Aktuelt

Løp blør over i hverandre

Victoria Kielland blir født og vokser opp i Fredrikstad. Hun utdanner seg til forfatter i Tromsø og Bø, og tar et romankurs med Sara Stridsberg…

Victoria Kielland (foto: Ingrid Pop)

Victoria Kielland blir født og vokser opp i Fredrikstad. Hun utdanner seg til forfatter i Tromsø og Bø, og tar et romankurs med Sara Stridsberg som lærer i Gøteborg. Kielland debuterer i bokform som bidragsyter til Signaler i 2011, og blir nominert til Vesaasprisen for sin første hele bok; den lyriske kortprosasamlingen/ diktboken I lyngen (Kolon, 2013). Et par år senere kommer Dammyr (No comprendo press, 2016), igjen til veldig gode kritikker. Formmessig har hun nå gått fra kortprosa til punktroman. To sjangere som det kan være flytende overganger mellom. Hvor begynte alt dette?

Du er en av disse debutantene som fikk mye oppmerksomhet og gode kritikker, og som fortsatte å skrive. Du har i det hele tatt bemerket deg i miljøet, og ser ut til å ha satset på det å skrive. Hvordan ble det slik?

Her var det god skryt og vanskelige spørsmål. Det første svaret som rykker i meg, som er viktig for meg å understreke er: hardt arbeid. Det er ingenting romantisk over det skrivende, eller det romantiske er vel ideen om ”det skrivende menneske”. Men det skrivende menneske finnes først når det arbeider jevnt og trutt, har en produksjon, bearbeider språket, bearbeider tanken, livet, fordøyelsen, hjertet, pusten –som alle andre, det er ikke noe uvanlig over det, vi går alle på do – vi har alle behov for å skrive ned hvordan vi opplever verden – se på Facebook, millioner av skrivende mennesker hver eneste dag. Likevel eksisterer ”det skrivende menneske” som en svulstig idé – men den er strengt tatt ikke verdt så mye som idé. Den litterære offentligheten kan gjerne roe nerva litt på det.

Men en jevn fysisk produksjon (fysiske trykksaker man kan ta på og holde i) – som jeg tenker kanskje er det du refererer til – har vært viktig. Skal man holde det i gang, og holde kvaliteten oppe – noe jeg tror jeg til tider har fått til, ihvertfall i samarbeidet med Mari Tveita Stagrim- vil det vil ofte gå på bekostning av noe. Og det har det gjort i mitt liv. Men det viktigste, bærende prinsippet har vært at jeg aldri må slutte å lage noe. Det er den eneste måten jeg kan holde hodet over vann. Jeg skulle gjerne ønske jeg kunne være mer presis, men jeg tyr ofte til andre når jeg skal få sagt hva jeg mener, så derfor er det en fin anledning til å sitere Inger Sitter:

Jeg har prioritert maleri fremfor familie, fremfor kjærlighet, fremfor menn, fremfor det meste. Jeg har visst at om jeg skulle få det til, så måtte jeg absolutt prioritere. Da er det ikke noe valg. Det er ikke to timers maling om formiddagen. Det er ikke noe lek. Det er livet ditt. Og hvis det ikke er det, så kan man heller ikke forvente å få noe svar. Jeg har betalt svært mye for det. 

Vi har alle noe å lære av Inger Sitter.

Husker du det første du skapte, som var kunst?
Det har aldri eksistert et ønske om å skape kunst, eller gjenkjenne det jeg skaper som kunst. Men jeg har alltid vært sint (og trøtt) da, det hjelper jo på enhver skapelsesprosess. 

Hva slags forhold hadde du til det å skape ting, i barndommen?

Det har nok vært en anti-forhold. Mamma ga meg matpapir som jeg la over Alvefolket (Alvefolket (Elfquest) er en amerikansk tegneserie, journ. anm), så lå jeg der over kjøkkenbordet og prøvde å treffe alle strekene, mens Radioteaterets Betongrosene surra og gikk i bakgrunnen. Broren min og mamman min har alltid vært de som kunne male og tegne uten matpapir. Stødige, treffsikre, visjonære hender som så detaljer, farger og perspektiv, jeg hadde ikke en sjanse. Heldigvis kom internett, da fant jeg talentet mitt. Stilsikker fra første stund.

Du har endret forlag og redaktør. Men din stil og form framstår likevel konsekvent. Hvor viktig vil du si at forlaget og de redaksjonelle rundene er for deg?

De er avgjørende. All ære til mine redaktører som stryker medhårs og styrer skuta. Jeg ser jo vitterlig ikke klart. Jeg har forlatt roret fra første stund, står foran på baugen og later som om jeg er en blanding Kate Winslet og Celine Dion, en gudelignende skikkelse i mitt eget univers. Da er det greit med en redaktør som kan roe ned egoet, og sørge for at vi når land, uten å brekke i to. Så langt har det gått bra. Og det er ikke min skyld.

I hvor stor grad er du, som jo har jobbet med andre sine tekster, din egen redaktør?

Jeg tror nok ikke jeg er redaktørmateriale. Jeg er blid og hyggelig, men det holder jo ikke. Jeg tar knekken på meg selv hver dag. Mine tekster blir bedre i møte med andre. De er ikke verdt en dritt alene.

Man har snakket om dine tekster sammen med ord som «kvinne» «kropp»«natur vs kultur» osv. Hvordan opplever du å bli knytt til slike begreper?

