Avisens beklagelse kommer etter at Dag Solstad over to sider fillerister Klassekampen for «et veloverveid og arbeidsmessig påkostet angrep» på hans siste roman – uten forståelse for hans særegne skrivestil (torsdag 31. oktober).
Også andre forfattere har tatt Solstad i forsvar. Skjønnlitterære forfattere har stor kunstnerisk frihet og er ikke pålagt å følge verken kommaregler eller andre grammatiske hensyn der hvor den litterære teksten søker en stilistisk musikalitet.
Utgangspunktet var en artikkel i Klassekampen onsdag 23. oktober, «Solstad-slurv fikk stå», der det i innledningen heter:
Dag Solstad er på tale til nobelprisen, men sliter like mye med kommareglene som oss andre: Dag Solstads nye roman har i snitt fire språkfeil per side, blant annet en kommafeil i første setning.
Klassekampen hadde bedt to korrekturlesere om å gå gjennom den 112 sider lange boken for å se etter stavefeil og grammatiske unoter. De har lagt inn henholdsvis 442 og 558 merknader i teksten.
- Les artikkelen her: https://www.klassekampen.no/article/20191023/ARTICLE/191029989
Klassekampen mente så at «merknader» var det samme som «feil». Blant annet foreslo korrekturleserne at «weekend» burde erstattes med «helg». En slik type korrekturmerknad er imidlertid bare et forslag fra korrekturleseren som forfatteren kan vurdere. I Solstads tilfelle er valget av ordet «weekend» fremfor «helg» selvsagt bevisst og stilistisk betinget.
Oktober forlags forlagssjef Ingeri Engelstad påpeker at det ikke er noe nytt i at Dag Solstads språklige valg blir gjenstand for diskusjon:
Når Solstad kommer med ny roman, får vi gjerne bunker med brev fra norsklærere som har gått gjennom boka med rødblyant. Men Solstads romaner er altså ikke stiloppgaver i norsk.
Hun trekker fram at Dag Solstad er en stor kunstner som ofte bruker språket på overraskende måter. Hun anfører:
Når man skal jobbe med Solstads språk, kreves en høy grad av musikalitet, gehør og kjennskap til hans særegne stil. Solstads poetikk handler blant annet om at han er tro mot skriveøyeblikket og den temperaturen noe er skrevet fram med, og det betyr for eksempel at substantiver ikke nødvendigvis bøyes konsekvent, eller at tempusskifte kan forekomme fra ett avsnitt til det neste.
Engelstad gjør et poeng av at det litterære språket både avviker fra og virker på en annen måte enn prosaen vi vanligvis blir oppfordret til å bruke.
«For det litterære språkets oppgave er å vise oss noe på nytt», skriver hun.
I Solstads to siders oppgjør med avisen generelt og kulturredaksjonen spesielt spør han:
Er det, for en gangs skyld, etter alt dette, tillatt meg å utbryte: kyss meg i ræva!
I Solstads innlegg antyder han at han med dette bryter med avisen.