Anne Oterholms tale til årsmøtet:
Kjære alle årsmøtedeltakere, velkommen til årsmøte 2012! Da jeg ble valgt til leder i Den norske Forfatterforening for 7 år siden, diskuterte vi bokbransjens rammevilkår. Vi kjempet for fastprisen, for en bokbransjeavtale og for at forfatterne ikke skulle sitte på gangen mens Bokhandlerforeningen og Forleggerforeningen forhandlet seg imellom og utelukkende tok oss med på råd når det passet dem.
Det passet ikke meg noe særlig å sitte der ute …
I dag er situasjonen annerledes. Vi opprettet litteraturpolitisk samarbeidsutvalg hvor forfatterne er med på lik linje med bokhandlerne og forleggerne. For noen år siden fikk vi de abonnementsordningene vi ville ha. Vi fikk fastpris på e-boka, som igjen gjorde at vi fikk beholde fastprisen som royaltygrunnlag på nye e-bøker i avtalen vi framforhandlet med Forleggerforeningen. Når bokbransjen i dag møter myndighetene er forfatterne med, ofte er det vi som fører ordet.
Ingen tenker på å overse oss.
Men … og det er til og med et stort men.
Vi aner i øyeblikket ikke om norske myndigheter, med den rødgrønne regjeringen i spissen, kommer til å videreføre fastprisen eller rammebetingelser som i dag gjør det mulig for oss å videreutvikle våre kollektive avtaler.
Min første innskytelse da jeg skulle begynne å skrive på denne talen var – at om jeg tar utgangspunkt i enkelte departementer og forskjellige kulturkommentatorers forestillinger og syn på faste og frie bokpriser, så er redningen for norsk litteratur å geniforklare forfatterne. For tar en utgangspunkt i forestillingen om genialitet – ikke blitt sånn, men født sånn og kommer sikkert til å dø sånn – så vil litteraturen (uansett økonomiske betingelser – uansett rammene rundt den) overleve på en helt utmerket måte.
Da trenger vi verken fastpris eller momsfritak for e-bøker. Det norske forfattere skriver vil være så storveis at leserne vil lete seg fram til de forskjellige forfatternes bøker uansett hvor de måtte finnes hen. Det gjør ikke noe at Norge er et lite land, med et relativt lite språk, for Norge er den beste av alle verdener …. På grunn av all oljen kanskje? Eller den fine snøen. Så supert er det i Norge at vi trenger færre og færre litteraturpolitiske virkemidler …
I Norge er forfatterne blitt kalt nyttige idioter fordi vi støtter forlagene og bokhandlerne i deres krav om faste bokpriser. Nå er det imidlertid slik at forfattere i hele Norden går inn for faste bokpriser. Norske forfattere er akkurat som svenske forfattere.
For forfattere, uansett hvor de kommer fra, vet noe om hvor lang tid det tar å skape litteratur. Hvor lang tid det tar å bygge et forfatterskap. De ser hva forfatterskapene kan bety for et samfunn. Hvordan de bidrar til å utvikle, modernisere og opprettholde et skriftspråk. Gir språket status. For hvis ikke språket er brukbart til skjønnlitterær skapelse, forvitrer språket. Men litteraturen skjer ikke av seg selv. Over tid vil en ikke ha behov for et språk som ikke er ment å skulle brukes til noe annet eller til noe mer enn det rent instrumentelle. Dersom det bare er snakk om å kunne kommunisere et budskap på enklest mulige måte vil det i vår globalisert verden, kunne være enklere og mer rasjonelt å bruke engelsk. Svenske, islandske eller norske forfattere, det spiller ingen rolle hva vi er, vi ønsker at faste bokpriser skal være med på å gjøre et litterært mangfold tilgjengelig for mange mennesker. Og forfatterne vet at konkurransen fra det engelskspråklige markedet bare vil øke i en digital virkelighet.
Det som er bemerkelsesverdig i Norge er at forleggerne og bokhandlerne står på forfatternes side og slåss for at vi skal få beholde vårt kollektive avtaleverk og går inn for faste bokpriser. Faktisk så er det forleggerne og bokhandlerne i Norge som ikke gjør som forventet om vi sammenlikner dem med mange av deres nordiske kolleger. I Sverige og Danmark ville det være utenkelig for Forleggerforeningen å støtte forfatternes krav om normal avtaler og faste bokpriser.
Samtidig har jeg ingen illusjoner om at den norske situasjonen vil vare om bokmarkedet dereguleres. Når fokuset og kampen om bestselgerne øker, og mange av distribusjonskanalene forsvinner, vil ikke forlagenes støtte til normalkontrakter være like sterk. Ryker fastprisen, blir kampen for et kollektivt avtaleverk langt vanskeligere enn den er i dag.
Jeg tror at en av de største utfordringene i tiden framover kommer til å være kampen for å bevare det litterære mangfoldet synlig og tilgjengelig. Av en eller annen grunn ser det ut for at mange politikere og noen kulturkommentatorer forestiller seg at så snart litteraturen ikke utgis på papir, så er det ikke nødvendig med litteraturpolitiske virkemidler for å oppnå et slikt mål, til tross for at konsentrasjonen om noen titler faktisk forsterkes med e-bøker.
Kanskje vil historien vise at forfattere virkelig er genier. Men kunne det likevel være en ide å lære av historien og se hva et lite land som Norge har fått til gjennom sin bruk av litteraturpolitiske virkemidler? Jeg har sittet i styre i Den norske Forfatterforening i 12 år. Jeg har vært leder i 7. Jeg har vært med på å se hvordan samhold, et kollektivt utgangspunkt og solidaritet utgjør forskjellen.
Men denne foreningen har aldri har vært viktigere enn den er i dag!
Kjære alle sammen – hjertelig velkommen til årsmøtet i Den norske Forfatterforening