"Det er tid for feiring. Da griper man til litteraturen. Til klassikere," sa Tone Selboe fra en talerstol tidligere denne uken. Hun var en av to forelesere som ble feiret – som Norges beste formidlere i en kåring gjennomført av Morgenbladet. Bare et kvarters tid tidligere hadde hun vært på UiO og avsluttet en forelesning om litteratur før hun satte seg på sykkelen og fortet seg til markeringen.
Selboe har doktorgrad i litteraturvitenskap, og er selv forfatteren bak bøker som "Karen Blixen" (1999), "Litterære vaganter" (2003), "Verdenslitteratur. Den vestlige tradisjonen" (2007, med Jon Haarberg og Hans Erik Aarset) og bidratt til "Den norske litterære kanon" 1900-1960 (2007) og 1700-1900 (2009). "Camilla Collett. Engasjerte essays" (2013) ble nominert til Kritikerprisen for beste sakprosabok, og nå sist "Hva er en roman?" (2015). Selboes hjerte brenner så sterkt og varmende for litteraturen at ikke bare forfatterne men også Morgenbladets lesere har nominert oslojenta til en litteraturformidlingspris.
MK: I 1988 meldte NTB at Tone Selboe var en av de som nå kunne kalle seg cand-philol i nordisk litteratur. Jeg kan ikke se at man i dag skriver i riksdekkende medier om den typen grader. Kan du si noe om statusen til ditt fag – på den tiden?
TS: Jeg ble ganske riktig cand.philol i 1987 i nordisk litteratur (jeg er nå ansatt på allmenn litteraturvitenskap, så jeg har skiftet fag siden den gang, tok dr. grad i 1996), og jeg tror det er riktig å si at litteraturfaget hadde en lavere status den gang enn nå. Da jeg tok hovedfag, var vi bare en to-tre stykker i nordisk litteratur, og det var ikke akkurat det kuleste å gjøre. I dag er det helt annerledes, studenttilstrømmingen har økt veldig.
MK: NTB publiserte kan hende nyheter om alle som hadde fått grader, uansett fag. Så da var det kanskje ikke faget, men graden, som gjorde at NTB skrev om dette. Men i dag, sier du, er det mange søkere og studerende av litteraturfagene. Hvorfor, tror du?
TS: Jeg ante faktisk ikke at NTB hadde publisert dette før du sa det, kanskje var det nettopp fordi det var såpass få som tok hovedfag på den tiden at de gjorde det? I alle fall er det i dag mange flere litteraturstudenter, og langt flere som tar mastergrad (dagens svar på hovedfag). Jeg vet ikke helt hvorfor, for søkningen til fremmedspråkene har gått ned, mens et rent litteraturfag, som allmenn litteraturvitenskap, har mange studenter. Det er generelt, tror jeg, en stor kulturinteresse blant unge folk i dag som litteraturfaget tjener på, og som også har en mer synlig plass i offentligheten, jf. litteraturhus og bokarrangementer.
MK: I dag er lesesirkler ganske vanlige. Men det var det ikke i 1993. Da var ”Det Kvindelige Læseselskab både eksotisk og ekslusivt. Ikke minst var de kresne, og inviterte bare de flinkeste til å kåsere for seg. Gerd Brantenberg, Jostein Gaarder og Tone Selboe, for eksempel. Så da spør jeg igjen: Hva var statusen for lesning – på den tiden?
TS: Større lesesirkler der man inviterte gjester var nok ikke så vanlig, selv om folk — i hvert fall kvinner, ære være dem — sikkert leste like mye da. Men det var ikke så synlig som nå. I dag er det annerledes, og det tror jeg ikke minst skyldes litteratur- og kulturhus som har fremmet litteratur og lesning og så å si brakt lesningen ut av privatlivet og inn i offentligheten. Den gang var vel det å lese noe man gjorde hjemme, hos seg selv, og ikke i samme grad del av fellessamtalen, som i dag. Men som sagt, folk har nok lest hele tiden, det har bare ikke vært synlig på samme måte, og dermed var kanskje statusen også lavere. I 1993 var jeg stipendiat, og da møtte jeg av og til litt nedlatende holdninger hvis jeg fortalte at jeg skrev om og underviste i litteratur. Det har forandret seg.
MK: Du forteller om det med lesing som noe man gjorde ”hos seg selv”. Noen sier at litteratur er det privates domene, mens sakprosaen og journalistikken er det offentliges område. Tenker du sånn?
