Det er de som mener at vi i Skandinavia er heldige som kan lese hverandres litteratur på originalspråkene, og som savner den tiden da det var lettere å få kjøpt dansk og svensk skjønnlitteratur i Norge. Og så er det en som mener at landene er en samlet enhet og språkene dialekter av hverandre. Den norske forfatteren Jon Eirik Lundberg står bak en «kalmarunionsk litteraturfestival» på Læsø i Danmark:
– Jeg tror at det er et klart ønske hos ham å sette søkelyset på den gode litteraturen og brobygging heller enn å fremheve nasjonale forskjeller, sier Hilde Susan Jægtnæs, som har erfaring fra mange av de norske litteraturfestivalene også.
– Når det er sagt, sier Jægtnæs: Flere danske forfattere var representert der enn norske – i 2014 var det seks dansker invitert, to nordmenn (meg selv og Terje Dragseth) og en svenske. Ingen av de to andre kvinnene som var invitert møtte opp, så jeg hadde alle mennene for meg selv gjennom de lange sommernettene med fersk "jomfruhummer", hvitvin og nattbading i det morildfylte havet, forteller hun, og forteller om enorm engasjert respons og spørsmål fra et publikum etter opplesningene.
– Dette kan til en viss grad kanskje tilskrives den intime arenaen og det faktum at de fleste publikummere var kommet til Læsø for å overvære festivalen og møtte opp på nær alle programpostene, sier hun.
– Hva slags perspektiv fikk du på den norske litteraturen, av deltakelsen?
– De danske forfatterne hadde godt kjennskap til hverandre, hvilket kom frem gjennom den gemyttlige sosiale omgangen som ble oss til gavns. I 2014 hadde jeg bare gitt ut en enkelt diktbok, og følte ennå at jeg var i utkanten av det norske forfattermiljøet. Igjen var det kanskje grunnet settingen der vi alle var gisler på øya langt ute i havet, men jeg følte meg svært velkommen og likeverdig som deltaker på Læsø, noe som ga mitt spede forfatterego en sårt tiltrengt boost. Samtidig la jeg merke til at det danske miljøet, også i den miniatyrversjonen jeg observerte det i, er preget av samme ansiennitetsforhold og kulturelle hierarki som i Norge, dog muligens med en mindre synlig brodd. Det minnet meg om at Læsø-opplevelsen bare var en deilig liten boble, og at jeg selv måtte fortsette nettverksbyggingen og synliggjøringen av mitt eget forfatterskap på hjemmebane. Fremfor alt styrket festivalen min tro på at forfatteroppdrag ikke kommer av seg selv, og at gode prestasjoner og hyggelige møter på en festival kan lede til invitasjon til et andre oppdrag. Aktiv og positiv deltakelse og investering i miljøer borte såvel som hjemme er utelukkende av det gode for et begynnende forfatterskap, sier Hilde Susan Jægtnes. Den norske treboksforfatteren og manusforfatteren var blant gjestene på festivalen i 2014. Det var historiens tredje Læsø-festival. Den femte skjer i midten av juli i år.
– Sammenliknet med norske festivaler synes jeg Læsø fremsto som panskandinavisk heller enn dansk, der ingen av enkeltlandene ble synlig favorisert, forklarer Jægtnæs. Det stemmer overens med festivalsjef Lundbergs kongstanke:
– Tanken er å samle skandinavisk poesi, eller litteratur på de tre skandinaviske dialektene, på det vi mener er verdensdelens "perfifere midtpunkt", altså Læsø. Litteraturen er det stedet hvor den språklige rikdommen kommer klarest til syne. En av årets diktere, Joakim Vilandt, oppviser dette ad absurdum, eller ad poeticum, når han blander nesten samtlige nordiske språkformer til ett litterært uttrykk.
– Jeg visste ikke om festivalen før DnFs webmaster tipset meg om den. Forklar!
– Festivalen er nok er den minste litteraturfestivalen i verden i termer av publikummere. Dette gjør at forfattere, gjester og arrangører så å si lever sammen i noen døgn. Opplesninger, fellesmiddager og performances, det sosiale, kunsten og det litterære, flyter over i hverandre. Ingen arrangementer kappes om oppmerksomheten, alt kommer i en kronologisk rekkefølge, som sekvenser i en film.
– Etter noen satellitt-søk, får jeg inntrykk av Læsø som en naturskjønn plass. Selv om festivalen ikke er dansk men skandinavisk: Forholder den seg til plassen hvor den arrangeres? Hvordan?
– I sommer flytter festivalen ut i landskapet og samfunnet. Vi har opplesninger i produksjonshallen hos Læsø Fiskeindustri, i en buss som kjører rundt, i Asger Jorns atelier og i havet.
– I havet?
– Ja, det bygges en scene i ute i vannet, og dikterne leser inn mot land, hvor publikum sitter. Denne scenen oppstod første gang som en drøm hos en av fjorårets forfattere.
– Å arrangere festival er arbeidskrevende. Hva motiverer deg til å gi så mye til litteraturen?
– Det viktigste i litteraturen, som vi ser det, er friheten. Litteraturen setter oss fri i forhold til verden i kraft av dens overskridelser av dagligtalens og fornuftens og grammatikkens systemer og forordninger. Læsø Litteraturfestival er en parentes hvor denne friheten står i sentrum, avsondret som den også er, liksom en øy i språket, hvor man kan søke tilflukt en gang i mellom.
– Hvilke typer arrangementer har festivalen?
– Hver forfatter leser egne ting, men har også en con amore-opptreden, hvor vedkommende deler et annet forfatterskap med publikum. På den måten inndras også tekster fra den øvrige verden, forklarer Lundberg. Møtte Jægtnæs disse arrangementene con amore, altså med kjærlighet?
– Jeg tror publikum virkelig verdsatte con amore – bidragene. En gjeng med eldre danske damer kom bort til meg og svermet for Tarjei Vesaas, som jeg leste utdrag fra, sier Jægtnes. Ved siden av henne har også Terje Dragseth, Erling Kittelsen og Hanne Ørstavik vært gjester på Læsø.