Foto: Full sal på Eldorado torsdag, under Lemmas slipp.
I 2011 vedtok DnFs årsmøte at foreningen skulle søke om midler til en støtteordning for minoritetsspråklige forfattere i Norge. Siden mars 2012 har DnF kunnet utlyse årlige “manusmidler til minoritetsspråklige forfattere”, med 100 000 kroner fra Kulturrådet i støttepotten. Hvert år har forfattere søkt og fått tildelt midler til seg og sine oversettere og konsulenter. I 2015 gav Soudabeh Alishahi ut den episke romanen Smil (Gyldendal), etter å ha fått støtte fra disse midlene og blant andre Anne Otherholm. Nylig kom Aberra Lemmas Enketrøsteren og andre noveller (Kolofon forlag).
Jeg har tatt en prat med Lemma, og ber ham begynne med å fortelle om bakgrunnen sin som forfatter og flyktning til Norge. Han svarer:
«Jeg er født og oppvokst i Etiopia. Jeg utdannet meg først til lærer, men sluttet som lærer og begynte å jobbe for Etiopisk Radio og Etiopisk Presses om journalist. Senere studerte jeg etiopisk språk og litteratur ved Addis Abeba University og tok min BA med utmerkelse. Etter det forlot jeg informasjonsministeriet og jobbet som sjef for PR & Informasjon i The Public Transport Corporation. Jeg var også generalsekretær i Ethiopian Writer`s Association.
Da de nye styresmaktene tok over i 1991, ble jeg avsatt fra jobben min og etablerte et selskap for den frie presse. Jeg kalte selskapet ¨AEMIRO¨ og planen var å utgi et månedlig tidsskrift og en ukesavis som Editorial Board Chairman. Dette ble ikke tatt nådig imot av det nye styret, og jeg ble sett på som en potensiell fiende av systemet. Etter at jeg hadde kjempet i syv år under denne situasjonen, ble jeg til slutt ettersøkt og meningen var å arrestere meg. Jeg rømte fra det som ville bli et livslangt fengselsopphold, og ville kjempe videre for ytringsfriheten, og dro derfor i eksil til Kenya. Der ble jeg værende i ett år, før jeg via FNs asylprosess ble gitt flyktningestatus i Norge i 1999. Fra da av har jeg bodd i Oslo og er norsk statsborger.
Mine litterære verk inneholder diktsamlinger, noveller, romaner og dokumentarisk litteratur, I alt 17 utgivelser. Tematikken er universell, med en fast rot i etiopisk kultur, myter og tradisjoner.»
I stedet for et livslangt fengselsopphold har han altså fortsatt å skrive, særlig sakprosa, i Oslo. Så langt har bøkene hans vært utgitt på amharisk. Men nå kommer endelig resultatet av et lang tids samarbeidsprosjekt mellom Lemma og oversetterne fra amharisk, Atnafu Woldemariam og Ellen Alexandra Lothe.
– Hva slags bok er Enketrøsteren (…)?
– Boken er en novellesamling med fire noveller som alle er ulike i innhold. Hovedpersonene er både fra den høye og lave rangsstige i Etiopia – en krigshelt, en elsker, en politiker, en uheldig ex-fange – og de trer frem med menneskelige egenskaper og er skildret med psykologisk innsikt. Alle historiene har et trygt ankerfeste i etiopisk klassisk kultur, tradisjon og menneskelig filosofi. Jeg er derfor veldig optimistisk: Jeg tror mine norske lesere vil sette pris på bade smak og duft av etiopisk litteratur både når det gjelder innhold og fortellerteknikker.
– Er novellene satt i Etiopia, altså?
– Historiene I denne boken er basert på bade mine egne og andre menneskers livserfaringer. Mens jeg jobbet som journalist hadde jeg en utmerket anledning til å reise rundt omkring og oppleve ulike menneskers livsstil, filosofi, kultur, tradisjon, myter etc… Jeg var midt oppe i krigssonene i Eritrea og Ogaden som journalist. Jeg har også reist mye rundt i Asia og Europa og har lært av de mennenskerne jeg traff, og har benyttet disse reiseopplevelsene I mitt creative skribentarbeid. Dette kommer til syne for leseren av novellene mine. Historien om trafikkpolitisjefen i Yemen viser hva jeg har lært av reisen min til Yemen og andre steder.
– Og du velger sjangeren historier, altså noveller, som du har skrevet før. Hvorfor den formen for dette stoffet?
