Aktuelt

I fiksjonens tjeneste

For eksempel lager forfatteren en overflate hvor det ser ut som om alt det som skjer ikke kunne ha vært annerledes. Så hvis leseren gjenkjenner…

For eksempel lager forfatteren en overflate hvor det ser ut som om alt det som skjer ikke kunne ha vært annerledes. Så hvis leseren gjenkjenner denne måten å skrive eller snakke om virkeligheten på, glemmer leseren å tenke på forfatteren til fordel for fortellingen. Julia Kristeva sier noe sånt som at: Det sannsynliggjorte har ikke noe objekt utenfor diskursen, det sannsynliggjorte er ikke opptatt av hva som er sant eller usant. Det er liksom opptatt av en objektiv sannhet, mens det som egentlig opptar det er dets forbindelse med en diskurs hvor det å tilsynelatende være en objektiv sannhet er anerkjent, godtatt og institusjonalisert. Det sannsynliggjorte er opptatt av det som for leserne likner på sunn fornuft. Det handler om det som allerede er akseptert.

En behøver ikke stole på fortelleren i en roman. Fortelleren i en roman blir brukt til å fremme forfatterens sak. 

Erling Sandmo skriver i et essay i Prosa at det ikke alltid er slik at fortellerposisjonen er pålitelig i en såkalt sakprosabok, heller, i hvert fall finnes det unntak. Sandmo referer blant annet til en historiker som åpent erkjenner at han ikke skjønner alt i sin egen historie, og som bruker fragmentariske kilder. Spørsmålet er likevel, ljuger historikeren når han sier at han er usikker? Jeg tror ikke det. Ljuger fortellerne i romaner når de forteller om sin egen usikkerhet eller sikkerhet i forhold til hva som har skjedd? Ja, det tror jeg absolutt at de gjør. Skjønnlitteraturen forteller en historie i en form og med et innhold som gjør at den framstår som en historie som ikke trenger bevis utover seg selv for å bli trodd på – som en fortalt historie. Elementer fra virkeligheten brukes for å få folk til å tro på fiksjonen. Men elementene er fiksjonsgrep. Ikke i virkelighetens tjeneste, men i fiksjonens. Jeg mener det er grunnleggende forskjeller på fortellernes utgangspunkter i skjønnlitteraturens og sakprosaen, og at det også gir dem ulike roller i virkeligheten.  

Jeg anbefaler historieprofessor Erling Sandmos essay i Prosa som oppvarming til Forfatterforeningens medlemsmøte lørdag 7. november.

Anne O