Aktuelt

Uribes dikt på norsk

Med tillatelse fra Jael Uribe og Øystein Vidnes gjengir vi diktene – først i original versjon (spansk), så i norsk oversettelse:    Cuando fui otra…

2

Med tillatelse fra Jael Uribe og Øystein Vidnes gjengir vi diktene – først i original versjon (spansk), så i norsk oversettelse: 
 

Cuando fui otra

 

Una vez

cuando yo no era yo
sino la otra,
me estrujé en el vientre de un hombre AIRE
un hombre GAVIOTA sin verbo.
Fui nube sin destino
cielo abierto para un náufrago, 
de todos los sueños suyos
que nunca fueron nuestros.

Una vez 
cuando yo era otra,
me ahogaba en los colores del tiempo.
Esperaba ser palabra
de un nuevo cuaderno
convertirme en eterna.
Perseguí a un hombre HIERBA, de espigas verdes.
Y fui flor recién cortada
abriendo sus ojos a la muerte.
Fui niebla tendida en la orilla,
fosa de un sepulturero. 

Una vez
cuando era antes
y yo no era más que un florero,
un eje absurdo contenido en sí misma
un enjambre de niños desiertos…
abrí los brazos y me volví polvo
siguiendo a un hombre VUELO.
Fui suya en un soplido sin nombre
en las trenzas de sus dedos manchados
de silencios.
Sólo para darme contra el muro
de hielo y acero entre sus sienes.

Una vez
cuando era otra
me enamoré de un hombre MURMULLO
fui música en los oídos de una vieja libreta
plagada de lamentos.
Lloví despacio sobre su carne
busqué ser río, furia y verso;
pero solo fui palabra estrujada entre las hojas
de otro otoño sin viento.

Una vez
cuando no era yo
sino otro maldito hombre de INVIERNO.
Me quemé las costillas
me sembré en el fuego y
ofrecí mis cenizas al viento.

Nací MUJER de nuevo.

 

Då eg var ei anna 
[Cuando fui otra]

Ein gong
då eg ikkje var eg
men ei anna,
var eg klemd saman i magen på ein mann i LUFTA,
ein verblaus MÅKE av ein mann.
Eg var ei formålslaus sky 
på ein open himmel 
der alle dei skitne draumane
som ikkje var våre
kunne styrte ned.

Ein gong
då eg var ei anna,
drukna eg i årstidas fargar.
Eg håpte å bli eit ord
i ei ny notisblokk
som skulle gjere meg udøyeleg.
Eg jaga ein mann i GRASET, med grøne aks.
Og eg var ein nyplukka blome
som såg døden i auga.
Eg var ei skodde i vasskanten,
grava til ein gravar.

Ein gong
for lenge sidan
og eg var ikkje anna enn ein blomstervase,
ein absurd behaldar, fylt av
ein sverm av foreldrelause barn …
opna eg armane og snudde meg i støvet
etter ein mann i SVEV.
I det ubeskrivelege suset tok  
flettene mine farge av fingrane hans
som var tilsølte av togn.
Ferda enda mot veggen
av is og stål mellom tinningane hans.

Ein gong
då eg var ei anna
forelska eg meg i ein KVISKRANDE mann,
eg var musikk i øyra på ei gammal notisbok
full av klager.
Eg regna sakte over kroppen hans,
ville vere elv, raseri og vers;
men blei berre eit ord krølla saman blant lauvet
frå ein annan haust utan vind.

Ein gong
då eg ikkje var eg
men den fordømde VINTERENS mann,
brende eg ribbeina mine,
planta meg sjølv i elden og 
gav oska mi til vinden.

Eg blei fødd igjen som KVINNE.

 

Madre

A veces me pregunto
¿Quién habita tu cuerpo 
de abismos y precipicios?
¿quién sangra por los ríos
donde una vez corrí sabia, 
larga matriz de tiempo 
a tu imagen y semejanza?

A veces me pregunto
¿dónde escondes los ojos, Madre?
¿Qué ave diurna circunda tu mirada 
de charcos sin respuestas,
laberinto y minotauro donde circulan 
las venas de mi llanto? 

Oigo al perro moribundo en tu sonrisa
contestarme en un aullido de hielo
y me muerde su augurio, Madre,
la peor indiferencia.

Si bebiste de un trago el olvido
para ahogar en mi recuerdo la ausencia,
Si mi mundo es una noche 
donde el odio hace fiesta y
donde cada color es injusto.

Si cada camino se reduce entre tus huellas
y ya no es dulce la amarga niña de tus ojos
jugueteando a ser mayor en tu regazo.

¿Será posible que la noche de tu alma sea tan negra
para olvidar recordarme, Madre?

 

Mor
[Madre]

Det hender eg spør meg,
kven bur i din kløyvde og 
avgrunnsdjupe kropp?
Kven kjem blodet i elvene frå,
der eg ein gong flaut vaken rundt,
i tidas store livmor 
mot ditt bilete og din likskap?

Det hender eg spør meg,
kvar skjuler du auga dine, mor?
Kva fugl sirklar i dagslys om blikket ditt,
dei svarlause pyttane,
labyrint og minotaur,
mitt flettverk av tårekanalar?

Eg høyrer på den døyande hunden i smilet ditt
som svarer meg med eit isande hyl
og bit meg som eit forvarsel, mor,
på den verste likesæla.

Om du drakk gløymsla i ein slurk
for å drukne fråværet i mitt minne,
om verda mi er ei natt
der hatet held fest og
kvar ein farge er urett,

om alle vegar smalnar mellom spora dine
og om den vesle gulljenta di ikkje lenger er så søt 
der ho sit i fanget ditt og leikar at ho er større enn deg,

er det mogleg at natta i sjela di er mørk nok
til å gløyme å hugse meg, mor?

 

Píldoras para arrancarse los ojos

Pasar la página.

El comienzo no es más que otro silencio.
Otra punzada en el aire
mermando las palabras
en tu lengua gangrenada.

Pasas la página 
y de nuevo
reinventas las líneas del cuaderno.
En el fondo donde habitan los abismos
las mieles de tu llanto más amargo.

Otra vez te mira el ave,
te devuelve su pupila incendiaria
y de nuevo le ofreces en bandeja tus ojos
corrompidos por las sombras.

Otra, como tantas mil veces,
empiezas el cuento desde cero,
esperando un final diferente.

 

Pillar for å rive auga dine ut
[Pildoras para arrancarte los ojos]

Bla om.

Byrjinga er ikkje anna enn ei ny stille,
eit nytt stikk i lufta
for å amputere orda frå språket ditt
som det har gått kaldbrann i.

Du blar om,
og igjen
teiknar du linjer i notisblokka,
i bakgrunnen der avgrunnane husar
søtsmaken av din bitraste gråt.

Igjen ser ramnen deg,
han gir deg sin brennande pupill,
og i byte byr du han auga dine,
forderva av skuggane.

Igjen, som tusen andre gonger,
byrjar du historia på ny,
i håp om ein annan ende.