Og spørsmålet vi stiller, er om det er grunnleggende forskjeller på sakprosa og skjønnlitteratur. I så fall, hva er de viktigste? I oppkjøringen til Forfatterforeningens medlemsmøte 7. november lar vi forfattere definere forskjellen, og til tross for at Erland Kiøsterud står på reisefot, er e-postavslaget et så inspirerende ras av tanker at vi, på forfatterens anmodning, her legger det ut in extensio.
Kjære Astrid Nordang,
Takk for din hyggelige henvendelse!
Jeg skulle gjerne tatt utfordringen, hadde jeg ikke vært på reisefot i morgen og er borte frem til 9. november. Spørsmålet du stiller er nemlig svært interessant. På ett plan, når det gjelder skriften og skriftkulturens kvalitet, er det over hodet ingen forskjell på sakprosa og skjønnlitteratur; i visse epoker eller verk overgår sakprosaen åpenbart skjønnlitterære verk i kvalitet, i andre epoker og verk overgår utvilsomt skjønnlitteraturen sakprosaen i kvalitet. Og etter den språklige vendingen i det tyvende århundrets filosofi (Heidegger, Wittgenstein, osv), inkludert Hyden White's epokegjørende 
The Content of the Form, ble det også klart for oss at ethvert skriftstykke, uansett form og innhold, benytter seg av narrative strukturer, – også der hvor den narrative strukturen fragmenteres, dekonstrueres, omkastes eller brytes ned, vet vi nå, så skjer det med den narrative strukturen som horisont, bakteppe og garanti, ene og alene fordi mennesket ikke kan leve uten et bilde av verden. Uten en forestilling om oss selv i verden, uansett hvor "feil" denne forestillingen av oss selv og omgivelsene måtte være, kan vi ikke agere, tenke, handle, finnes vi rett og slett ikke. Den grunnleggende forskjell mellom sakprosa og skjønnlitteratur er derfor verken av narrativ eller kvalitetsmessig art. Begge opererer også med høye krav til empiri og sannhet, om enn av ganske ulik art. Forskjellen er snarere ontologisk i den forstand at det er en forskjell hvis eksistens vi, med nødvendighet, bestemmer oss for, og som må være der, en forskjell som vi vil søke å gjenskape så snart denne grensen mellom sakprosaen og skjønnlitteraturen trues eller forflyttes; for uten tanken om overskridelse, selv hvor feilaktig vitenskapen også vil vise at en slik forestilling er, kan nemlig ikke mennesket overleve, vi må vite noe annet enn det som er, enn det vi vet. Derfor oppstår, i krysningen mellom det reelle, erfaringen, begjæret, det estetiske og etikken, stadig dette rommet som vi i dag kaller kunsten, og som vi tidligere har betegnet som mythos, religion, osv, og som i morgen kanskje vil ha et helt annet navn. Skulle dette rommet trues, vil det måtte oppstå et annet sted, av den grunn at når a trues med å bli lik b, trues også perspektivet, vår forestillingsevne, det vi er, med å kollapse. Friheten har samme genese: når kraften i det menneskelige opprøret, oppbruddet fra herredømmet, tvangen, igjen og igjen bryter frem og et nytt bilde av mennesket skapes. Men det skal sies, uten rasjonaliteten, uten sakprosaen, ville denne bevegelsen fortone seg ganske uartikulert. For det er og blir i bruken av bilder og metaforer, i tekstens sanselige, sensuelle og emosjonelle styrke – og det ropes på fortolkning, at skjønnlitteraturen som kunst gir seg til kjenne, slik en sjelden gang enkelte uttrykk som ble skrevet som sakprosa senere viser seg å være skjønnlitteratur.
Lykke til med seminaret!
Med vennlig hilsen
Erland Kiøsterud