Noen løse bilder fra byggingen av et litteraturhus
(17. november 2009)
Jeg går i snøen gjennom Møllebyen, på vei til Moss bibliotek, hvor jeg skal sette meg i lokalsamlingen og skrive på en roman. Femti meter før biblioteket står en gul murbygning som i sin tid huset en fabrikk, og etter den tiden blant annet Mølla Kunstskole. I lang tid har lokalene i første etasje vært mørke og stille. I det jeg går forbi ser jeg at noe skjer der inne. Over glassdøren står det: HOUSE OF FOUNDATION. Ja vel? Er det en fundamentalistisk kristen bande som har flyttet inn? tenker jeg, går inn og får øye på en vegg med bøker. En tynn og ung fyr med skjegg og briller står i en gardintrapp og setter inn bøker i bokhyllene. Jeg går videre inn i det rommelige lokalet. Mannen på gardintrappen snur seg, og sier hei. Jeg sier hei tilbake, og spør hva det skal bli her?
-En bokhandel, sier mannen.
Jeg står og ser på pallene med tilbudsbøker, bokhyllene, designerklær, originalkunst på veggene, en lang svart disk med kaffemaskin bak, et hjørne nederst med tidsskrifter. Noe forfjamset går jeg bort til mannen, og hilser på ham. Han heter Martin Sørhaug, og driver, sier han, en internettbokhandel som heter Audiatur. Audiatur er også en festival i Bergen for ny poesi, visuell og lydkunst. Nå er ikke Audiatur bare på nettet lenger. Etter at Martin Sørhaug flyttet til Moss med kone og datter ble leiligheten så overfylt med bøker at de ikke hadde plass til å leve i den. Han leide seg inn i første etasje og andre etasje i dette bygget, sammen med to unge kvinnelige designkunstnere fra byen. Jeg takker for opplysningene og går langs med bokhyllene. Her står romaner, lyrikk, ny skandinavisk, amerikansk og tysk lyrikk, filosofiske verker av Kant, Hegel, Derrida og Agamben, idéhistorie, kunstbøker og det man kaller for samfunnsengasjert litteratur. Jeg går ned til hjørnet og ser på tidsskriftene, sier at det er et veldig godt utvalg her da? Martin Sørhaug sier at det er skandinavias største utvalg med litterære tidsskrifter. Jeg setter meg i en salong og ser på dette underet som har dumpet rett ned i en by hvor bokhandlene legges ned, sammen med så mye annet.
Martin Sørhaug går ned av stigen.
-Vil du kjøpe sofaen? Den er til salgs, sier han.
Jeg går ut på en betongplatting på baksiden av bygget. Ute på plattingen ser jeg Mosseelva renne forbi, og blir klar over at Audiatur ikke bare står ut mot Norges korteste elvestrekk, men også er den eneste bokhandelen i Norge med egen lakseførende elv.
I dag, nesten nøyaktig to år senere er Møllebyen Litteraturfestival, litteraturhuset og kunstnerfelleskapet House of Foundation og Audiatur i samme posisjon. Det er sett laks opp til seks kilo utenfor terrassen.
——— ——-
(varme tanker)
Det er vinter. Sola henger lavt på himmelen over Regalsiloen. En hønsehauk jakter ned en due som har kastet seg ut fra den isete avsatsen øverst på siloen. Jeg går inn på Audiatur med lunsjen i en Kiwipose, hiver den på disken og går bak disken. Der blir jeg stående og trampe skoene i tregolvet. Frostrøyken står ut av munnen. Jeg setter på musikk: Grace Jones Pull up to the bumper, som ikke gir noen mening under disse forholdene. En liten og tykk mann kommer inn og presenterer seg som illustratør. Hva er dette for et sted? Jeg forklarer. Han går bort og kikker på bøkene, tar ut en etter en, kommer tilbake og legger dem på disken. Jeg tar en penn og begynner å skrive opp de forfatterene og titlene han skal kjøpe, et system som i denne temperaturen er en knotete og Dickensaktig aktivitet, ikke minst på grunn av de fillete fingervantene mine. Mannen gir meg penger, får tilbake, takker så en hvit sky står om ansiktet hans og går ut. I døren møter han Martin Sørhaug med en pappeske. Jeg sier at vi nettopp solgte for over syv hundre kroner, eller at han gjorde det, siden Martin Sørhaug, i takt med andre gründere som flyter opp økonomisk, tar alle pengene selv og lar mye arbeidet utøves av frivillige. Denne dagen er han i godlune: Han har investert i en varmekanon. Den stiller han foran disken, og skrur på, for fullt. En time senere er vi oppe i 9 plussgrader. Martin Sørhaug mener at dette er en seier.
