Rådet, stipendene, medlemskapssøknadene

Det litterære Råd består av ni medlemmer. Minst tre skal være forfattere som skriver nynorsk i hovedsak. I det sittende Rådet skriver Tormod Haugland, Inger…

kristine_naess_foto_finn_stale_felberg

Det litterære Råd består av ni medlemmer. Minst tre skal være forfattere som skriver nynorsk i hovedsak. I det sittende Rådet skriver Tormod Haugland, Inger Bråtveit og Sigrid Merethe Hanssen på nynorsk. Rådet er ellers sammensatt på en måte som gjør det representativt i forhold til kjønn, geografisk tilhørighet og sjangre. For eksempel sitter Kjell Ola Dahl i Rådet, som er særlig kompetent på kriminallitteratur. Av de sittende medlemmene er tre av de i sitt sjette år. Ett nytt medlem ble valgt inn under årsmøtet i mars i år. Fire har to år bak seg. En kom inn i fjor. Fire eller fem rådsmedlemmer er alltid på valg hvert år. Et medlem kan bli gjenvalgt for to nye år. Det har vært vanlig at medlemmer kan sitte opp til seks år. At de kan sitte så lenge er for å sikre en viss konsekvens og hukommelse. At de ikke sitter lenger er for at det ikke skal sette seg en bestemt kultur og at den til enhver gjeldende sammensetningen gir ulike dynamikker i gruppen. 

I mars tok Kristine Næss over som leder. Før henne var Eirik Ingebrigtsen leder og før ham Markus Midré og Stein Versto. Jeg har tatt en prat med Næss om hennes eget forfatterskap, forholdet hennes til litteratur, og litt om arbeidet i Rådet: 

Næss tok Forfatterstudiet i Bø (1994-95) og har gitt ut to diktsamlinger og 6 prosautgivelser. Hun blenominert til Nordisk Rådslitteraturpris i 2015 for romanen Bare et menneske. I seks år år var Næss i Kulturrådts vurderingsutvalg forlyrikk. Hun satt et år i redaksjonen i Vagant, og også i Vinduet. 

– Du debuterte som forfatter to år etter forfatterstudiet. Du er den eneste debutanten på Tiden det året, men ikke den eneste lyrikeren. Du kom med Obladi og Terje Dragseth med sin tiende diktsamling. Det samme året har også Henrik Nor-Hansen, Niels Fredrik Dahl og Rune Christensen diktbøker, og avisene skriver en hel del om det. Og de skriver støtt om debutboken din. Hadde poesien en mer sentral plass i presse og offentlighet da du debuterte?

– Du tenker kanskje på nittitallets diskusjon om litteraturens forhold til virkeligheten. Geir Gulliksen skrev bl.a essayet Virkelighet, hvor han snakker om Niels Fredrik Dahls og Rune Christiansens bevegelse vekk fra det poetiserende, mot en form for realisme, eller betoning av det konkrete. Det var en litteraturhistorisk dreining, men jeg tror ikke den ga poesien en mer sentral plass. Samtidig vil jeg si at det er litt en myte at poesien er så marginalisert i forhold til prosaen. Det kommer også an på hvilken del av den litterære offentligheten vi snakker om. Det finnes flere tidsskrift og aktive miljøer som både utvikler og synliggjør poesi på ulike måter. Går vi til en bredere offentlighet, altså de større dags- og ukeavisene, er bildet litt annerledes. Selv om diktutgivelser anmeldes, blir nok ikke poeter løftet fram i samme grad som romanforfattere.  Det er imidlertid ikke nytt.

Dersom man skal snakke om endringer de siste 20 årene, er det mer iøyenfallende at litteraturanmeldelsene generelt er blitt færre. Mange gode utgivelser – uansett sjanger – får ikke oppmerksomhet. Det er en økende tendens at store aviser konsentrerer litteraturstoffet sitt rundt bredt anlagte, bestselgende titler og forfattere. Underholdningsaspektet betones, og/eller hvor mange klikk en sak får. Dette taper norsk litteratur på, og også norsk offentlig debatt og tenkning omkring litteratur.

– Hvordan skulle det vært annerledes, tenker du? 

