Bjerke (1918–1985) var en blottende ung og bråmoden 22-åring da han i 1940 debuterte med diktsamlingen Syngende jord.
Som forfatter og samfunnsdebattant var Bjerke et litterært renessansemenneske – forfatter, gjendikter, essayist, poet og polemiker. Han turnerte Shakespeare og Goethe med samme naturlige eleganse som har skrev lekne og muntre vers for barn. Han kunne la seg fordype i sjakkens mysterier, i psykologiens irrganger, i parapsykologi og spiritualismens dulgte gåter. Han skrev hørespill og komedier side om side med dypt seriøse essays og gjendiktninger av Molière. Han skrev om de mest alvorlige temaer – samtidig som han verdsatte og dyrket humoren.
Allerede på femtitallet engasjerte han seg i fjernsynets fremtid, og sammen med Harald Tusberg sto han bak den populære tv-serien Streiftog i grenseland (1971–72) om parapsykologi og alternativmedisin.
Bjerke var en språkets mann – eller skal vi si: en sprogets mann. Han var en av initiativtakerne til Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, og en forkjemper for riksmålet. Bjerke overtok redaksjonen av Riksmålsordlisten etter Arnulf Øverland og var redaktør for riksmålstidsskriftet «Ordet» 1950–66.
Bjerke var også med da Den norske Forfatterforening ble splittet i 1952 og var formann i «Forfatterforeningen av 1952» fra 1961 til gjenforeningen med Den Norske Forfatterforening i 1966. «Forfatterforeningen av 1952» ble stiftet i protest mot at Den norske Forfatterforening lot seg representere i Norsk språknemnd, som hadde som formålsparagraf å arbeide for samnorsk. Utbryterforfatterne mente at Forfatterforeningen skulle arbeide til beste for alle sine medlemmer, og at en representasjon i Norsk språknemnd ville motarbeide interessene til dem som motsatte seg en statlig styrt språkpolitikk. Arnulf Øverland, som hadde vært formann i DnF fra 1923 til 1928, ble den nye foreningens formann, mens Sigurd Hoel ble formann i dens litterære råd. Forfatterforeningen av 1952 gikk til søksmål mot DnF med begrunnelsen at arbeidet for samnorsk var i strid med DnFs formålsparagraf. Saksøkerne tapte saken i Oslo Byrett i 1957 og i Høyesterett. «Forfatterforeningen av 1952» slo seg sammen med Den norske Forfatterforening i 1966.
André Bjerke utga ni essaysamlinger. Henning Hagerup, som skrev i tidsskriftet Vagant (2007) om Bjerkes essayistikk, kaller Bjerkes analytiske ståsted, hans etos, for radikal antroposofi. Hagerup mener at han på 1950-tallet var en av de norske skribentene som mest resolutt forfektet et humanistisk syn på samfunn, etikk og naturvitenskapelig forskning og at Bjerke skriver i spennet mellom et dypt seriøst etisk engasjement og en munter, lekende holdning til verden.
Personlig har jeg, helt fra barndommen av, hatt et nært forhold til Bjerke som kriminalforfatter: Bernhard Borge.
Selv om Skjult mønster og Enhjørningen regnes som hans fremste romaner i litterær forstand, er De dødes tjern utvilsomt den mest kjente.
De dødes tjern … I seg selv klinger tittelen som et gisp av uhygge – ja, som et redselens skrik fra Østerdalens blådype skoger.
Mange har lest boken (fra 1942), enda flere har sett filmen (fra 1958) – og alle ser vi for oss scenen der Henny Moan (i rollen som Liljan Werner) – iført en gjennomsiktig, hvit nattkjole – så å si svever lukt mot dødens bunnløse tjern før hun stuper uti.
En legendarisk scene fra filmen «De dødes tjern».
(© Norsk Film. Regissør: Kåre Bergstrøm. Sjeffotograf: Ragnar Sørensen)
Under psevdonymet Bernhard Borge skrev han romanene Nattmennesket (1941), De dødes tjern (1942), Døde menn går i land (1947), Skjult mønster (1950) og tre novellesamlinger. I tillegg utga han Enhjørningen (1963) under eget navn.
Bernhard Borge dyrket den klassiske mordgåten – inspirert av forgjengere som Agatha Christie, John Dickson Carr og Edgar Allan Poe. Men i motsetning til sine forbilder, tok Bernhard Borge i bruk psykoanalysen som oppklaringens verktøy. Mens fortidens krimmestere festet seg ved fingeravtrykk, klokkeslett, (løgnaktige) alibier og andre håndfaste beviser, trengte Borge inn i psyken. Borges detektiv Kai Bugge er ingen politimann eller privatetterforsker, men noe så uvanlig som psykoanalytiker. Og jeg-fortelleren Bernhard Borge selv – ja, han er selvsagt en berømt krimforfatter. Sammen utforsker Borge og Bugge menneskesinnet og underbevisstheten – for ikke å snakke om drømmenes rike – i jakten på løsningen.
Norsk krimlitteraturs nestor, Nils Nordberg, kaller dem «en slags sjelelivets Sherlock Holmes». Samtidig var Bjerke pinlig klar over at kriminallitteraturen er en morbid lek, ja, et spill. Variasjoner over et tema.
