Les rapporten i sin helhet her: aeresrettsutvalget.pdf
Det uavhengige ekspertutvalgets leder har vært jusprofessor Geir Woxholth. Med seg i utvalget har han hatt historiker og direktør ved HL-senteret, Guri Hjeltnes, jurist og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, Anine Kierulf, og jurist og professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde.
Den hundre sider lange og grundige rapporten gjennomgår ikke bare æresrettens juridiske og historiske sider, men ser også på temaer som ytringsfrihet og æresrettenes særskilte posisjon i kunstnerorganisasjoner i kjølvannet av krigen.
– Jeg vil takke æresrettsutvalget for arbeidet og for rapporten som nå er kommet, sier DnF-leder Heidi Marie Kriznik, som påpeker at utvalget har arbeidet uavhengig av styret i Den norske Forfatterforening. – Jeg håper mange vil lese rapporten. Jeg opplever at den bidrar med flere viktige perspektiver rundt æresretten. Utvalgets kommentarer til ytringsfrihetsaspektet er også interessant lesning, sier hun.
Utvalget mener at æresrettens virksomhet og avgjørelser – selv tatt i betraktning at det dreide seg om en stat som befant seg i et oppbrudd mellom diktatur og demokrati – er historisk høyst forståelig, men likefullt kritikkverdig ut fra grunnleggende rettsstats- og rettssikkerhetsperspektiver.
Utvalget påtaler flere kritikkverdige forhold ved æresretten, blant annet i sin granskning av brudd på anklageprinsipp, kontradiksjonsprinsipp og prinsippet om fri bevisbedømmelse:
«Mye taler altså for at verken måten æresrettsoppgjøret i Forfatterforeningen var organisert på, eller den saksbehandling som fant sted under oppgjøret, levde opp til grunnprinsippet om forsvarlig saksbehandling. Det skulle ryddes opp – og det raskt.»
Om det juridiske grunnlaget for æresrettens opprettelse og funksjon, skriver utvalget:
«Sett i lys av hvilke konsekvenser ærerettsoppgjøret fikk, er fraværet av rettslig grunnlag oppsiktsvekkende. Blant de viktigste konsekvensene er at:
- uravstemningen ga et foreningsrettslig grunnlag for oppnevnelsen av æresretten, men førte til at æresretten ikke fikk en vedtektsmessig forankring.
- vedtaket på Forfatterforeningens høstmøte 1945 om å la æresrettens innstillinger bli endelige, uten noen realitetsbehandling, innebar brudd på elementære prinsipper om kontradiksjon, og var ikke rettmessig, og antakelig ugyldig.
- sammensetningen av personer (den personelle kompetansen) i æresretten og Kunstnerrådet var lite betryggende på grunn av personsammenfall på førsteinstans- og appellnivå.
- behandlingen for Kunstnerrådet kom så sent i stand at mange av eksklusjonsvedtakene ble truffet uten at de ekskluderte fikk mulighet til å appellere avgjørelsen.
- grunnleggende saksbehandlingsregler om kontradiksjon ikke ble fulgt for en rekke av æresrettens eksklusjonsvedtak.
- sanksjonsvedtakene ikke var begrunnet, verken med henvisning til hvilke faktiske omstendigheter som ble funnet bevist, eller hva man anså for å være det, eller de rettslige grunnlag.
- enkeltavgjørelser kan ha blitt avgjort på feil faktisk grunnlag.
- æresretten opptrådte både som anklager og domsinstans, og at de anklagede ikke fikk innsyn i hvem som sto bak anklagene («anonyme» anklager), og for enkeltes del heller ikke hva de ble anklaget for – med den konsekvens at de langt på vei måtte føre bevis for egen uskyld.
- de idømte foreningsstraffene fikk følger langt ut over tap av ære, herunder økonomiske konsekvenser.
- måten saksbehandlingen for æresretten ble organisert på, samlet sett, ikke levde opp til grunnprinsippet om forsvarlig saksbehandling.
