Casper André Lugg vokser opp i Bærum og Engelsviken utenfor Fredrikstad. Han reiser mellom skilte foredre fram til han er 14-15. Da bor han fast i Engelsviken. I sekstenårsalderen våkner interessen for litteratur for alvor. Lugg leser og skriver intenst fra nå av. Etter videregående flytter han til Bergen og studerer litteratur der i fem år. Han publiserer noen dikt på det nettbasert Jung forlag, og har dikt på trykk i Signaler. Lugg tar også et år på Blindern og debuterer med hel bok. Det går bra. Lite rekviem får gode anmeldelser. Dagbladet trykker diktene hans over sju dager og kaller ham ”særs spennende, ny lyriker”. Akkurat dét har Lugg problemer med å huske, forteller han, men vet godt hvordan han fikk insentiv til å skrive:
– Ved å lese. Når jeg oppdaget litteraturen var det veldig sterkt, jeg ble overveldet og takknemlig for at jeg kunne fordype meg i noe så meningsfylt. Jeg ante ikke at det fantes. På den tida var omgivelsene rundt meg relativt turbulente, så det å kunne fokusere og vokse gjennom lesning, og etterhvert skriving, var en gave. Skrivingen oppstod nok som et behov for å oppholde meg i og leve gjennom litteraturen på flere nivåer.
– Etter bare to bøker fikk du bokhandlerstipendet. Er dette en vanlig ting i ditt liv: å lykkes med det du gjør?
– «Å lykkes» er virkelig relativt, særlig som poet. Jeg forsøker å gjøre det jeg gjør helt og holdent. Men jeg er i perioder satt ut av spill. Måten psyken min fungerer, eller ikke fungerer på, har sine omkostninger. Dessuten, alt er nåde.
– Hva mener du med at alt er nåde?
– Å si det er mer en handling, enn en mening. Spørsmålet om «å lykkes i livet» er meningsløst fra troens perspektiv, som er det jeg faller tilbake på, når noe ikke kan besvares.
– Du snakker om troen som noe å falle tilbake på. Har det å skrive litteratur eller finne andres litteratur en plass; er det noe å falle tilbake på?
– Skrivingens plass i forhold til troslivet er komplisert, jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på å beskrive det her. Jeg har jo tøyd strikken ganske langt allerede. Men om noe, så hjelper troen meg til å se etter de sant menneskelige kvalitetene i litteraturen, det som er båret av en form for ømhet, eller awe (vi har ikke noe godt ord for det på norsk) i forhold til eksistensen. Det utvider kanskje leserblikket mitt fra de estetiske og litterære bedømmelsene, smakspreferansene, dannelsesarbeidet osv, til å møte litteraturen fra et mer avkledd perspektiv. Kanskje. En form for ydmykhet, i beste fall.
– Har du lyst til å si noe mer om måten psyken fungerer, eller ikke fungerer på, og hva det gjør med skrivingen?
– Med fare for å bli veldig personlig kan jeg si at jeg i perioder settes ut av spill av noen psykiske lidelser. Men det er vanskelig å utdype dette, for jeg vil for alt i verden ikke romantisere smerte som utgangspunkt for diktningen, som om det fantes en form for eksklusiv lidelse – absolutt ikke. Men det er likevel sant i livet mitt at det til tider oppstår et eksistensielt trykk som jeg tidvis klarer å håndtere gjennom formens disiplin, eller noe i den retningen. Skrivingen er alltid en gave til sykdommen, men sykdommen er ikke alltid en gave til skrivingen.
– Takk for at du deler de tankene, og for tålmodigheten – for at jeg ikke har lest bøkene dine. Prosjektet her, nå, er å formidle et inntrykk av deg; en impresjon av hvem du er, og holdningen din til litteraturen. «Forfatteren kunne ha gravd dypere i materien», er en antydning fra Vårt lands anmelder av debutsamlingen din. Jeg leser at du skriver om en fars dødsleie. Kan man si at dette motivet er din materie?
– En fars dødsleie i og for seg er kanskje ikke materien, men tapserfaringen, konsekvensene. Det er alltid et litterært potensiale i hendelser og erfaringer som ryster deg ut av vanemessige måter å oppfatte verden på. Det eksistensielle trykket som oppstår gjennom meningstap kan være en slags kilde. I møte med formens disponering av et slikt trykk, kan litteratur oppstå. Det er noe av gaven med litteratur, den gir deg en rekke muligheter til å utdype og forholde deg til overveldende sorg, men også overveldende glede.
Jeg tenker på meningstapet som stillheten i språket – hva gjør vi med det vi ikke har kategorier for å håndtere? Det finnes ingen løsning på slike tapserfaringer, men det finnes flere måter, og litteraturen er kanskje en av dem. Å være i det, uten å flykte eller fortrenge.
Jeg er liker forfatterskap som er tro mot prosjektet sitt, disse vi gjerne sier at skriver den samme boken igjen og igjen, eller skriver videre på den samme boken. Det er viktigere enn å være original. Så jeg vil fortsette å fordype den stemmen jeg har fått.
– Takk igjen for et godt svar til et klumsete formulert spørsmål. Nå prøver jeg meg en siste gang på et spørsmål – Jeg kunne godt tenke meg å høre mer om prosessen fra en erfaring av overveldende sorg og glede – til et produkt man kaller skrivekunst. Hvordan skjer det på ditt kontor?.
– Erfaringer som ryster meg ut av min vanemessige psykologiske identitet (les: egoet), kan oppleves som det mest meningsfulle, selvom det ikke er gitt at jeg klarer å formulere det meningsfullt. Men forsøket på å formulere, eller formidle, dette, blir jo en slags øvelse i å prøve språket mot sitt eget meningstap, og i den bevegelsen kan det oppstå en form og et uttrykk som overstyrer enhver plan jeg har når jeg skriver. I beste fall. Det er i alle fall et sterkt ønske at det skal resultere i dikt som leseren ikke klarer å stanse, som fortsetter å gi, på et vis.