og våge å peke på kvaliteten. Det har vi nå. Vi har et system som har gitt oss en litterær gullalder kulturministere i andre land kunne drømme om, skapt innenfor det gammeldagse systemet ministeren nå vil til livs. Det er ikke moderne nok for Høyre-statsråden. Så bare hiv mannskiten.