«Ah, en vakker dag», tenker Maria Børja: En vakker dag skal hun satse på forfatterskapet. Hun skyver skrivinga foran seg. Fram til idag, den vakre høsten 2014. Snart skjer det.
– Gjett om det kribler! sier Maria Børja. Hun tror skrivelysten begynte der hun vokste opp, på Øreåsen:
– JEG SER OFTE for meg Oslo når jeg skriver. Likevel var det der skrivinga begynte. Jeg leste Destroyer, der Lars Ramslie skrev om Øreåsen, der han og jeg vokste opp, på en måte jeg ikke forsto var mulig. Hvordan kunne han huske sånne detaljer? Hvordan kunne han beskrive hvordan det var å være liten på den intenst nærværende måten?
Jeg tenkte: Jeg må huske mer. Jeg må ta vare på øyeblikkene. Det ble drivkraften for skrivinga mi – en blogg, noen tekster i en antologi, før det ble bok, bøker, og det nærmest er en livsstil: Jeg husker for å skrive, skriver for å huske. Sånn har det vokst fram en metode: å skrive med en sanselig nærhet sånn at ting som aldri skjedde, likevel virker virkelige.
Hun sier at hun prøver å skrive nært på det fysiske. Geir Gulliksen kaller det taktilt.
– Jeg forestiller meg hva som kunne ha skjedd hvis jeg gikk ned den gata og ikke den, fikk den jobben og ikke den, valgte å flytte dit og ikke dit, sier Børja. Men når visste hun at hun ville skrive profesjonelt, og bli forfatter?
– Vet jeg det egentlig ennå?
– Ja, gjør du?
– Jo, kanskje. Jeg visste det litt da jeg fikk debuten min, Voksenting, i hendene, og utelukkende syntes det var gøy å lansere den. Og da jeg sa opp jobben min nå nylig, da visste jeg det enda mer. Jeg lengtet sånn etter å sette meg ned om morgenen og skrive. Skal jeg være modig noen gang, kan jeg ikke utsette det, tenkte jeg, og så sa jeg opp.
– Samtidig oppfordrer leder i DnF, Sigmund Løvåsen, kunstnere om å ha en annen jobb ved siden av forfatterskapet. Det sa han i et intervju om kunstnerøkonomi, til Kopinor i fjor. Men du lar deg ikke skremme!
– Det er fordi jeg alltid kommer til å jobbe. Jeg liker å jobbe – liker å se resultater mye oftere enn en bok kan komme ut. Før jeg begynte å skrive fiksjon, var jeg journalist, og det tror jeg at jeg alltid vil være. Jeg gjør også bokbad og sceneintervjuer og har vært med å arrangere mang en litteraturfestival. I 13 år har jeg jobbet med Diktkammeret på Dagbladet.no, noe jeg veldig gjerne fortsetter med. En spalte i en avis, et blad jeg har satt sammen, et intervju med noen ute på nettet, eller en vellykket litterær lørdag i Møllebyen i Moss – jeg liker variasjonen, og ser at prosjektene skjerper mitt eget blikk på skrivinga. Kunsten framover blir i å balansere prosjektene som betaler seg og de jeg uansett vil gjøre.
– … og du gjør noe som mange har gjort før deg, som Aslak Nore, Birger Emanuelsen og Vidar Kvalshaug, som sa opp jobber i forlag for å skrive. Tone Almhjell sa opp jobben som journalist i Adresseavisen for å skrive Vindeltorn. Før hun visste om boken ville bli antatt av noe forlag – i inn- eller utland. Er risikoen ved å si opp – etter å ha etablert seg som forfatter – relativt mindre, tror du?
– Det er selvsagt en sikkerhet i å være antatt og ha en redaktør som ønsker at jeg fortsetter å skrive. Sånn sett er jeg skikkelig heldig. Men for meg handler det nok mest om at jeg har bygd meg opp en solid basis før jeg velger noe mer usikkert. Jeg har jobbet mer eller mindre full tid i 14 år, og kjenner mange folk, innenfor arbeidslivet så vel som kulturlivet (jeg kunne sagt 'innenfor det hardt arbeidende kulturlivet'!). Jeg vet en del om hva slags arbeid jeg kan bidra med, og hvem jeg kan henvende meg til for å få ting på trykk. Jeg tror det skal gå bra.
Maria Børja er født i Sarpsborg, og har aldri vært der siden. Hun vokste opp i Moss, gikk på Steinerskolen, og flyttet til Oslo da hun var 18. Sett bort fra noen perioder i England og New York, har hun siden da bodd i Oslo, har tatt en Cand. mag. i medievitenskap og engelsk, og tok halve hovedfaget i medievitenskap før hun begynte i Dagbladet. Der hadde hun fast stilling fra 2000 til og med 2007. Siden 2008 har hun jobbet for Operaen.
