– Et samfunn får ikke vanskeligere diktning enn det har krav på, sa en ung Tor Obrestad under seminar om modernistisk litteratur på Nansenskolen i 1967. Noen enkle trekk ved et mangeslungent og komplisert norsk skjønnlitterært fagmiljø, i denne tiden – 1966-67: Odd Bang-Hansen er leder i DnF. En gruppe forfattere, med blant andre André Bjerke, hadde dannet en riksmålsforkjempende broderorganisasjon kalt «Forfatterforeningen av 1952». Denne foreningen kommer 5. februar 1966 igjen sammen med DnF, i det som en VG-journalist omtaler som «en lykkelig sammensmelting av forfatterforeninger».
I dag forteller Espen Haavardsholm om hvordan Profil kom til – som en reaksjon mot overfladisk litteraturanmelderi i avisspaltene. Se hvordan folka bak Profil skrev innenfor mangeslungne måter – noen tilhengere av nyenkelthet, andre halvdokumentarisme, lesende Vesaas og andre modernister – så vel som forfattere som Claes Gills. Og hva ble av forfatterne rundt tidsskriftsmiljøet?
På vei mot en ny norsk litteratur, er overskriften for en artikkel i VG fra 1967. Espen Haavardsholm, Dag Solstad, Tor Obrestad og Helge Rykkja er då på Nansenskolen, og forteller 90 fremmøtte hvorfor de skal lese modernistisk litteratur. Velkommen til generasjon Profil, versjon 2.0:
Samtidig bestemmer en gruppe forfattere, deriblant Espen Haavardsholm og Dag Solstad, seg for å ta over tidsskriftet Profil. Og Haavardsholm debuterer med en novellesamling. Siden da har han gitt ut nesten tredve bøker, og skriver hele tiden. Han er også fortsatt et aktivt DnF-medlem, som engasjerer seg i ulike saker som kommer opp på foreningens møter. Som vanlig stiller han også opp for å fortelle litt om ståda den gang da:
– Hva var bakgrunnen for at dere tok over Profil?
– Etter initiativ fra Dag Solstad bestemte vi oss for å prøve å overta Profil – du finner litt om den tiden i lett omskapt form i romanen «Tjue».
– For de som ikke har lest romanen, hva går det i?
– Vi var unge studenter som gikk med en forfatter i magen, og det forekom oss at det herskende litterære miljøet i Norge i altfor sterk grad var preget av aldrende mannlige kulturkoryfeer med et provinsielt og lite moderne kunstsyn. Dag Solstad debuterte høsten 1965, og var så lite fornøyd med avisanmeldelsene at han mente vi måtte få oss et litterært tidsskrift. Jeg kontaktet Jan Erik Vold, som jeg hadde møtt på et svensk-norsk dikt&kritikk-seminar på Voksenåsen og som debuterte den høsten, og som kjente den amerikanske lyrikeren og psykologistudenten Noel Cobb. Dag Solstad kontaktet Tor Obrestad, som hadde fått trykt noen dikt i Vinduet og som han hadde truffet på en forelesning i pedagogikk. Obrestad trakk med Paal Helge Haugen, som studerte medisin og jobbet med gjendiktning av haikudikt, i samarbeid med en japansk student. Det endte med at fire-fem av oss møtte opp i den daværende Profil-redaksjonen og foreslo at vi kunne overta. Den vi valgte til talsmann var Tor Obrestad, som var odelsgutt fra Jæren og mindre sjenert enn oss andre. Resultatet var et kompromiss, at de gamle redaksjonsmedlemmene fortsatte sammen med de nye, men at vår talsmann Tor ble redaktør.
– Hvordan skilte deres Profil seg fra det som hadde vært?
