Det er i dag en uke til vi kårer Norges beste bokhandel for 2011. Først skal vi bare sette de norske bokhandlene i perspektiv. Igjen. Tidligere har vi vært innom City Lights i LA, og Shakespeare & Company i Paris. Bli med til Darjeeling helt nord i India, til en bokhandel på 2010 m.o.h. Til denne postpostkoloniale byen kommer bare jeeper med bra dekk og god demping. Hit kommer grupper fra Albatros Travels. Og hit kommer verdenslitteraturen. Den fant vi, som reiste med Albatros, i Oxford Book & Stationary, en bokhandel hvor hver hyllecentimeter er brukt til bøker, bøker, bøker, og Darjeeling te. Stationary, det må man på kiosken for å få.
– Kan jeg få en pose til bøkene? spør jeg. Mannen bak skranken rister på hodet. Ikke uvennlig, bare nøkternt. Her i byen gir man ikke ut plastposer. Man sparer miljøet. Bøkene mine blir pakket inn i papir. Jeg får en pose av hvitt, tøyaktig materiale, og takker med fingertuppene samlet, et lite nikk. Jeg er den som besøker, den som nikker først: Øverst i Darjeelingdistriktet ligger Darjeeling by. Langt oppe i denne byen, der ligger The Mall; et kvadratur omkranset av tehus, et par andre butikker, og benker. Her samles en del av innbyggerne som bor litt lenger nede i veiene, i bysentrum, og sitter sammen, drikker kanskje te. Bak en benk, ved en sovende hund, og klemt mellom to teforretninger, er smaragd av ei boksjappe. Bak en grønnmalt front skjulte det seg et litterært Shangri La; en møteplass mellom bred og smal verdenslitteratur, og en spesialisering på sakprosa innenfor et eneste felt: Bøker om tibetansk buddhisme. Sakprosa og romaner i skjønn forening. Spesielle utgaver av bøker jeg allerede har sett, pakket fint inn i plast, side ved side med biografien om Steve Jobs. Shin Kyung-Sooks Ta vare på mamma, sammen med en ny, vakker pocketserie med nyutgivelse av Milan Kunderas samlede. Her er bøker fra McSweenies forlag, og fotobøker med Cindy Sherman, gitt ut på franske kunstbokforlag. Og hvorfor nevner jeg alt dette når det finnes så mange andre bokbutikker som likner? Jo. Litteraturen kommer seg hit, selv om folk flest sliter med å komme den lange veien. Busser, biler, selv toget kommer ofte til kort hit. Men bøkene, de klarer det.
Og hvorfor finner man en bokhandel av dette formatet i denne byen, som ellers livnærer seg av teproduksjon? Hvorfra har darjeelerne lært om verdenslitteraturen? Jeg kan bare spekulere. Hva jeg vet er at byen blomstret i kolonitiden. Britiske imperialister bygde seg feriehus her. Darjeeling, en "hill station" ved Himalayas hofte, ble et ferieparadis for britene. De anla teplantasjer, privatskoler og andre institusjoner eller bygg som fortsatt ligger her. Om det var de som grunnla Oxford Book (…), det er vanskelig å reserche seg fram til fra Norge nå. Folket i Darjeeling lever ikke i så stor grad på internett. Men hva man kan finne ut, er at bøker helt tilbake til 30-tallet er gitt ut av Oxford Book & Stationary Co: bøker om buddhisme og buddhister, om klostre i Sikkimdistriktet enda lenger nord, og om Himalaya.
Darjeeling by er et senter for språk og litteratur for dette området. Grunnen er ikke bare at britene brakte med seg både fremmedspråk, bøker, kultur og skoler. Britene trakk også nepalesere til byen. Her var det arbeidsplasser, blant annet. Nepali ble fellesspråket for en del av arbeidermiljøet. Darjeeling er nå en mangespråklig by, hvor de aller fleste likevel snakker nepali. Nepalesiske studenter kommer hit for å gå på høyskolene som står igjen etter britene. Det samme gjør ungdommer fra andre deler av Darjeelingdistriktet. Skolene ligger enda litt lenger oppe i bakken, med utsikt over The Mall. Studentene kommer forbi på vei fra skolen, mot boligene nede i byen. Skulderveskene deres er av kanvas eller tøy. Alle er de tunge av bøker.
