Når forfatterens andel av bokkrona beregnes ut fra en salgspris på 99 kroner og forlaget endrer andelen til forfatter fra 20 til 7.5 prosent, sitter forfatter igjen med 6 kroner per bok.
Normalkontrakten har i over 100 år sikret forfatterne et minstemål av betaling for bøkene deres. Avtaleverket som ble etablert mellom forleggerne og forfatterne skulle pålegge forlagene, med enkelte unntak, å betale forfatterne såkalt normalroyalty. Det finnes ingen hjemmel i normalkontrakten for at forlagsandelen skal vokse mens forfatterandelen skal synke når en bok legges ut til redusert pris. Tvert imot – det var dette normalkontrakten skulle beskytte mot.
Den eneste gangen Normalkontrakten åpner for at lavere royaltysats kan benyttes er når boka skal realiseres. Altså når salgsmulighetene for boka anses å være mer eller mindre over og restlageret skal tømmes uten sikte på å fremstille nye opplag. Som VG har avdekket i det siste har svært mange forlag de siste årene misbrukt muligheten for å benytte seg av såkalte realisasjonssatsen. Forfattersiden erfarer at forlag har etablert en praksis hvor Mammut-salg og lignende kampanjer automatisk defineres som et salg hvor realisasjonsparagrafen og lav royaltysats skal komme til anvendelse. At noen forlag har tatt seg til rette over lang tid, gjør det ikke det spor bedre. Den praksisen som er etablert nå har medført en betydelig forskyvning av bokkrona i favør forlag. Forlagene hevder slikt salg skjer til det beste for begge parter. Virkeligheten er at det skjer i forlagenes favør, og forfatterens disfavør.
Forlagets adgang til nedsettelse av royalty (reduksjon av royaltyprosent eller beregningsgrunnlag) er begrenset og uttrykkelig regulert i normalkontrakten, og må hjemles i en av normalkontraktens unntaksbestemmelser.
Forleggerforeningen har uttalt at realisasjonsbestemmelsene «etter sin ordlyd» ikke er dynamisk nok til å speile dagens bokmarked. Det står det de fritt til å mene, men skal innholdet i Normalkontrakten endres, kreves det forhandlinger. Ingen av partene kan ensidig ta seg til rette og endre innholdet slik forlag har gjort nå.
Normalkontrakten refererer til veiledende utsalgspris, men Forleggerforeningen peker på at forlagene ikke lenger kan sette veiledende utsalgspris i friprisperioden. De mener det er ulovlig og viser til Konkurranseloven. Det har imidlertid ikke vært noen endringer i konkurranselovgivningen på dette punktet siden dagens normalavtale ble undertegnet i 2009. Det er da heller ikke slik at det å finne et beregningsgrunnlag for forfatterens royalty utgjør et prissamarbeid, ettersom det på ingen måte dikterer hva boken selges for i butikkene.
Forleggerforeningen har sagt at denne konflikten må løses i dialog mellom foreningene, og ikke i media. Det har Forleggerforeningen rett i.
Allerede våren 2019 ba Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere og Forfatterforeningen om møter med Forleggerforeningen, etter at denne praksisen var avdekket.
I september i fjor ba forfatterforeningene om at Forleggerforeningen ryddet opp i disse misforståelsene og formidlet klart til sine medlemmer hva som skal være praksis i tråd med normalkontraktens bestemmelse om realisasjon.
Forfatterforeningene har også bedt om en juridisk redegjørelse dersom Forleggerforeningen er uenige med forfattersidens tolkning av Normalkontrakten. Denne redegjørelsen har vi fremdeles ikke fått. Forfatterforeningene har i tillegg bedt om at et tvisteutvalg nedsettes, men heller ikke det ønsker Forleggerforeningen.
Forfatterforeningene setter pris på at Forleggerforeningen gjentar at døra er åpen. Normalkontrakten er det viktigste dokumentet en forfatter skriver under på. Vi møter gjerne for å drøfte oppdateringer og modernisering av normalkontraktverket. En forutsetning for dette er imidlertid at vi først er enige om hva som står i gjeldende normalkontrakt.
Den norske Forfatterforening v/Heidi Marie Kriznik
Norske Barne- og Ungdomsbokforfattere v/Alexander Løken