- det ikke forelå hjemmel i vedtektene til Forfatterforeningen eller Kunstnerrådet for å fatte vedtak med inngripende sanksjoner som eksklusjon og inndragninger med vidtgående økonomiske konsekvenser for de det gjaldt, og at slike vedtak gjennomgående ble truffet uten at det forelå et holdbart hjemmelsgrunnlag.
På denne bakgrunn er konklusjonen, ut fra en ren juridisk analyse, at æresrettens virksomhet og vedtak datidig var uten rettslig grunnlag og brøt med grunnleggende rettsstatsidealer som gjaldt på frigjøringstidspunktet. Vedtakene brøt også med Forfatterforeningens egne regler, demokratisk vedtatt, som skulle beskytte medlemmene mot overgrep. Dette kommer særlig frem gjennom tilsidesettelse av vedtektenes regler om eksklusjon som inneholdt et minoritetsvern. Vedtakene brøt derfor også mot foreningsdemokratiet.»
Utvalget har vært opptatt av å vurdere æresretten også i samtidens særskilte situasjon rett etter den andre verdenskrig.
«Og siden oppgjøret var så altomfattende, er det opplag at oppgjøret må analyseres og betraktes i krysningspunktet mellom jus og historie,» skriver utvalget. «Den æresrett som Forfatterforeningen opprettet i 1945, må ut fra sitt renselsesformål ses i lys av tradisjonen for norske æresretter som fantes før 1940. Bak opprettelsen av æresretten ligger det en stands- og laugstenking som ikke uten videre kan sammenlignes med dagens bransjetenkning.»
«Den juridiske og organisasjonsmessige renselsesprosessen skjedde i et samfunn som befant seg i oppbruddet mellom diktatur og demokrati. Siden et sentralt mål var reetablering av det rettsstatlige demokratiet som okkupasjonsmaktens terrorvelde hadde fortrengt, kunne man kanskje tenke at fordringen om ivaretakelse av demokratiske og rettsstatlige idealer ville være særlig sterk. De prosessene kunstnerne, herunder forfatterne som ble dømt av æresretten ble utsatt for, bærer imidlertid lite preg av dette,» står det i rapporten.
Utvalget har også vurdert ytringsfriheten til forfatterne som ble dømt av æresretten.
«Av forfattere som ble dømt i hovedsak for sine ytringer – altså saker der deres ytringer utgjorde grunnlaget for æresrettens «tiltale» mot dem, har Alf Larsen og Ejlert og André Bjerke vært framhevet, men det var flere. Ytringsfriheten til forfatterne ble innskrenket ved at de ble sanksjonert på grunn av sine ytringer uten rettsgrunnlag i lov eller vedtekter. Sanksjonene innebar også en innskrenkning av deres ytringsfrihet og allmennhetens informasjonsfrihet, enten ved deres eksklusjon, eller ved at de ble ilagt publiseringskarantene for en kortere eller lengre periode,» heter det i rapporten.
Utvalget er kritisk til hvor hastig og overfladisk æresretten arbeidet. I rapporten påpeker de:
«Et særtrekk ved prosessene var at de ble gjennomført meget raskt, for æresrettens del kun litt over et halvt år. Dette var viktig i lys av behovet for rask opprenskning. Ser man på antallet saker og kompleksiteten i de sakene som ikke gjaldt medlemmer i Nasjonal Samling (NS), fremstår en så kort saksbehandlingstid lite betryggende.»
«Den historiske situasjonen æresretten oppsto og virket i gir viktige innspill til å forstå og et langt stykke på vei – forklare – at avgjørelsene ble behandlet og fikk de utfall de gjorde. Dette gjelder særlig behovet for å ta et oppgjør med dem som ble oppfattet som svikere, komme over fortiden, gjenopprette bransjens renommé og – i et større perspektiv – gjenopprette et demokratisk samfunn befridd fra okkupasjonsmaktens skygger. Dette er førende for hvilke historiske og juridiske dommer man kan felle over æresrettsoppgjøret i ettertid. De historiske analysene, de historiske hendelsene og begrunnelsene for dem kan likevel ikke legitimere prosessene,» skriver utvalget.
