Det skulde ikke være så galt at vite, hvad vårt boklige bispedømme vilde sig om mine avløsere til ordet Mytograf, i det de fleste er nybakte, og dog ei nye like vel. Jeg har foreslåt sagndikter (el. – skald), sagnskriver, sagnfortæller. Sagnskriveren findes hos Molbech. Det er altså faderløst, selvgrod, og dermed ulastelig.
Dette skriver overlærer K. Knudsen i boken Norsk Blandkorn II (en bok, som – for ordens skyld – var "trykt for forfatterens kostning hos A. W. Brøgger" i 1883.), en bok hvis motivasjonssitat er et spørsmål: "Er det uttilateligt at påvirke sit morsmål og bl.a. at gjøre nye ord?".
Dette er den tidligste forekomsten undertegnende finner av ordet mytograf. Jeg lette etter det, da jeg ville se hva Erling Kittelsen er. Han er en samler av myter, fabler og sagn. En med stor kunnskap om og forståelse av myter, fabler, sagn. Men også en som fornyer disse fortellingene, gjennom sin egen skrift og sine eigne forestillinger. Erling Kittelsen er et av de elektriske menneskene, de som trekker til seg kunnskap, fortellinger, som tar det helt inn, og gjør det til en del av seg. Kunnskapen og kunsten ser ut som å være både det som driver han til å skrive videre. Metoden blir også produktet. Alt henger sammen med alt. Ingenting henger sammen. Alt er nytt. Utesveveren har en tåtesmokk hengende ved øret. Ved havets kjærlighetshull leker solloer og selkatter. Og fabelen Vega, kjenner du den? om … en valset kropp eller splint fra himmelen. Jeg sprang opp i luer tatt imot av luftlag
dalte traff en NATO-offiser og rypejeger
ventet kjærligheten skulle blusse opp
som to halsstarrige vettskremte strutser
et vanskelig hav å navigere, han sprang –
havet åpner sitt dirrende sølv og en sværing
av en fisk, da alt dette kom i min not
og jeg kastet den sprellende på land …
Erling Kittelsen (f. 1946) er ikke bare lyriker, dramatiker, forfatter og oversetter, som har studert norsk, filosofi og religionsfenomenologi. Han er ikke bare av de mest kunnskapsrike på feltet fabler og sagn. Ikke bare har han reist verden rundt og hørt historiene der de har sprunget fram. Han finner på så vanvittig masse ord, fortellinger, vendinger, nye syntakser, synsvinkler, at det har blitt vanskelig å skille det som kommer helt og fullt fra han, fra det som henter mye av stoffet sitt fra tradisjonen.
Er han en mytograf? Jeg aner ikke. Og denne K. Knudsen er forlengst gått inn i historien selv, og kan ikke bidra til forståelsen.