I vedtektene til forfatterforeningen, § 2 – står det at DnF skal arbeide for å styrke og verne om forfatteres ytringsfrihet. Og det er viktig at forfatterforeningen gjør et arbeid på dette feltet. Styret i DnF ønsker å jobbe mer systematisk rundt ytringsfrihet, og styrets ambisjon er nå å sette mer fokus på ytringsfrihetssituasjonen i Europa.
I et Europa som holder idealene om demokratiske rettigheter, ytringsfrihet, og kunstnerisk og kreativt mangfold høyt, er det også slik at det foregår, det som omtales som, en kulturell kontrarevolusjon.
I Ungarn under statsminister Victor Orbán (fra partiet Fidesz) og hans høyrekonservative regjering, meldes det om at det skjer en demontering av demokratiske institusjoner, som museum, presse, kringkasting, universitet og domstoler. Jeg har snakka med en av fjorårets forfatterdebutanter, Nora Szentiványi, som bor i Norge men er født i Budapest, og nylig var der på en bokmesse, og hun forteller hvordan regjeringen strammer til kulturlivet, det som ikke er nasjonalistisk får ikke støtte. Hun forteller dog at forfattere har høy status i Ungarn og kan uttale seg ganske fritt. Men det er historier om museumsdirektører som ikke får forlenga sitt engasjement fordi de ikke fremstiller Ungarn rett. (Barnabas Bencsik). Myndighetene fører en kampanje mot kritikere og uavhengige medier som beskyldes for å undergrave Ungarns sikkerhet og rykte i utlandet. Og aktører som Helsingforskomiteen i Ungarn har oppfordra til sivil ulydighet og kamp i rettsvesenet for å få stansa en ny lov som gjør at organisasjoner som mottar utenlandsk støtte på helt legitimt vis, risikerer å bli stigmatisert og forhindra fra å kunne utføre sin viktige rolle i det ungarske samfunn. EU-kommisjonen har også reist sak mot Ungarn i forbindelse med en ny lov om høyere utdanning som vil kunne føre til nedleggelse av Det sentraleuropeiske universitetet (CEU) i Budapest. Statsminister Victor Orbán har også ført en hard flyktningpolitikk. Ungarn, i likhet med Polen, har avvist EUs fordeling av flyktningkvoter, og reiste, som kjent, et gjerde langs landets grense til Serbia og Kroatia. Hvis Orbán blir gjenvalgt til statsminister i parlamentsvalget til neste år, vil det bli hans fjerde periode som regjeringssjef i Ungarn.
I Tyrkia fengsles journalister, forfattere og folkevalgte politikere for sine ytringer som av myndighetene er oppfattet som formidling av propaganda som kommer den kurdiske frigjøringsbevegelse (PKK) til gode. Tyrkias mest kjente forfattere er bekymret for de helt grunnleggende menneskerettighetene under president Erdogan. Nobelprisvinner i litteratur, Orhan Pamuk, sier han ikke kan huske en verre tid i Tyrkia enn nå. Tyrkiske Asli Erdogan har skrevet en rekke bøker som går tett på den fremvoksende fascismen i Tyrkia. I etterkant av kuppforsøket i Istanbul i fjor sommer satt hun drøye fire måneder i fengsel for såkalt «medlemskap i en terrororganisasjon» I praksis vil det si å ha drevet journalistikk for en avis. Til Morgenbladet i november i år sier hun at regimet stilner noe i alle. Og kanskje nettopp derfor understreker hun viktigheten av at forfattere skriver og uttaler seg i offentligheten. Som hun sier i det nevnte intervjuet i Morgenbladet: Vi kan bygge broer, både mellom etniske tyrkere og kurdere, og også mellom harde kurdiske og tyrkiske nasjonalistene på en side og på den andre siden de som kan lytte til begge parter. Hun sier at forfattere kan bidra til å bygge samvittighet, en kollektiv samvittighet. Ved å fortelle ofrenes historie.
Forrige uke var jeg i Minsk, i Hviterussland, eller Belarus. Landet ble selvstendig i 1991. Styret i Forfatterforeningen har vedtatt at vi skal se om det er områder der Forfatterforeningen i Belarus og vår forening kan samarbeide.