– Du kjenner bokbransjen fra tiden som litteraturjournalist for Dagbladet. Visste du at du skulle bli forfatter mens du skrev om litteratur?
– Nei, jeg ante det ikke. Mange i bokbransjen spurte: Skal ikke du gi ut noe snart, da? Men det var like langt fra meg, hver gang. Kanskje var det en god ting, jeg ville bare formidle andre folks litteratur, og det var ingen interessekonflikt der – jeg risikerte ikke at jeg egentlig ønsket å bli antatt av forlagsredaktøren jeg intervjuet. Men i ettertid ser jeg at det var en stor fordel å bli kjent med bransjen. Det ga meg også en trygghet i forbindelse med egne utgivelser: Jeg kjente mekanismene i media, og hvem som kunne tenke seg å intervjue meg om hvilke temaer – for meg er i alle fall pressedekningen en viktig del av formidlingen av boka.
– Hvordan er det å være kollega med folk som du har intervjuet eller skrevet om?
– Det er fint. Å være kulturjournalist som får tid til å gjøre ordentlige intervjuer er en privilegert posisjon. Det har gitt meg både venner og gode kontakter, og jeg ser i ettertid at mange av møtene, på et eller annet nivå, inspirerte meg til å skrive. De fleste forfattere snakker fint og nært om bøkene sine – de har ord å beskrive med, og er ikke redd for å tenke stort. Nå håper jeg å gjøre forfatterintervjuer igjen – en del av grunnen til at jeg sa opp pressejobben i Operaen, var for å gå tilbake til journalistikken, som frilanser.
– Jeg har selv et sterkt forhold til deg som journalist fordi du skrev om litteratur på den tiden da jeg leste flest bøker, og mye om litteratur. Nå leser jeg om forfatteren Maria Børja i mediene. Hva av det som du driver med, driver du mest med, nå?
– Jeg jobber med informasjon i Operaen, der jeg blant annet er pressekontakt for den fantastiske Nasjonalballetten. Det er en veldig kul jobb, og inspirerende: To dager er aldri like, jeg møter kunstnere og journalister om hverandre, pitcher saker, koordinerer intervjuer og opptak, redigerer in-house-magasin, skriver ulike tekster, oppdaterer sosiale medier. Men det er også travelt, jeg jobber mye, og har ikke så ofte energi igjen til å skrive på kvelden. Derav det store valget om å slutte. Det er jo klin kokos, men etter å ha kikket stjålent bort på honningkrukka – altså skrivinga – over tid, gjorde jeg det likevel. Jeg har ikke angret ennå.
– Kan du beskrive livet ditt, nå?
– Jeg har nettopp sendt lørdagskommentaren min til Moss Avis og er glad. Hver gang jeg tenker på skriveoppholdet jeg har fått på Gotland, kiler det i magen. Jeg er takknemlig for hver dag jeg fremdeles møter alle de fine folka i Operaen daglig. Samtidig gleder jeg meg sånn til 1. desember. Da skal jeg lage meg en kaffe, kikke langsomt ut av vinduet, se ned i macen, og skrive.
– Ja, nå begynner det snart!
– Jeg gleder meg til å kunne bruke dagens mest produktive timer på å skrive. Selv om jeg har utgitt to bøker, har det føltes litt sånn: Wow, jeg får lov til å skrive bøker! Jeg sier ikke at det har vært lettkjøpt skriving, for det har det ikke. Men det er først nå jeg tenker at jeg skal satse på det. Bli flinkere, skrive stadig bedre bøker. Gå helhjerta, og mer helhetlig, inn i feltet. Det litterære feltet, som jeg så langt har hatt en ærefrykt for som nesten har gjort det litt fjernt for meg, også.
– Hvorfor har du hatt en ærefrykt for det litterære feltet?
– Når jeg ser Espen Haavardsholm på Aschehougs hagefest, tenker jeg: Han der, han har valgt å bruke livet sitt på å være forfatter. Nå er han på fest, men til vanlig sitter han og skriver. Hver dag. Gir aldri opp. Når jeg møter forfattere som ham, da kjenner jeg på den ærefrykten. Jeg har vært på mange forlagsfester som journalist. Da tenkte jeg ikke sånn. Jeg tok det litt mer for gitt: Disse folka skriver, tenkte jeg vel. Nå ser jeg hvilket knalltøft valg de har tatt. Hver dag går de inn i det ukjente – ikke bare er det de skriver ukjent, til tider også skremmende. I tillegg er det ukjent om de vil klare å leve av det. Yrkesforfatterne, altså – for meg er de rock'n'roll!