- Les mer om kandidatene i Aftenposten: http://www.aftenposten.no/kultur/En-av-disse-vinner-debutantprisen-7916781.html
Prisen ble opprettet i 1964 av Tarjei Vesaas med pengene han mottok da han fikk tildelt Nordisk Råds litteraturpris for romanen Isslottet. Tarjei Vesaas' debutantpris skal gå til siste års beste skjønnlitterære debutant under 35 år.
Prisvinner offentliggjøres 22. mars på Forfatterforeningens årsmøte. Under følger begrunnelse for utvelgelse av kandidatene.
Anne Helene Guddal (f. 1982). Diktsamlingen Også det uforsonlige finnes viser en lyriker med et brennbart stoff, og en vilje til å grave i det ubehagelige: Guddal skriver om sykdom, sammenbrudd, ensomhet, dødslengsel og sårbarhet i relasjonen til et du, og hun gjør det med sterk innlevelse. Dette er en uren bok, en diktsamling, med mange sidestilte tekstformer: Prosadikt og haikuinspirerte trelinjere, poetiske replikker, lyriske undersøkelser, aforismer, drømmesekvenser, av og til på nordnorsk dialekt. Her er åpenbare avsporinger, innfall og avfellinger, men Guddal skriver seg opp mot poetiske høydepunkter og eksistensielle utsikter. Det er en bok som vil være litterær, den går i dialog med annen diktning, den har et selvrefleksivt aspekt. Og nettopp urenheten peker tilbake på det uforsonlige – som en virkelig og sann erfaring, men også en poetikk: diktene skal (eller de kan ikke annet enn å) være et uforsonlig språk, et språk som aldri kommer til rette med sine objekter.
Maria Kjos Fonn (f. 1990). Dette har jeg aldri fortalt til noen består av sju korte, intense noveller om mennesker som lever i yttersonene: Desperate jeg-fortellere, grenseoverskridere, selvskadere, ungdom eller unge voksne som kjemper for å finne sin plass i livet og i samfunnet, og som lengter etter nærhet, samhold eller kjærlighet. Det er noe skånselsløst, avkledd og uforstilt over disse tekstene; de slår seg inn, rå, uoppdragne, med frekke, utsatte stemmer. Fonn setter en særegen tone som både er destruktiv og leken, sårbar og usentimental, og skaper et ubehag i leseren. Ikke minst skriver hun fram kompleksiteten hos karakterene sine, og i scener der noen krenker eller blir krenket, misbruker eller blir brukt, sårer eller blir såret, sirkler hun inn menneskelige maktrelasjoner – hvordan makt og avmakt utspiller seg i ulike livsområder.
Amalie Kasin Lerstang (f. 1988). Den unge jeg-personen i Europa er drevet av et stort indre trykk; i begynnelsen av romanen oppdager hun at ekskjæresten har skrevet en bok om henne, hun finner ut at hun er gravid, og derfra følger vi henne på ensom flukt, først hjem til moren på et lite tettsted, deretter til en ikke navngitt storby i Europa. Her opplever hun at menneskene hun møter er overlatt til seg selv, det finnes ikke noe fellesskap som tar vare på dem, eller henne. Europa har således klare politiske undertoner; på nedtonet vis tar den pulsen på den europeiske tidsånden, og skildrer hvordan enkeltindivider berøres og belemres av større sosiale omveltninger. Lerstang skriver rytmisk, fortettet, med korte setninger, uten å reflektere eller analysere – hovedpersonen kommer til syne kun gjennom hva hun sier, gjør, eller observerer – og romanens språk speiler tilstanden den beskriver.