Forfatterforeningen i Minsk hadde et eget hus, Literatara Dom, der det i blant ble holdt møter, også av opposisjonelle til Aleksandr Lukasjenko, som har vært president i Belarus siden 1994. Lukasjenko har ved flere anledninger forsøkt å stenge forfatterforeningen. Medlemmer av forfatterforeningen ble kasta ut av huset de hadde og fikk beskjed om at de ville miste de statlige jobbene sine hvis de fortsatte som medlemmer i denne forfatterforeningen, noe som var effektivt, all den tid arbeidsledigheten er høy, og de jobbene som finnes og forfatterne innehar, er statlige, og dessuten har presidenten innført en straffeskatt for de som ikke jobber…
Foreningen mista over hundre medlemmer. I tillegg var lovene slik at hvis foreningen ikke hadde et hus, og med det ingen adresse, hadde foreningen ikke lov til å eksistere. Det var mange som ikke ville leie ut til forfatterforeningen siden de ble regna som opposisjonelle, men tilslutt fikk forfatterforeningen leie en treromsleilighet utenfor byen, den deler de med en annen organisasjon som jobber for å bevare belarussisk kultur og språk. Det belarussiske språket, som er svært ulikt det russiske, blir sett på som opposisjonens språk, og diskrimineres. På skoler og universitet foregår undervisningen på russisk. President Lukasjenko oppretta en ny forfatterforening, den fikk flytte inn i Literatara Dom, og den får statsstøtte og hjelp til å gi ut bøker. Mens den opprinnelige belarussiske forfatterforeningen, må trykke og utgi bøkene selv, og det er knapt mulig å få solgt bøkene i bokhandelen, for kun få av bokhandlene er statsuavhengige. Da Svetlana Aleksejevitsj fikk Nobelprisen i litteratur i 2015, altså for to år sia, var det ikke en eneste avis som skreiv om det, heller ikke TV-stasjonene nevnte det, det ble ikke markert. Svetlana er medlem i feil forfatterforening. Bøkene hennes er heller ikke representert i bokhandlene. Heller ikke på biblioteket.
Som noen av dere kanskje husker ble Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris for 2011 tildelt forfatteren og ytringsfrihetsforkjemperen Ales Bjaljatski for hans innsats og arbeid for menneskerettigheter og ytringsfrihet i Belarus. Han ble dømt til fire og et halvt år i fengsel samme år. Rettsprosessen brøt med omtrent alle Hviterusslands internasjonale forpliktelser, og Ales Bjaljatski måtte sone i en tvangsarbeidsleir. I 2014 ble han sluppet fri etter å ha sonet 2/3 deler av dommen. Nå jobber og leder han igjen menneskerettighetsorganisasjonen Viasna (som betyr vår).
DnF vil søke å finne måter å samarbeide med forfatterforeningen i Belarus, og planlegger å invitere dem hit til våren. Og for de som skulle ha lyst til å treffe et par av forfatterne i denne foreningen, så kommer Julia Tsimafeeva og Alhierd Bakharevitsj, to av Hviterusslands viktigste samtidsforfattere til lanseringen av tidskriftet Samtiden 4.12, det vil bli opplesning, og samtale rundt hvordan er det å være forfatter i «Europas siste diktatur»?
Og nå til Polen, der Lov-og rettferdighetspartiet sørger for å temme Polens kunst og kulturliv, partiets mål er en kulturell kontrarevolusjon, sånn omtales det, og anti-polsk kunst får gjennomgå, men dette kan forfatteren vi har med oss her i dag. Jacek Dehnel fortelle oss mer om. Men først vil han lese fra sitt forfatterskap.
Jacek Dehnel er en polsk forfatter, oversetter og billedkunstner bosatt i Warsawa. Han debuterte som forfatter i 1999 med kortprosasamlinga «Kolekcja» (Betyr: Samlinga/The Collection) og har siden gitt ut en lang rekke bøker innen ulike sjangere, lyrikk, kortprosa, romaner og sakprosa. Han har mottatt en rekke priser for bøkene, blant annet Koscielski-prisen og Paszport Polityki, og har fem ganger vært nominert til Polens mest prestisjetunge litterære pris Nike-prisen, sist for hans seneste roman «Krivoklat» i 2017.
Dehnel er en av svært få åpent homofile forfattere i Polen og har engasjert seg i ordskiftet rundt Polens regjeringsparti, det nasjonalkonservative partiet PiS («Lov og rettferdighet-partiet» ), sine forsøk på å innskrenke ytringsfriheta i Polen de seneste årene. Foredraget vi har invitert Dehnel til å holde om nettopp ytringsfrihetsregresjonen i Polen sett fra et forfatterståsted er en del av styrets ambisjon om å sette mer fokus på ytringsfrihetssituasjonen i Europa. Og siden dagen ble innleda med å snakke om Frankfurt og Tyskland passer det bra å kaste blikket over grensa til Tysklands nabo i øst og det som er i ferd med å skje og skjer i Polen.