TS: Vi leser jo fortsatt mest hjemme hos oss selv, men også ute, på kafeer og barer, det er vel del av en ny offentlighetskultur. Litteratur omfatter både ”sak” og ”skjønn”, og det å sette likhetstegn mellom litteratur og skjønnlitteratur er ganske nytt historisk sett, i riktig gamle dager var alle trykte tekster litteratur. Det er derfor ikke så rart at dette nå debatteres igjen. Så svaret på spørsmålet ditt er vel nei, litteraturen tilhører både det private og det offentlige, uansett teksttyper, men journalistikken har så klart en annen offentlig funksjon, et annet mandat så å si, enn både skjønnlitteraturen og deler av sakprosaen.
MK: For et par år siden måtte ”alle” ha lest seks bind av Min kamp (Knausgård) for å henge med i den allmenne (offentlige) samtalen. Hva sier det om norske lesere? Om plassen litteraturen har i det norske samfunnet?
TS: Det er jo fantastisk at folk blir så engasjert av litteratur, og først og fremst forteller det oss at nordmenn leser – mange og lange romaner. Men det er også påfallende hvordan vi går i flokk og leser det samme. Det forsterkes av medier, bokhandler og bokklubber og et kommersielt marked, som gjør at mye god litteratur faller utenfor, dessverre. Når det er sagt, er det bra at vi leser og kan snakke sammen om det. Mitt inntrykk er at litteraturen har en veldig sterk plass i det norske samfunnet, og tar man seg tid til å formidle litteratur som ligger utenfor hovedsporet, enten det dreier seg om eldre litteratur eller mindre kjent samtidslitteratur, så lytter folk til det også. Når jeg snakker på festivaler, litteraturhus eller biblioteker, er jeg utrolig imponert over hvor mange som kommer, hører på, stiller spørsmål og er interessert i å lære nytt, og ikke bare få vite mer om det de allerede har lest, eller det alle andre snakker om akkurat nå.
MK: Du har delvis svart på mitt neste spørsmål, men jeg spør likevel: Hvordan har du sett at det å lese og skrive, litteratur rett og slett, har endret posisjon i det norske samfunnet de siste tiårene?
TS: Det å lese og skrive litteratur har nok en høyere status i dag enn på slutten av åtti- og begynnelsen av nittitallet. Såkalt «alminnelige lesere» (et dumt uttrykk, men la gå) har mange flere fora for å diskutere lesning og møte forfattere i dag, igjen: jeg tror litteraturhusene og -scenene har bidratt sterkt til det. I dag kan Litteraturhuset i Oslo ha en nærlesningstime fredag klokka seks, der to eller tre bokmennesker snakker om et bok eller et forfatterskap, og det er stapp fullt. For ikke å snakke om alle festivalene, det er helt fantastisk hvordan folk strømmer til! Jeg opplever også at motsetningen mellom «fag» og «skjønn» og akademia og samfunnet ellers, er mindre nå enn det var da jeg var student. Vi har mange studenter som både tar mastergrad, anmelder og debuterer som skjønnlitterære forfattere, så feltet har på en måte utvidet seg, det er i hvert fall mitt inntrykk.
MK: Av bøkene du har skrevet, heter den ene ”Hva er en roman?” Hva er det tabloide svaret?
TS: Hva er en roman? Vel, den amerikanske forfatteren Henry James sa i sin tid at romanen er et elastisk, uformelig monster som kan romme nær sagt hva som helst!
MK: Denne boken var en av Dagblad-anmeldernes favoritter i 2015. Der var du på en liste sammen med blant andre Michel Houellebeck, Lars Saabye Christensen, Jan Kjærstad, Morten Strøksnes: Bøker i alle sjangre. Men ingen, er min påstand, så smal som din. Hva sier det om norsk, litterær offentlighet, at en bok i den sjangeren, om det tema, fikk så mye oppmerksomhet og så mange lesere?
TS: Folk er veldig opptatt av romaner, og dette er jo en bok som nok er mer essayistisk enn akademisk i formen, selv om den har sine «smale» partier. Og lesende mennesker er åpne også for mer krevende tekster, man skal ikke undervurdere leserne! Det var en veldig morsom bok å skrive, og et resultat av mange års litteraturundervisning (med prøving og feiling), kanskje min egen interesse har smittet av? Det er jo vanskelig å vurdere for meg hvorfor boka slo an, du vet jo selv hvor uforutsigelig (og skummelt!) det er å sende en bok ut i verden. Og så var jeg opptatt av å si noe både om romanens opprinnelse, dens plass i verden, tematiske muligheter og hvordan romanen gir oss en helt unik mulighet til å forstå forholdet mellom mennesker.