– Ja, a, jeg har skrevet og utgitt mange noveller tidligere. Jeg er godt kjent i Etiopia som en av de ledende post-revolusjonære novellister. Mine bøker er blant de bøkene som blir anbefalt på universiteter som tilleggslitteratur. Som dikter er novelleformen tiltrekkende på meg, og jeg skriver dem ofte og gjerne. Når jeg starter med en novelle stanser jeg ikke før jeg er ferdig, akurat slik jeg gjør når jeg skriver dikt.
Novellene som nå blir utgitt i “Enketrøsteren” er annerledes enn andre noveller. De har flere karakterer, en vid setting, mye konfliktmateriale osv – til forskjell fra andre noveller.
– Hvordan opplever du å gi ut denne boken?
– Det var ikke noen lett sak å få den utgitt. Ellen Alexandra er den drivende kraften bak resultatet som nå foreligger. Jeg hadde nesten gitt opp håpet om å noen gang få den utgitt, men hun sto på. Vi tre har spleiset på utgiftene til KOLOFON FORLAG og nå foreligger den altså.
– Hvilken plass har boken i forfatterskapet ditt?
– Det betyr veldig mye for meg å få utgitt mitt arbeide på norsk. Jeg har vært medlem av Den norske Forfatterforening siden 2001 og har hele tiden håpet å kunne få utgitt arbeidene mine på norsk og på den måten nå ut til norske lesere. Det var uheldig at intet forlag ville utgi boken. Nå vil denne boken gi norske lesere en smakebit på hva jeg vil si. Det betyr at jeg håper dette vil gi meg en plass blant gruppen av moderne forfattere.
– Kan du si mer om prosessen fram til ferdig trykt bok?
– Det har vært en tøff prosess frem mot utgivelsen. Siden jeg ikke har fått noe forlag til å utgi den, hard et vært en lang prosess å få den oversatt og utgitt. Jeg søkte Manusmidler til minoritetsspråklige forfattere fra Den norske Forfatterforening. Søknaden ble innvilget med kr 50 000 som ble betalt til Ellen Alexandra Lothe and Atnafu Woldemariam som så oversatte mitt manus. Stipendet var ment å skulle dekke oversettelsen av en av novellene, men de ble begeistret for de andre tre også, og oversatte dem uten vederlag. Dette betyr at de arbeidet langt mer enn det som stipendet dekket, og jeg er dem veldig takknemlig for det. Etter at boken var oversatt fra amharisk til norsk, lette vi etter et forlag som ville ta boken. Både Gyldendal, Aschehoug, Cappelen Damm, Kagge Forlag og andre ble spurt, men uten resultat. Til slutt, etter store anstrengelser, gikk vi til KOLOFON. Så, det var en utfordrende og lang prosess for meg som minoritetsforfatter å bli utgitt på norsk her i Norge.
– Hva har støttepengene betydd?
– Stipendpengene var bare en motivasjonsfaktor for oversetterne. De har ikke fått betalt for alt strevet de har hatt. De har jobbet langt ut over det som ble dekket av stipendet. Det må også sies at jeg som forfatter ikke ble tildelt noen del av stipendet, eller ikke noe annen form for godtgjørelse. Dette oppleves som en urettferdig politikk som burde endres, slik at også forfatteren kunne få sin del.
Ellen Alexandra Lothe har altså jobbet tett med Lemma, og i følge forfatteren, jobbet mer enn det har vært støttemidler til. Hvordan ble hun involvert i prosjektet og hva har motivert henne gjennom et langt og krevende arbeid? Lothe svarer meg med en e-post langt på natt, noen dager før lanseringen på Eldorado:
For meg startet det med en telefon fra min eks-mann Atnafu Woldemariam. Atnafu fortalte at Aberra hadde spurt om han kunne tenke seg å oversette noen av Aberras noveller til norsk. Atnafu skulle i den forbindelse kunne søke om oversetterstipend – det stipendet som gir minoritetsspråklige forfattere anledning til å komme ut til norske lesere. Atnafu hadde svart: Det gjør jeg gjerne, men jeg kan ikke klare det uten samarbeid med en norsk person som kan uttrykke seg godt skriftlig på norsk. – Hvem skulle det være?, hadde Aberra svart, og Atnafu hadde sagt: Min eks-kone.
