Om to ukers tid har DnF årsmøte. Da deles Tarjei Vesaas Debutantpris ut. Den går til Anne Helene Guddal, Lerstang, Amalie Kasin Lerstang eller Maria Kjos Fonn. I ukene fram til offentliggjørelsen, vil vi presentere de nominerte forfatterne – og bøkene – på denne nettsiden. I dag snakker vi med Kjos Fonn. Hun er født i Oslo i 1990, tok musikklinja på Foss VGS og studerer nå litteratur. Bli kjent med henne i dette intervjuet, og med å lese utdrag fra novellesamlingen hennes, Dette har jeg aldri fortalt til noen.
Seks år gammel (!) skrev du inn til Aftenpostens morgenutgave, at du er veldig glad i lillebror, mamma og pappa. «Kan jeg få 4K-nål til meg og lillebror. Han heter Erik og er 4 år. Jeg er 6. Hilsen Maria Kjos Fonn, Oslo». Hva er det fineste ved dette – at du bad om nål til din fireårige veslebror, eller at du kunne skrive så godt allerede i 1997?
Hehe, jeg ser jo at jeg allerede dyrket den knappe stilen. Men det fine er vel at jeg ba om nål til broren min. Uansett, det å skrive og finne på historier har vært en alliert hele livet. Jeg kunne holde på venner på den måten: begynne på en historie og vente med å fortelle slutten til neste dag. Jeg lærte meg såpeopera-kluet veldig tidlig.
… allerede da dyrket jeg den knappe stilen
Og det fortsetter. Bare ni år gammel blir du sivilt ulydig/ en tegneaktivist. Sammen med det jeg tror er venner av deg, tegneprotesterer du mot Strålforskonsernets byggeplaner på Årvoll. Kan du fortelle bakgrunnen for dette?
Folk i nabolahet var fortvilet over planene til Strålforskonsernet om å bygge fabrikk like ved skogen, med masse tungtrafikk der ungene skulle leke. Jeg likte tanken på meg selv som en geriljaleder som sloss mot kapitalkreftene, og snart var jeg og vennene mine blitt tegnegerilja. Jeg husker det ble mange … ekspressive tegninger. Strålfors ble nødt til å endre byggeplanene.
Jeg likte tanken på meg selv som en geriljaleder som sloss mot kapitalkreftene(Maria om da hun var ni år)
Hvordan bruker du idag pennen – i protest eller aksjon?
Jeg var praktikant i Amnesty for en stund siden, og der lærte jeg mye om det juridiske grunnlaget for menneskerettigheter. Å oversette juridiske dokumenter var en ganske annen måte å skrive på. For øyeblikket er jeg med i SkrivForLiv-kampanjen til Amnesty hvor man sender brev til samvittighetsfanger og legger press på myndigheter. I tillegg har jeg jo hatt en misjon med å skrive om så ekstreme og usympatiske personer i boka mi, jeg ville vise at også skadde og personlighetsforstyrrede sinn har helt vanlige drømmer og lengsler, at man alltid er mer enn en overgriper eller et offer. Det fineste som kunne skjedd meg er om en fjorten år gammel jente leser boka, og finner en slags trøst i det utrøstelige.
Du hadde en slags debut som forfatter i 2012 også du, da du var i Signaler. Dag og Tid skrev dette om ditt bidrag i boken:
Maria Kjos Fonn har òg skrive ein god tekst, om jen- terelasjonar, om å vere annleis, om Emily Dickinson og om boksing. Ho viser ei tydeleg litterær fin- kjensle og skriv setningar som set avtrykk, tematisk og stilistisk. Eit eksempel: «Jeg lærer deg å bokse. Du lærer meg å glemme. Fair play.» Redaktøren for boken var Kristin Berget. Hva hadde prosessen med henne å si for din utvikling som skrivende?
Kristin Berget er en veldig kul dame og poet, men redaktørarbeidet i Signaler er ikke så omfattende, man vil gjerne ha det råtekst-aktige og uferdige på trykk. Men Berget hadde tro på meg som forfatter, og jeg ble antatt il Signaler samtidig som Aschehoug meldte sin interesse for novellene. Så jeg begynte å få tro på at jeg kunne få til noe, og det å halv-debutere i Signaler forberedte meg litt på å gi ut min egen bok.
Kan du beskrive prosessen fram mot bokdebuten?
