Aktuelt

Takk fra Wera Sæther

  Jeg skriver dette, og skulle jo sagt det. Jeg som tror på muntlige, kroppslige og tause erkjennelsesformer og skriver hvor jeg enn er, som…

© Wera Sæther

 

Jeg skriver dette, og skulle jo sagt det. Jeg som tror på muntlige, kroppslige og tause erkjennelsesformer og skriver hvor jeg enn er, som en nødvendighet: i slummen, i jungelen, i ashramen, nær sangen mellom elvene i Bangladesh og rett ved Gamle Aker Kirke i Oslo.

Dette er: takk. Det var forbløffende å bli ”utvalgt” slik. 

Dagen etter at eposten fra Forfatterforeningens leder ble åpnet dro jeg til folkekunstneres landsbyer i Medinipur, der folk døde i titusentalls av hunger under den ”europeiske” verdenskrigen 1939-45. To-tre millioner, i historiebøkene ganske unevnte, bengalere bukket under. Risen fantes men ble sendt til hæren; eller hamstret i depotene i påvente av høyere priser. 

Å være dikter nær gigantiske systemer av mangel, utbytting og løgn, der århundregamle kunstformer bukker under i forflatningen og mangfoldet tynnes ut.

Takk. Så har noen merket seg at det trasker en dikter, ja jeg tør bruke navnet, på gjørmete og sandete veier, beveget av folkekunsten og folkesangen i bengalske trakter. 

Men hva er det hun vil, hvor hun enn går. Hun vil ut av varementalitetens slaveri, til en bevissthetsform som åpner seg og beveger seg, og ikke uten videre er kategoriserbar.  

Eposten kom, tårene rant; en tanke ble skjerpet: jeg skal jo skrive og gå til forlaget med det skrevne i så mange år som jeg trasker på jorden, i europeiske og bengalske trakter.      

Jeg vet ikke hvordan valget av å ære akkurat meg med denne prisen er begrunnet. Dikteren er grasrotorganisator også. Kanskje inngår arbeidet, nå på niende året, for den gamle sangen og barna i Bangladesh i begrunnelsen. Sangen mellom elvene, de fattiges sang, sangen om kjærligheten, sorgen og ekstasen, den vi leter etter blant regionens oldinger og arkiverer; og barna synger, de synger, de synger. 

Takk til de norske vennene som trofast har støttet og støtter dette arbeidet. Det er ikke forgjeves. Det er ikke ‹å helle vann på sand›, slik det sies her.

Vilkårene er så harde her.I det østlige India som i Bangladesh. Markedsliberalismen og fjernsynets dårskap truer det sårede, fattige, stille, langsomme og vakre. 

For øyeblikket lærer cirka seks hundre barn de gamle folketonene, sytti barn lærer å bruke de regionale instrumentene nord i Bangladesh; og nord og vest for Kolkata får cirka hundreogfemti barn hvite ark å male på; de blir flere. På vegne av alle barna og trofaste medarbeidere takker jeg.

Og jeg takker som en norsk forfatter som i større og større grad har fornemmet at det jeg skriver ”faller ut av” Norge. La meg få være i randsonen i hvert fall, med den trassige sansen for det som er kunst, ikke vare.