Aktuelt

Møt styrekandidat Håvard Syvertsen

Valgkomiteens presentasjon:  Håvard Syvertsen er født i 1962, bosatt i Oslo. Han debuterte i 1992 med novellesamlingen Nå ville han ikke tenke på det. Hans siste utgivelse…

havard_syvertsen

Valgkomiteens presentasjon: 

Håvard Syvertsen er født i 1962, bosatt i Oslo. Han debuterte i 1992 med novellesamlingen Nå ville han ikke tenke på det. Hans siste utgivelse er romanen Et uoverskuelig mørke fra 2017. Syvertsen ble tildelt Mads Wiel Nygaards legat i 2000 og Språklig samlings litteraturpris i 2010. Han har en rekke skjønnlitterære utgivelser bak seg, og har utmerket seg som en politisk engasjert forfatter. Syvertsen ble opptatt som medlem av DnF 1995. Han har sittet som styremedlem i perioden 2005-2007, og vært desisor fra 2009-2011.

– Hvorfor ble du forfatter? 

Det lå ikke akkurat i korta at jeg skulle bli forfatter, jeg vokste opp langt fra litteraturen. Fordelen med det var at da jeg fant bøkene, var det et helt fritt sted, uten føringer. Og et besettende sted. Så skjønte vel den sjenerte guttungen jeg var, at dette kunne være et sted der det var mulig å snakke, å ha en stemme.

– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?

Lang. I hvert fall syntes jeg det den gangen. Seinere har jeg stoppa meg sjøl idet jeg var i ferd å si til for eksempel skrivestudenter at det ikke haster. For det haster jo intenst når det er der man er, det er ti-tjue år seinere man kan koste på seg å si at det ikke var noen hast. Etter den første boka var jeg en ung mann med et intenst behov for å bekrefte for seg sjøl at han var forfatter. Det bærer nok den andre boka en smule preg av.

– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2018?

Økonomien. Synlighet. Til det første: Det kan være greit å ha ustabil økonomi når man er tretti, fullt så moro er det ikke når man har forsørgeransvar eller nærmer seg pensjonsalderen. Altså royalty, stipendordningene og så videre. Og til det andre: Kommersialiseringen, som paradoksalt nok fører til at antallet titler øker, samtidig som det som løftes fram av marked og media, spisser seg mot færre og færre titler. 

– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer? 

Det er mye i norsk bokbransje som det er verdt å ta vare på. Innkjøpsordningen, momsfritaket på bøker, fastprisavtalen. Alle disse ordningene hviler på at bransjen har en samfunnskontrakt, men ingen, ikke jeg heller, er villig til å betale skatt for at Fifty Shades of Grey skal bli utgitt. Så blir jeg ikke fryktelig opprørt over at sånne bøker blir utgitt, forutsatt at forlagene samtidig ivaretar samfunnskontrakten. Altså børs og katedral. Passer ikke bransjen på den balansen, uthuler den sin egen eksistens fordi det ikke lenger vil finnes argumenter for særordningene bransjen nyter godt av.

– Hva skulle du ønske var annerledes, og hvordan?

Det ligger vel i de tidligere svarene, et mindre kommersialisert marked og en mindre kommersialisert offentlighet. Samtidig mener jeg at vi må bli flinkere til å snakke fram kraften i litteraturen. Når den kunne nå fram til den tolvåringen jeg en gang var og forandre livet hans, er det jo ikke fordi den er en skjør plante. Det har blitt skapt språkkunst i tusenvis av år, og folk kommer til å fortsette og skape kunst med språk. Jeg er med andre ord mer bekymra for bokbransjen enn jeg er for litteraturen.

– Hva liker du selv å lese?

Jeg må innrømme at jeg har lagt de store forfatterskapsraptusene bak meg, den gangen jeg slukte hele forfatterskap – bokstavelig talt oppslukt. Nå er det mer enkeltutgivelser, å komme over ei bok som får meg til å kjenne, igjen, at den er brennende viktig, at litteratur er brennende viktig. Heldigvis skjer det nokså ofte. Og jeg leser mer og mer lyrikk.

– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer? 

Forfatterforeningens arbeid må være retta mot flere fronter. Den ene er å bygge forståelse for litteraturens vesen og kunstnernes vilkår overfor politikere. Det har ikke vært enkelt under den sittende regjeringen, så gjenstår det å se om det blir enklere med den nye kulturministeren. Den andre fronten er forlagene og bransjen, ustanselig minne dem på den samfunnskontrakten bransjens særordninger hviler på. Og den tredje fronten er oponionen, ved å insistere på litteraturen og kunstens betydning i offentligheten. For å greie dette trenger vi en sterk, samlet forening. Jeg håper gjennomgangen av medlemskriteriene vil sikre at vi legger den tida bak oss da Forfatterforeningen framstår som ekskluderende overfor unge og nye forfattere – det er ikke særlig stilig, og jeg mener det undergraver foreningens autoritet.