Kulturdepartementet har lagt fram et forslag til ny åndsverklov.
Lov om opphavsrett til åndsverk mv. var på høring i fjor sommer, nå foreligger forslaget til lovvedtak. Et uttalt hovedmål med åndsverkloven – både gjeldende og ny lov – er å sikre rettighetshaverne inntekter. I lovproposisjonen står det at loven er et sentralt virkemiddel for regjeringens mål om at skapende og utøvende kunstnere i større grad skal kunne leve av sin virksomhet. Når nå så mange musikere, komponister, dramatikere, skuespillere, billedkunstnere, oversettere og forfattere reagerer, er det fordi de nettopp ikke opplever at dette er en lov som sikrer rettighetshavernes inntekter, og heller ikke rettighetene til eget verk. Den nye loven har 120 paragrafer, men det er spesielt § 71, om åndsverk skapt i arbeidsforhold mv., som forståelig nok har skapt kraftige reaksjoner. Og det avgjørende andre ledd i § 71 var ikke en gang med i lovteksten som ble sendt ut på høring i fjor!
Slik lyder den foreslåtte § 71:
Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål. Det samme gjelder adgang til endring av verket og videreoverdragelse av retten. Bestemmelsene i første og andre punktum gjelder ikke rettigheter etter § 5 eller der annet er avtalt.
Bestemmelsen i første ledd gjelder tilsvarende i oppdragsforhold, og i lignende tilknytningsforhold hvor verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes.
Forsvarerne av paragrafen henviser ofte til at dette gjelder allerede. Med andre ord vil ikke virkningene av at dette lovfestes merkes, siden forslaget tar sikte på å stadfeste ulovfestet rett! Vi er uenige. Vi mener at forslaget forskyver partenes forhandlingsposisjoner i favør av distributør og produsent fordi det kan bli fordelaktig for arbeids- og oppdragsgiver ikke å inngå noen spesifikk avtale med kunstneren, for arbeids- og oppdragsgiver vil alltid kunne nyte godt av § 71 som sier at opphavsretten går over til dem om ikke annet er avtalt. Hvis kunstneren ikke samtykker til omfattende rettighetsoverdragelse med tanke på mulig fremtidig bruk, vil oppdragsgiver kunne vise til § 71 eller finne en annen som vil si ja.
Tirsdag 9.mai var det åpen høring i Familie- og kulturkomiteen i Stortinget der en rekke kunstnerorganisasjoner og aktører fra kulturfeltet møtte samt representanter fra distributør- og produsentsiden, som NRK og TV 2. Det er selvfølgelig påfallende at produsentsiden er for § 71, mens samtlige kunstnerorganisasjoner mener at § 71 er kunstnerfiendtlig og må fjernes!
Lovforslaget vil svekke opphavsretten for kunstnerne, og det vil svekke kunstneres mulighet til å få en rimelig betaling for den innsatsen og arbeidet de gjør. For å si det som Mette Møller sa det under den åpne høringa: Det er kunstneren som har enerett til verket. Og i den eneretten så ligger også behovet og nødvendigheten for kunstneren for å kontrollere verket både med tanke på bruk og med tanke på inntekter, også de fremtidige.
Men § 71 innebærer at opphavsretten til kunstverk går til arbeidsgivere om ikke annet er avtalt dersom arbeids- eller oppdragsgiver har behov for det. Dette inkluderer også rett til å endre verket og rett til å videreoverdra opphavsretten.
Levekårsundersøkelsen viste at kunstnere tjener for lite på sitt virke. Den norske Forfatterforening tror at § 71 vil redusere kunstnernes mulighet til å være med i fremtidig verdiskapning.
Og det er ingen tungtveiende samfunnshensyn som begrunner et slikt inngrep.
Så oppfordringa til Stortinget er: Gjør som Sverige, Danmark og Finland: Dropp § 71. Det går helt fint uten!
Andre relevante paragrafer er § 26 om privatkopiering, som nå er foreslått til også å gjelde AV-verk og litterære verk. Det er på tide at litteraturen nå er inkludert, men det må resultere i vesentlig høyere bevilgninger slik at opphaver-gruppene til de nye verkstypene også kan få en rimelig kompensasjon.
Paragraf 43 kalles ofte klasseroms-doktrinen, og formålet bak bestemmelsen var at elevene selv fritt skulle kunne fremføre verk (danse og synge). Dette bør de fortsatt kunne, men det er foreslått at klasserom skal høre under det private, ikke det offentlige området , noe som er en merkelig konstruksjon all den tid undervisning må sees på som offentlig, for lærerne er der fordi de har en jobb ikke på grunn av en relasjon til elevene, og elevene er der fordi de må. En endring av dette, og regelverket rundt strømming, som vil føre til at overføring av åndsverk er fri, vil uthule bestemmelsen om at bruk av åndsverk må klareres, og at det må betales. Resultatet blir inntektsbortfall for kunstnerne med mindre kompensasjonen for privatkopiering økes kraftig. Men det er ikke utredet i proposisjonen.
Av andre endringer er det foreslått at § 75 som omhandler forlagsavtaler tas ut. Dette er bestemmelser som er ment å sikre og verne forfatteren. Dette har i praksis fungert som en bestemmelse for de som ikke er organisert eller er en del av avtaleverket til Den norske Forfatterforening. Vi mener at dersom disse bestemmelsene tas helt ut, må det komme en forskriftsbestemmelse som ivaretar de uorganiserte forfatterne.
Den norske Forfatterforening jobber tett med Kunstnernettverket og organisasjonsjuristene, og er innstilt på å holde trykket oppe frem til saken behandles i Stortinget. Foreløpig dato for behandlingen er satt til 12. juni.