Dossou-Gouin debuterte imidlertid som lyriker i hjemlandet Benin i 1997, og kom med en diktsamling i 2003. Han har også gitt ut sakprosa. Han besøker Oslo i forbindelse med en middag hos Cappelen Damm, og bor vanligvis i Molde. Der har han vært fribyforfatter siden 2005. Når jeg møter han i DnFs lokaler denne uken, er han stolt og glad for å være medlem av den norske foreningen, men også oppgitt over situasjonen for litteratur der han kommer fra. Han mener selv at hans første bok ikke lenger er å få tak på – fordi han er en kontroversiell figur i Benin.
– Jeg har et eksemplar av debutboken min hjemme i Molde. Men ellers er den som utslettet fra verden. Regjeringen i Benin hentet ut hele opplaget fra forlaget der hjemme. 884 eksemplarer skal ha blitt tatt ut av regjeringen, og makulert.
Vi skal tilbake til litteraturen. Først litt biografi og faktisk historie: Dossou-Gouin vokser opp i hovedstaden, Porto Nouveau, men drar noen ganger ut til naturreservatene. Alltid med en proff gaid. Man kan også reise billig i reservatene, med ufaglærte som er ute etter å tjene raske penger. Det kan være dødelig:
– Løver, pantre og slanger er noen av dødsårsakene til turister og andre i Benin. Nesten daglig kommer man over lik fra mennesker som har tatt sjanser mot en farlig natur, forteller Dossou-Gouin. Og selv om Benin er et land rikt på naturressurser og kultur, er det også andre farer med å bo der. I alle fall for slike som han, som ser bak de ytre strukturene, og som ikke klarer å tie stille om det han ser. Dossou-Gouin kommer selv fra en ressurssterk familie i hovedstaden Porto Novo. Det er en havneby sørøst i landet. Sør for byen er Atlanterhavet, og i øst Nigeria. Byen har i dag rundt 250000 innbyggere, og vokser fort. Innvandrere kommer i stor grad fra Nigeria, hvor folketettheten er stor. Bensintrafikk er et begrep som Dossou-Gouin bruker på en del av innvandringen til Porto Novo:
– Folk flytter fra Benin til Nigeria for å drive med olje. De tjener seg rike på olje, og flytter tilbake. Mange importerer bensin.
– Og selv om mange kom inn, måtte du altså flykte. Hvorfor?
– Fordi jeg så økonomisk og politisk korrupsjon, og fortalte om det.
– Skrev du om det, som forfatter?
– Jeg er lyriker, og hadde gitt ut en samling av poesi. I forbindelse med utgivelsen, ble jeg intervjuet av riksmedier. Jeg var ung da, og kanskje naiv. Jeg uttalte meg fritt om kritikkverdige forhold hos styresmaktene. Uttalelsene ble snart spredt over hele landet. "Alle" visste snart hvem jeg var. Allerde dagen etter ble jeg kalt inn til styresmaktene. Jeg var fortsatt naiv, og var stolt, glad, jeg tok på meg mine beste klær, og trodde kanskje at jeg skulle bli hedret som forfatter, for utgivelsen min. Men slik var det ikke. Jeg ble arrestert, og tatt til fengselet. Der ble jeg slått, det var forferdelig, sier Dossou-Gouin, og rykker i venstre jakkeerme, som om han skal vise arr eller merker. Men han napper bare i jakkeermet, drar det ikek opp, men fortsetter, snakker litt fort, jeg får med meg ordene blodbad, militærfengsel.
– Jeg rømte til slutt. Rømte over tre landegrenser, helt til Senegal. Der møtte jeg en kvinne, som nå er min kvinne, som underviste i økonomi og politikk på universitetet. Vi flyttet sammen, fikk to gutter, Axel og Steve. Jeg bodde i eksil i Senegal i åtte år. Forholdene våre var kummerlige. Jeg hadde ikke noe til å forsørge familien med. Min kone var høygravid da jeg til slutt sendte brev rundt til alle jeg visste om som var forfattere. Jeg bad om hjelp. Jeg skrev en bok.
Unesco hjelper Dossou-Gouin til å gi ut boken Le cri noir du nègre; Negrenes mørke skrik. Den kommer i 2003. 