Kvinne, kropp, natur og kultur er jo topp da. Noe av det beste i hele verden. Men som begreper er det ikke veldig presist. Hvilken kvinne og hvilken kropp? Og hva betyr natur versus kultur? Det er ikke meningen å gjøre meg dummere enn det jeg er, men jeg veit ikke om jeg sjøl skjønner hva vi snakker om når det sies på den måten. Jeg tror på at det finnes større rom for å dykke ned i tekstene og bli mer treffsikre.

Tilgi det potensielt reduserende eller styrende ved spørsmålet, men: Virker det å bli snakket om rundt begreper styrende, skjerpende, reduserende, eller noe helt annet?

I opplesnings – og festivaløyemed har jeg som oftest blitt invitert inn som representant for den ubehagelige kroppen. Det er til tider veldig pussig. Jeg sitter der og skal si noe vettugt om kvinner og kropp og natur og kultur, det er crazy svære greier, og jeg har jo vitterlig sørget for det selv, men det er et stort ansvar. Og skal man snakke, må man snakke grundig. Og det veit jeg ikke om jeg er så god til. Og jeg lirer jo kanskje litt for ofte av meg metaforer. For det er jo unektelig underholdende å høre på. Men man må spisse kniven og dissekere dem.

Samtidig vil jeg jo gjerne snakke om alle de andre tinga som står på siden, det som står der svart på hvitt, ikke bare om den potenstielle leserkvalmen, jeg vil gjerne snakke om krisen og skammen. Begynne i detaljene og klatre oppover – ikke motsatt. Bevegelsen fra store, potensielt vage begreper og nedover, opplever jeg ofte som en motløs, litt trist bevegelse.

Jeg har forlatt roret fra første stund, står foran på baugen og later som om jeg er en blanding Kate Winslet og Celine Dion, en gudelignende skikkelse i mitt eget univers. Da er det greit med en redaktør som kan roe ned egoet, og sørge for at vi når land, uten å brekke i to.

«En hormonsprengt enetale fra Østfold», skrev Bjørn Gabrielsen om din andre bok. Først av alt: Det er ikke alle som blir anmeldt i DN. For det andre: Det er en god anmeldelse. Eller hva tenker du?

Men hvorfor skal man være så takknemlig over å bli anmeldt i Dagens næringsliv? Jeg skal være takknemlig fordi de gidder? Jeg veit ikke. Det er et vanskelig spørsmål, for jeg er veldig veldig takknemlig. Og deler av anmeldelsen er bra.

Men han tar feil da, så litt flau bør han være: jeg vil tjene penger.

Hvor går grensen mellom kortprosasamling og punktroman?

Vet ikke?

Hva blir det neste, sjangermessig?
Aner ikke.

Har du kommet hjem, sjangermessig, i denne formen; grenselandet
punktroman og kortprosa?

Kanskje? Eller kanskje jeg bare var for lat til å skrive en hel roman?

Parallelt med dette forfatterskapet med bøker på etablerte forlag,
er du med på å skrive tekst for og produsere verk på forlaget A.K.R.O.N.Y.M.
Hvorfor denne oppdelingen i forfatterskapet?

A.K.R.O.N.Y.M. er et forlag som starta med at vi syns det var for få, bra ziner/teksthefter som ble gitt ut, og svært få kvinner som hadde en jevnlig produksjon på det feltet. I tillegg yppa Kristeva seg med å si at så få kvinner i Norge skriver essays, det irriterte oss. Samtidig mente vi også at vi kunne skrive bra, kort, og fort. Det har vi fått til syns jeg.

Jeg opplever det ikke som en oppdeling, men parallelle løp som blør over i hverandre.

Hva får du gjort på indieforlaget som du ikke får på etablerte forlag?
Vi bestemmer alt selv. Det er mindre penger – alt går i null eller da som oftest: i minus. Vi er ikke bundet opp til noen produksjonsløype. Vi kan gjøre hva vi vil. Vi kan skyte oss selv i foten, vi kan drite i markedet, lage det vi syns er bra. Igjen og igjen. Fort, langsomt, gjentagende, irriterende. Vi bestemmer.

Og andre veien rundt: Hva gir det tekstene dine å bli redigert og
produsert av de etablerte forlagene (og redaktørene)?

Jeg har produsert tekst med folk jeg kjenner veldig godt, som også har gått inn med tekst og lagt sjela si på fjøla hver eneste gang. Vi har skjært, dytta, kutta og snitta i hverandres ord på jevnlig basis. Og det skiller oss fra arbeidet med de litt større forlagene (Kolon og Ncp er jo tross alt ikke de største): en redaktør legger ikke egen tekst på bordet. Det er litt som å gå til psykolog, forholdet er ikke likestilt– psykologen legger ikke ut om sine egen traumer, og det må man jo godta.

Men nettopp det, har tatt lang tid for meg å vende meg til. At samarbeidet ikke er et A.K.R.O.N.Y.M. – samarbeid. Men ja, erfaringa viser at det er en fordel – på et større, lengre verk – at redaktøren ikke legger tekst på bordet.  For som jeg skrev over her, de leder skuta i land, og det er jeg uendelig takknemlig for. Det hadde blitt mye klabb og babb om jeg måtte redigere i mine redaktørers tekster – å herre, så lang tid det ville tatt. Jeg er altfor utålmodig, det ville aldri gått.

Men kanskje det er det nye store – forfatter og redaktør bedriver kollektiv skriving?  

Hva skjer med A.K.R.O.N.Y.M. for tiden? Og hva skjer med Victoria Kielland?

A.K.R.O.N.Y.M. putrer og går. Laget er større enn spillerne og felleskapet består, så får vi se hva som skjer til høsten. Akkurat nå, skal Victoria Kielland ha sommerferie.