– Jeg ble oppnevnt som medlem i Kulturrådet i 2013, sier Anne Oterholm. – Etter min første periode (fire år) ble jeg gjenoppnevnt og har nå sittet som rådsmedlem i åtte år. Ifølge lov om Norsk Kulturråd kan ingen sitte lenger. Som rådsmedlem har jeg blant annet også vært leder for faglig utvalg for litteratur. Det sitter til enhver tid 10 faste medlemmer i Kulturrådet. I tillegg oppnevner Kulturrådet en rekke komiteer og utvalg som skal vurdere søknader på de ulike kunstfeltene: I 2020-2022 var det 115 kunstnere og kulturarbeidere som hadde som oppgave å vurdere søknadene som kom inn til Norsk kulturfond.
Noen viktige erfaringer Anne har gjort fra tiden i Kulturrådet:
En gjør seg virkelig mange erfaringer som rådsmedlem, forteller hun. – Jeg kommer fra litteratursiden, men som rådsmedlem må en forholde seg til hele kunst- og kulturfeltet: scenekunst, musikk, visuell kunst, kulturvern og litteratur. Jeg har hatt stor glede av det, og lært mye. Selvfølgelig arbeides det på tvers av kunstfeltene, men samtidig er alltid interessant å sette seg inn i forskjellene på de ulike kunstfeltene: hvilke «tradisjoner» som gjelder, hvilke tenkemåter, hva slags kvalitetsdiskusjoner, hva slags tematikker, utviklingstrekk, tilskuddsordninger osv. Jeg liker å oppdage det som ikke er likt på de ulike kunstfeltene. Og så senere alt det som er likt. Og i tillegg finnes det som kalles tverrkunstnerisk eller tverrfaglige, en stor del av kunsten og kulturen i Norge i dag.
Kulturrådets ordninger henvender seg til det såkalte frie kunst- og kulturfeltet (det som finnes utenfor de store institusjonene). Jeg hadde aldri tenkt særlig mye over hva det frie kunst- og kulturfeltet skulle være før jeg kom inn i Kulturrådet. Det er ikke en betegnelse som brukes mye på litteraturfeltet. En forfatter er per definisjon selvstendig næringsdrivende … så da er vel vedkommende fri? Eller i hvert fall uten fast lønn? Det er liksom ikke naturlig med store nasjonale litteraturscener eller «litteraturorkestere» med fast ansatte forfattere. Forfattere kan ha en fast jobb, men det er ikke som forfatter. Uansett har jeg likt å lære mer om det frie feltet (eller de frie feltene?), og oppdage fellestrekkene med litteraturfeltet, og se at noen ganger har tilskuddsordningene på litteraturfeltet også noe å vinne på å hente formuleringer fra tilskuddsordningene på de andre kunstfeltene.
Men mens jeg har sittet i Kulturrådet, har det nok vært enda viktigere for meg at Kulturrådets tilskuddsordninger skal skapes og utvikles og justeres i dialog med dem som jobber og lever i kunst og kulturfeltet, at kunst og kulturfeltet ikke skal justere og tilpasse seg Kulturrådet. I størst mulig grad skal det være motsatt. En av de aller viktigste sidene av arbeidet med å utvikle tilskuddsordningene på litteraturfeltet, har for meg vært dialogen med litteraturfeltet: forfatterne, oversetterne, illustratørene, utgiverne og bibliotekene og folk fra de ulike utvalgene. Det betyr ikke at ikke hvert kulturråd skal ha en retning, en overordnet strategi for sitt arbeid. Det skal det også. Og i øyeblikket ligger fokuset til Kulturrådet på en styrking av ytringsrommene og økt mangfold blant de som søker på kulturrådets tilskuddordninger og også blant publikum. Det betyr ikke at «gamle» søkere nå skal glemmes og dumpes, det betyr at bredden og mangfoldet potensielt er mye større enn det ser ut som i dag.
Et dilemma, som slett ikke er nytt, er: Hvordan åpne for nye initiativer og nye aktører i kulturrådssammenheng, samtidig som det skal være mulig for aktører i kunst- og kulturfeltet å tenke langsiktig og arbeide med en viss grad av forutsigbarhet? Kunstnere, kunstnerkollektiver, festivaler, arrangører osv. må i perioder kunne kreve å få det.
