Gratulerer så mye med Vindtornprisen 2024. Hva betyr det for deg å motta den?
Takk for det. Det betyr mye for meg å motta Triztan Vindtorns poesipris. Vindtorn var en kompromissløs, konsekvent poet som gjorde et frigjørende arbeid med språket, han kan ses som Norges eneste surrealist. Han hadde også politisk skarphet og treffsikkerhet. Å få en slik pris gjør deg sikrere på det du holder på med. Ikke minst er det viktig for en poet å få en pris, ettersom poesien ellers får lite offentlig oppmerksomhet.
Reisediktene dine er utrolig fine, hvordan ble reisingen en metode for deg?
Et interessant spørsmål, litt vanskelig å svare på. Jeg hadde dikt fra reiser allerede i debutboka mi, Ting og tings skygger. Jeg liker å reise, å være et annet sted, se noe annet enn det jeg ser hver dag. Men rekka med gjennomførte reisedikt begynner med Stavkirkedikt, å skrive om de noe norske stavkirkene innebærer reising til en mengde steder, gjerne veldig små, der disse kirkene er.
Litt tilfeldig blei jeg inspirert av Peter Handkes reisenotatbøker, han oppsøkte gjerne små kirker i avsidesliggende landsbyer, og er svært opptatt av stedet som fenomen. Jeg tenkte å skrive om middelalderkirker generelt, men en av brødrene mine mente jeg burde skrive bare om stavkirkene. Da blei det jo til et prosjekt om å skrive om alle, reise til alle (med to unntak som jeg skreiv om på en annen måte). Da oppsto metoden som blei fulgt i Øydikt og de neste bøkene, å bygge opp diktbøker rundt ulike geografiske punkter, veldig ofte små steder, som i Irland og Nord-Sverige.
Hvorfor har det vært viktig for deg å skrive fram et politisk rom i diktene dine?
Jeg har vært interessert i politikk fra jeg var svært ung, særlig utenrikspolitikk. Jeg må sies å tilhøre Vietnam-generasjonen. Jeg er som mange også klart påvirka av diktere før meg, politisk orienterte folk som Georg Johannesen og Jan Erik Vold og andre i Profil-generasjonen, og min onkel Arnljot Eggen, de har vært læremestere.
I en e-postutveksling vi hadde for ikke så lenge siden, skrev du at du synes forfattere er forsiktigere nå enn før med å ytre seg, at forfattere nesten er offisielle. Hva tror du dette kommer av?
Jeg var inne på om forfatterne er blitt forsiktigere enn før. Jeg syns iallfall jeg ser et press mot oss forfattere, jf. behandlinga av den palestinske forfatteren Adania Shibli i Tyskland, der hun så å si blei fratatt en pris fordi hun er palestinsk. Jeg ser også hvordan en amerikansk utgave av en roman av Per Pettersson blei utsatt for et sensurinngrep.
Det er mulig særlig forfattere som selger bra og har høy internasjonal status, med mange utgivelser i utlandet, kan oppleve dytting i retning av ikke å framstå som kontroversielle, ikke støte enkelte lesergrupper? Er det forlaget som dytter, i tilfelle? Fordi den framstående forfatteren også er ei mjølkeku? Den amerikanske eller tyske eller israelske leseren må ikke fornærmes? Dermed blir det få, om noen, debattinnlegg om Gaza fra norske toppforfattere?
Kan sosiale medier være en påvirkende faktor på en eller annen måte? At flere bruker egne plattformer til å uttrykke støtte, gjennom å dele bilder eller informasjon, at det har blitt en stedfortreder for den trykte kronikken?
Det er nok riktig at en del får sagt noe der – jeg er ikke sjøl på annet enn e-post. Men de mediene går jo mest til dem som mener det samme. For å tvinge makthavere til å lytte og reagere, er vel trykte medier bedre, for da blir noe synlig for mange utover ens egen krets?
Kan det ha sammenheng med at andre grupper i samfunnet – politikere, journalister, akademikere – ikke har samme tillit blant folk som tidligere? At forfattere oppfattes som ærlige (det er de ikke nødvendigvis alltid), uten karrierehensyn, velgergrupper, en sjef over seg? Da blir det fare for å bli utdefinert, eller forsøkt utdefinert, som Shibli i Tyskland, fordi en forfatter faktisk har betydning, høy truverdighet.
Generelt syns jeg det er tendens til at samfunnets elitesjikt er tause om det som skjer på Gaza og på Vestbredden. Det kommer ikke et pip fra ledelsen ved universitetet i Oslo for eksempel, sjøl om Israel så å si har utradert den akademiske infrastrukturen på Gaza. Bortsett fra dem som leder hjelpeorganisasjoner og LO, holder alle de viktige kjeft, uten at jeg helt skjønner hvorfor. Forfatterne har iallfall skrevet under på et opprop – og oppropet kan vi takke blant annet to forfattere med innvandrerbakgrunn for.
Intervjuet er gjort av DnFs nettjournalist, Victoria Durnak.