For noen år siden måtte jeg rydde opp i bokhyllene mine og flytte lite leste bøker opp på mørkeloftet, deriblant en anselig mengde diktsamlinger. Arvid Torgeir Lies tolv diktbøker var ikke blant dem. Etter at jeg vinteren 1969 lånte «Frå eit halvt liv» på biblioteket i Larvik og to år senere, i september 1971, skulket en forelesning på Blindern for å springe ned i bokhandelen og kjøpe «Skrive og tenke», hans fjerde diktsamling, har jeg alltid sørget for å ha dem for hånden, på sin faste plass i bokhylla.
Han debuterte i 1967, altså omtrent samtidig som Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad, Eldrid Lunden, Paal-Helge Haugen, Kjartan Fløgstad, og det er i dette markante selskapet av litterære fornyere i norsk litteratur han hører hjemme. Da jeg selv begynte å skrive en halv mannsalder senere, var det til dem – og ikke minst Arvid Torgeir – jeg gikk for å finne nære forbilder. Debutsamlingen hans het «Under fuglens vengjekross» og innledes med tre kort-dikt som står helt for seg selv, som et preludium til det som skal komme. Underlig nok går det midterste diktet sånn, nesten som en hilsen til dagen i dag:
Dødsom ei kjærleg morhev du bore megeit barnpå trygge hendermot viddene i stjerneljoset
Med røtter i den store nynorske natur- og sentrallyriske poesitradisjonen, representert ved for eksempel telemarkingene Aslaug Vaa og Tarjei Vesaas eller hardingen Olav H. Hauge, skrev Arvid Torgeir Lie seg langsomt, bok for bok, fram til et poetisk uttrykk ingen gjorde etter ham: smålåtent og selvbevisst, asketisk og frodig, abstrakt og konkret, lekent og alvorlig, følsomt og kantete, jeg-nært og åpent mot fellesskapet, og alltid rotfestet i det hverdagslige, vanlige. Ekstravaganse lå ikke for ham. Det er et langt sprang fra den senromantiske stemningen som preger dødsdiktet fra debutsamlingen og til «Mor død» fra «Sol og sekund – i all sin nakne, komprimerte sorg, hjelpeløshet, ømhet, kjærlighet et av de fineste diktene om døden i norsk litteratur.
Mor død.Kvit stake.Ein tårefylt mur kring mor.Vi prøvar mangt i denne stund,men kjem ikkje langt,ser bare det store framom oss,og det er nok.Over: sola i sin bane,under: mor i sin bane.Hurra. Det kan vi vel ikkje seie.Hurra mor
Legg merke til at det står VI, ikke EG i dette diktet. Fra og med «Sol og sekund», som kom i 1973, forsvinner det personlige pronomenet eg så godt som helt fra diktene hans og blir erstattet med vi, oss og vårt. Det er sammen med andre, i fellesskapet, at enkeltmenneskets liv blir synlig og får mening.
Arvid Torgeir var ikke den som ropte og gestikulerte seg gjennom livet. Som Vesaas holdt han på med sitt og gikk sin egen vei. Flere dikt uttrykker sterk uvilje og fremmedskap mot en tidsånd som gjør kunst til kommers og kunstneren til kremmer og kjendis. I «Innanfor den myndige og den umyndige beretninga» fra 2006 skriver han om «pengens kyniske forstand», «pengens grove, steile briljans», og et tre-linjers kortdikt fra den siste samlingen han rakk å gi ut, «Mot det ærlege lyset: ordspelarens skygge», konstaterer at «I medieskyggens glans/er vi blitt ein usynleg, /– og ein umyndig». Igjen er det ikke EG, men VI som blir usynlige, umyndiggjort!
Nei, rampelyset var ikke Arvid Torgeir Lies arena, selv om han også fikk både Haldis Moren Vesaas-prisen, Melsom-prisen og Dobloug-prisen. De gangene vi møttes, snakket vi ikke om litteratur og forlag, selv om vi begge ga ut våre bøker på Gyldendal og til og med hadde samme redaktør, Oddvar Aurstad. I stedet gikk samtalen for eksempel om gleden over å løpe bortover en landevei, eller hvordan det var å flytte fra Telemark til Spydeberg. Slike ting: de helt alminnelige, hverdagslige, snakket vi om.
Et av mine siste og sterkeste møter med Arvid Torgeir Lies poesi fant helt uventet sted i fjor sommer. På vei hjem fra Stavanger til Oslo fant jeg ut at jeg ville kjøre over Setesdal og Telemark, et område av Norge jeg skam å melde kjenner dårlig. Helt uforberedt kom jeg forbi et skilt det sto Skafså på. Og hva var det første som slo ned i tankene mine da, helt automatisk? Jo, selvfølgelig: «Sju svingar opp», det lekne, underfundige titteldiktet i den sjette boka hans:
Du køyrer:sju svingar oppså har du køyrtSkafsåsberget.Du skriv på eit dikt:sju svingar oppså har du skrivediktet òg.
Arvid Torgeir Lie har lagt svingene bak seg, men diktet er igjen. Hurra. Det kan vi vel ikke si? Jo, etter Arvid Torgeir Lie kan vi si også DET: Hurra Arvid Torgeir.
I disse koronatider, da folk ikke får lov til å bevege seg som de vil, har Den norske Forfatterforening, der Arvid Torgeir Lie var medlem siden 1969, bedt meg om å framføre også foreningens hilsen og kondolanse her i dag. Det samme har forlaget hans gjennom alle år, Gyldendal, gjort. Vi lyser fred over hans minne.