Aktuelt

Møt styrekandidat Kristine Tofte

Om Kristine Tofte skriver valgkomiteen: Kristine Tofte er fødd i 1970 og busett på Stord. Ho har gitt ut to fantasyromanar som til saman utgjer…

kristine-tofte

Om Kristine Tofte skriver valgkomiteen:

Kristine Tofte er fødd i 1970 og busett på Stord. Ho har gitt ut to fantasyromanar som til saman utgjer verket Song for Eirabu: Den første i 2009, den andre i 2012. Kristine Tofte er utdanna psykolog, eit yrke ho praktiserer ved sida av skriveverksemda. Ho har også vore ein aktiv bloggar i mange år. Tofte er ei tydeleg stemme, klok og uredd i diskusjonar. Ho har erfaring med fagforeiningspolitikk, mellom anna som tidlegare tillitsvald i Norsk psykologforening.

 

– Hvorfor ble du forfatter? 

– Det er et ganske intimiderende spørsmål, jeg får lyst til å gi et akademisk svar om fri vilje, psykososiale forhold, Durkheim, ensomhet, skam, og bøker som eneste trøst og fast punkt i en verden som ikke handlet om meg. Men sannheten er at jeg ikke vet hvorfor livet mitt ble akkurat slik.

– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?

– Jeg var aldri i tvil da. Jeg visste noenlunde hva den handlet om, hvordan den skulle ende, at jeg skulle skrive den, at den kom til å bli ferdig. De to første bøkene var slik. Et besettende mareritt, selvsagt, og jeg lovet meg selv å aldri skrive noe lignende igjen. Nå lengter jeg bare tilbake dit, for tredjeboka er et helvete å skrive.

– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2017?

– På strukturelt nivå er det arbeidsmiljø og økonomi, selvsagt. Resten av samfunnet er blitt et høytudannet, høytlønnet, høytforbrukende, høyeffektivt samfunn. Å leve av å skrive betyr for mange å delvis stille seg utenfor et slikt samfunn. Samtidig er det en utfordring å skrive litteratur for lesere som lever i et samfunn man selv står utenfor.

Selv kan jeg bare skrive når jeg får være alene lenge, tenke uforstyrret, samle meg helt om det jeg skriver. Det jeg gjør er langsomt, underveis usynlig, og arbeidsdagene varer fra jeg våkner alene til jeg legger meg alene. Når jeg endelig er ferdig, etter mange år, kommer en kort, ekstatisk og noe ydmykende lanseringsperiode, og etterfølgende noen oppdrag der jeg må velge om det er verdt det, å bruke en hel dag på å reise et sted og lese opp for tjue mennesker (der kanskje tre av dem kommer til å låne bøkene mine på biblioteket etterpå, og kanskje en vil vurdere å kjøpe en bok), for like mye penger som jeg tjener på tre timers alminnelig arbeid uten nevneverdig reisevei. Når hele tre-fire-fem-års perioden med en bok er avsluttet har jeg kanskje tjent en tredjedels årslønn. Det står i skarp kontrast til deltakelse i yrkeslivet ellers, og skrivingen er vanskelig å forsvare og balansere opp mot arbeid der innsatsen og nytteverdien er synlig for andre underveis, der jeg tjener penger, og kan gå hjem etter jobb og være sammen med barna mine, lage middag gå på foreldremøte og ha venner.

– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?

– Jeg er psykolog, og har arbeidet i helseforetak. Det å behandle pasienter best mulig, møte sårbare mennesker ydmykt og verdig, i et system der alle rutiner, hele språket, er farget av økonomi og NPM er så absurd at man iblant vipper mellom å føle seg hjernevasket og sinnssyk. Jeg leste nylig en kronikk om universitetet, skrevet av en teolog som hadde sagt opp jobben fordi hun hadde samme opplevelse av økonomistyrt og målstyrt akademia. Det handler om å arbeide med tanke og følelser, å gjøre noe som krever den sårbarheten og tryggheten fordypning er, og så oppleve at det man gjør forvaltes av et kapitalistisk system som snakker et helt annet språk. Bokbransjen er med andre ord i godt selskap. Forlagene har, motsatt de statlige systemene som er omorganisert de siste tiårene, heldigvis hatt en bevissthet og samtale om dette i veldig mange år. De har et språk for det, de vet det er både børs og katedral.

– Hva skulle du ønske var annerledes, og hvordan?

– Jeg skulle ønske man på politisk nivå tok inn over seg at norsk er et for lite språkområde til at man kan ha en livskraftig og mangfoldig litteratur basert på markedets betalingsvilje. Slik det er nå, er det langt på vei forfatterne som spanderer litteratur på folket, med enten å leve på fattigdomsgrensen eller finansiere skrivingen med annet arbeid. En modell der få tjener mye og de fleste nesten ingenting, hører ikke hjemme i vårt samfunn. Det er selvsagt vankelig å endre på, men et sted å begynne ville være at en bok på innkjøpsordningen utløser en alminnelig årslønn til forfatteren. Når staten velger å låne ut verket ditt gratis over hele landet, burde staten også kunne betale 450 000 kroner i lønn til den som har skrevet boka.

– Hva liker du selv å lese?

– Det varierer. Eller, jeg liker å variere. Kort, langt. Vanskelig, lett. Gammelt, nytt.

– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?

– Jeg har mine drømmer og ønsker, men jeg vet ikke om jeg kan kalle det forventninger. Om jeg nå blir valgt inn i styret, kommer jeg til å bli kjent med foreningens arbeid, og så får vi se da, om noe av det jeg drømmer om kan bli del av en felles virkelighet.