Æresretten inndro ikke bare noen forfatteres inntekt, men nektet dem også å utgi bøker i en gitt periode. Om dette skriver utvalget:
«Æresretten virker altså ikke å ha ansett seg for å ha kompetanse til å dømme noen til ikke å få utgi bøker, men samtidig å ha forutsatt at forlagene tok seg av denne siden av saken for de ekskludertes vedkommende. Æresretten kan ikke ha vært helt konsekvent hva gjelder å nekte ekskluderte forfattere å utgi bøker heller.»
Videre:
«Dette inntrykket av foreningsrettslig illegitimitet forsterkes av at mange av æresrettens avgjørelser hadde virkninger ut over det rent moralsk fordømmende, typisk inndragningsvedtak og vedtak om eksklusjon som hadde den praktiske følge at forfatteren ikke fikk utgi noen bok på noe norsk forlag så lenge utestengelsen varte.»
I oppsummeringen skriver utvalget at «konklusjonen, så langt man utelukkende skal basere seg på en juridisk analyse, at æresrettens virksomhet og vedtak datidig var uten rettslig grunnlag og brøt med grunnleggende rettsstatsidealer som gjaldt på frigjøringstidspunktet. Vedtakene brøt også med Forfatterforeningens egne regler, demokratisk vedtatt, som skulle beskytte medlemmene mot vilkårlighet og overgrep. Dette kommer særlig frem gjennom tilsidesettelse av vedtektenes regler om eksklusjon som inneholdt et minoritetsvern. Vedtakene brøt derfor også mot foreningsdemokratiet.»
Utvalget skriver at det ikke har «oppfattet mandatet slik at det skal ta stilling til berettigelsen av den beklagelse som Forfatterforeningens styre 15. november 2018 i forbindelse med markering av foreningens 125-års jubileum fremsatte overfor de æresrettsdømte. Dette er det opp til foreningen å vurdere.»
I en kommentar sier Heidi Marie Kriznik at styret i Forfatterforeningen tidligere har uttalt at de både kan forstå opprettelsen av æresretten, og samtidig beklage dens virke.
I fjorårets årsmøtepapirer skrev styret: Unnskyldningen rettet seg mot det faktum at Den norske Forfatterforening ved sin egen private æresrett, på til dels sviktende faktagrunnlag, uten tilstrekkelig hjemmel for sine vedtak, med klare mangler på kontradiksjon og med en saksbehandling som på ingen måte tilfredsstilte selv datidens fundamentale regler for habilitet, satte seg til doms over 17 forfattere på en måte som setter alle rettssikkerhetsprinsipper til side.
– Dette har vært en sak som har vekket mange følelser, sier Kriznik. – Diskusjonen vil helt sikkert fortsette både i kjølvannet av Rem, Søby og Fløgstads utgivelse På æren løs. Krigen, litteraturen og Æresretten, og med de perspektivene som framkommer i denne rapporten.
Det uavhengige utvalget har bestått av:
Geir Woxholt, professor i formuesrett ved Universitetet i Oslo. Kompetanse innen bl.a. avtalerett, stiftelsesrett, foreningsrett, selskapsrett, obligasjonsrett og forvaltningsrett. Formann i Norges Fondsmeglerforbunds Etiske Råd. Betydelig praksis som voldgiftsdommer.
Guri Hjeltnes, historiker og direktør ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret). Fra 2004 var hun professor ved Institutt for kommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.
Anine Kierulf, jurist og fagdirektør ved Norges institusjon for menneskerettigheter, NIM. Kierulf har tidligere jobbet som advokat, dommerfullmektig, og forsker ved juridisk fakultet, Universitetet i Oslo. Hennes fagfelt er konstitusjonelle spørsmål, menneskerettigheter og ytringsfrihet. Kierulf fikk Akademikerprisen for sin forskning og sitt engasjement for ytringsfrihet og menneskerettigheter (2015).
Jørn Øyrehagen Sunde, jurist og rettshistoriker, professor i rettshistorie ved Universitetet i Bergen. Prosjektleder for Nasjonalbibliotekets landslovprosjekt, et tiårig forskningsprosjekt (2014–2024) og forsker ved Baroniet Rosendal. Mottok Universitetet i Bergen sin Meltzer-pris for fremragende forskningsformidling (2012).