Om Kari Fredrikke Brænne skriver valgkomiteen:
Kari Brænne er fødd i 1966 og busett i Oslo. Ho debuterte med romanen Av en annen verden i 2007, og har seinare gitt ut to romanar. Kari Brænne er utdanna biletkunstnar, og ho er også verksam som dramatikar. Ho er ein engasjert kunstnar og forfattar som mellom anna har vore styremedlem ved Statens kunstakademi, medlem i tekstutvalet i Fond for lyd og bilde, Medlem av Det dramatiske råd i Dramatikerforbundet, i tillegg til fleire andre verv. Valkomiteen ser at kunnskapen hennar frå ulike kunsfelt kan bidra til å utvida oversikta og handlingsmoglegheitene til DnF.
– Hvorfor ble du forfatter?
– Jeg falt i gryta. Altså: Faren min var en fantastisk historieforteller og det var ikke mulig for meg å unngå å bli smittet av hans fortellerglede. Men da jeg begynte å skrive som 18-åring, innså jeg fort at jeg ikke hadde så mye å melde. Jeg var god til å tegne og utdannet meg til billedkunstner, trivdes godt med det – helt til jeg var klar til å skrive igjen. Maleri og tegning egnet seg ikke til å fortelle sånne historier som jeg hadde på hjertet.
– Hvordan var veien til første boken, og videre til de neste?
– Den første boken begynte med en rar blanding av steder jeg hadde vært og folk jeg hadde sett. Etter hvert skjønte jeg at den skulle handle om lengsel. Jeg brukte fire-fem år på boken. Det ble seks historier vevd inn i hverandre. Den andre boken er resultatet av et forsøk på å skrive en spenningsroman av høy litterær kvalitet. Jeg var nokså lei av en litteraturdebatt/kritikk på den tida – som gikk ut på at noe som var handlingsdrevet umulig kunne være god litteratur samtidig. Omtrent alle de verkene jeg likte best hadde begge deler. Som bøkene til Cormac McCarthy og Ali Smith. Skuespillene til Shakespeare og Ibsen. Så jeg prøvde vel å bevise noe, antar jeg.
– Hva synes du er de største utfordringene for norske forfattere i 2017?
– Å klare å skrive under stadig mer krevende økonomiske forhold. Å nå ut til leserne i en verden der folk ikke lenger sitter med en bok i fanget på T-banen, men med mobilene sine. Å være synlig i en medieverden som er mer opptatt av sensasjon enn litteratur. Og å være synlig i bokhandlene som har et stadig sterkere bestselgerfokus. Å holde motet oppe i alt dette. Det siste er nok den største utfordringen.
– Hvordan synes du norsk bokbransje fungerer?
– Det går jo mot en stadig sterkere kommersialisering der de internasjonale bestselgerne opptar en stadig større plass i bokhandelen. Og alt skal gå så fort. Med svært få unntak rekker ikke de norske utgivelsene å få satt seg i løpet av bokhøsten, før de ryddes vekk i januar. Heldigvis har vi innkjøpsordningen som sørger for at den gode litteraturen når ut til de store lesergruppene. Det er bra.
– Hva skulle du ønske var annerledes, og hvordan?
– Man kan ønske seg tilbake til bokklubbenes storhetstid – med monopol på det å rabattere nye utgivelser. Bokklubben presenterte nye, norske forfatterskap og kvalitetslitteratur for et bredt publikum og ble et viktig startpunkt for mange av de mest kjente forfatterne i dag. Jeg skulle selvsagt også ønske at det å skrive bøker var bedre betalt, at man fikk en lønn som sto i forhold til arbeidet. 90.000 kroner for tre års arbeid er triste greier. Ellers: De senere årene har kulturjournalistikken blitt stadig mer sensasjonsdrevet. Sist bokhøst sank kulturjournalistikken til et nytt nivå, der det eneste som var interessant var hvorvidt det forfatteren skrev var selvopplevd eller ei. Og så skulle dette melkes til siste dråpe. I en slik verden forvandles forfatteren til klovn, offer, posør, overgriper eller alle disse tingene på en gang. Jeg skulle ønske at man kunne konsentrere seg om litteraturen igjen. Om språk, struktur og innhold. Om hva litteraturen faktisk utsier. Det kunne avføde noen virkelig interessante samtaler.
– Hva liker du selv å lese?
– Jeg leser i et forsøk på å bli forstå verden og menneskene i den. Og jeg leser for den estetiske opplevelsen. Samtidig leser jeg som støtte til skrivingen. Da jeg holdt på med min tredje roman – om den siste russiske tsarfamilien – leste jeg alt jeg kom over av russisk historie, litteratur, dramatikk, poesi, biografier og filosofi – for å forstå landet, dets historie og å nærme meg en slags russisk ånd. Jeg lærte mye, og det liker jeg. Neste bok foregår i USA, og jeg gleder meg over å lese klassikere som Faulkner, Morrison, Steinbeck, Whitman og Dickinson. Men også historie. Som mange har påpekt er det tydelige paralleller mellom tjue/trettitallets USA og Europa og de nasjonalistiske/fascistiske strømningene vi opplever nå. Nylig leste jeg at KKK hadde seks millioner medlemmer i 1926, hvorav en av dem var faren til den nåværende amerikanske presidenten. Ellers leter jeg etter litteraturhistoriens Donald Trump. Den litterære arketypen eller metaforen som kan hjelpe oss til å forstå denne figuren og få en slags anelse om hva som videre vil utspille seg. Finnes han i den greske mytologien, hos Euripides, i Bibelen, Asbjørnsen og Moe eller hos Shakespeare?
– Hvilke forventninger har du til Forfatterforeningen i årene som kommer?
– Vi må klore oss fast i de rettighetene vi har opparbeidet oss, og som ikke er selvfølgelige. Vi må få den blå-blå og kommende regjeringer til å forstå at det ikke er mulig å skape litteratur uten å ha et eksistensminimum å leve på. At det å være forfatter også er et yrke – og ikke en hobby, som noen fortsatt later til å tro. Og at litteratur er nødvendig.
Ellers håper jeg at vi ikke bare skal snakke om penger, men også ha gode, dype og faglige diskusjoner om det vi holder på med. Om litteratur og om det å skrive.