Maria Kjos Fonn (f. 1990) er fra Oslo, og debuterte med den svært kritikerroste novellesamlingen Dette har jeg aldri fortalt til noen i 2014. Hun ble nominert til Tarjei Vesaas debutantpris. Den prisen gikk til Amalie Kasin Lerstang. Men Kjos Fonn fikk Aschehougs debutantpris. Fire år senere kom gjennombruddet. Romanen Kinderwhore ble nominert til Brageprisen, og fikk blant annet Tanums kvinnestipend. VGs anmelder innleder sånn om romanen: Vi har alle kjent eller visst om en som Charlotte i oppveksten. Barn som går for lut og kaldt vann, forsømmes og fordømmes, og av en eller annen grunn går under radaren til dem som burde sett og visst, hjulpet og gjort noe. Kanskje det er derfor det gjør så vondt. Selv leste jeg romanen slik: Det handler om tenårene til «Charlotte». Moren misbruker piller og alkohol, og har stadig med seg nye «pappaer» hjem til Charlotte. Én av disse voldtar Charlotte. Voldtektene skjer systematisk fra Charlotte er tolv og i et års tid. Romanen beskriver Charlottes opplevelse av oppløsning, og kampen for å bli hel. Det å finne historien sin, å ture og klare å samle noen tråder og fortelle hvem man er, blir et verktøy for Charlotte og en av flere motorer i romanen. Drivet i romanen er der språklig, med at man vil lese den neste setningen og den neste, på grunn av energien i språket.Intellektuelt, med at fortelleren overrasker leseren hele tiden. Fortellerens skråblikk og vidd osv. Men så også disposisjonen – plottet, Splittinga, om en samling kan skje.
Kan du si noe om det helt tekniske i skrivearbeidet. Hvordan holdt du kontroll på alle nivåene? Er det intuitivt?
Jeg hadde ikke kontroll, for å være ærlig. Den var skrevet i en rasende flyt, hvor jeg ikke tok hensyn til noe som helst annet enn det følelsesmessige trykket, jeg-personens opplevelse av traumene og de kaotiske livet. Dette med at jenta splittes av traumene, og etter hvert samles, det var litt mer bevisst. Moren min sa det måtte være en happy ending. Så da ble det noe tilnærmet det. På slutten var det mye flytting og kutting. Råmaterialet var et monster.
Hehe, ja, og hva gjør man når råmanus er et monster? Bruker du veggene, tegner opp romanens form der, eller hva gjør du?
Jeg noterer ganske lite, lager ikke tankekart og sånn, men jeg går mye tur. Hører på musikk som får meg inn i karakteren. Leser ting som kan være relevant. Og kan notere litt på mobilen eller en kladdebok hvis det dukker opp en tanke.
Du tematiserer overgrep, som er ganske spesifikt. Samtidig er boken din allmenngyldig på så mange vis (rus, omsorgssvikt, lengta etter å bli sett, å få lov til å vere lita/ vere barn, det å lage mening ut av livet sitt -og å få respekt for at ens liv har like stor verdi som dei andres liv, osv). Men det er jo også masse skrive-meta her, som gjør romanen litt til «forfatternes roman». Du skriver om det å lage helhet, og praktiserer det – med å skrive Charlottes liv fra A til Å.
Ja, den handler jo om at Charlotte prøver å skape forståelse av en uhåndterlig virkelighet gjennom språket. Ved å kalle det at hun glemmer ting og opplever «hull i tiden», som en teknikk som heter Hullemaskinen. Eller at hun går inn i ulike seksuelle roller, som Dukken og Maskinen, når hun ligger med noen, når hun egentlig frakobler seg hele seksualakten fordi det er så traumatisk.
Mange har ment at denne romanen er utrolig god. Selv synes jeg at den «har alt». Så – hva i alle dager skal du gjøre etter denne? Skriver du på noe nå?
Hehe, takk! Ja, jeg skriver på en roman. Føler ikke jeg har sagt alt jeg vil si – har mye mer. Og nå har jeg fått kunstnerstipend, så jeg har tid og penger til å skrive. Jeg føler ikke noe prestasjonsangst. Det virker lammende og destruktivt – og det destruktive er som kjent noe jeg skyr som pesten.