Forfatterklubber som har avholdt årsmøtet på ettersommeren har sagt seg villige til å gi et aldri så lite referat som kan komme alle medlemmene av Forfatterforeningen til gode. Styremedlem Odd W. Suréns referat er ingenlunde lite, derimot fyldig og så presist som det åpenbart lot seg gjøre. Vi takker for innblikket, som er av stor interesse. Foto av det sittende styret i Aschehougklubben.
Årsmøtet fant sted, og ikke minst tid, i Forfatterforeningens tabernakel i Rådhusgata 7, torsdag 28.08, kl. 13:00. Den frammøtte eliten av Aschehougforfattere var så (e)liten at referenten lenge har vurdert å avstå fra namedroppingen. Dermed kunne noen av dem som uteble fremdeles mistenke hverandre for å ha deltatt, og således komme til å tenke: Den og den vet at jeg ikke var der, for han var der naturligvis selv, den sniken! Men etter grundig overveielse har jeg kommet til at navns nevnelse likevel må til. De medvirkende var, i alfabetisk orden: Gerd Brantenberg, Kari Brænne, Jo Eggen, Erling Pedersen, Anne Oterholm*, Helge Rykkja, Odd W. Surén, Lene Therese Teigen og Eli Sol Vallersnes. Som alle ser, er Anne Oterholm utstyrt med en asterisk for anledningen, og alle som vil, kan få lov til å tro at det skyldes hennes status som gjest, og at det altså slett ikke er et tegn på utilbørlig hengivenhet fra referenten.
Vi var som antydet 9 i tallet, og lenge etter at møtet var slutt, dukket en tiende opp, bevitnet av forfatterforeningens Hege Wolleng, som dermed fikk navnet sitt i referatet, uten å ha vært på møtet. Hva man får til i hovedstaden!
Så til selve møtet. Lederen i Aschehougklubbens styre, Eli Sol Vallersnes, ønsket velkommen, og ga ordet til Forfatterforeningens Alma Mater, Anne Oterholm, som holdt et grundig innlegg om de nye kontraktene. Disse trådte i kraft 18.06, noe som er et poeng i seg selv. Slaget om billigbokkontrakten endte som kjent med en veldig borteseier over forlagene, et faktum de stort sett har anerkjent, og noen av dem sågar applaudert, mens Aschehoug ved et par anledninger har antydet at denne triumfen er noe av en Pyrrhosseier, det vil si at slaget er vunnet ved slik kostnad at krigen er tapt. Mer om dette senere i referatet. Følg med!
En detaljert og ordrett gjengivelse av Oterholms innlegg passer hverken til referatets format eller referentens tiltakslyst, men av det øvrige hun berettet for de lydhøre kan det nevnes en modernisering av teksten i normalkontrakten, en 2 prosentpoengs økning (fra 9 til 11%,) av royaltysatsene for bokklubbøker, og en 5 prosentpoengs økning av satsene for bøker som distribueres som lydfiler. Forlagets førsterett til utnyttelse av bøker i andre former (lydbok etc.) skal når avtaleteksten er skrevet ferdig fungere som en opsjon i 3 år etter utgivelsen. Ytterligere informasjon om disse og andre saker er å finne på Forfatterforeningens hjemmesider. Et poeng Oterholm understreket mot slutten av sin redegjørelse, gjelder honorering av digitale tekstfiler, der forlagene ikke ønsker å binde seg til kollektive avtaler ennå, men enn så lenge forhandle individuelt med de aktuelle forfatterne, og senere eventuelt bruke erfaringene fra disse forhandlingene som veiledende utgangspunkt for en avtaletekst. Og det må jo være bære lækkert, tenker Forfatterforeningen, siden det til å begynne med formodentlig er de mest etterspurte forfatterne som er aktuelle for slik distribusjon, med andre ord de forfatterne som har de sterkeste
forhandlingskortene på hånden. Danner deres avtaler presedens, er det en fordel for de fleste forfattere.
Referenten hadde gjort det klart at han måtte forlate forsamlingen før 14.30, og oppfordret derfor til hurtig avvikling av den påfølgende debattrunden, under trussel om at siste del av referatet ellers ville bli skjønnlitteratur. Oppfordringen virket slik at møtedeltakerne deretter stilte sine lange spørsmål med forferdende langsomhet.
På et godt spørsmål fra Erling Pedersen understreket Anne Oterholm at bokklubbenes gjenbruk av bøker som tidligere har utkommet både som "vanlig" bok og billigbok, ikke er slik at bokklubben gir ut billigboken, selv om utsalgsprisen er lav.