I rollene hentet han inn en flokk med intellektuelle og urbane venner – utvilsomt inspirert av egen vennekrets. Nils Nordberg oppsummerer treffende i sin bok Mørkets gjerninger (2016):
Handlingen settes i gang ved at de forlater sivilisasjonen, det vil si Majorstuen med nærmeste omegn og begir seg inn i mørkets hjerte, det vil si den norske landsbygda med sine fåmælte, innesluttede innbyggere, knuget under pietistisk kristendom og gammel overtro, og sine dype, tunge granskoger og bunnløse myrer, – og blir konfrontert med både indre og ytre demoner.
Den suksessfulle kriminalforfatteren Bernhard Borge – som selvsagt fører ordet i boken – har invitert en gruppe venner hjem til seg og kona Sonja. I middagsselskapet møter vi et menasjeri av arketyper: psykoanalytikeren Kari Bugge, litteraturkritikeren og redaktøren Gabriel Mørk, juristen Harald Gran, Grans forlovede Liljan Werner og hennes bror Bjørn. I selskapet gjenfortelles en grufull historie fra Østerdalens dype skoger: Ved Daumannshytta ved Blåtjernet går den tidligere eieren Tore Gruvik igjen – hundre år etter at han i sjalusi drepte sin søster og hennes elsker og druknet seg i tjernet. Nå har Bjørn Werner overtatt hytta, men da vennegjengen reiser opp for å besøke ham, er han forsvunnet. Trolig har han druknet. Klærne hans og Werners drepte hund ligger nemlig ved det bunnløse Blåtjernet – de dødes tjern. Vennegjengen tør nesten ikke stille spørsmålet: Går Tore Gruvik igjen?
De rasjonelle vennene tror selvsagt ikke på gamle spøkelseshistorier. Likevel … Kan det gamle, mystiske sagnet ha noe for seg? Det heter seg at alle som bor i den dødes hytte vil føle en indre dragning mot tjernet – og det er en dragning de alle snart føler. Men hvorfor? Har det forheksede tjernet en magisk kraft? Eller er de alle ofre for psykologiens renkespill?
Som en litterær elegantier – ikke ulik John Dickson Carr i mesterverket Sort messe – leker Bjerke seg med leserens forvirring: Skjer det virkelig noe overnaturlig? Eller har alle de mystiske hendelsene helt logiske forklaringer?
Uten å ville røpe for mye er det ingen hemmelighet at freudianske teorier alltid fascinerte Bjerke. Og merk deg at knapt et navn – Mørk, Gran, Liljan, Bjørn, Gruvik – er tilfeldig valgt.
Da filmen basert på romanen ble satt opp i 1958, ble den en umiddelbar suksess. Boken ble filmatisert med Kåre Bergstrøm som manusforfatter og regissør og fikk strålende kritikker. «Norsk topp-thriller», skrev VGs anmelder. Ja, førti år senere ble den kåret til den fjerde beste norske filmen gjennom tidene (bak «Flåklypa Grand Prix», «Budbringeren» og «Ni liv»).
I hovedrollene møtte vi en eplekjekk Henki Kolstad (som Bernhard Borge), en mystisk Henny Moan (som Liljan), Per Lillo-Stenberg (som Bjørn Werner, Liljans bror) og videre Bjørg Engh (Borges kone Sonja), Erling Lindahl (som Kai Bugge), Georg Richter (som Harald Gran), Leif Sommerstad (som «gjenferdet») og ikke minst André Bjerke, som pussig nok ikke spilte «seg selv», men som likefullt lot til å stortrives i sin rolle som mystikeren Mørk.
Hvor befinner så filmens uhyggelige tjern seg? Faktisk finnes de tre steder: Opptakene ble gjort ved Skomakertjern (et av de tre vannene i Tryvann i Nordmarka i Oslo), ved Steinstjernet (ved Kolsås i Bærum) og ved Tjernsrudtjernet i Bærum (der det ble tatt noen nærbilder).
Skuespiller Henny Moan traff André Bjerke under innspillingen av filmen og giftet seg med ham i 1959. Sammen fikk de datteren Vilde.
Som én av Norges få krimforfattere på den tiden var Andre Bjerké selvsagt sentral da Rivertonklubben ble stiftet i 1972. Klubben er en norsk forening med formål å arbeide for fremme av den gode kriminallitteratur i Norge og fungere som et faglig fellesskap for forfattere, redaktører, litteraturforskere og andre som har en yrkesmessig tilknytning til kriminallitteratur.
Klubben ble opprettet etter en ide av Bjørn Carling og videreutviklet i samarbeid med André Bjerke, Sigurd B. Hennum, Gerd Nyquist, Tor Edvin Dahl og Nils Nordberg.
I Mørkets gjerninger skriver sistnevnte om André Bjerke:
I de gode, gamle dager, da Rivertonklubben var ny – det vil si på 1970-tallet – pleide den å møtes hjemme hos Gerd Nyquist, og det endte alltid rundt kjøkkenbordet, hvor medlemmene lot ertesuppen stivne i tallerkenene, mens de fascinert og andektig lyttet til André Bjerke. Han var en fabelaktig taler; hver formfullendt setning kunne ha gått rett ned på papiret og blitt spennende og festlig lesning.
Slik effekt hadde Bjerké på folk. Og ikke minst på sine lesere.
Det gåtefulle og rasjonelle går hånd i hånd i André Bjerkes bøker. Ingen kan være riktig sikker på hva som er fakta og hva som er fri fantasi. Det var slik André Bjerke – for ikke å snakke om hans alter ego Bernhard Borge – likte det.
Derfor passer det kanskje å avslutte med en hilsen gjennom tid og rom fra oss høyst levende til en som har trådt ut av tiden: Gratulerer med jubileet!