– Boken ble et slags gjennombrudd for meg, i verdensdelen: Jeg ble kjent over hele Senegal og i andre afrikanske land. Jeg ble en kjendis. Da kom også hjelpen fra internasjonale Pen. En delegasjon kom fra nord: Formann og sekretær for Internasjonal Pen kom sammen med Kjell Olaf Jensen, som var leder for Norsk Pen. De besøkte vårt hjem i Senegal. De ble forskrekket over den lave standarden, den vesle plassen, og den dårlige maten. Vi sultet nærmest. Kjell Olaf Jensen kom da til slutningen om at jeg skulle bli fribyforfatter i Norge.
– Men det skjedde kanskje ikke over natten?
– Nei, delegasjonen reiste tilbake til Europa. Vi holdt kontakten så godt som mulig. Vi ringte noen ganger, og skrev e-poster.
Dette er bakgrunnen for at Dossou-Gouin og familie til slutt kom til Molde, gjennom Bjørnsonfestivalens Fribyforfatter-ordning i 2005. Ulik andre fribyforfattere, kommer Dossou-Gouin fra et relativt humant regime. Landet ligger midt på treet på Reportere uten grensers pressefrihetsindeks.
Benin var fransk koloni. På tross av den belastede historien, holder folk flest det franske høyt. For Dossou-Gouiin er dette vanskelig å forstå.
– Jeg har sett hvordan man i Norge bruker nasjonaldagen til glede for folket. Særlig til barna. I Norge er nasjonaldagen barnas dag. I flere afrikanske land gjør vi som i Frankrike på nasjonaldagene våre: Det er militærparader og skyting, soldater og formasjoner av jagerfly.
– Det offisielle språket i Benin er fransk. Men dere har også et eget språk, Fon. Hvor viktig er det for dere å holde deres eget språk levende?
– Kjempeviktig! Derfor er jeg sjeleglad for initiativ til å ta vare på språket. Lutheranske misjonærer gjør en stor innsats. De oversetter bibelen til fon. Den samme situasjonen har man også for andre afrikanske land.
– Hvor stor utfordring er det å holde marginaliserte språk levende?
– Det er en stor utfordring. Nesten et helt folk må lære dette språket helt på nytt. Folket må alfabetiseres.
I e-poster hadde Dossou-Gouin brukt "i" for "jeg". Jeg trodde det var det engelske "I" (jeg). Det viser seg å være det romsdølske "i" (jeg). Dossou-Gouin har bodd i Molde i alle sine sju norske år. I Moille. Når jeg sier det slik, "Molde" på moldedialekt, legger han hodet på skakke og smiler varmt.
– Det var Bjørnsonfestivalen som fikk meg hit.
– Er du glad i Norge?
– Norge har det perfekte demokrati, et perfekt system for ytringsfrihet.
– Perfekt?
– Perfekt for oss som er fra Afrika. Hvis vi skulle ha tegnet et system etter noe, ville det være etter det norske.
– Hva tenkte du da en norsk terrorist sto bak angrepene den 22/7 i fjor?
– Vi har et enormt problem med dette der jeg kommer fra. Men vi har også et apparat å møte det med. Jeg tenkte at Norge mangler et slikt apparat, og at problemet deres er at dere var uforberedt.
Når jeg nå og da går over til engelsk i samtalen, irettesetter Dossou-Gouin meg. Han vil snakke norsk. Vil utfordre seg selv. Det virker. Det er ikke lett å avsløre at mannen har bodd i landet i knappe sju år. I Moille, hvor man sier i for jeg. Det forklarer at Dossou-Gouin bor i Parkveien, som ligger i åsen bak sykehuset i Molde. Det er et villastrøk med hager. Selv om Dossou-Gouin har et lite hus med hage, synes han at familien trenger større plass nå. Han viser med armen hvor høy guttene hans har blitt. "Bysbarnet", moldenseren og forfatteren Endre Ruset har han også opprettet god kontakt med.
– Endre er en arbeidssom og interessant person. Vi har spennende samtaler om litteratur. Fra Endre har jeg lært mye om norsk litteratur, og har fått øynene opp for interessante, norske forfatterskap.
– Hvem er din favoritt?
– Sigrid Undset!
– Hva liker du med henne?