– Det finnes heldigvis en del skribenter som kan vurdere litterære kvaliteter basert på kunnskaper om både litteratur, samfunn og ideer. Noen som hjelper oss til å se de stoe linjene. Jeg ønsker meg mer av det! Jeg skulle ønske at kunnskap og opplysning var framherskende idealer! At det var det kulturredaksjoner styrte etter. For en ting er at det skrives om litteratur, en annen ting er hvordan. Det handler om hvilken holdning man inntar: Tror man at litteratur kan bidra, ikke bare med underholdning og gjenkjennelse, men med tanker og ideer som er viktige for samfunnet? Jeg tror det er utrolig viktig med en felles offentlighet for debatt og tenkning.

– “Den som ikke deltar har ingenting å si, og den som ingenting sier lar kulturen forfalle,” skriver du under vignetten “Innhogg” i Dagbladet. Jeg er usikker på sjangeren, men antar at det, siden der er på selveste side fire, normalt sett en samfunnsstoff-side, er en form for kommentar i miniformat. Du kastet deg ut i noen debatter da. Blant annet debatten om å delta i debatten. Selv skriver du ikke bare disse “innhoggene” fra 1997, men debattinnlegg og kronikker, blant annet om hvorfor det skrives dikt, om forfatterens rolle i samfunnet, og om muligheten for en litterær, politisk opposisjon under en valgkamp. 

– Jeg tror det utsagnet først og fremst var et uttrykk for at jeg var debutant, og hadde et stort behov for å gjøre stemmen min hørt. Men det er kanskje også noe tidstypisk ved det. Som sagt foregikk det en virkelighetsdebatt på 90-tallet også. Flere forfattere var opptatt av at det var noe nytt på vei, at folk skrev mer konkret, og viste litteraturens forbindelse med politikk og samfunn på en ny måte. Samtidig var endel yngre forfattere mindre redd for å bruke mediene, også de tabloide, til å formidle litteratur. Geir Gulliksen var viktig i denne diskusjonen og han var min redaktør. Jeg tror det bidro til at jeg fikk sommerjobb i Dagbladet i 1997. Det er 20 år siden og både jeg og mediesituasjonen er forandret. Men likevel: Jeg vil si at jeg fremdeles ser det som viktig at det finnes kompetente, sterke og opplyste stemmer i offentligheten. Og da mener jeg ikke min egen stemme, altså! Det vil si, jeg tar gjerne i bruk stemmen når jeg har noe kvalifisert å si. Vel og merke hvis jeg tror den kan bli hørt og gjøre en forskjell. 

– Nå er du leder i Det litterære Råd, som ikke bare er et tillitsverv og, fordi du er med på å forvalte en del skattekroner, en maktposisjon. Hva slags leder av Rådet kommer du til å være?

– Vi er ni stykker i Rådet, og er oss alle bevisst at vi sitter i en maktposisjon. Vi har et stort ansvar, både økonomisk og faglig. Det er noe vi snakke om hele tiden. Vi vil så gjerne yte alle rettferdighet, men det er flere gode søkere enn det er stipendmidler. Med andre ord: Når vi innstiller en søker til stipend, vet vi at det av og til også kunne ha vært mulig å innstille en annen. Vi gjør mange og grundige avveininger når vi foretar et valg, og er også bevisste på gruppedynamikken og måten vi diskuterer på. Det er en av mine oppgave som leder å passe på at vi har en slik bevissthet og at vi ikke tror vi har fasitsvarene. Stikkordet er diskusjon. Jeg ser det som veldig viktig å ha åpne diskusjoner som gir rom for tvil og uenighet. Sånn har jeg også opplevd arbeidet i Rådet i den tiden jeg har sittet der. Vi har 4-5 møter i løpet av året. Det gjelder riktignok medlemsskapssøknader, men bidrar også til at vi har en løpende samtale både om samtidslitteraturen og vår egen praksis. Det er viktig.

