"Nødvendigheten av en boklov", skrev Bror Hagemann (f. 1953) som tittel på denne e-postutvekslingen. Det som begynte som et e-postintervju om hans forfatterskap, fikk snart en klar tendens: Forfatter og jazztrompetist Hagemann debuterte i 1985, men måtte vente til 2002 før gjennombruddet hans kom som forfatter. Cathrine Krøger skrev da om De blyges hus: «…en helt utsøkt roman som burde gi Hagemann den posisjonen han fortjener i norsk litteratur». Hagemann har gitt ut åtte bøker gjennom 27 år, men har også jobbet som musiker, manusforfatter og anmelder. Forrige uke kunne man blant annet lese hans anmeldelse av en dansk romanforfatter, hvor han hevdet at Det trivielle og hverdagslige er i fokus i nordisk litteratur, og etterlyste Mer engasjement i en eller annen retning! Her kan du lese hvorfor e-postutvekslingen med Hagemann kom til å hete "Nødvendigheten av en boklov":
– I hvilken grad har statens støtteordninger hatt betydning, for ditt eget kunstneriske virke?
– For meg har det vært helt avgjørende. Det har aldri vært noe alternativ å prøve å innrette seg etter markedet – ikke bare tror jeg det er vanskelig, markedet gjør som det vil – men hele poenget med kunstnerisk virksomhet er å lete seg fram til et personlig uttrykk som ikke forholder seg til utvendige hensyn. Jeg har hatt utallige, kortvarige jobber, spinket og spart og til dels levd på eksistensminimum. Hadde det ikke vært for håpet om av og til å få støtte til å gjøre ferdig en bok, hadde jeg knapt kunnet fortsette.
– Din tiende bok kommer i august, 27 år etter debuten. Hvorfor har det tatt så lang tid mellom hver bok?
– Det er viktig for meg å gjøre noe annet enn å sitte ved skrivebordet. Hadde jeg tjent gode penger på forfatterskapet ville jeg antakelig reist mer, fulgt opp andre typer ideer, gjort andre erfaringer. Det jeg helst ville vært foruten er periodene da jeg holdt på å gi opp, da jeg var under så hardt økonomisk press at det å skrive virket uoverkommelig. Det ligger et lite paradoks her; jeg tror nok man må kjenne litt på usikkerheten, følelsen av at noe står på spill, for å kunne yte sitt beste. Samtidig må man ha en viss arbeidsro. De norske støtteordningene er såpass beskjedne at det er mulig å finne balansen mellom ytre og indre hensyn, uten å miste kontakt med resten av verden.
– Hvorfor er det viktig å styrke kvaliteten av forfatterskap i Norge?
– Det blir som å spørre hvorfor vi skal ha kunst overhodet. Hvorfor ha et eget språk, hvorfor stimulere til virksomhet som bygger opp under opplevelsen av nasjonalt fellesskap og egenart? Det interessante er jo at disse forskjellene finnes, også i globaliseringas og masseinnvandringens tidsalder. Det er bare å gå over grensa til Sverige, så finner vi et annet litterært uttrykk, en annen tradisjon. En aktiv, levende litteratur er avgjørende for nasjonens selvtillit, og for muligheten til å vedlikeholde den språklige verktøykassa vi alle trenger for å møte morgendagens utfordringer.
– Hva bør være med i betraktningen når man vurderer boklov eller ikke?
– Det kommersielle trykket på litteraturen, på samtidskunsten i det hele tatt, bare øker. Siden jeg begynte å skrive har markedstenkningen spist seg inn i forlagene, i mediene, langt inn i forfatternes hoder. Store deler av bokbransjen vurderer i dag inntjening og salgsstrategier lenge før et manus er ferdigstilt. Lesernes kjøpevaner søkes styrt og kanalisert inn mot et fåtall bestselgere. Presset er enormt på å slippe markedet helt fri, så vel fra myndighetsrepresentanter som fra kommersielle aktører i bransjen. I denne situasjonen ser det ut til at en boklov, som sikrer at alle utgivelser har fast pris i en ferskvareperiode, er et nødvendig virkemiddel for at den selvstendig tenkende og kritiske litteraturen skal overleve. Alternativet er at den kunstneriske virksomheten – som jo hele bransjen later som den holder på med, salgsargument nummer én – flykter inn i nisjefora som tidsskrifter og undergrunnsforlag, hvor bare de best orienterte vil kunne finne den, noe som vil være et tap for hele nasjonen.
– I en anmeldelse i KK fra 26. mai hevder du at "det trivielle og hverdagslige er i fokus i nyere nordisk litteratur". Samtidig ønsker du likevel å sikre støtteordningene til norske forfattere. Forklar!
– Litterære trender kommer og går. I utgangspunktet er ingenting for smått eller "uvesentlig" til å kunne få litterær behandling. Kjennetegnet på vesentlig litteratur er gjerne at den går inn på ukjente områder, belyser det kjente på nye måter, stiller ubehagelige spørsmål, i motsetning til den kommersielle skriftproduksjonen, som er mest er opptatt av å bekrefte etablerte holdninger. For at vi skal komme videre og ikke bli stående og tråkke i det samme, er det viktig at den litteraturen som ligger litt i forkant av tidsånden får vekstbetingelsene den trenger.
– På hvilken måte kan det å sikre ordninger – i en boklov – bidra til litteratur av høyere kvalitet?
– Et liten og utsatt skriftkultur som den norske, omgitt av kommersiell kulturproduksjon på alle kanter, må ha en eller annen form for beskyttelse for å overleve. Fastpris i en viss periode, momsfritak og stabile stipendordninger for forfatterne, er byggesteiner i en mur den nasjonale litteraturen kan søke ly bak for ikke å bli feid over ende. Det er jo også sånn at mange av de bestselgende forfatterne har begynt som "smale", avhengige av støtte. I den forstand vil hele det litterære kretsløpet ha nytte av at den utprøvende og mindre salgbare litteraturen blir tatt vare på.