– Jeg hadde et Undset-øyeblikk under Norsk Litteraturfestival for et par år siden. Jeg var ute og gikk tur, og så en veldig stilig og staut profil ved enden av gata. En høyreist og sterk kvinne med sterk byste. Det var statuen av Undset jeg så. Hun likner faktisk på Nadime Gordimer, som jeg har møtt i levende live, og som jeg har er avbildet ved siden av. Jeg planlegger en bok hvor jeg sammenlikner de to forfatterne.
– Blir det sakprosa eller skjønnlitteratur?
– Det er helt klart snakk om sakprosa.
Dossou-Gouin drar en ny bok fram fra vesken sin da, en sakprosabok som ikke har noe med de to kvinnene å gjøre, men som viser at han har fått gitt ut sakprosa. Boken er på fransk, og handler om ytringsfrihetens kår i Afrika.
– Det er et stort tema. Og Afrika er et stort kontinent. Men du har klart å samle det store stoffet innenfor to permer. Forklar!
– Det er et viktig tema. Vi har veldig dårlige kår for ytringsfriheten i mange afrikanske land.
– Men du forteller også om at dere får lov til å bruke urspråket, som Fon og andre originale, afrikanske språk. Betyr det at dere har en ytringsfrihet på språkplanet, men en sensur i forhold til det å være regimekritiske?
– Nettopp. Jeg fikk gi ut to samlinger av lyrikk i Benin. Men da jeg uttalte meg kritisk i pressen, da ble det bråk.
I Molde er Dossou-Gouin trygg. Der har han full ytringsfrihet. Men når han nå skriver, er det lyrikk. Lyrikk med inspirasjon fra hav og erotikk, dikt av kjærlighet til naturen og menneskene. En fremmed i Hustadvika er satt på kyststykket som binder Romsdal – via Atlanterhavsveiområdet – til Nordmøre. Det er et værhardt stykke kyst, med skjær og uforutsigbar grunn. Båter og skip har gått på grunn her. Bjørnsund Fyr, Bud og Ergan Fort og Atlanterhavsveien er landemerker på området. Men Dossou-Gouin har oftest tatt bussen til Farsund, et lite tettsted sør for fiskeværet Bud. Det finnes TV-klipp av Dossou-Gouin hos lokalavisen Tidens Krav i Kristiansund. Der vises han – sittende på skjærene, mens han ser ut over havet.
Så lang en tid
Vavacha, i Hustadvika,
har jeg åndet inn
vind i dype drag
for å få til å skrive.
I Hustadvika
har jeg drukket inn
nordavind i dype drag
for å få til å dikte.
Vavacha, i Hustadvika,
har jeg vandret omkring
så mang en natt
at det har gjort meg Vavacha,
i Hustadvika
har jeg mang en dag
skreket ut min angst
før jeg følger deg.
Min penn til tross
"En fargerik og eksotisk hyllest til et lite sted", heter det fra forlaget, Cappelen Damm. Kontroversielt eller på annen måte farlig er det ikke. Hvorfor kommer dette, når Dossou-Gouin endelig er fri til å skrive som han vil, og kan kritisere fritt de systemer som har gjort han så vondt?
– Jeg er av havet. Jeg må til havet. Det er havet som setter meg i gang som dikter. Jeg trenger den drivkraften som jeg får derfra, sier Dossou-Gouin.
– Hvordan var prosessen fram til ferdig bok?
– Jeg begynte å skrive diktene på mitt eget språk –
– Fon?
– Fransk! Jeg viste de til Anders Heger fra Cappelen Damm. Han ville hjelpe meg, sa han. Jeg ble glad da. Men enda mer glad da jeg så hvordan oversetteren, Jan Jakob Tønseth, jobbet. Han behandlet lyrikken min med stor respekt. Vi kommuniserte godt, sier Dossou-Guoin, som minnes arbeidstiden med glede. Særlig stas syntes han det var da Heger sendte han en flybillett for å komme til Oslo, for å jobbe med forlagsfolk, og for å planlegge lanseringen. Den foregikk på biblioteket i Molde, med mannskoret som Dossou-Gouin selv synger i.
– Biblioteket hadde kjøpt inn flere titalls eksemplarer av boka mi, som sto på rekker langs disken. Jeg ble så rørt da jeg så det.
– Og stolt?
– Veldig, veldig stolt.