Så hva skjer om det ikke er en politisk vilje til å forholde seg til dette dilemmaet? Hvis politikerne ikke ser nødvendigheten av å øke fondets størrelse? Men sier: Ikke vårt problem!
Litt om utviklingen av noen av ordninger på litteraturfeltet:
En merker fort at det krever endel arbeid å skulle sitte i rådet og i tillegg lede et utvalg. I disse åtte årene har også Kulturrådet arbeidet seg gjennom alle tilskuddsordningene på litteratur og lagd nye retningslinjer for det hele, ikke én, men to ganger. Og jeg har vært midt oppi og svært involvert i dette arbeidet. Mange har en tendens til å tro at Kulturrådet er Kulturrådet, og i forlengelsen tenker de: og innkjøpsordningene er innkjøpsordningene. Det stemmer på den måten at formålet med innkjøpsordningene et stykke på vei er det samme: en litterær bredde og et mangfold som når ut til potensielle lesere gjennom bibliotekene. Samtidig har innkjøpsordningene gjennomgått store endringer de siste åtte årene. Noen vil si på godt og noen vil si på ondt.
La meg ta et par konkrete eksempler: I Forfatterforeningen diskuteres nedleggingen av den skjønnlitterære innkjøpsordningens ankenemnd. Det er seks sju år siden den ble lagt ned og det ble innført et nytt regime, det regimet som ble innført den gangen, er så endret igjen. Endringene har skjedd i dialog med litteraturfeltet (det betyr ikke at alle er enige i endringene, men det betyr at det er mange som har snakket sammen, en runde, to runder, tre runder, en omskrivning, to omskrivninger, enda en omskriving osv.) før retningslinjene endelig har havnet på Kulturrådets bord. Alle avgjørelser i Kulturrådet gjøres på armlengdes avstand fra bevilgende myndigheter. De gjøres i ulike komiteer eller utvalg eller i Kulturrådet. Og alle disse organene oppnevnes på nytt med nye medlemmer med jevne mellomrom. Skjønnsavgjørelser i Kulturrådet kan ikke ankes. Det betyr ikke at ikke de automatiske innkjøpsordningene er spesielle, det betyr ikke at retningslinjene for disse ordningene skal være like retningslinjene i andre ordninger. Men noen ganger tenker jeg, hvor mange vet egentlig hva som har erstattet ankenemnda? I øyeblikket fungerer de skjønnlitterære innkjøpsordningene slik:
Ved uenighet om innkjøp i utvalget hentes det inn to ekstralesere, som inngår i et forsterket vurderingsutvalg for vurdering av titlene det er uenighet om. Dette gjelder i første rekke for de automatiske ordningene. Dersom utvalget ser behov for det, kan de be om at ekstraleserne innhentes ved vurdering av titler på de selektive ordningene. Hvert vurderingsutvalg får altså to ekstra medlemmer som i de tilfeller det er tvil om kvaliteten og uenighet om hvorvidt boka skal kjøpes inn, leser de aktuelle bøkene og deltar i en ny diskusjon i vurderingsutvalget om innkjøp, hvor så beslutning fattes. Med en slik ordning tilføres flere perspektiv, nye lesninger og en bredere diskusjon om verket i vurderingen. Tvilstilfeller avgjøres i et forum som evner å holde fast ved den komparative lesningen, og en unngår to helt separate skjønnsvurderinger av en og samme tittel, samtidig som tvilstitlene får en ny vurdering. På møter hvor ekstraleserne skal inn bør dette av praktiske årsaker legges til starten av møtet, slik at ekstraleserne kan «permitteres» før det faste utvalget tar fatt på førstebehandlingen av dagens bøker.
