I en kronikk i VG reagerer syv forfattere på at forlagene låser forfatterne til hver sine strømmetjenester, og disse forfatterne ønsker nå å si opp sine avtaler.
Kronikken fikk et tilsvar fra fire andre forfattere, som mener de syv forfatterne bryter med det gjeldende avtaleverket. Forfatterne har alle gode poenger i sine kronikker, selv om de tilsynelatende er uenige. Horst, Lindell, Ragde, Larssen, Enger, Kristensen og Egeland peker med rette på løsninger i dagens strømmeordninger som er for dårlige. Holt, Uri, Staalesen og Jacobsen har samtidig rett i at alle vil tjene på kollektive avtaler som sikrer inntekter fra strømmetjenestene både til bestselgere og såkalt “smalere” litteratur. Sistnevnte poeng støtter da også Horst m.fl.
Den solidariteten forfatterne viser, løfter forfattergruppa som helhet og bidrar til at en debutant får samme vilkår som en godt selgende forfatter.
Solidaritet mellom forfattere er ikke en gitt størrelse, men den er en forutsetning for Forfatterforeningens arbeid og eksistens.
De solidariske ordningene har styrka den norske samtidslitteraturen.
Men når det kommer til forfatterbetaling er det ikke mye solidaritet å spore.
Det er seks år sia Forfatterforeningen begynte arbeidet med en kollektiv avtale. Fremdeles uten hell. Forleggerforeningen, Forfatterforeningen og Forfatterforbundet har i siste omgang forhandla i 16 måneder uten resultat. Mens forleggere og forfattere kunne ha stått på samme side og krevd bedre strømmemodeller enn dagens, har forleggerne i halvannet år ikke gjort særlig annet enn å snakke om at det er så mye de ikke vet. Men vi vet at forfatterne får minst av kaka.
Forfatterforeningen gjorde våren 2020 en undersøkelse blant våre egne og Forfatterforbundets medlemmer om forfatteres inntekter i strømmetjenestene. Tallene er trist lesning og viser tydelig at inntektene fra strømmetjenester er minimal for de aller fleste forfattere. Tallene viser også at det i dag er underholdningslitteratur og krim som lyttes mest til.
De som desidert får størst andel av omsetningen i strømmetjenestene er tjenestene selv. Og forlagene som eier tjenestene. Ta for eksempel Storytel AS. Årsregnskapet viser at Storytel Norge ikke har noen ansatte, de ansatte er innleid fra Cappelen Damm forlag. Og ordinært utbytte fra Storytel var 12 millioner i 2019 og 9 millioner i 2018. Og da hadde også de som jobber i tjenesten fått sin lønn.
Den lave inntekten til forfattere fra strømmetjenestene, handler ikke om at bøkene deres ikke er interessante for leserne. Den handler om hvordan strømmetjenesten er innretta, hvilke titler strømmetjenestene velger å markedsføre ut til sine abonnenter, og at andelen som går til forfatterne pr. lytting i strømmetjenesten er alt for lav.
Da forhandlingene med Forleggerforeningen ikke førte frem for seks år sia, gikk Forfatterforeningen over til å føre samtaler med enkeltforlag. Lydbokforlaget, Cappelen Damm og Forfatterforeningen ble enige om minimum en tier pr. lytting. Men det som ble avtalt er ikke avtalt i en kollektiv avtale. Hadde vi hatt en kollektiv avtale ville forlagene organisert i Forleggerforeningen vært forplikta.
Administrerende direktør Heidi Austlid i Den norske Forleggerforening uttalte om forhandlingene til VG: “Forhandlingene har pågått en stund med stor vilje til et godt sluttresultat. Vi er opptatt av gode normalavtaler også for strømming, som sikrer likebehandling og forutsigbarhet.”
Vår opplevelse er tvert om at Forleggerne er lite villig til å lytte til våre krav om at en større andel av strømmeinntektene skal gå til forfatterne. Heller gir de inntrykk av å ha svært god tid og at det slett ikke haster for dem med å komme fram til et resultat.
Tom Harald Jenssen, administrerende direktør i Cappelen Damm, som eier 50% av Storytel AS, skriver i en kronikk: “For å hindre at bredden blir marginalisert i en strømmetjeneste bør forfatter og forlag ha et fast minimumsbeløp per lyttet bok (…)» Det er vi enige i. Men Jenssens kronikk-overskrift, “Når noen få ønsker seg hele kaka”, kunne vært rettet mot hans eget forlag og deres strømmetjeneste Storytel AS.
Forfatterne er lei. Vi krever at både strømmetjenestene og forlagene tar sine kulturpolitiske forpliktelser på alvor. Forleggerforeningen kan starte med å inngå en forpliktende avtale for strømming, som gir forfatteren en minstesats på mer enn en tier.
Det blir lite kake å snakke om, hvis du ikke er villig til å betale bakerne.