Kjære styreleder, ærede medlemmer av Den norske Forfatterforening, mine damer og herrer, og tibetanske landsmenn:
Dette er en begivenhet som gjør et dypt inntrykk på meg, og jeg vil få lov til å uttrykke min takk til Den norske Forfatterforening som har tildelt meg Ytringsfrihetsprisen 2007. Jeg er også takknemlig overfor Den norske Tibet komiteen for all dens hjelp og helhjertede støtte. Og til mine tibetanske landsmenn i Norge, gir jeg de tradisjonelle tibetanske lykkeønskninger: Tashi Delek.
At den Norske Forfatterforening har tildelt meg sin ytringsfrihetspris bekrefter det jeg har skrevet om i mine tekster om Tibet, i tillegg reflekterer også prisen dagens virkelighet, nemlig at Tibet ikke er fritt. I Tibet undertrykkes både tale og religion. Å snakke åpenhjertig blir sett på som en forbrytelse, og for tibetanere er frykt en del av livet, som jeg skrev i et dikt: Luften har lenge vært full av frykt, virkelig frykt.
Frihet er en ufravikelig rett. Den inkluderer ytringsfrihet, religionsfrihet, frihet fra å mangle det man trenger, og fravær av frykt. Alle burde nyte godt av dette. Men i ganske mange deler av verden, finnes det mennesker som ikke har noen mulighet til å gjøre det. Hos de menneskene som ikke har denne friheten oppstår det en naturlig lengsel og jakt etter den. Samtidig som samvittigheten til de menneskene som er velsignet med frihet gjør at de føler sympati og solidariserer seg med dem som ikke har det. At dette perspektivet gjentar seg i all menneskelig historie er fortrøstningsfullt.
Jeg tror at en skjebnetråd knytter meg til Norge. For noen få år siden, skrev jeg en sann historie som fant sted i deres land. «Nyima Tsering’s Tears». Den handlet om en munk fra Lhasa som de kinesiske myndighetene hadde sendt til Norge for at han skulle delta i en internasjonal konferanse om menneskerettigheter. De ba han om å støtte den kinesiske regjerings Tibet-politikk. I Oslo hvor Dalai Lam hadde mottatt Nobels fredspris, møtte han motstand og ubehag ved hver eneste korsvei. Han ble avvist av tibetanere i eksil; han kunne ikke gi ærlige svar på journalistenes spørsmål. Da han støtte på en landsmann som tårevått tagg han om å bli, kunne han bare stotre: » Hvordan er det mulig å ikke dra tilbake? Det er vårt hjemland. Hvis alle reiser ut, hvem overlater vi da landet til? Til slutt, da han reiste fra det frie landet Norge, klarte han ikke å holde tilbake tårene som steg opp i øynene på ham av alle følelsene. Jeg har hørt at denne historien, ble oversatt og kringkastet i Norge. Jeg kan tenke meg hvordan denne tibetanske historien som fant sted i Norge, har rørt norske hjerter. Norge er et land fullt av menneskelig omsorg, av sympati og humanitet. Norge har skaffet seg et omdømme som handler om rettferdighet og fred. Ved å etablere sin ytringsfrihetspris har Den norske Forfatterforening vist at et fritt samfunn bryr seg om og verdsetter frihet.
Det er ganske ironisk, at selv om jeg har mottatt en ytringsfrihetspris, er jeg ikke fri til å komme til Norge og ta imot prisen. Fordi jeg har uttrykt meg fritt, har jeg blitt fratatt min frihet. Slik er virkeligheten i Kina. Uansett, som jeg sa da boken min ble forbudt, jeg vil ikke underlegge meg den offisielle versjonen av hva som skjer i Tibet, og enda mindre vil jeg oppgi min buddhistiske tro. Og som jeg sa da myndighetene stengte bloggen min, dette er en medial tidsalder, som flyter over av informasjon, så det vil finnes andre måter å gjøre sin stemme hørt på. Så lenge man har mot til å jakte på friheten til å se sannheten i øynene, friheten til å opprettholde rettferdighet, friheten til å avdekke ondskap, og friheten til å stå i mot tilfeldig maktutøvelse, så kan ingen myndighet noe sted få et menneske til å tie stille.
Igjen min hjerteligste takk, og en særlig takk til Anne Oterholm, og jeg ønsker alle «Tashi Delek«.
Tsering Woeser
8 Mars 2008
Beijing