Det begynte med at venninna mi tvang meg til å sende tre uferdige noveller til Aschehoug, som ba meg på en samtale. Etter det fikk jeg prestasjonsangst og skrivesperre, det varte over nesten et år. Men det bedret seg. Det var tungt å skrive boka, både fordi det er tungt å dikte, og fordi det er ganske vanskelige temaer jeg skriver om. Jeg pleier å si at jeg er litt «method writer», jeg blir de jeg skriver om når jeg jobber. Men det er mest i hodet mittt, jeg tyr ikke til kriminalitet, for eksempel. Jeg må legge til at jeg også hadde det morsomt med å skrive boka, uten humoren som er der, tror jeg den hadde vært kjip både å lese og skrive. Galgenhumor er kanskje den viktigste humoren vi har, fordi den hjelper oss å holde ut.
Apropos prestasjonsangst og skrivesperre. Nå er du nominert til det som mange kaller den viktigste litteraturprisen. Den blir sett på som viktig fordi man bare kan få den for én bok. Den første. Tidligere vinnere har dessuten gjentatt dette med at prisen fikk bety mye for de videre i forfatterskapet. Er det noe prestasjonspress, med denne nominasjonen?
Ikke mer en ellers. Jeg ser det heller som et vink om at det er trygt å fortsette å skrive. Jeg har alltid hatt veldig prestasjonsangst, jeg skrev min egen slakt før Dette har jeg aldri fortalt til noen kom ut, for å forberede meg. Men at Det litterære råd liker boka mi, ser jeg først og fremst som en stor oppmuntring.
Tarjei Vesaas hadde selv en tung vei til debuten. Det tok han noen manus før førsteboken kom ut. Jeg tror din prosess var lettere, iallfall i møte med forlagene?
Jeg brukte ganske kort tid, fordi jeg bare sendte tre noveller, og fordi en klok venninne overtalte meg til å sende dem uferdige framfor å ruge på dem i ti år. Åpningsnovellen min Edel hadde jeg skrevet et år før jeg leverte, og jeg synes den er den beste i samlingen min, og også begynt på et par andre. Det har jeg tenkt litt på, at debuter ofte har en umiddelbarhet ved seg som kanskje ikke kommer tilbake, selv om kvaliteten kan bli bedre når man blir eldre.
Alt i alt: Hvordan var prosessen din med denne første boken?
Jeg har en veldig god redaktør, Benedicte Treider, som har ledet meg veldig stødig gjennom prosessen fra noen uferdige skisser til bok. Hun har en måte å jobbe på som alltid gjør meg full av ideer og pågangsmot. Jeg vil ikke vite trikset.
Hva skriver du nå?
Jeg jobber med noveller med religiøs tematikk, jeg prøver å eksperimentere litt og ikke skrive førsteboka en gang til. Men det er tidlig å si hva det blir til.
Hva kan skje videre?
Alt kan jo i teorien skje. Jeg har prøvd å planlegge livet mitt mange ganger, og det eneste som har kommet i veien for det, er livet. Men jeg ønsker virkelig å fortsette å skrive, og vil tro at det blir sånn.
Hvordan tror du, itilfelle, prosessen med den neste boken blir?
Før hatet jeg å skrive. Men nå har jeg sittet så mye ved tastaturet at jeg har utviklet et slags Stockholm-syndrom, og blitt glad i det. Det er alltid krevende å skrive, men jeg er nok hakket sikrere enn da jeg skrev debuten.
Jeg aner ikke hvem av dere tre som får Vesaasprisen. Men nå vet Norge at dere er de tre som Det litterære råd mener er de beste. Hva tenker du om det?
Det er en ære, og særlig å være nominert sammen med to så sterke kandidater. Jeg vet jo også om dyktige debutanter som ikke ble nominert., så jeg er veldig takknemlig for denne nominasjonen. At folk leser det man skriver og tar det på alvor, og i tillegg liker det, er jo i grunnen alt en forfatter kan håpe på.
Hvor mye kredibilitet mener du at Det litterære råd har – som lesere og vurderere?
Jeg kjenner ikke til alle som sitter i rådet, men synes nominasjonene og utdelingene av Tarjei Vesaas debutantpris stort sett er svært gjennomtenkte. Rådet tør også å ta dristige avgjørelser – som da Gine Cornelia Perdesen vant i fjor – uten at de kompromisser på kvalitet. Jeg har også lest noen av diktene til Anne Helene Guddal som er nominert med meg, og de er usedvanlig gode.