MK: Også Morgenbladet har nominert deg til ”fantastisk formidler”. Du er en av 39 finalister valgt ut etter 383 nominasjoner. "Når Tone Selboe foreleser, forstår man virkelig litteraturens betydning i og for samfunnet," står det. Hva er det korte beskrivelsen av litteraturens rolle og viktighet i samfunnet?
TS: Litteraturen tenker jo også, om ikke nødvendigvis på samme måte som faglitteraturen, og det glemmer man ofte. Skjønnlitteratur gir oss en tilgang til psykologi, sosiologi, historie og mye annet vi som samfunn ville vært fattigere uten. Litteraturens «som om», dens forestillingsevne, er uvurderlig for å kunne forestille seg andres liv og muligheter.
Et eksempel (som jeg også brukte i romanboka): Økonomen Thomas Pikettys sier i Kapitalen i det 21 århundre at hvis man virkelig vil lære noe om fordelingen av rikdom i England og Frankrike mellom 1790 og 1830, så skal man lese Austen og Balzac, de gir en mye mer levende framstilling enn en hvilken som helst statistisk analyse.
MK: Hvis jeg ikke tar feil, har du skrevet en doktorgradsavhandling om Karen Blixen. Hvorfor valgte du hennes forfatterskap?
TS: Blixen var en forfatter som brøt med normene og konvensjonene både personlig og litterært i mellom- og etterkrigstidens Danmark (og Skandinavia), og hun lignet liksom ikke på noen annen forfatter jeg hadde lest før. Dessuten har fortellingene hennes denne merkelige spenningen mellom noe nesten arkaisk og noe moderne – det vekket nysgjerrigheten hos meg. Og selv om de kan leses som eksotiske eventyr, var det utrolig mye jeg ikke forsto! Men jeg ble inspirert av noen ord i en av fortellingene hennes (”Drømmerne) om at det ikke er noen dårlig egenskap ved en fortelling at man kun forstår halvdelen av den…
MK: Hvis jeg til slutt skulle gi deg mikrofonen og la deg fortelle om deg selv – uavhengig av mine spørsmål. Hva sier du da?
TS: Jeg er professor på Blindern og underviser i litteratur. Jeg kommer opprinnelig fra nordisk, men er nå på et annet fag: allmenn litteraturvitenskap. Men som formidler vil jeg kanskje si at det som kjennetegner meg, er at jeg nok ser på meg selv mer som lærer enn som professor og akademiker, og hvis jeg brenner for noe, må det være å bryte ned skillet mellom formidling og forskning. Nesten alt lar seg formidle hvis man bare tar seg tid til å gjøre det i et skikkelig, forståelig språk og unngår fagterminologien i situasjoner der den ikke er nødvendig. I en tid der kravet til sånne som meg er å skrive mest mulig på engelsk, brenner jeg selvfølgelig også for fortsatt å skrive mye på norsk, slik at ikke bare studenter og noen få kolleger er potensielle lesere. Norsk må ikke bare bli et privatspråk for de spesielt interesserte; ikke bare forfattere, men også akademikere må fortsette å skrive og publisere på både bokmål og nynorsk! Og så er jeg glad i den muntlige formen, samtalen som kan oppstå når man snakker i og med en uensartet forsamling som har giddet å gå ut for å høre noen, meg, snakke om litteratur. Å formidle litteratur jeg er opptatt av, er et enormt privilegium.
Jeg har alltid lest mye, og mye forskjellig, men jeg hadde en fase som helst ung der jeg så å si falt ut av litteraturen og ikke visste hva jeg skulle lese, eller ikke orket å lese. Helt tilfeldig kom jeg så over Hemingways Klokkene ringer for deg. Kanskje ikke et åpenbart valg for ei jente på 14-15, og det var vel knapt et valg, men det gjorde et voldsomt inntrykk da jeg leste om jorda som rørte på seg under samleiet. Det hører med til historien at jeg var nærmest ukyssa på den tiden, men jeg hadde vel noen håp om hva som kanskje kunne komme!
Jeg valgte litteratur som fagfelt fordi det er det jeg er aller mest interessert i. Hvis jeg ikke hadde vært lærer på Blindern, ville jeg vært norsklærer i videregående. Nå hører jeg ikke til dem som har en halvferdig roman i skuffen og egentlig helst ville vært skjønnlitterær forfatter, men jeg er opptatt av å utvide grensene for hvordan man skriver og snakker om litteratur.