Hun tildeles prisen på Forfatterforeningens årsmøte på Hotel Bristol søndag 27. mars.
Forlaget skriver at: «Kvinnene i Se en siste gang på alt vakkert står alle overfor noe ukjent, en side av tilværelsen som de ikke har erfaring med fra tidligere. De ni novellene handler om begjær og ensomhet, om tap og tilgivelse. Men også om det vakre som viser seg i glimt, det hellige og alminnelige som åpenbarer seg blant livets tilfeldigheter».
I juryens begrunnelse heter det: «Kristin Vegos noveller foregår alltid i et sanselig og nærværende nå. Og midt i denne sansbare virkeligheten, blant lukten av våt ull og fornemmelsen av iskald, fuktig vinterluft, skjuler det seg øyeblikk av stor skjønnhet, en skjønnhet som ikke helt lar seg fatte eller fange.»
– Jeg er veldig glad og stolt! sier Vego til DnFs nettsted. – Å bli nominert var en stor ære, og å bli tildelt prisen er utover all forventning. Det er en lang reise å skrive og utgi første bok. Se en siste gang på alt vakkert er en litt stillferdig novellesamling. Den handler om de små dramaene i livet til unge kvinner. Jeg har ønsket å gjøre språket enkelt og klart. Det kan føles litt skummelt å si: Sånn syns jeg en bok skal se ut. Da er det en fantastisk følelse at boken blir sett, og at den blir verdsatt!
– Hvorfor liker du novelleformatet?
– Jeg tror at om man først virkelig har forelsket seg i novellen, da er det få ting som overgår den, litterært sett. Novellen løsnet noe for meg, etter at jeg i flere år hadde lett etter min form og stemme. Da jeg fant denne sjangeren, og fant min egen versjon av den, ble det mulig for meg å fortelle de historiene jeg ønsket, i et språk som føltes ekte. Så formen har vært avgjørende. Jeg liker å jobbe med komposisjon, og jeg liker utfordringen som kommer med det korte formatet: at bare de viktigste elementene kan få plass i teksten. Novellesjangeren gir meg noen begrensninger som gjør at jeg kan skrive mer fritt.
– Definerer du deg selv som novelleforfatter, eller tror du at du kommer til å skrive romaner i fremtiden?
– Tidligere har jeg trodd at jeg skulle fortsette å forfine håndverket mitt innenfor én sjanger. Men jeg oppdaget raskt at det føltes underlig å skrive noveller i tiden etter debutsamlingen utkom. Det er vanskelig å gå fra den avsluttende fasen av et skriveprosjekt – den fasen der man sletter et siste komma eller endrer et siste ord – til den første fasen av et nytt skriveprosjekt: den lange perioden der alt man skriver, er dårlig og ingenting henger sammen. Så jeg har måttet endre metode. Jeg leser andre sjangere og leter egentlig etter en ny form. Jeg føler meg ikke ferdig med å utforske novellen, men jeg tror at jeg må gjøre noe annet først. Kanskje er jeg en novelleforfatter som innimellom skriver andre ting.
Her følger juryens begrunnelse i sin helhet:
Begrunnelse for Tarjei Vesaas’ Debutantpris 2021
I 1964 vant Tarjei Vesaas Nordisk Råds litteraturpris for romanen Isslottet. Prispengene brukte han til å opprette et fond, og hvert år siden har avkastningen fra dette fondet gått til årets beste skjønnlitterære debutant under 35 år. Listen over tidligere Vesaas-vinnere er lang, den teller 59 navn. Blant dem er Jan Erik Vold, Lars Saabye Christensen, Roy Jacobsen og Tore Renberg, for å nevne noen av dem som har hatt bredest nedslagsfelt i offentligheten.
Med en slik forhistorie er det ikke rart at prisen medfører både heder, ære og oppmerksomhet, og nettopp oppmerksomhet er blitt et knapphetsgode for seriøse kulturarbeidere i vår flimrende og overflatiske tid. Derfor er Vesaasprisen viktig, ikke bare for den enkelte prisvinner, men for norsk litteratur.
Å lese debutanter er noe av det viktigste og mest givende Det Litterære Råd gjør. Utfordringen kan være å se bak begynnerfeilene og få øye på talentet. Slik føltes det ikke å lese årets vinner. Med novellesamlingen Se en siste gang på alt vakkert har dansk-norske Kristin Vego levert en usedvanlig gjennomarbeidet og moden bok.
Hennes protagonister er alle kvinner som har det til felles at de befinner seg, om ikke nødvendigvis i en krise, så i et mellomstadium. De står på terskelen til noe nytt, noe de ikke helt vet hva er. Novellene kan sees som impresjonistiske øyeblikksbilder. Fortiden finnes i disse fortellingene, men bare som ufullstendige bruddstykker, biter av et levd liv som hovedpersonene selv mangler full oversikt over.
Evnen til å porsjonere ut informasjon i riktig mengde er noe av det som kjennetegner gode novellister, og det er en kunst Kristin Vego behersker. Den samme evnen til måtehold viser seg i det stilsikre språket og de enkle, men effektive virkemidlene forfatteren bruker for å trekke opp forbindelsene mellom det individuelle og det universelle. På elegant vis får hun frem en fornemmelse av skjørhet hos sine karakterer, av hvor kort avstanden er mellom det som bærer og det som brister.
Kristin Vego gir ingen fasitsvar, hun skriver ikke noveller med to streker under svaret. At dette i en viss forstand er åpne noveller betyr ikke at de er utilgjengelige. Tvert imot er de konkrete i ordets beste forstand, som i den første novellen, Vinter, hvor en kvinne etter en spontanabort og et samlivsbrudd oppsøker en gammel studievenninne. De to kvinnene kjenner hverandre ikke spesielt godt. Dynamikken mellom dem er både subtil og gjenkjennelig. Like viktig er de presise beskrivelsene av den engelske landsbygden hvor det hele utspiller seg. Kristin Vegos noveller foregår alltid i et sanselig og nærværende nå.
Og midt i denne sansbare virkeligheten, blant lukten av våt ull og fornemmelsen av iskald, fuktig vinterluft, skjuler det seg øyeblikk av stor skjønnhet, en skjønnhet som ikke helt lar seg fatte eller fange. For eksempel slik:
Det står en engel på marken. Hun står rett foran meg, mild, gjennomsiktig. Det er henne lyset kommer fra. Først tror jeg at hun brenner, det sitrer i luften omkring henne, men det er flimmer fra tusen vinger, nattsvermere og andre smådyr, de kaster seg mot henne, flyr tilbake og kaster seg mot henne igjen. Hun står helt rolig og lyser. Hun ligner alle jeg har elsket. Kom, tenker jeg. Kom og løs den bundne jord.
Kristin Vego
Det er en glede å utrope Kristin Vego til den sekstiende vinneren av Tarjei Vesaas’ Debutantpris.
***
Tarjei Vesaas’ Debutantpris blir hvert år blir delt ut til fjorårets beste unge skjønnlitterære forfatter. Prisen deles ut av Den norske Forfatterforening, og det er foreningens litterære råd som er prisjury. Juryen består av rådets ni medlemmer, og de velger en prisvinner ut fra en fri og selvstendig vurdering basert på estetiske kriterier.
Prisen ble innstiftet av Tarjei Vesaas i 1964 med pengene Vesaas mottok som vinner av Nordisk råds litteraturpris dette året.