Aktuelt

Når alle vil ha enkle svar

Ta deg en bok! kunne en ha lyst til å si til enkelte i denne valgkampen. Eller formulert mer korrekt: Kjøp eller lån deg en…

uten_navn

Ta deg en bok! kunne en ha lyst til å si til enkelte i denne valgkampen. Eller formulert mer korrekt: Kjøp eller lån deg en bok og sett deg ned og les.

Skjønnlitteraturen gjør oss i stand til å forstå oss selv og andre. Det er høyst tiltrengt i denne valgkampen. Litteratur og annen kunst kan påvirke og bidra til kritisk refleksjon og forståelse i samfunnsdebatten og gi mening. Kunst og kultur innehar en viktig rolle i det norske samfunnet og i enkeltmenneskers liv. Kulturpolitikken er helt avgjørende for utviklingen av kunst og kultur i Norge. Så hvor blir det av debatten om norsk bibliotekpolitikk, om moms på e-bøker, om litteraturens plass i samfunnet? Hvordan har politikerne tenkt til å gjøre kunsten og kulturen relevant og tilgjengelig for befolkningen? Hvordan vil de forme politikken for at ny kunst skal skapes? For at kunsten skal være med å ta oss gjennom endringer, omstillinger og lære oss mer om oss selv og andre? I valgkampen har de ikke greid det. Selv om Arbeiderpartiet nylig presenterte et nytt kulturløfte og en konkret plan for hva de vil gjøre på kulturfeltet de neste årene og at 1 prosent av statsbudsjettet skal settes av til kultur, ble det ingen debatt. Ingen politikere viste verken vilje til å diskutere Arbeiderpartiets punkter eller trekke fram egne alternativer.    

I denne valgkampen har kultur vært nevnt sammen med norske verdier og kulturarv.

Jeg skal ikke ta den diskusjonen her, men si noe om hva skriftspråket betyr for vår kultur, hvordan skriftspråket gir oss mulighet til å reflektere, til å bygge refleksjon på refleksjon.

Historien vår finnes i historiebøkene. Hvordan menneskene lever med begivenhetene finnes i de skjønnlitterære historiene som handler om oss selv og våre liv, hvordan livet var da, hvordan livet er nå – og hvordan det kan bli i framtida.

En god litteraturpolitikk bør ikke handle om alltid å gi folk det de tror de vil ha, det som til enhver tid virker enklest å lese etter en lang dag på jobben. En god litteraturpolitikk handler blant annet om å gi forfatterne vilkår så de kan skape det leserne ikke helt er klar over at de vil ha, men som viser seg å kunne bety noe for dem i det livet de lever.

Den digitale utviklingen er helt klart over oss, og selv om spådommen om papirbokas død ikke har slått til og papirboka fortsatt står sterkt, er det klart at det digitale vil kunne innvirke på hva og hvordan vi leser og på innholdet i bøkene og utvalget av dem. Lydbøker har hatt stor vekst, særlig lydbøker i abonnementstjenester. Uansett bokformat er det viktig at et mangfold, et bredt utvalg bøker, blir tilgjengeliggjort i alle distribusjonskanaler, være seg bokhandel på nett eller i butikk, eller i de ulike abonnementstjenestene. Sikrer vi et mangfold av bøker, vil det bidra til en mangfoldig og reflektert offentlig diskusjon. Men politikerne må legge til rette for bredden i litteraturen. Også når den endrer format.

Ikke alle skal bli kunstnere, ikke alle skal leve av kunst, sies det.  Nei, det er nok så, men ønsker vi det kunst kan gi oss, det blikket som gjør at vi ser noe på en litt annen måte, må det legges til rette for at denne kunsten kan skapes og utvikles.  Det sies også at arbeidsstipender må gi resultat, en kan ikke fortsette å gi og gi stipend. Men siden det ikke finnes flust av stipend eller stipendmuligheter er sannsynligheten liten for at en arbeidende kunstner bare får og får stipend. Men viktigst av alt: Resultatet kommer ikke alltid med det samme. Det tar tid å utvikle et forfatterskap. Det er også perioder i livet da en forfatter ikke evner å være så produktiv. Kvalitet er dessuten heller ikke alltid ensbetydende med et godt salg. 

Hvis det kun er markedsmekanismene og konkurranse som skal styre vil kunsten og kvalitetslitteraturen være særlig utfordret.  Vi vil få en fattig offentlighet. Og en redusert kunst.

Der alle vil ha enkle svar, er kunsten særlig utfordret skrev den jødisk østerrikske forfatteren Stefan Zweig , som levde i eksil sine siste leveår, på flukt fra nazistene. Han var en av datidas største og mest leste forfattere i Europa og han krevde at kunsten skulle forbli kunst og møte mennesker med et blikk som fikk med seg kompleksiteten og nyansene.  Zweig levde for over søtti år siden, men det reduserer ikke viktigheten i hans utsagn. Kunsten representerer noe annet enn de enkle svarene. Er det derfor politikerne vegrer seg for å snakke om kunst og kultur i en valgkamp?