Bjørn Vatne (f. 1976, Ålesund) debuterte i 2015 med Slik skal vi velge våre ofre. Boka ble kåret til Årets roman av norske bokbloggere. For sin andre roman Nullingen av Paul Abel fikk han Stig Sæterbakkens Minnepris for 2018. Vatne startet Ålesund litterære salong som har hatt gjester helt fra Canada (Adam Dickinson), såvel som fra lokalområdet. Han har også to år frå Forfatterstudiet ved Universitetet i Tromsø, og har publisert tekster blant annet i Vinduet og Granta.
Du er godt kjent for mange, lenge, som litteraturformidler og -arrangør i Ålesund. Visste du alltid at det var et tidsspørsmål før du leste fra egne bøker?
Nei, men tanken lå muligens og vaket i underbevisstheten. Jeg startet Ålesund litterære salong nærmest i desperasjon, fordi det ikke fantes noen litterær scene eller litterært miljø i byen. Men jeg skulle mye heller vært publikum på noe sånt, enn arrangør. Når det er sagt har jeg fått snakke med veldig mange flinke forfattere, og spurt dem om akkurat hva jeg vil i en times tid. Jeg ser ikke bort fra at noe av klokskapen deres har dryppet inn i meg i løpet av de ti årene jeg har holdt på.
Det må være lov å si at du har hatt en god start! Føruka lyttet jeg til en P2-podcast om «årets bøker (2018), der din siste bok var nevnt. Denne fikk du også Stig Sæterbakkens minnepris. Hva er det med andreboka di som traff så godt hos lesere og kritkere, tror du?
Hm, ja, den som visste nøyaktig det. Selvfølgelig kretser den rundt noen aktuelle tema som mange er opptatt av, men jeg håper jo det er mer enn som så. Da jeg begynte på den, i 2014, var det virkelig ikke mange som ropte hurra for tanken på norsk sci-fi. Fire år senere har Nasjonalbiblioteket en lang arrangementserie om sjangeren, det skrives om sci-fi i aviser og tidsskrifter, og i hele Norden er det nye forfattere som uavhengig av hverandre har hentet fram denne sjangeren. Jeg tror det handler om et sug etter vidsyn og spekulasjon, fordi en raskt skiftende verden rundt oss krever nye tanker og løsninger. Dessuten var den innmari gøy å skrive. Kanskje det vises.
Du har ikke sluttet å formidle andres litteratur selv om du gir ut bøker selv. Du er prosjektleder for Sunnmøresatsingen av Bokåret 2019. Hva vil du gjøre ut av det?
Jeg har den stillingen i hvert fall fram til mai. Det er for Fylkesbiblioteket, og vi har samlet 32 folkebibliotek til en svær dugnad. Det blir antologiutgivelse, novellekonkurranse, og ikke minst et nytt lesetema i hele fylket hver måned. Målet er å minne oss alle på at vi har tid til å lese, bare vi klarer å knote litt mindre på Sjalken i alle pausene våre.
Sjalken? Nettet? Telefonen?
Sjalken er navnet på ekstremversjonen av mobiltelefonen, som alle går rundt med i «Nullingen av Paul Abel». Den er operert rett inn på hjernebarken, og har rimelig grei kontroll på alt vi tenker og gjør. Veldig beleilig for et parti som vil gjøre statskupp, for eksempel.
Du skrev i fjor et essay som var trykt i Samtiden: «En tid for uvirkelighetslitteratur». Du avslutter artikkelen (sånn som den er gjengitt av Aftenposten) med fem alternative dogma. («Siden én manns sannhet er like god som den nestes, her er fem alternative dogmer til deg som vil skrive en bok. Det gror bedre med vekselbruk. Poteter ett år, jordbær det neste». Punkt fire lyder: «Ikke finn din ene stemme. Lær deg strupesang og jodling, og du vil bli elsket av alle (bortsett fra skjønnånder).» Blir ikke strupesang og jodling elsket av «skjønnånder»?! Få artister har vel vært så attraktive og så mye brukte i litteraturarrangementer som Bjørn Tomren og Kleine Heine?
Haha, det måtte en romsdaling til for å ta den referansen der! Jeg vet ikke om det er sant det du sier, men intensjonen blir i hvert fall stående: et stort register er undervurdert. Å kunne skrive godt i mange sjangre og stemningsleier, det har jeg stor respekt for.
Har du, i dine år med litterær utforsking, funnet sjangre eller stemningsleier hvor du trives særlig godt?
Denne gangen skal du ikke gjøre det halvveis, faen ta deg om du gjør dette halvveis. Da hadde jeg i ravende galskap allerede sagt opp jobben for å bli Forfatter, så jeg hadde litt å forsvare, kan du si. Dette virker som en god fremgangsmåte, egentlig. Setter jeg meg selv i en knipe, så må jeg jo komme meg ut av den på et vis.
Og til disse «alternative dogma» som du har skissert. Kan de leses som en form for poetikk? Eller må de sest i sammenheng med den konteksten du skrev i, som var en tid der virkelighetslitteraturen var særlig aktuell? Kan du selv drive vekselbruk, rett og slett – og komme med virkelighetslitteratur neste år?
Det lurer definitivt en poetikk under der et sted. Men det er mer et mål, en utfordring for meg selv, enn noe jeg mener at jeg får til allerede. Og jeg begynner å innse at jeg har satt meg selv i en liten knipe. Alle som vil kan si om min neste bok at «er det DETTE som liksom er nye ideer? Det er jo en helt gjennomsnittlig roman!» Når det gjelder den såkalte virkelighetslitteraturen: Jeg har hatt mange store leseropplevelser med den, og jeg prøver ikke å si at det skal eksistere et enten/eller, at dette er sånn alle bør skrive nå. Men jeg tror det er naturlig at pendelen nå svinger i retning fantasien, i større eller mindre grad. Jeg liker veldig godt romaner og filmer som både klarer å være virkelighetsnære, og så komme med disse ubehagelige dryppene av noe som ikke stemmer. Så ja, jeg kommer garantert til å drive vekselbruk. Kanskje i en og samme roman.
Husker du stunden da du skjønte at du ville klare å skrive og få gitt ut et skjønnlitterært manus?
Jeg husker bare at jeg gikk fra det første møte med redaktøren min, Trude Rønnestad, og sa til meg selv: Denne gangen skal du ikke gjøre det halvveis, faen ta deg om du gjør dette halvveis. Da hadde jeg i ravende galskap allerede sagt opp jobben for å bli Forfatter, så jeg hadde litt å forsvare, kan du si. Dette virker som en god fremgangsmåte, egentlig. Setter jeg meg selv i en knipe, så må jeg jo komme meg ut av den på et vis.
Man kan lese dem som diskusjoner av hva politisk radikalitet innebærer og når et meningsfellesskap blir undertrykkende. Man kan lese dem som innlegg i de tilbakevendende debattene om maskulinitet og mannsrollen. Eller som skakk heimstaddiktning fra Ålesund. Eller som kjærlighetsromaner.
Uansett hvilken innfallsvinkel man velger, går man inn i velkomponerte fortellinger og rike litterære universer som står åpne mot vår egen samtid. Og man møter en forfatter med letthet, humor og stor observasjonsevne i språket.
(Juryleder for Stig Sæterbakkens minnepris, Olaf Haagensen, om Bjørn Vatnes to romaner)