– I Profil 1/66 het det i lederen at «Volsupå», «Draumkvedet» og Wergelands beste dikt kunne oppfattes som mer moderne i sitt formspråk enn folk som Øverland og Skjæraasen. Det vi var opptatt av, var å slå et slag for var modernismen i kunsten, men også mer alment den typen kunst som ikke er konvensjonell og regelbunden, men søker etter djerve og annerledes uttrykksformer. Noen bøker fra skandinavisk litteratur som ble mye diskutert blant oss var Georg Johannesen «Ars Moriendi», Olav H. Hauges «Dropar i austavind», Kjell Askildsens «Kulisser», Jens Bjøreboes «Frihetens øyeblikk», Thorkild Hansens «Det lykkelige Arabien», Jan Myrdals «Samtida bekännelser av en europeisk intellektuell», Sven Lindqvists «Myten om Wu Tao-tzu», Gunnar Ekelöfs «Diwan» og Per Olov Enquists «Magnetisörens femte vinter». Noen av oss var opptatt av nyenkelhet og jazz og poesi, andre av halvdokumentariske fortellerteknikker, vi hadde også en periode da vi diskuterte myter, sagn og folketro, og det vi kalte «engasjementets vilkår». Asger Jorn, Giacometti, Per Kirkeby og Per Kleiva var blant dem noen av oss så opp til i billedkunsten, i filmen var det folk som Bergman, Fellini, Antonioni og Truffaut. En styrke ved Profil-fellesskapet den gangen var nok ellers at vi hadde så forskjellig geografisk, sosial og språklig bakgrunn, noen med småbyerfaringer, noen fra landsgymnasene, en amerikaner og noen Oslo-folk, med en hard kjerne av organisatorisk sterke vestlendinger. Politisk regnet de fleste av oss som venstresosialister og stemte, vil jeg tro, enten SF, Arbeiderpartiet eller Venstre. Vi leste opp ting for hverandre, kritiserte hardt, lo, oppmuntret og gjorde narr både av hverandre og alt mulig annet. Det var en utfordrende og fruktbar tid. Unge folk som drømmer om å skrive burde prøve å gjøre noe i samme stil. En del liknende grupperinger fins definitivt også i dag, med Avsagd Hagle, Fett og sånne ting, og med litterære universitetstidsskrifter av typen Vagant og Bøygen.
– Diskuterte dere språkpolitikk innenfor Profilkretsen?
– Ikke så mye tror jeg, bortsett fra at de fleste av oss nok syntes at «Forfatterforeningen av 1952» var noen bornerte, høyborgerlige og konservative tullebukker, og at vi antakelig alle sammen syntes det var utmerket at riksmålsfolket kom seg tilbake til DnF igjen. At hele den 50-tallsaktige språkstriden ble forsøkt begravd med Vogt-komiteen syntes vi vel også var på sin plass – det fantes viktigere ting å kjempe om.
– Hvilke ting?
– Vi syntes vel at bøkenes innhold var viktigere enn valget av ortografi, og kunne i og for seg ha like stor sans for språklig konservative diktere som Claes Gill og Alf Larsen, som vi hadde for folk av typen Tarjei Vesaas, Alf Prøysen og Inger Hagerup, som i våre øyne sto for et mer tidsmessig språksyn. Et stort pluss ved den norske tradisjonen sammenliknet for eksempel med den franske, er at det fins større åpenhet for bruk av muntlig språk og dialekter i litteraturen hos oss.
– Selv om du ikke debuterte med bok før 1966, var du en aktiv deltaker i det utvidede litteraturmiljøet. Husker du noe fra det tidligere sekstitallet?
– Jeg husker det tidlige 1960-tallet som en periode da Arbeiderpartiet lyktes med en del viktige framstøt på kulturens område, gjennom den framsynte kirke- og undervisningsministeren Helge Sivertsen, som ikke bare oppnevnte universitetets rektor Hans Vogt til leder for Vogt-komiteen med det mandat å avslutte 50-åras krig om samnorsken, men også – viktigere – satte seg i spissen for å få opprettet Kulturrådet og Kulturrådets innkjøpsordning, samt å initiere ordningen med 3-årige forfatterstipender, som da var på 15.000 i året (det høres ikke så mye ut, men hvis du omregner beløpet i dagens pengeverdi var det en større sum enn de treårige stipendiene er på nå). Hurra altså for Helge Sivertsen, en bautaskikkelse i etterkrigstidens kulturarbeid, sett med mitt forfatterblikk, sier Haavardsholm.