(en nødvendig posisjon for kreativ virksomhet)
Det er konsert, langt på natt, sent om høsten. Jeg ligger på rygg i et smug bak bindingsverkhuset på den andre siden av gaten for HOF, og spreller med bein og armer. Det står noen mennesker rundt meg, som jeg ikke kan se ansiktene på. –Jeg tror ikke han kommer seg opp, sier en av dem. De er visst unge, alle sammen.
(folklore)
Litteraturfestival, mainatt. På en scene i bakgården står Sturmgeist og pumper ut blytunge riff og bassganger som får brosteinen under føttene mine til å dirre, og rutene i det rødmalte huset ved scenen til å ringle. Under provisoriske tak, på god avstand, står femten mennesker i regnet, uten å røre på seg. Vokalisten brøler ut et dikt av Jan Erik Vold. Jeg tørker meg under nesen og forbanner hodepinen, som bare blir verre og verre. Vokalisten løfter gitaren, tramper i scenegolvet, går bort til mikrofonen og takker. En låt til skal brøles, med tekst av Alf Prøysen.
(neste steg mot et litteraturhus)
Martin Sørhaug og Jonny Halberg går inn på et møterom i Fylkeskommunens store nye bygg utenfor Sarpsborg. Bak dem kommer Kultursjefen i Østfold Fylke, og assistenten hans, en mann midt i førtiårene med hestehale og spisse boots. Kultursjefen nærmer seg de seksti, har mage og er dyp under øynene. Sørhaug og Halberg rekker frem hver sin neve. Halbergs neve tar tak i Kultursjefens. Han sier navnet sitt. Halberg sier sitt. Halberg ser at navnet Jonny Halberg ikke sier kultursjefen noe som helst. På den annen side husker heller ikke Halberg kultursjefens navn i dag. Sånn sett en rettferdig fordeling. Assistenten spør om representantene for en mulig litteraturfestival vil ha noe.
-Jeg vil gjerne ha en stor kopp kaffe, sier jeg.
Kultursjefen sukker og forsvinner i gangene.
Det blir stille i møterommet. Vi ser på hverandre. Stillheten fortsetter. Det ender ikke med at alle tre sier noe i munnen på hverandre, som i filmer og TV-serier. Nei, det fortsetter å være så stille som et møterom i et fylkeskommunehus kan bli.
(Urbant edelfiskfiske)
Sommer. Jeg står i vadedrakt utenfor HOF og fisker ulovlig i Mosseelva. I hendene har jeg en to hånds fluestang. Flytesnøret renner nedstrøms, mot Momentums nye flytebrygge. Jeg drar sakte inn. Toget fra Oslo glir over jernbanebrua. Jeg kan, i et kort øyeblikk, se to bleke ansikter som stirrer på meg.
Det hogger til i snøret.
Jeg løfter fluestanga raskt, og ser for meg en seks kilos tjuvfisket laks. Det er ikke noe monster som spreller i andre enden av snøret, men en smålaks er det. Jeg drar jevnt og trutt inn, går baklengs for å komme opp på den steinete bredden, snubler og faller på baken. Jeg slår skinka, stønner og kaver meg på land, med vadedrakten full av vann. Stangen har jeg i venstre hånd. Jeg sklir en gang til, slår albuen i en stein, banner og kommer meg opp lenger inne, på en gressflekk. Der reiser jeg meg og fortsetter å sveive. Smålaksen er fortsatt på. Med blodet hamrende i tinningen og vannet fossende ut av et hull i vadedrakten sveiver og sveiver jeg. Endelig får jeg fisken på land.
I enden av snøret henger den styggeste ålen jeg har sett.
Jeg hører en lyd, snur meg og ser opp mot biblioteket og kinoen. Bak de store glassrutene til kinofoajeen står et titalls mennesker og glor. Noen av dem ler. En kvinne ler så hun står tvekroket. Det står også en vekter der. Han ler ikke.
(festivaltildragelse på dansegolvet)
Ole Robert Sunde, godt mussert over nesevingene, hogger tak i Jonny Halberg og tungekysser ham. Martin Sørhaug tar bilder.
(søndag morgen)
Agnes Ravatn, godt mussert etter gratis champagne på Refnes Gods, hogger tak i Jonny Halberg og biter ham i skulderen. Halberg brøler av smerte og vellyst. Dette lover godt.