Når en skjønnlitterær forfatter sier at innkjøpsordningen ikke er viktig for forfatterøkonomien, overrasker det meg, og jeg tenker: Kanskje har hen fast jobb med noe annet? Eller jeg tenker, har hen fått med seg de endringene som faktisk er gjort med innkjøpsordningene det siste tiåret? Forfatterhonoraret for en skjønnlitterær prosabok er i øyeblikket på 89.000 kroner. Innkjøpet omfatter 623 papirbøker og 150 e-bøker. Allerede i 2014 ble innkjøpet i Kulturrådet løsrevet fra eksemplarmodellen, noe som betyr at forfatterhonoraret ikke er knyttet til hvor mange biblioteker det finnes eller om bøkene kjøpes inn i det ene eller det andre formatet. I Kulturrådet handler det langt på vei om tiden det tar å skape litteraturen, ikke om formater eller eksemplarer. Hvis en forfatter hadde solgt 623 papirbøker og 150 e-bøker i en nettbokhandel, ville forfatterens royalty vært så vidt over halvparten av det Kulturrådet utbetaler. Forfatterandelen i innkjøpsordningene har vokst på bekostning av utgiverandelen med Kulturrådets økende fokus på kunstnerøkonomi.
Det som frustrerer meg, er at kulturpolitikerne ikke skjønner at hver gang en nærmer seg et anstendig honorar til en kunstnergruppe for eksempel gjennom Kulturrådet ordninger, men politikerne lar være å sørge for skikkelig pris- og lønnsjustering, så sakker kunstnerne akterut igjen. Kulturrådets årlige budsjettsøknad til staten er et dokument det blir brukt mye tid på. Det inneholder refleksjoner, begrunnelser og en god del tall. Alle fagutvalgene spiller inn behov fra sine felter, og Kulturrådet diskuterer og veier for og mye mot og diskuterer og veier igjen. Svært ofte er det vanskelig å forestille seg at politikerne har lest søknaden. Når som helst kan det komme en påplussing til Norsk Kulturfond, men den har ofte ingenting med de behovene som er spilt inn å gjøre. Og når det gjelder dette, er det ingen forskjell på de blå eller røde eller grønne.
Forhåpninger til den kommende bokloven:
På en måte har ikke Kulturrådet tradisjonelt vært så involvert i arbeid med boklover eller andre reguleringer av bokbransjen. Innkjøpene i Kulturrådet handler ikke om faste bokpriser. Det hindrer selvfølgelig ikke Kulturrådet fra å levere høringssvar når denne saken er oppe til debatt. Og det hindrer selvfølgelig ikke meg fra å mene en god del om hva som står på spill når spørsmålet om boklov diskuteres.
Kjernen i en boklov eller en bokavtale er faste bokpriser. Faste bokpriser betyr ikke annet enn at det er utgiveren (altså forlaget) som bestemmer prisen på boka, og ikke forhandleren/bokhandelen. Det betyr at boka i en viss periode vil koste det samme uansett hvem det er som selger den eller hvor den selges. Så enkelt. I Norge er det i øyeblikket sånn at hver enkelt tittel unntas for priskonkurransen i noen måneder. Fra boka gis ut og til første mai året etter. Det er ikke regulert gjennom lov, men gjennom en bokbransjeavtale som altså har unntak fra konkurranselovgivningen.
Uansett den ene eller andre reguleringsformen, tillates faste bokpriser fordi man mener at den faste bokprisen bidrar til at et mangfold av titler kan gjøres tilgjengelig via et mangfold av utsalgssteder til et mangfold av folk. De fleste mener at det er et gode for litteratur og lesere. Formålet for en boklov er litterær bredde ut til leserne, et av spørsmålene som er viktig i forbindelse med en boklov er derfor hvordan det skal oppnås i et hel- eller halvdigitalt bokmarked.