Jeg ble så begeistret over ideen. Jeg synes det er sørgelig at det er så få minoritetsspråklige spor i norsk litteraturverden, og tror vi nordmenn går glipp av mye berikelse av den grunn. Så på rent prinsipielt grunnlag ville jeg gjerne bidra hvis jeg kunne. I tillegg kommer min kjærlighet til Etiopia og etiopiere. (Det er en historie for seg, som du kan få en annen gang hvis du har tid og lyst!) Jeg har vært mye i Etiopia de siste 20 årene, lært fidellene (bokstavene), strevet med grammatikken, og snakker i vei på mitt kitchen-talk amharisk når situasjonen krever det. Jeg så det som et privilegium å få bidra til at dette utrolig interessante landet, med dets utrolige historie, skjønne mennesker, spennende kultur, kunne komme nærmere oss.
Så jeg sa ja, og vi søkte, og fikk stipendet. Vi skjønte etter hvert at stipendet var ment å skulle dekke ca 40 sider tekst, «en smakebit» av Aberras forfatterskap, som han skulle kunne presentere for norske forlag. Men 40 sider var bare én av de fire novellene vi hadde fått av Aberra. Atnafu og jeg mente at Aberra ville ha mye større sjanse til å bli antatt hvis han kunne presentere mer bredde, f eks med alle fire novellene. De er veldig forskjellige – tragedie og humor, sensualitet, frivolitet, krig og kjærlighet – og å vise frem kun én ville ikke yte Aberras forfatterskap rettferdighet, tenkte vi. For vi så jo hvilken frodig fortellerstemme han hadde. Derfor fortsatte vi, og nå foreligger altså en hel bok.
Atnafu oversatte setning for setning, som oftest ord for ord, fra amharisk, og jeg skrev ned og bearbeidet til forståelig norsk i samarbeid med Atnafu. Uttrykksmåte og ordbilder er så umåtelig ulikt det vi er vant til i Norge, så det var sjelden enkelt. Vi brukte av og til flere timer på å oversette etpar setninger. Vi ønsket å være nøyaktige og trofaste mot den amhariske teksten absolutt hele tiden, men innimellom ble det nesten helt umulig og ga ingen mening til norske ører. Da måtte vi le mye, og starte helt fra starten på avsnittet igjen. Vi brukte månedsvis, fordi vi begge har fast jobb og mange andre forpliktelser som vi ikke kunne sette til side. Så det ble mest lørdager og søndager, og ferier.
Da vi var så ferdige med novellene at vi følte vi nærmet oss målet, trakk vi Aberra inn i samarbeidet. Da hadde vi konkrete spørsmål og usikkerheter rundt spesifikke elementer som han oppklarte for oss.
Atnafu og jeg er klare over at vi strengt tatt har gjort en så stor jobb at den tilsvarer fire stipender. Men vi har ikke vært opptatt av den økonomiske biten. Det vi vil, er at Aberras noveller skal bli lest og elsket av nordmenn. .
Du hadde også et spørsmål rundt stipendordningen. Er den god nok, eller hvordan kan den bli bedre? Vi har nok sett at ordningen dessverre ikke er god NOK. Den ER absolutt super, som ide, og som ideal – men 1) 40 siders manus er for lite til å kunne yte rettferdighet til en minoritetsspråklig forfatter og 2) når de 40 sidene er oversatt, skal forfatteren selv vandre rundt til forlagene og fallby sin vare. Det er jo en STOR bøyg for norske forfattere, og jeg tror, enda større for en minoritetsspråklig.
Vi så at det ikke førte noe sted hen selv om vi nå altså hadde fire lange noveller å by på. Det ligger ikke i Aberras natur å vandre rundt til forlag på den måten, så jeg tilbød meg å kontakte en del av de mest aktuelle forlagene. Alle sa nei takk.
Da gikk vi i tenkeboksen, og ble der en ganske lang stund – inntil jeg foreslo at vi kunne gi ut på Kolofon. Først har Aberra skrevet SÅ spennende, rike og originale noveller,og så har Atnafu og jeg brukt SÅ mye tid og krefter på å oversette – og så skal ingen få lese? Nei nei nei og atter nei.
Så nå foreligger den altså – Enketrøsteren, som er tittelen på en av de fire novellene. En fargerik, spennende novellesamling som ingen litteraturelskende nordmenn må unnlate å lese.
Vi har satset stort nå. Dette er ikke gratis for oss. Men vi har slik tro på at novellene vil slå an! min gode venninne Marit Dalen har skrevet en anmeldelse som jeg tror Kolofon sender ut. Hun kaller boken «En fanfare fra Afrikas Horn». Det er den.