(Rambi)*
Hva skal en si om Rambi? Alt som kan sies, for så vidt. Noe under femti mennesker beveger seg fra Audiaturs festivallokale og videre opp i Møllebyen. Ved parkeringshuset øverst i Møllebyen fører Martin Sørhaug oss til høyre. Femti mennesker går inn i parkeringshuset, og ned. Inne i en lang og kald og mørk betonggang blir bedt om å stoppe. Det gjør vi. Et gult lys innerst inne i gangen blir tent. Det kommer fra venstre side. Trekkspilltoner høres. Ut av en dør kommer et fabelvesen. Det går bøyd, med klesfiller i lag over kroppen. Ansiktet er det umulig å se, bare masse svart hår. Ut fra skikkelsen stikker det noe som ser ut som to meterlange pinner. Skikkelsen vagger rundt, spiller på trekkspillet og begynner å synge. Det går en grøsning nedetter ryggen min. Jeg står ved siden av Marit Guldbrandsen. I det tårene står ut i øynene mine ser jeg at Marits tårer allerede har begynt å trille. Skikkelsen går opp og ned og synger som i en opera. Og tårene triller, triller.
På vei ut tørker Marit og jeg oss på kinnene.
-Det var helt fantastisk, sier jeg.
-Jeg har aldri hørt eller sett maken, sier Marit.
-Det var så rørende som noe kan bli, sier jeg.
-Umulig å forsvare seg mot. Fantastisk, sier Marit.
-Jeg har ikke ord, sier jeg.
-Nei,d et finnes ikke ord, sier Marit.
-Nei, virkelig ikke, sier jeg.
*Rambi, under hennes egentlige navn, blir tema for neste måneds bidrag fra HOFs mann, på disse sidene.
(de ti)
Jeg står utenfor Audiatur i Møllebyen, omgitt av unge kvinner, som alle er med i kunstnerfellesskapet. Den ene hånden min hviler på en lyshåret skjønnhets sterke skulder, den andre på en annen lyshåret skjønnhets sterke skulder. Til sammen står det ni herlige unge kvinner samlet om meg denne skinnende formiddagen. Jeg tenker ikke på dem som trofeer, neida, så lavt synker jeg ikke. Jeg tenker heller at jeg får lov til å sole meg i de unge kvinnenes ungdom og skjønnhet, og med det er privilegert. På sett og vis, om man er ekstremt velvillig, vis kan man si at jeg er en vennligsinnet og soldyrkende utgave av Charles Manson.
Foran oss står Martin med mobilen min. Han skal ta bildet. Jeg smiler bredt, og merker at jeg har full støtte og respekt fra de ni. Så skulle det endelig bli virkelighet. De er vakre! De er smarte! De liker å le! De har betagende øyne! De er frivillige! De er fattige idealister! En gang skal de få priser, og da vil de huske dette, at de sto samlet om meg!
Det går et par dager. Jeg kommer ursliten og søkkvåt hjem. Jeg har hatt punktering, og måtte sitte en halvtime på kne ved bilen i striregnet. Dagen begynte klokken halv syv med at jeg kom ned til en syk kattunge. Hun dro seg skrikende av gårde over det hvitmalte stugolvet, med en brun stripe etter seg. Regningen hos veterinæren kom på femten hundre kroner. Senere på dagen havnet jeg i krangel med skulptøren i nabobygningen til HOF, siden han klaget på oss i lokalvisen, og sa at vi aldri kom over til ham på besøk. Han følte seg isolert og utstøtt. Det endte med at han marsjerte inn til rodinskulpturene sine, og ropte at han skulle saksøke meg for personhets. Men nå, endelig hjemme. Katten som ligger og maler i gangen, ennå halvt i narkose. Fyr på peisen. Kona sitter i sofaen. Hun holder noe i hånden. Hva er det hun har i hånden? tenker jeg, strekker på halsen og skjønner at det er mobilen min. Hun kikker på skjermen. Så oppdager hun meg. Jeg kaster vesken under trappen.
–Jonny! hyler kona mi.
Jeg løper inn på kjøkkenet, men rekker ikke å slå igjen døren, og må snu. I stedet finner jeg ly inne på sønnens rom, som for tiden bor hos den sjalu kjæresten sin. Jeg slamrer igjen døren, og vrir om nøkkelen. –Jonny! hyler kona mi. –Nei, vent. Det var uskyldsrent, sier jeg, med den mest sympatiske stemmen jeg klarer å oppdrive. Det blir stille. Og så går det som så ofte går: Kona kommer med øks. Hun stopper utenfor rommet og ber meg om å komme ut, med en skremmende rolig stemme. Jeg svarer ikke. Hun sier, like dempet, at jeg har fem sekunder på meg. Fem sekunder senere går det som det ofte går: Kona begynner å hogge løs på døra til sønnens gutterom. Døra står og dirrer for hvert svingslag. Bare hun nå ikke sier det, tenker jeg og rygger, men i neste øyeblikk: -Here comes Johnny!