For å kunne innstille til stipender må vi være svært godt orientert i norsk samtidslitteratur. Det innebærer at vi gjennom hele året leser det meste av det som kommer ut, slik at vi er forberedt til å behandle søknadene. Vi innstiller til stipender på et tredagersmøte i januar. Stipend-diskusjonene er komplekse fordi vi skal ta hensyn til mange aspekter, f.eks: Har søkeren et sterkt forfatterskap? Har vedkommende fått mye i stipend tidligere? Er det kort eller lang tid siden siste utgivelse? Er den siste utgivelsen sterk eller svak? Hvordan er kvaliteten på de andre søkerne i bunken? Kjønnsfordeling? M.m. Rådet gjør sine vurderinger ut fra en helhet som ikke er så lett å se for utenforstående. Noen ganger kan folk stusse over at forfatter X fikk arbeidsstipend et år, mens den mye sterkere forfatter Y ikke fikk stipend året før. Da kan det være at det var færre aktuelle til arbeidsstipend det året X søkte. Eller at Y gjennom årene har fått mer enn X i stipendmidler, og ikke har utgitt noe på en stund.

Jeg vil også gjerne bidra til at Rådet vurderer de praktiske rammene for arbeidet sitt fortløpende. Arbeidsmengden er veldig stor, så det er viktig at vi organiserer arbeidet mest mulig optimalt.

For ordens skyld, litt mer informasjon om Rådets arbeidspraksis:

Rådet er underlagt årsmøtet. Det forholder seg til DnFs vedtekter og et arbeidsskriv som virker veiledende om arbeidspraksisen. Arbeidsskrivet handler i hovedsak om hvordan rådsmedlemmene vurderer bøkene, og begynner med setningen “Litterær verdi kan verken defines eller måles endelig.” Og selv om arbeidsskrivet lister ti kriterier for litterær kvalitet, følges ikke disse slavisk, men er parametre som jevnlig kommer opp i Rådets diskusjoner. Rådet har vanligvis fem møter i året hvor de i hovedsak behandler søknader om medlemsskap. De møtes også i januar i tre-fire dager for å behandle stipendsøknadene for Statens kunstnerstipend og vederlagsfondet. 

Når Rådet behandler medlemsskapssøknader, leser de to bøker fra hver søker. De behandler ti søknader på hvert møte, for slik å vie godt nok med tid på hver søknad. Før disse møtene leser de altså tjue bøker og ti søknader, og begynner hver søknadsbehandling med at alle de ni rådmedlemmene gir en begrunnet lesning av bøkene etter tur. Etter diskusjonen tar de en prøvevotering før den gjeldende votering. 

Men stort sett består rådsarbeidet av å sitte hjemme og lese. Og for noen ledere har det også vært å uttale seg i offentligheten. Hva kommer offentligheten til å se av Næss som leder? 

– Jeg kommer ikke til å oppsøke mediene, det tilhører ikke mitt mandat. Men jeg tror det er bra om politikere og medier vet mest mulig om hvordan Det litterære Råd arbeider, og etter hvilke retningslinjer. Derfor kommer jeg nok til å bidra med informasjon og opplysning, dersom det oppstår saker eller debatter som gjør det nødvendig. Jeg synes for eksempel at det er viktig å formidle hvorfor Det litterære Råd bør bestå av forfattere og ikke kritikere og akademikere. Forfattere kan i helt annen grad enn andre forstå og vurdere hvor andre forfattere er i sin skriving, betydningen av bestemte forfatterskap etc. Det er også et poeng at kvalitetsvurderingene og forvaltningen av stipendmidlene bidrar til at Norge kan fortsette å ha en sterk og livskraftig litteratur.

– De ulike Rådene har gjennom skiftende tider vært mer og mindre åpne og synlige. Med hver sine argumenter for å den ene eller andre praksisen med offentlighet. Hva slags åpenhetspolitikk går du inn for?

– Det litterære Råd er bundet av Forfatterforeningens vedtekter og av taushetsplikten. Taushetsplikten er der for å skjerme søkerne. Å være åpen om hvem som får hva og hvorfor, vil derfor ikke være aktuelt. Men jeg synes det er viktig å være åpen om hvordan vi arbeider. Å kommunisere mest mulig ut til medlemmene hvordan vi er organisert, hvilke oppgaver vi utfører, og hvordan. Jeg tror nemlig mange forestiller seg Rådet som en slags elitistisk klubb med et strengt og entydig litteratursyn. Jeg vil gjerne formidle at det ikke er sånn. Det er stadig utskiftning av medlemmer, og ingen kan sitte lenger enn 6 år. Min erfaring er at vi skriver forskjellig, har forskjellig bakgrunn og ulike preferanser. Eget litteratursyn er uinteressant i denne sammenhengen. Oppgaven som medlem i Rådet er å være en profesjonell leser.