Du drømmer kanskje om det. Men tør ikke riktig håpe. Å skrive årets store bestselger. For Lars Mytting landet suksessen – for å holde oss i Myttings terminologi – som et høyst overraskende lass med ved i fanget. Og millionene? Jo, de går rett i banken!
Fra før av var han kjent som skjønnlitterær forfatter. Debutromanen "Hestekrefter" (2006) plasserte ham på det litterære kartet. Med oppfølgeren "Vårofferet" sikret han seg medlemskap i Forfatterforeningen.
Men hvem skulle vel tro at en bok om ved – ja, vi snakker om noe så traust som ved – skulle bane veien for årets kanskje mest overraskende superbestselger?
En bok som sikret forfatteren og hans svimlende økonomiske utsikter – minst 5,5 millioner kroner (før kemneren glupsk forsyner seg med halvparten) – førstesiden i Finansavisen. I skrivende stund – to kassaklingende salgsuker før jul – har opplaget nådd 109.000.
"Hel ved" heter boken. Kanskje ikke like overraskende som suksessen.
I Kagge forlag gisper de begeistrede redaktørene fremdeles etter luft. Boken utkom 15. august i år. I september smøg den seg inn på bestselgerlisten. Og plutselig lå den på topp. Der har den holdt seg. Til nå er det trykt fem opplag – men det overrasker vel ingen om etterspørselen fremover mot jul fremtvinger nye eksemplarer til bokhandlerne.
Selv er Lars Mytting av den jordnære og ydmyke typen. Med store øyne har han fulgt sin egen boks ferd fra mørke granskauen og opp til bestselgernes stjernehimmel. Så hvordan forklarer han selv bokens formidable suksess?
– Jeg ante jo ikke at dette skulle ta av, innrømmer han overfor DnFs nettsted. – Det var en smal bok som Vidar Kvalshaug opprinnelig hadde ideen til, og som ble skrevet die-hard på vedhoggernes premisser. Og de kjøper jo ikke bøker, etter vanlig forlagstenkning, men så viser det seg at de kanskje gjør det likevel, og iallfall gjerne får dem i presang. De forteller om gode leseropplevelser, men noen tydelig formel på boka har jeg ikke. Det beste jeg kan si, er vel at mange har et stort register av følelser knyttet til gleden ved praktisk arbeid, og når boka beskriver dette, leser folk seg selv inn i teksten på en fin måte. Boka er jo en praktisk håndbok som også gjør noen dykk i følelseslivet. Kanskje er det innlevelsen i det praktiske som gir en slags "show don’t tell"-virkning, at leseren åpnes for et følelsesregister han eller hun har, men som de ikke har definert eller formulert for seg selv. Men uansett må det ha falt et litterært flax-lodd inn i manusbunken.
– Hvor stort opplag regnet du med da du skrev boken?
– Jeg var glad da forlaget bestemte seg for 4000, og tenkte oppriktig at da har de nok til Mammutsalget. Som forfatter er slike salgstall vanskelige å forholde seg til. Vi sitter jo og skriver og gjør vårt beste, arbeidet er like stritt uansett hvor mye boka selger, og så treffes en og annen bok av en supernova.
– Før var du kjent som skjønnlitterær forfatter – har suksessen fristet deg til å skrive mer sakprosa?
– Ja, det var gøy med denne avvekslingen. Materialet er tilstede og definert, det er mer om å gjøre å finne måten å si det på. Det har vært som å få en ny interesse, eller en hobby, og så gå helt til bunns i den, for så å kunne skrive den på en personlig måte.
– Hvilken styrke har det vært å være skjønnlitterær forfatter når du skriver sakprosa?
– Veldig stor. Det var ikke helt lett å finne fortellerstemmen til en bok som dette, som måtte være skrevet på vedhoggernes premisser. Og hva søren er det? Jeg endte med en tredjepersonstemme som man forstår tilhører en vedfreak, en som er med på galeien. Det er en litt fri skjønnlitterær stil i starten av hvert kapittel, som deretter glir til det mer humoristisk-essayistiske, før kapitlene ender med mer reinspikka faktaformidling med mange digresjoner.
– Å bli lørdagsgjest i Dagsrevyen er få forfattere forunt – hvordan var den opplevelsen?
– Veldig gøy på opptaksdagen, fordi NRK-folkene er så proffe og hyggelige. Men det var for skummelt å se det ved sendetid, så jeg tok det opp på video og så det først dagen etter.
– Hva er ditt neste bokprosjekt?
– Jeg har skrevet i et drøyt år på den tredje romanen min, og hadde egentlig regnet med å bruke hele høsten på den i ro og fred, mens vedboka dødde en stille død i bokhandlene, ett eksemplar her og der, alle med ryggen ut. Men jeg skriver jevnt på romanen og går på for fullt igjen over nyttår. Jeg kommer ikke til å forandre livsstil, det er fotfestet i skrivingen min, så det er fortsatt gammel Volvo, gammel Mac og bruktkjøp på finn.no som gjelder. Halvparten av pengene går jo bort i skatt, resten i banken, og så tar jeg ut litt etter litt slik at jeg kan skrive på heltid. Men denne hendelsen gjør at jeg har gjort meg noen refleksjoner om forfatterøkonomi. Jeg sa jo opp en ok jobb for å skrive på heltid, og økonomisk var det helt suicidalt. Jeg merket at jeg ble ekstremt forsiktig med alt jeg gjorde, jeg våget ikke så mye, og jeg kunne se at denne forsiktigheten kunne flyte inn i skrivingen også. Det ble slik for meg i allfall, mye tekst jeg kuttet fordi det var for forsiktig. Men rikdom gir kanskje giddaløshet, så det beste er at det går greit uten for mye fuzz.
For Lars Mytting er ved mer enn litteratur, mer enn teori. Selv er han en pasjonert vedhogger og svartovnentusiast. Gamleøksa er byttet ut med et håndsmidd vidunder fra Gränsfors Bruk. Og den gamle Partner 5000 Professional-ovnen er erstattet med en heit Husqvarna 353G.
Så er du en vindskjev bjørk i Lars Myttings nabolag, er det bare å passe seg!
Noen sitater fra «Hel ved»:
«En mann kan nok knusle på kuvertprisen til konfirmasjonen, være treg med å bestille nye hagemøbler og velge garasjebygging foran sydenferie, men den mann som lar sin familie fryse – han lider av karakterbrist.»
«Det er ikke noe tull med en vedstabel. Den taper seg ikke på børsen. Den ruster ikke. Den tar ikke ut skilsmisse.»
«Hodet mitt er aldri så behagelig tomt som når jeg driver med ved.»
«Vedfyring er mer enn oppvarming. Det er en del av den norske folkesjela, en anvendelig nasjonalromantikk på linje med Nitimen, blåswixen og heimevernsmauseren.»
BILDENE:
Hovedbildet har Lars Mytting tatt selv – med selvutløser. Stolt er han nok av boken, men vel så stolt er han av den nye øksa – håndsmidd fra Gränsfors Bruk. "Øksenes 550 Maranello" kaller han den selv – en henvisning til et av Ferraris flaggskip (for dem som, i motsetning til Mytting, ikke er så bevandret i bilenes vrooomende verden).
Bildet av Lars i garasjen er tatt av Christian Elgvin.
Bildet av Lars i korridoren er tatt av Erik Lindholm Hansen.