Bokbransjeavtalene i Norge har endret seg mye i løpet av 60–70 år. Avtalene har sakte men sikkert gått mot mindre og mindre regulering, og mer og mer plass til «vanlige» markedsmekanismer. Fastprisperioden har også stadig fått kortere varighet. På sett og vis harmonerer det dårlig med forestillingen om at en bok for å finne fram til sine lesere må legges ut på flest mulige utsalgssteder, og deretter bli liggende på disse så lenge som mulig. Uansett om en del av litteraturen i dag «leses» digitalt, tror jeg fremdeles fastprisen er et viktig litteraturpolitisk virkemiddel for å opprettholde bokhandelen og distribusjon og synlighet for bredden i norsk litteratur. Når fastprisen kombineres med ulike litteraturabonnementer som sørger for at bokhandelen blant annet tar inn debutanter og ukjente forfatterskap som de kanskje ellers ikke ville gjort, er bokhandelen også i 2021 ett av de viktige stedene, om en skal snuble over nye forfatterskap. Så er spørsmålet, hvilke av de gamle virkemidlene passer i det digitale marked? Skal virkemidlene være like?
Skaffe og leveringsplikt betyr at enhver bokhandel, etter forespørsel fra kundene, har plikt til å skaffe de bøker som lagerføres av forlagene. Forlagene har på sin side leveringsplikt til bokhandlene.Det betyr at når en bokkjøper går inn i en butikk og spør etter en bok som fremdeles finnes på forlagenes lager, så vil bokhandleren bestille boka, og det vil ikke koste kunden noe som helst ekstra. Det er kun boka hun eller han betaler for. Skal det være skaffe og leveringsplikt i en strømmetjeneste? Kanskje? Men det holder åpenbart ikke som eneste virkemiddel for å opprettholde litterær bredde. Menon Economics leverte en rapport i november 2021, hvor de blant annet skriver at de rimeligere formatene, det vil si e-bøker og strømming av lydfiler, har tatt stadig større markedsandeler de siste årene, noe som gjør at gjennomsnittsprisen forbrukerne betaler for å lese eller lytte til en bok har falt, men som også gjør at den samlete omsetning i markedet har gått ned, noe som igjen påvirker inntektsgrunnlaget til aktørene i alle ledd i verdikjeden. Mindre penger å fordele. Noe som helt klart vil kunne bli en utfordring for forfattere som ikke har mulighet til å effektivisere skrivingen sin. Samtidig sier Menom Economics også at intervjuer de har gjort bekrefter at forbrukerne lytter smalere enn de leser, og at det er underholdningslitteratur og barnebøker det lyttes mest til i strømmetjenestene.
Og de konkluderer med at en økning av andelen lyttinger og en reduksjon i antallet solgte papirbøker kan komme til å tilsi redusert bredde i allmenmarkedet. Og noe av hensikten med en boklov er vel å motvirke en slik effekt.
Jeg vet at det i dag er strid mellom ulike aktører i bransjen og strømmetjenestene om hvorvidt de samme virkemidlene som har vært brukt i det fysiske markedet skal brukes i det digitale, for eksempel skaffe og leveringsplikt. Vil skaffe og leveringsplikt virkelig bidra til økt bredde i litteratur lesing/lyttingen, som fremdeles er formålet? Eller vil det motsatte skje: Nemlig at enda flere lytter til det samme. Etter mitt syn er boklov med faste priser i en definert fastprisperiode, normalkontrakter osv. minst like viktig nå som tidligere. De fysiske bokhandlene har ikke mistet sin betydning med tanke på å gjøre nye forfatterskap og litteratur synlig for leserne, dvs. med tanke på å nå leserne med en litterær bredde. Nettbokhandlene har så langt ikke vært i stand til å ta over de fysiske butikkenes rolle med tanke på formidling av nye og ukjente titler. Det er også viktig å understreke at – motsatt av hva alle ser ut til å tro – ikke alle nye utgivelser kommer i lydbokformat: Lydbokproduksjon koster for mye for de såkalt smale titlene.
Når Anne Oterholm nå forlater Kulturrådet, overtar DnFs tidligere nestleder Sigbjørn Skåden. Har hun gode råd til sin etterfølger?
– På mange måter, egentlig ikke. Kulturrådet er et organ som jobber på armlengdes avstand fra bevilgende myndigheter, et organ hvor medlemmene stadig skiftes ut, og de skiftes ut fordi det alltid skal hentes inn nye perspektiver og måter å gjøre ting på. Kulturrådet skal forandre seg. I mine øyne er Sigbjørn Skåden en av de aller beste man kunne oppnevnt til et verv som dette.