Didrik Mortis Hallstrøm blir født i Oslo i 1984, vokser opp på Ekeberg, og utdanner seg til Art Director ved Westerdals School of Communication. Høsten 2011 debuterer han som skjønnlitterær forfatter med kjærlighetsromanen Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Den kom. Cappelen Damm gir også ut Hallstrøms andre roman, Krø, i 2014. Hallstrøm bor i Volda, og er nå et av de nye medlemmene i DnF. Hva var det, av alt dette, som fikk Hallstrøm til å skrive lengre tekster og gi ut bøker?
DMH: Jeg har alltid vært glad i historier. Både de som ble fortalt til meg og de jeg fant på selv, men kanskje spesielt de som fikk folk rundt meg til å rynke på nesa. Det ubehagelige og morbide. Når folk snur seg vekk må jeg se. Sånn har det alltid vært. Jeg maste mye på tanta mi da jeg var liten. Ba henne fortelle om det hun hadde sett på sykehuset. Liggesår eller oppkast med blod i seg. Jeg strakk meg alltid etter VHSene på den øverste hylla.
MK: Hvilke VHSer var det?
DMH: De med motorsager og hockeymasker på. Jeg ble han rare fyren i klassen. Han man gikk til for å høre om kattemoren som tok hevn eller stemmen på kirkegården. Pappa jobbet som nyhetsprodusent og var mye borte, men da han først var hjemme var han der hele tiden. Klippet plenen og samlet søsknene mine og meg i dobbeltsenga. Han leste Roald Dahl høyt for oss. Han pleide å ta med tomhylser hjem. De sto på rekke og rad i hylla på rommet mitt. De kom fra Sarajevo, Irak, Afghanistan og Angola, alle disse stedene han jobbet og jeg tenkte mye på kulene som eksploderte ut av disse hylsene Hvem ble de siktet på? Hvem var det som skjøt? Traff kulen?
MK: Og fra spørsmålene kom svar, som fortellinger?
DMH: Som lego var historier overalt og jeg kunne gjøre hva jeg ville med dem. Jeg var kanskje tolv da jeg begynte å skrive dem ned. Små tekster. Dagboknotater. Mine egne X-Files-episoder. Ting som det. Jeg likte godt å være alene og i tekstene var det jo bare meg.
Alt du ikke ikke skal gjøre; overdrive, lyve, hate og eller slå, blir plutselig greit. Det er lov til å ta livet av mobberen. Det er lov å finne en hemmelig dør i kjelleren. Det der var en viktig frihet å oppdage. Skrivingen ble kanskje også en måte å ha litt kontroll på en
verden jeg ikke helt klarte å finne meg selv i. Sånn er det vel fortsatt, når jeg tenker over det.
MK: Du tok tekstene videre – til et profesjonelt nivå. Og du skriver om relasjonelle ting. Byr på deg selv. Kan du fortelle mer om sammenhengen mellom det private og det profesjonelle, altså skrivingen?
DMH: Jeg var 22 og begynte på Westerdals School of Communication, men ikke på tekstlinja som jeg kanskje burde ha gjort. Dagene var nye og rare. Jeg var tilbake på en skole, men en skole jeg for første gang likte. Jeg fikk meg en kjæreste, men hun var muligens litt for lik meg selv, jeg vet ikke. Ting gikk opp og ned og så egentlig mest ned. Jeg falt mer og mer ut av undervisninga. Slet med å finne ut hva jeg ville og selv om det kanskje er en klisje; hvem jeg var. Jeg brukte mye tid på å være sint på alt mulig. Jeg drakk en del. Ting gikk i sirkler og jeg fikk vel et behov for å finne en slags utvei. Jeg gjennoppdaget skrivingen. Servietter, notatblokker og Post it-lapper. Jeg skrev om om natten. Helt flatt. Mekanisk og hvitt. Jeg skrev om meg selv. Prøvde å juge på de riktige stedene. Det ble ikke noe bra, men tekstene var i det minste ladet på en måte. De hadde hadde en vilje. Skrivinga gikk inn i noen roligere faser og heldigvis ville Bård Torgersen, som var lærer på tekstlinja, ta en titt da jeg spurte. Vi satt på en thai-sjappe i Møllergata. Han spurte om jeg ikke bare skulle samle alt sammen i en roman. Bare hoppe idet. Så gjorde jeg det.
MK: Gjør du noe annet enn å skrive skjønnlitteratur?
DMH: Jeg jobber som tekstforfatter i reklame- og designbyrået, Kib & Morits, som jeg driver sammen med kona mi her i Volda. Vi er foreldre til Theo på to år og om bare noen få dager, en ny liten gutt eller jente. Jeg liker å fylle Statoilkoppen, kjører ut i skogen og bruker noen timer på skytebanen. Jeg liker å løfte vekter. Jeg liker å lese. Jeg liker å se de samme 80-talls skrekkfilmene jeg strakk meg etter som barn.
MK: Hva liker du å lese?
DMH: Likheten for det jeg setter pris på, er vel at forfatteren setter noe på spill, enten det gjelder budskap, meninger, oppfatninger eller sjanger. Det skal gjøre litt vondt. Det skal være litt ubehagelig. Noen må snu ryggen til. Jeg leser, i ikke noen spesiell rekkefølge;
Stig Sæterbakken, Dennis Cooper, Jonathan Lethem, Tomas Espedal, Karl Ove Knausgård, Stephen King, Brett Easton Ellis, Kim Leine, Hanne Ørstavik, Bård Torgersen, Jerzy Kosinski, Jens Bjørneboe, Iain Banks, Chuck Palahniuk og Donald Ray
Pollock.