Oterholm snakket også om distribusjon av bøker, og om bokhandlenes kulturforpliktelse. Jo Eggen kom med en viktig påminnelse: Det hjelper jo ikke om boken befinner seg i bokhandelen dersom den er stuet vekk slik at en ikke finner den likevel. Han nevnte et sted
hvor lyrikken sto i kjelleren, i gangen bortenfor toalettet. Hvorvidt dette er overlagt, eller bare en freudiansk glipp, er ikke godt å si, men man trenger ikke være paranoid for å gjøre seg temmelig støtende forestillinger om hva enkelte bokhandlere mener lyrikk kan brukes til.
Erling Pedersen nevnte kåringen av Norges beste bokhandel, og lurte på om det hadde vært en suksess. Referenten opphørte et øyeblikk å være referent, og hevdet at man kanskje kunne oppnå mer ved å kåre Norges verste bokhandel. Oterholm og Vallersnes understreket at man inntil videre heller vil bruke gulrot enn pisk, og etter litt grubling har referenten sluttet seg til synspunktet, da gulrot skal være godt for gangsynet.
Gerd Brantenberg fortalte en flott og illustrerende selvopplevd historie fra en bokhandel, der man ikke hadde tatt inn den ferskeste boken hennes, og ikke aktet å ta den inn heller. Idet hun forlot bokhandelen, shaken, but not stirred, ropte de etter henne: "Ja, lykke til med salget, da!"
Brantenberg ymtet frampå om at man kunne samle en del slike erfaringer, og gi dem ut, og tittelen ga seg selv: "Lykke til med salget, da!" En idé for Forfatterforeningen?
Omsider kom vi til de formelle sidene ved årsmøtet. Som straff for medlemmenes uthaling av tiden unnlot referenten å lese årsmeldingen, men enkeltheter fra den ble likevel sitert og behørig beundret. Blant de strålende triumfer meldingen nevner, er nyhetsbrevet fra forlaget, som nå har manifestert seg, og det var jo et flott nyhetsbrev, om enn med det man på engelsk kaller "a sting in its tale", idet vår før nevnte storseier med hensyn til billigbokavtalen blir omtalt som noe av et tveegget sverd, da terskelen for billigbokutgivelse nå kommer til å bli høyere, siden kostnadene har økt. Referentens egen utmerkede redaktør hevdet i sommer at det nå ville bli "dobbelt så dyrt" for forlaget å utgi billigbøker. Til det kan det bemerkes at Herren nok skjenker visdom til den han gir et embete, men matematikkunnskaper inngår ikke automatisk i visdomspakken.
Hvilken pris forlaget etter hvert legger seg på når det gjelder billigutgaver av nyere norsk skjønnlitteratur, gjenstår å se. Setter man for eksempel fra og med neste år den type bøker som nå typisk koster 129 kroner, opp til 137, har alle parter tjent på endringen, og ingen kunder bryr seg.
Forøvrig var det ingen innvendinger mot årsrapporten.
Handlingsplanen ble vedtatt uten innsigelser av betydning. Deretter ble valget gjennomført ved stalinistisk diktat, om det da ikke var et revisjonistisk kupp, idet referenten opphøyde seg selv til talsmann for hele politbyr… nei, styret, og sa seg villig til å fortsette sin utrettelige virksomhet. Nytt av året er likevel at vi fikk med oss en varamann, en hospitant, så å si, nemlig Helge Rykkja. Referenten har, i erkjennelse av Rykkjas nye status, lovet å kalle ham Tor Mikkel Wara i referatet, men bare én gang, og det løftet er hermed holdt. Styret består dermed av Eli Sol Vallersnes, leder, Gerd Brantenberg og Odd W. Surén som medlemmer, og Helge Rykkja, varamann.
Noen bemerkninger til slutt:
At så få møtte fram, spiller ikke noen stor rolle, så lenge Aschehougklubbens emailadresse blir brukt. Oppfordringen er altså: Spør oss, om det er noe, kontakt oss, om dere lurer på noe. Og husk at hvor 2 eller 3 av dere er samlet, er Aschehougklubben midt iblant dere.
Referatet gir for øvrig inntrykk av at Helge Rykkja ikke sa noe, hvilket ville være naturstridig. Her er det referentens håndskrift som er opphavet til synden. Denne håndskriften var i utgangspunktet av redselsfull kvalitet, og siden har det bare gått nedover. Men Rykkja snakket om forfatternes ensomhetsfølelse, ser det ut til, og han berømmet styret for bl. a. å ha bedret forlagets holdning til informasjon.
Også Kari Brænne lider under referentens manglende evne til å dechiffrere egne hieroglyfer. Derimot er det ingen tvil om at Lene Therese Teigen byttet plass med seg selv i løpet av møtet. Og begge to deltok med bravur i debatten etter og for den saks skyld under Oterholms evangelium, der det ikke var viktigst å vite hvem som sa hva, men hvordan vår verden vil bli.
Til slutt vil jeg beklage referatets drøye lengde. Fenomenet skyldes de onde tidene.
Austrheim, 03.09 (styrelederens fødselsdag),
Deres ydmyke tjener
Odd W.
Surén, referent og revisjonist.